Spillet er over, Svartskjegg

Maynard vet at han må nyte roen mens han kan – for forut venter det farligste toktet i hans 34-årige liv.

Marineløytnantens oppdrag er å seile sørover langs kysten av North Carolina for å finne sjørøveren Svartskjegg, som i mer enn et år har plyndret handelsskip. Aviser og handelsfolk beskriver ham som en «uhyre blodtørstig» person, som behandler sine ofre «barbarisk og umenneskelig».

Til vanlig gjør løytnanten tjeneste i den britiske marinen om bord på en 531-tonns fullrigger med 42 kanoner, men Maynards overordnede mener at et så stort skip er for upraktisk til å ta seg rundt mellom sandbankene utenfor kysten av North Carolina. Selv om han har med seg nesten 60 kampdyktige menn, sniker usikkerheten seg inn:

«Jeg seilte fra Virginia uten kanoner og bare med små våpen og pistoler», noterte løytnanten senere i et brev.
Maynard må klare seg uten en eneste kanon i jakten på Svartskjegg. Men offiseren er fast bestemt på å ta opp kampen.

Mens Maynards skip glir ut på jakt etter tidens mest fryktede pirat, vet den britiske løytnanten at en annen person er minst like oppsatt på å få fanget Edward Teach – Svartskjeggs egentlige navn. Virginias guvernør, Alexander Spots­wood, er mannen bak ekspedisjonen, og det er han som i all hemmelighet har planlagt ekspedisjonen sammen med Maynards overordnede i den britiske marinen.

Ifølge Spots­wood er Svartskjegg og sjørøverne hans en pest og en plage «med plyndringene sine», og guvernøren har mottatt «klager fra handelsfolk» i nabokolonien North Carolina.

North Carolinas guvernør, Charles Eden, ser gjennom fingrene med plyndringen. Han har til og med gitt piraten lov til å oppholde seg i kolonien. Det nekter Spotswood å akseptere – og derfor er Maynard nå på vei. Ingen av løytnantens overordnede har ønsket å lede ekspedisjonen, men Maynard drømmer om å bli kaptein, og oppdraget er en mulighet for å vise at han takler å ha kommandoen.

I den vesle kahytten om bord på Jane gransker Maynard sjøkartene som er brettet ut på bordet ved siden av stearinlysene. Løytnanten konsentrerer seg om ett bestemt punkt: Ocracoke Island, som ligger mange dagers seilas sørover.

Svartskjegg er med stor sannsynlighet å finne der, hvis Maynard skal tro guvernør Spotswoods spioner som har reist rundt for å få informasjon om hvor piraten oppholder seg.

På sin ferd gjennom Outer Banks, et mer enn 300 kilometer langt belte av øyer og sandbanker utenfor det sørøstlige Virginia og North Carolina, holder Maynard konstant utkikk etter sjørøveren.

Ifølge de siste meldingene seiler Svartskjegg om bord på en slupp med ni-ti kanoner, som han har døpt Adventure.

Hittil har løytnant Maynard vært kjent med områdene skipene har passert, men Outer Banks i North Carolina kjenner han bare så vidt til.

Sjøkartene han har med seg gir livsviktige opplysninger om havdybden, og advarer om skjulte rev og klipper, men kartene er ikke alltid nøyaktige.

Derfor har Maynard losen William Butler med om bord – en mann som Spotswood har hyret i North Carolina. Losens kunnskap om områdets sandbanker og brakkvannsbukter er gull verd.

Butler betrakter oppmerksomt vannet mens skipene glir av gårde langs bankene. Det minste avvik fra kursen kan føre til at Jane eller Ranger går på grunn. Heldigvis er sluppene perfekte til å seile i farvannet, ettersom skipenes kjøl ikke stikker særlig dypt i vannet.

Maynard og Butler er enige om at nettopp den grunne kjølen er årsaken til at Svartskjegg nå seiler rundt i en slupp i stedet for den store, tremastede Queen Anne’s Revenge, som piraten tidligere har herjet havene med.

Losen forteller dessuten Maynard at han har hørt at Svartskjegg seiler med stjålet gods mellom Ocracoke og byen Bath i North Carolina, et rykte som stemmer med Maynards opplysninger.

Angivelig losser Svartskjegg stjålne kasser med sukker og bomull i palassene i Bath, der guvernør Eden og koloniens dommer, Tobias Knight, bor. I bytte mot varene ser de høytstående mennene gjennom fingrene med sjørøver­ens lovovertredelser.

