Skipslege ble beryktet piratkaptein

Exquemelin må selge seg selv til slaveri

Som ung drømte Exquemelin på ingen måte om å bli sjø-røver, men fordi han var del av Frankrikes protestantiske mindretall, hugenottene, fikk han føle religiøs forfølgelse på kroppen.

I 1666 utstedte kong Ludvig 14. et dekret som forbød hugenotter å praktisere som leger, og seks år ut i legestudiene måtte Exquemelin derfor gi opp planene om å bli kirurg.

Drømmen om et behagelig liv i Frankrike var knust. På et av skipene til handelsselskapet Det franske vestindiske kompani forlot han fødebyen Honfleur og satte kursen mot den vesle øya Tortuga i Karibia.

For å få råd til reisen hadde han tilbudt seg selv som såkalt kontraktstjener – en ordning som innebar at han ved ankomst lot seg selge som en slags slave for en viss periode. Når reisen var betalt, ville han være fri til å søke lykken på egen hånd i kolonien.

Før avreise fra Europa avtalte Exquemelin med kompaniet at han bare kunne selges til arbeid som passet til legeutdannelsen hans. Da skipet la til ved Tortuga, en liten fransk øy mellom dagens Haiti og Cuba, gikk kompaniet bort fra avtalen og solgte Exquemelin til den første og beste betalende, i dette tilfellet viseguvernøren La Vie på øya.

Han eide en tobakksplantasje på Hispaniola, og Exquemelin ble satt til det harde fysiske arbeidet med å luke, vanne og høste de innbringende plantene.

«På toppen av alt ga La Vie meg bare halvparten av det jeg trengte – det gjaldt både mat og klær», skriver Exquemelin bittert i boken sin.

Til tider fikk Exquemelin verken mat eller drikke, og måtte leve av sure, umodne appelsiner, som var det eneste spiselige han kunne finne. Da en av guvernørens sekretærer en dag forbarmet seg over Exquemelin og ga ham litt vin å styrke seg på, ble La Vie så rasende at han straffet sin nye slave brutalt.

«Han kastet meg i en dyp, mørk og stinkende jordkjeller og sa at nå kunne jeg råtne opp i det hullet».

I tre dager satt Exquemelin naken på jordgulvet før han ble hentet opp igjen. Og da hadde han sluppet heldig fra det, for en kontraktstjeners liv var ikke mye verdt.

«Jeg har sett folk bli slått til de ikke kunne reise seg. Da blir de i all stillhet lagt i et hull som blir gravd i et hjørne av plantasjen, og etterpå snakker ingen mer om dem», beretter Exquemelin.

Etter opplevelsen med jordkjelleren hadde han imidlertid fått nok. Med hjelp fra en munk stakk Exquemelin av og kom seg til guvernør d'Ogerons hus. Guvernøren sørget for at han ble solgt til en kirurg, og dermed fikk Exquemelin omsider praktisert faget sitt.

Etter et år tilbød legen imidlertid Exquemelin friheten mot en betaling på 150 piastre, som han kunne betale i avdrag. Problemet var bare at Exquemelin ikke eide et rødt øre, og han så derfor ingen annen utvei enn å mønstre på en piratskute.

Jegere blir pirater

Exquemelins beslutning om å kaste seg ut i en tilværelse som sjørøver var faktisk ikke så desperat som den høres ut. Den unge legen dumpet rett ned i sjørøvernes gylne tidsalder.

174 år etter at Kristoffer Columbus ankom Karibia, hadde spanjolene kolonisert store deler av De karibiske øyer, Mellom-Amerika og Sør-Amerika.

Drevet av hellig higen etter de innfødtes sjeler og jordisk griskhet etter områdets naturrikdommer, hadde conquistadorer strømmet til Amerika. Først døpte de innbyggerne, og deretter ribbet de byene deres for sølv og gull, edelsteiner og kakao.

Men Spania fikk snart konkurranse fra sjømaktene Frankrike, England og Nederland samt fra piratbander som opererte på egen hånd eller med direkte støtte fra en av de store sjømaktene.

De første sjørøverne kom fra et lite jegersamfunn som holdt til på Cuba, Jamaica og Hispaniola fra begynnelsen av 1600-tallet. Dette fellesskapet ble kalt boucanierer, og besto av franskmenn og engelskmenn.

Navnet fikk de etter en egen type røykeovn som ble kalt boucan, og som de brukte til å tilberede for eksempel villsvin som de felte i skogene. Exquemelin møtte på boucanierene så snart han kom frem til Karibia.