Mens Butlers blikk er rettet mot farlige sandbanker og rev, speider Maynards utkikkspost i masten etter skip – både Svartskjeggs eget, men også andre fartøyer som kan ha nytt om den beryktede piraten.

Beskjeden fra Maynards overordnede før avreise var klar: Hvis han underveis får «nye etterretninger», må han «handle etter dem».

To begivenhetsløse dager er gått da det kommer et høyt rop oppe fra masten om morgenen 20. november. Mens Jane og Ranger seiler gjennom en smal passasje som leder inn i bukta ved øya Roa­noke, har utkikken sett et skip i det fjerne.

 Løytnant Maynard løfter kikkerten og ser at det fremmede fartøyet heldigvis må være et lite handelsskip. Likevel må løytnanten passe på. I prinsippet er han på et ulovlig tokt, fordi verken Spotswood eller han selv har fullmakt til å gjennomføre en militæraksjon i en annen koloni. 

Dessuten blir ikke Svartskjegg regnet som kriminell i North Carolina, fordi guvernør Eden har benådet piraten for tidligere forbrytelser. At alle andre enn Eden og hans kumpaner ønsker å se Svartskjegg hengt, gjør ikke Spotswoods oppdrag lovlig.

Da Maynard har konstatert at det fremmede skipet ikke tilhører flåten i North Carolina, kan løytnanten tillate seg å avsløre ærendet sitt. Han retter på offisersuniformen og plasserer omhyggelig hatten på hodet mens Jane nærmer seg det fremmede fartøyet.

Da de blir spurt om de vet noe, roper de lokale sjøfolkene på det lille seilskipet at de har sett den beryktede sjørøveren seks dager før. Da de støtte på den notoriske piraten, satt Svartskjeggs slupp fast ved Brant Island Shoal i den vestlige delen av Pamlico Sound, kan sjøfolkene fortelle.

Maynard lytter interessert, takker mange ganger for opplysningene, og går så målbevisst inn i kahytten for å studere sjøkartene. I forhold til Ocracoke Island ligger Brant Island Shoal i motsatt retning, men Maynard er ikke i tvil:

Han må følge det nye sporet – selv om sjøfolkene fortalte at en annen slupp var i ferd med å trekke Svartskjegg løs.

Med en sterk høstvind i ryggen stikker Jane og Ranger mot sørvest. Maynard følger nøye kom­pas­set, som praktisk nok er montert på en sling­­re­­bøyle som sørger for at in­­­stru­­­men­­­tet alltid står vannrett, selv når Jane krenger.

Imens er But­ler om mulig mer på vakt enn tidligere, for Pamlico Sound med sine mange grunne om­rå­der kan fort sette en stopper for skipene og spolere oppdraget.

Allerede tidlig på ettermiddagen nærmer sluppene seg Brant Island Shoal, og Maynard kan knapt legge fra seg kikkerten av bare spenning. Våkent speider løytnanten frem og tilbake over horisonten, men han sukker dypere og dypere hver gang han senker den igjen.

Svartskjeggs skip er ikke å se noe sted i området. Men Maynard har på ingen måte gitt opp.

Morgenen etter gir han ordre om å seile direkte mot øst i jakten på sjørøveren. Ocracoke Island har hele tiden vært den beste teorien om hvor Svartskjegg skjuler seg, og sent på ettermiddagen roper utkikken at han kan se land lenger fremme.

Løytnanten lar langsomt sluppene sine gli inn mot Ocracoke, mens Butler fremdeles følger med på dybden, slik at fartøyene ikke går på grunn. Langsomt seiler ekspedisjonen langs kysten, til de ser toppmastene på to mindre skip bak noen sandbanker lenger fremme.

Løytnanten løfter kikkerten og studerer fartøyene nøye. Da han senker kikkerten igjen, er han ikke i tvil – det er Svartskjegg.

Tussmørket senker seg raskt over Ocracoke etter at Maynard har lokalisert målet sitt. Løytnanten vet at ethvert angrep i mørket vil være nærmest dødsdømt, fordi det grunne farvannet er fullt av lumske sandbanker.

Den 34 år gamle offiseren ber derfor mennene sine om å kaste anker. Etter flere lange dager til sjøs trenger mannskapet også å hvile før alle skal i kamp mot sjørøverne.