«Påkledningen deres besto i all enkelhet av en lerretsskjorte og et par bukser som bare gikk halvveis ned på lårene. Man måtte ellers se temmelig nøye på dem for å konstatere at klærne deres virkelig var av lerret, for de var innsmurt i blod fra dyrekadavrene de bar med seg.

De var solbrune, noen hadde strittende hår, andre fletter. Alle var skjeggete og i beltene hadde de en veske av krokodilleskinn som inneholdt fire kniver og en bajonett», forteller Exquemelin.

Boucanierene levde i et brorskap som de kalte «Les Frères de la Côte» – Kystens brødre. Når de gikk inn i brorskapet, la medlemmene fra seg sin gamle identitet, tok et nytt navn og betraktet de andre boucanierene som familie.

«De holder sammen to og to, og kaller hverandre matelot, som betyr sjømann eller matros. Alt de eier deler de med sin matelot», kunne en fascinert Exquemelin fortelle.

På Exquemelins tid hadde mange boucanierer imidlertid fått øye på mer innbringende bytte enn villsvin. Etter at de i lang tid hadde blitt jaget og trakassert av spanjolene, hadde jegerne begynt å angripe spanske skip som anløp Karibias havner for å seile sølv og gull, sukker og kakao hjem til Spania.

Kaptein med dødsforakt beseirer spanjolene

Den første sjørøveren som for alvor fikk suksess, var Pierre Le Grand. Han var franskmann og fra kystbyen Dieppe ved Den engelske kanal, forteller Exquemelin.

Legen møtte aldri selv Le Grand, men historien om ham ble fortalt med ærefrykt på ethvert skipsdekk i Karibia, og Exquemelin kjente den fantastiske beretningen så godt at han nesten kunne ha vært med selv.

Le Grand seilte med bare 28 mann i en synkeferdig bark bevæpnet med bare fire kanoner. Lasterommet var sørgelig tomt da han en dag fikk øye på et mektig spansk skip.

Le Grand ville angripe, men besetningen protesterte. Folkene lot seg imidlertid overtale da Le Grand garanterte at angrepet ville lykkes om de bare gjorde alt på hans måte.

Alle avla ed på at de ville gjøre som kapteinen sa, og den dristige planen ble satt i verk.

Kapteinen ga mennene beskjed om å hoppe samtidig om bord på det spanske skipet. For å sikre seg at boucanierene fulgte planen, ga han en av mennene ordre om å bryte opp bunnplankene på barken med et kubein før angrepet begynte.

På den måten ville besetningen bare ha valget mellom å angripe eller gå ned med den synkende skuta. Le Grands menn overrumplet fullstendig besetningen på det spanske skipet. De hadde ikke regnet med at den vesle plimsolleren skulle utgjøre noen trussel.

Og dristigheten lønte seg. Skipet viste seg å tilhøre vise-admiralen for den spanske flåten i Karibia og var lastet med store rikdommer. I tillegg hadde Le Grand nå i stedet for en råtten bark et stort flott skip med 54 kanoner, hvorav de fleste var av den gode, metallstøpte typen, og en last fylt med proviant og alskens godsaker.

«Det rike byttet vakte stor oppsikt og fikk mange kapere til å utruste skip for å dra på tokt i Vest-India», forteller Exquemelin muntert i boken sin.

Stormaktenes redskap

Ryktene om Le Grands store gevinst var ikke det eneste som drev piratene. På 1600-tallet var Spania svekket av indre europeiske stridigheter.

England og Frankrike presset dessuten på, og ingen av dem holdt seg for gode til å bruke sjørøvere for å komme foran i rivaliseringen med Spania.

I stedet for å plyndre skip og fort bare for egen vinnings skyld kom sjørøverne til å opptre som Frankrikes og Englands forlengede arm. Med stormaktenes tillatelse og beskyttelse kunne sjørøverne overfalle motpartens skip, plyndre fortene deres og ødelegge byene.

Sjørøveriet skjøt fart for alvor da England i 1655 erobret Jamaica fra Spania. På Tortuga fikk piratene såkalte kaperbrev – offisielle tillatelser til å bedrive sjørøveri – utstedt av den britiske guvernøren. Britene ga til og med det statsstøttede sjørøveriet en temmelig romantisert betegnelse: fribytteri.