Mens ankrene på Jane og Ranger dumper mot sandbunnen, går sjømennene ned i lasterommene og åpner kasser med våpen og annet utstyr.

Uten kanoner kan Maynards styrke bare fange Svartskjegg ved å borde sjørøverens skip, derfor innbefatter utstyret økser og entrehaker som skal hjelpe mennene å hekte fartøyet sitt fast til sjørøverens slupp.

Soldatene vet at blodet kommer til å flyte neste morgen, og at de skal kjempe mot hardkokte sjørøvere.

Derfor sliper besetningsmedlemmene de medbrakte huggertene og daggertene ekstra nøye. Krumme klinger og knivblad må helst gli lett gjennom fiendens klær og kjøtt – dersom de skarpe metallflatene sitter fast for lenge, kan det koste en livet.

Pistoler og musketter blir også grundig renset, mens luntene på granater med krutt kontrolleres før de til slutt blir båret opp på dekk.

Etter klargjøringen av våpnene spiser mannskapene et kveldsmåltid bestående av skipskjeks og salt kjøtt, som de skyller ned med vann fra tønnene i lasterommet. Mennene går tidlig til ro i køyene sine for å få så mye hvile som mulig.

Dagen etter skal de slåss mot den mest fryktede sjørøveren på de syv hav, og Svartskjeggs skip har kanoner. Besetningene på Jane og Ranger har derfor problemer med å sovne da de legger seg i køyene.

Bedre blir det ikke av at piratene forstyrrer natteroen. Svartskjeggs menn og gjestene hans, som har ankret opp sluppen sin ved siden av Adventure, skåler og synger høylytt natten lang.

Piratene heller innpå med rom, og festen blir mer og mer livlig, i takt med at timene går. Innimellom gjaller Svartskjeggs røst utover vannet i nattemørket.

Løytnant Maynard er fornøyd med at motstanderen drikker seg full. Hvert eneste krus rom piraten inntar, svekker sansene.

De kraftfulle strofene fra sjørøverkapteinen i det fjerne gjør likevel samtidig Maynard oppmerksom på at det ikke er et helt vanlig menneske han gir seg i kast med.

Da solen stiger opp over Ocracoke om morgenen, spiser soldatene en lett frokost. Deretter hopper de i uniformene og klargjør våpnene. Til slutt plasseres økser, entrehaker og granater til å borde dekk med.

Bare en svak vind streifer vannflaten, derfor må soldatene ta årene i bruk for å sette Jane og Ranger i bevegelse. Heldigvis hjelper en svak strøm dem også fremover mot Svartskjeggs skip. På Janes dekk står Maynard, og han har en god magefølelse.

Gårsdagens raske opptelling viste bare omtrent 30 sjørøvere på Adventure, og skipet ved siden av er bare et lite handelsskip med en håndfull sjøfolk.

Løytnanten vet at Svartskjegg tidligere har seilt med nærmere 300 mann på flere skip, så tidspunktet er gunstig.

De fleste av sjørøverne ligger sannsynligvis også og sover ut rusen etter nattens utskeielser. Maynards styrke er både dobbelt så stor og langt mer uthvilt enn motstanderens, men til gjengjeld har den ingen kanoner.

Da Jane og Ranger er mindre enn en kilometer fra fienden, oppdager sjørøvernes utkikk plutselig faren. Han løper straks ned under dekk for å varsle Svartskjegg.

I en fart tramper den svarthårede kjempen av et menneske opp på dekk. For ikke å miste viktige sekunder på å hale opp ankeret, hogger Svartskjegg over ankertauet og setter Adventure fri. Selv etter en heidundrende fest vet sjørøverkapteinen instinktivt når faren truer. Med et brøl kommanderer han alle mann på post.

På avstand ser Maynard engstelig hvordan fiendens kanoner blir gjort klar, en etter en. Imens forsøker Svartskjegg å buksere sluppen rundt, slik at den får bredsiden mot de to fartøyene som nærmer seg.

Til sin store skrekk ser Maynard at kjølen på Ranger i samme øyeblikk borer seg inn i en sandbanke. Den vesle skuta er nå et enkelt mål for piratene.

Mr. Hyde – underoffiseren som har kommandoen på Ranger – beordrer sine menn til å hive ballast og vanntønner over bord. Vannspruten står rundt skipet, og roerne kjemper febrilsk for å skyve den vesle sluppen fri med årene.

Da kjølen slipper sandbunnen, er det for sent.