I den raskt voksende jamaicanske havna Port Royal kunne piratene fra nå av selge varene med stor profitt. Sjørøverne var ettertraktet, og med god grunn.

«Kongene av Frankrike og England kan den dagen de måtte ønske det, erobre Vestindia fra kongen av Spania uten å bruke andre stridskrefter enn de som allerede fins der. For jeg har flere ganger sett at én eneste av disse mennene er mer verdt enn ti av de tapreste i Europa», skrøt Exquemelin hemningsløst.

L'Olonnais skjærer fange i småbiter

Exquemelin avslører ikke hvordan han ble en del av det fryktede og feterte piratbrorskapet, men hans forsøk på å bli tatt opp blant piratene har ikke vært forbundet med stort hemmelighetskremmeri eller fare. Vi vet fra andre kilder at menn fra alle yrker og sosiale klasser fritt kunne kontakte sjørøverskipene når de lå i havn.

Franskmennenes Tortuga og Englands Jamaica var de to viktigste øyene der piratene kunne rekruttere nytt mannskap mellom toktene mot spanske skip. Her ble piratskipene også utstyrt med kaperbrev – en skriftlig tillatelse til å plyndre fiendens skip.

Muligens har piratene hatt et hemmelig signal som gjorde at de kunne kjenne hverandre og unnlate å avsløre seg overfor fremmede. Exquemelin omtaler på et tidspunkt en «sjørøverhilsen», men hva den går ut på, får vi ikke vite.

Exquemelin avslører heller ikke i hvor høy grad han selv deltok i plyndringer og lovløshet. Muligens har han som lege holdt seg til å lappe sammen skipskameratene sine, men han kan ikke ha vært uvitende om sjørøverkaptein François L'Olonnais' brutalitet da han dro på tokt med ham i 1667.

L'Olonnais var beryktet for sitt hat mot spanjolene. I likhet med Exquemelin hadde han kommet til Karibia som kontraktstjener, men ble senere boucanier og pirat. Han viste seg å ha et naturtalent for sjørøveri.

«Han virket nesten forutbestemt til jobben, for allerede på sin første seilas viste han seg så snarrådig at han overgikk alle andre i hurtighet, og alt som ellers teller innenfor det faget. Han deltok bare på noen få tokt før kameratene valgte ham til kaptein», beretter Exquemelin med en viss beundring.

På et av sine første tokt strandet L'Olonnais under et uvær ved kysten av Campeche i Mexico. Han og mannskapet vasset i land, men best som de trodde at de hadde berget livet, ble de overfalt av en gruppe spanske kolonister.

De fleste piratene ble drept, mens L'Olonnais overlevde fordi han smurte seg inn med kameratenes blod og lot som om han var død. Hendelsen fylte ham med et nærmest grenseløst hat mot alle spanjoler, og han sverget at han aldri ville la noen spanjol overleve når han først fikk tak i ham. L'Olonnais holdt ord.

Exquemelin ser med egne øyne hvordan kapteinen lemlester og dreper kolonistene i byene han plyndrer. Den rike havnebyen Maracaibo i dagens Venezuela er første offer på toktet. Her angriper L'Olonnais med sju skip og 440 sjørøvere.

Etter å ha nedkjempet et kanonbatteri og 250 spanjoler ved kysten, trenger L’Olonnais inn i byen, men gatene er folketomme. Ryktet om piratens grusomhet har løpt i forveien. L’Olonnais sender ut patruljer for å finne de skrekkslagne beboerne.

«Den kvelden vendte mennene tilbake med 20 000 piastre, en rekke muldyr lastet med gods og tjue fanger – både menn, kvinner og barn. Neste dag la de noen av fangene på pinebenken for å avhøre dem om hvor det fantes skjulte skatter, men ingen ville fortelle noe som helst.

L’Olonnais, som med kaldt blod lett kunne ta livet av de første tjue spanjolene, trakk huggerten og skar en av fangene i småbiter foran øynene på de andre, og sverget på at han ville gjøre det samme med hele hurven om de ikke fortalte det de visste.

En av fangene ble så livredd at han tilbød seg å føre sjørøverne til innbyggernes skjulested», forteller Exquemelin.

Sjørøverne sløste bort byttet

Men om L'Olonnais er knallhard med mannskapet sitt før kampene, så er han tilsvarende tro mot de tradisjonelle sjørøverdydene fra boucaniertiden.