Røyken står opp fra piratenes kanoner, og sekunder senere flerrer kulene Rangers forseil og borer seg gjennom treverket på skipet.

Skrikende faller flere av mannskapet om på dekk i en blodpøl, men det verste er at mannen som har kommandoen på sluppen har falt:

«Mr. Hyde ble dessverre drept, og fem av mennene hans såret i den vesle sluppen som – uten å ha noen til å lede seg – sakket akterut og ikke nådde frem før kampen var over», skrev Maynard senere.

Med nesten halvparten av styrken satt ut av spill ser situasjonen med ett kritisk ut for løytnanten. Likevel velger han å fortsette ufortrødent frem mot Svartskjeggs slupp, og til marineoffiserens hell er det nå piratenes tur til å grunnstøte.

Maynards folk kan langsomt ro Jane nærmere fienden, uten at de kan vende bredsiden mot dem.

«Forbannede skurker, hvem er dere? Og hvor kommer dere fra?» tordner kjempepiraten da fartøyene nærmer seg hverandre.

«Som dere kan se på flagget vårt, er vi ikke sjørøvere!» roper Maynard tilbake, hvorpå Svartskjegg ifølge ham «skålte for vårt snarlige opphold i helvete, kalte oss kujonaktige valper og sa at han verken ville gi eller forventet nåde».

«Jeg forventer ingen medlidenhet, og jeg akter heller ikke å skåne deg», svarer Maynard – en av duellantene må dø.

Før Maynard kommer nær nok til å borde Adventure, klarer sjørøverne å løsne sluppen og vende bredsiden mot Jane, slik at de kan avfyre «mange kanoner mot Maynards skip», forteller avisen Boston News-Letter.

Ifølge avisen gjorde kanonsalven «likevel begrenset skade, men da Maynard rodde nærmere Teach sin ti-kanonersslupp, skjøt Teach mot Maynard med små våpen (håndvåpen, red.) ladd med kuler, spiker og biter av gammelt jern. Skuddsalvene drepte seks av Maynards menn og såret ti».

Maynard er fortvilet. Selv om skipet hans ennå er intakt, faller flere og flere av mennene hans. De overlevende soldatene sklir rundt på Janes blodige dekk, som er fullt av avskutte kroppsdeler. I forvirringen er det ingen som ror lenger, og Jane begynner å drive vekk fra Adventure.

Marineløytnanten innser at han bare har én mulighet til å beseire Svartskjegg – med list.

Lynraskt beordrer han resten av folkene sine under dekk, mens kruttrøyken fra en kanonsalve gjør at piratene ikke kan se hva som foregår på marinefartøyet. Soldatene tumler ned leideren, og bare Maynard, Butler og rormannen Abraham Demelt blir stående oppe på dekk.

Da røyken letter, ser Svartskjegg bare tre mann stå igjen på fiendens skip, mens det flyter med døde og halvdøde på sluppen. Selvsikkert kommanderer han skipet sitt opp på siden av Jane og kaster entrehaker over relingen.

Med mennene sine i hælene svinger sjørøverkapteinen seg over på Maynards fartøy med en huggert i hånden og et pistolbelte rundt livet. Her skritter han målrettet frem mot mannen som har våget å utfordre ham.

I det samme gir Maynard tegn til mennene sine, som farer opp trappene og går løs på Svartskjeggs pirater. En kakofoni av sverdslag, pistolskudd og dødsskrik fyller formiddagsluften utenfor Ocracoke mens kampen raser – og midt i kaoset krysser Maynard og Svartskjegg klinger.

Løytnanten langer ut etter sjørøveren, men sverdspissen treffer piratens krutthorn, slik at stikkvåpenets klinge blir bøyd.

Deretter rekker Maynard såvidt å blokkere et kraftfullt mothogg fra piraten. Svartskjeggs slag er imidlertid så hardt at parerstangen på Maynards sverd revner, og klingen fortsetter ned gjennom løytnantens hånd, og hogger fingrene hans halvveis over.

Blødende tar Maynard et raskt steg bakover, mens han i samme bevegelse kaster sverdet og griper flintlåspistolen. Han retter den resolutt mot motstanderen og trekker av.

Skuddet treffer Svartskjegg, men den store mannen blir stående. Piraten vakler imidlertid et lite skritt bakover, og det øyeblikket utnytter Abraham Demelt til å komme sin sårede kommandør til hjelp.

Rormannen tildeler resolutt Svartskjegg et hogg tvers over ansiktet, og mens blodet fosser ut fra såret, høres fire nye pistolskudd.

Flere av Maynards menn har drept motstanderen sin, og de skyter nå kuler inn i kroppen på den store piraten. Men Svartskjegg står fremdeles – selv etter at en soldat fra det skotske høylandet tildeler ham et voldsomt sverdhogg på halsen.

«Bra jobbet, du», sier sjørøverkapteinen, men han er i ferd med å innse hvilken vei det bærer.

«Hvis det ikke er gjort godt nok, må jeg gjøre det bedre», utbryter høylenderen, før han med «sving nummer to hogde hodet av så det la seg til hvile på skulderen», som Boston News-Letter senere slår fast i en artikkel om kampen.

Omsider kollapser Svartskjegg på dekk, og det skjeggete hodet henger bare fast på halsen med en liten kjøttrevl. Resten av sjørøverne ligger like livløse som lederen sin.

«Med sverdet i hånden drepte de hver og en av angriperne uten selv å miste en eneste mann», beretter den stolte Maynard om hvordan folkene hans kjempet på Janes dekk.

Mens ekspedisjonens skadde menn blir tilsett og forbundet, går Maynard og noen soldater om bord på Adventure. Løytnanten er spent da han beveger seg ned i lasterommets mørke, der mennene hans får beskjed om å åpne tønnene og kistene.

Ett etter ett åpnes lokkene, men i stedet for glitrende gull og funklende edelsteiner dukker det bare opp rom, vin og våpen. I kapteinens kahytt finner Maynard litt gullstøv og et par gjenstander av sølv, men ellers ingenting av verdi. Sjørøverens største skatter må være gjemt et annet sted.

I Svartskjeggs lomme oppdager Maynard likevel noe ganske verdifullt: Et brev fra North Carolinas høyesterettsdommer, Tobias Knight. Det er datert 17. november 1718, samme dag som Maynards ekspedisjon dro av gårde. I brevet ber Knight inntrengende sjørøveren om «å begi seg hjemover (til Bath, red.) fortest mulig».

Brevet slutter «din sanne venn og tjener, T. Knight».

Maynard bretter omhyggelig sammen det viktige beviset på korrup­sjonen i North Carolina og gjemmer det i sin egen kahytt.

Deretter inspiserer han stranden på Ocracoke, der Svartskjegg har slått opp et stort telt med annet tyvegods, blant annet 140 sekker kakao og ti tønner sukker, som Maynard får flyttet over i lasterommet på Jane.

Selv om løytnanten har mistet 11 mann, og mer enn 20 må vende såret hjem, er prisen lav for å ha stoppet havenes verste pirat. I lasterommet sitter 13 fanger, og til tross for skadene er Ranger i stand til å seile tilbake.

Før ekspedisjonsstyrken forlater Ocracoke, får Maynard en av sine menn til å skjære piratens hode helt av. Mens det stadig drypper av blod, kryper en soldat ut på Janes ­baug­s­pryd og binder fast det skjeggete hodet slik at det henger og dingler.

Sjørøverens kropp kaster soldatene over bord. Ifølge legenden svømte den tre ganger rundt skipet før den hodeløse kroppen forsvant under vannet.

Ved ankomsten til Hampton henger Svartskjeggs hode fremdeles på baugsprydet som et bevis på Maynards triumf.

En begeistret Spotswood sørger med det samme for at hodet blir heist opp i toppen av en høy flaggstang på Hamptons vestlige bredd – som en fryktinngytende advarsel til potensielle sjørøvere som kunne være fristet til å røve skip i farvannet utenfor Virginia.

I løpet av noen få måneder sprer historien om Maynards fantastiske aksjon seg over hele den engelsktalende verden, men løytnanten må vente ytterligere 22 år på å bli kaptein i Royal Navy. Berømmelsen kan likevel ingen ta fra ham.

Da kaptein Charles Johnson i år 1724 utgir verket «A General History of the Robberies and Murders of the Most Notorious Pirates», er ikke sjømannen i tvil om britens store betydning:

«Herr Robert Maynard var en gentleman med fantastisk mot og besluttsomhet, demonstrert ved hans tapre agering under denne ekspedisjonen. Tilintetgjørelsen av Svartskjegg skjedde utelukkende takket være handlekraften og motet til løytnant Maynard og hans menn.»