Etter toktet rundt Maracaibosjøen og byen Gibraltar deler han byttet rettferdig med de andre. Utregningen foregår i hjemmehavna Tortuga, og alt følger sjørøvernes uskrevne regler.

«Etter hjemkomsten til basen betaler man først sin tributt til guvernøren. Så betales skipslegen, de kvestede og kapteinen, hvis han har hatt utlegg for mannskapet.

Når det er gjort, og før noen får sin andel, formaner man hele brorskapet om å legge frem alt alle måtte ha tatt med – helt ned til en verdi av fem sous (småskillinger, red.), og de må med hånden på Bibelen sverge på at de ikke har skjult noe», forteller Exquemelin.

Når denne formaliteten er overstått, kan hver enkelt pirat bruke sin andel som han vil. De aller fleste skusler raskt vekk pengene og står igjen med tomme lommer.

«Ingen mønstrer på skipet igjen før han har brukt det han har tjent, men det varer ikke særlig lenge, for disse mennene er grepet av spillegalskap, elsker å spise og drikke, og er henfalne til alle slags utskeielser», skriver Exquemelin malende.

«Min egen mester pleier å kjøpe en tønne vin, stille seg midt i veien og slå av tappen. Alle som kommer forbi, må drikke med ham, ellers skyter han dem med børsen han har tatt med seg for nettopp det».

I Port Royal ser Exquemelin også «en stakkars engelskmann gi et ludder fem hundre daler for å blotte det kvinner i anstendighetens navn bør holde tildekket».

Hvordan han bruker sin egen del av byttet, holder Exquemelin for seg selv, men mye tyder på at han har sløst bort pengene sine han også. Han drar i alle fall til sjøs med L'Olonnais igjen, som nå triumferende kalles «spanjolenes svøpe».

Menn står i kø for å seile med L'Olonnais, og kapteinen gjør sitt beste for å leve opp til sitt bloddryppende rykte. På vei til byen San Pedro i dagens Honduras går han så langt som til å skjære hjertet ut av en spansk kolonist, mens mannen fremdeles lever.

Toktet skal til gjengjeld bli L'Olonnais' siste. Ved munningen av Nicaragua-elven kaster både spanjoler og indianere seg over ham. Mange av mennene hans blir drept, og L'Olonnais må fortsette med noen få overlevende.

Når Exquemelin forlater L'Olonnais, og om han i det hele tatt er med på den siste delen av toktet, fremgår ikke av erindringsboken, men skipslegen møter senere en av L'Olonnais' kamerater og får høre om kapteinens grusomme skjebne via ham.

L'Olonnais og hans menn skal visstnok ha manglet både penger og proviant, og måtte derfor plyndre den første og beste indianerlandsbyen. Det skulle de aldri ha gjort. Indianerne tok L'Olonnais til fange, og sjørøverkapteinen ble «hogd i stykker og stekt lem for lem», fortalte den overlevende.

«Slikt et endelikt fikk altså mannen som hadde utgytt så mye uskyldig blod og begått så mange avskyelige ugjerninger», legger Exquemelin fromt til, og uten å ta stilling til sitt eget valg av sjørøverkaptein å seile med.

Morgan tar legen om bord

Exquemelins fordømmelse hindrer ham likevel ikke i å ta hyre hos en annen av historiens mest beryktede og brutale sjørøverkapteiner, Henry Morgan. Morgan kom også til Karibia som kontraktstjener for så å slutte seg til sjørøverne. I 1668 mønstrer Exquemelin på Henry Morgans skip, og det første toktet går til Cuba.

Jamaicas engelske guvernør frykter på dette tidspunktet at de spanske innbyggerne på Cuba planlegger å angripe engelskmennene, og Morgan får derfor i oppdrag å undersøke om det kan være hold i ryktene. Det går utover byen Puerto Principe.

Etter å ha erobret byen, får Morgan sjørøverne sine til å mishandle innbyggerne og sperre dem inne i en av byens kirker. Mens sjørøverne eter og drikker, sulter mennene, kvinnene og barna de har sperret inne.

«Fattige kvinner med spedbarn ved brystet har ikke noe å gi de små fordi mødrene selv er halvdøde av sult og mishandling», forteller Exquemelin.

«Noen fanger blir nå hengt opp etter armene med tunge steiner festet rundt beina. Andre får spent tau stramt rundt hodet, til øynene deres buler ut. Andre igjen blir utsatt for enda mer utspekulerte pinsler».

«Piratene binder snører rundt fangens tommelfingre og stortær og strekker ham ut mellom fire stolper. Deretter begynner fire mann med stokker seg å hamre løs på snørene slik at fangens kropp rister hit og dit og senene hans blir forstrukket. Dette kaller de for tørrsvømming», forteller Exquemelin.

Uvær koster sjørøverskipet seil og anker

Etter Puerto Principe seiler piratene til Panamas store havneby Portobelo og sniker seg inn i ly av natten. Men etter 14 dagers herjing og plyndring bryter det plutselig ut en epidemi blant sjørøverne.

Ifølge Exquemelin skyldes sykdommen dels «den fuktige luften som er tung av stanken fra mange lik, dels at piratene har skeiet voldsomt ut med vin og kvinner».

Epidemien sender sjørøverne til havs før tiden, men de har allerede tatt et formidabelt bytte. I tillegg til 215 000 piastre i kontanter, har de også tilranet seg sølvtøy, smykker, bomullsstoff, silke og andre varer av høy verdi.

De deler grådig byttet seg imellom, og setter kursen tilbake mot Jamaica, der Morgan blir hedret som en krigshelt. Snart er det imidlertid slutt på flaksen for Exquemelin og de andre sjørøverne. Etter nok en gang å ha plyndret de hardt prøvede byene Maracaibo og Gibraltar, blir sjørøverskipene rammet av et voldsomt uvær. Storm, torden og lyn truer med å sende alle til bunns.

«Vi har mistet både anker og seil, og stormen er så fryktelig at vi ikke er i stand til å heise andre seil i stedet. Man må tømme ut vann med pumpene uten stans, og dessuten øse det utover skipssiden med pøser. Skroget ville ha blitt sprengt hvis vi ikke hadde surret det med trosser. Uværet varte i fire dager, og ville tilsynelatende aldri ta slutt», klager Exquemelin.

Morgan lurer besetningen

En ting er nesten enda verre: Exquemelin må se langt etter sin del av byttet ved slutten av toktet i februar 1671.

I stedet for å følge piratbrorskapets skikker og la alle sverge på Bibelen at ingen har stukket noe av byttet til side, velger Morgan å kroppsvisitere hvert eneste besetningsmedlem på stranden. For å forsikre seg om at ingen gjemmer diamanter og andre edelsteiner i muskettene borer Morgans utvalgte hjelpere til og med ut kruttladningene.

Selv lar Morgan seg også visitere, men så snart byttet skal fordeles, blir det tydelig at noe er galt. Flere av sjørøverne savner edelsteiner og andre verdier de kan huske at de selv har slept om bord på sjørøverskipet.

Gradvis går det opp for dem at Morgan har lurt dem, og diskusjonen som følger blir temmelig opphetet. Hva skal de gjøre med den svikefulle kapteinen? Noen mener at de ganske enkelt skal skyte ham, andre at de skal ta alt han eier og har.

Atter andre foreslår at de bare skal ta tilbake den delen som tilkommer dem. Mens piratene er opptatt med å diskutere, lister Morgan seg stille om bord på skipet og seiler fra mannskapet sitt.

For å komme seg hjem må Exquemelin og de andre stikke til sjøs på små fartøy som ligger igjen.

«Vi klumper oss sammen på en synkeferdig skute på et opprørt hav – elendige, berøvet alt unntatt noen slaver, som er både gamle og late».

Piratene foretar en strabasiøs reise til Jamaica. Underveis holder skuta flere ganger på å synke fordi den er utett. Sjørøverne blir jaget av indianere med lange spyd, og utenfor kysten av Cuba ligger de på været i to uker uten å komme av flekken. Til slutt har de bare noen få slurker vann igjen.

Omsider når de utmattede sjørøverne Jagua-bukta på sørkysten av Cuba, der de møter to nederlandske skip. Her tar Exquemelin hyre og setter kursen mot Europa, «idet jeg takket Gud for at jeg endelig kunne forlate denne tilværelsen», skriver han i boken sin.

Exquemelin anløper Amsterdam i 1672, og gir her ut en bok i 1678. Den blir svært populær, men til tross for inntektene vender Exquemelin flere ganger tilbake til Karibia – i 1683 faktisk også som skipslege på et piratskip.

Deretter er kildene til livet hans sparsomme. I 1686 figurerer han på skipslisten over medlemmer av en kommisjon som sammen med den kongelige franske marine skal undersøke en elv i Panama. Sjørøveren Exquemelin har omsider blitt en respektabel borger.