Fredag kveld 7. november 1974 vaklet en spinkel, blond kvinne inn på London-puben The Plumbers Arms. Hun var iført nattkjole og blødde fra et dypt sår i hodebunnen. Stamgjestene gjenkjente henne som adelskvinnen lady Lucan.
«Hjelp meg! Jeg har sluppet unna et drap», skrek hun. Mennene på puben var som lammet.
«Han har drept barnepiken min!» fortsatte lady Lucan. Så besvimte hun. Endelig våknet mennene. De fikk lagt henne på en benk og ringte etter politiet.
The Plumbers Arms lå i Lower Belgrave Street i det eksklusive Belgravia-strøket i London. Og stamgjestene visste at hun og lord Lucan hadde et herskapshus bare 100 meter borte i gaten.
Lykken smilte ikke til lady Lucan. Etter drapsforsøket ble hun avhengig av antidepressive medisiner og mistet kontakten med barna sine.
Da politiet ankom Belgravia, ransaket betjenter hjemmet. De fant parets tre forskremte barn som gjemte seg på rommene sine.
Nede i kjelleren oppdaget betjentene en blodig sekk med liket av en ung kvinne – familiens barnepike. På gulvet lå også et blyrør viklet inn i plaster fra et førstehjelpsskrin.
I mellomtiden kom lady Lucan til seg selv. Hun kunne fortelle at personen som hadde forsøkt å drepe henne, var hennes eksmann, lord Lucan. Men han var som sunket i jorden.
En aristokrat av den gamle skolen
Lord Lucan ble født i 1934 som sønn av den sjette jarlen av Lucan og døpt Richard John Bingham. John vokste opp i luksus, men kontakten med familien ble avbrutt av 2. verdenskrig.
Da tyskerne innledet Blitzen mot London, ble den seks år gamle gutten brakt i sikkerhet i USA. Og straks etter hjemkomsten i 1945 sendte foreldrene ham til kostskolen Eton.
På 1950-tallet var John en ung aristokrat med gylne fremtidsutsikter – 190 cm høy, slank og vakker som en gud. Han fikk jobb i den velrenommerte investeringsbanken William Brandt’s Sons and Co, men arbeidet kjedet ham – han brukte kreftene på racerbåten White Migrant.
«Han så ut som en gentleman, nesten en karikatur med sin posete bomullsbukse, sikspens og bart i et ungdommelig ansikt.» Den senere lady Lucan om sitt første møte med John Bingham.
John var også en del av Clermont-klikken, en krets av velstående adelsmenn og forretningsmenn som holdt til på den private spilleklubben Clermont i Berkeley Square.
En natt i 1960 vant John 26 000 pund ved spillebordet (over 700 000 kroner i dag). Flaksen overbeviste ham om at hans livs skjebne var å gamble. Han sa opp jobben i banken.
I stedet for lord Lucan valgte Broccoli den australske fotomodellen George Lazenby til rollen som James Bond i filmen On her Majesty’s Secret Service (1969).
Lord Lucan var som skapt til Bond-rollen
Navnet er Lucan, lord Lucan. På 1960-tallet var Sean Connery jevngodt med James Bond, men da den kjente skuespilleren trakk seg fra filmserien, var lord Lucan aktuell til rollen som den hemmelige agenten.
Forfatteren av James Bond-bøkene, Ian Fleming, hadde en svakhet for gambling. Derfor kom han ofte til The Clermont Club, der lord Lucan også tilbrakte mye av tiden.
Lord Lucan var selve symbolet på den elegante, sjarmerende britiske gentleman – velkledd og med sans for gambling, eksklusive klubber og smarte biler: en ekte James Bond, minus tillatelsen til å drepe.
I 1966 var lord Lucan på audition for filmen «Woman Times Seven» – en sexkomedie med Shirley MacLaine i hovedrollen. Han fikk imidlertid ikke rollen og innså at fremtiden hans neppe var skuespilleryrket.
Derfor takket lord Lucan et par år senere nei til et tilbud fra den legendariske Bond-produsenten Albert R. Broccoli, som ønsket å ha ham til audition for rollen som James Bond. Broccoli lette etter en erstatter for Sean Connery, som trakk seg før den sjette filmen i Bond-serien.
Ian Fleming hadde aldri vært begeistret for Sean Connery, og det er mulig at han før sin død i 1964 anbefalte Broccoli å vurdere lord Lucan til rollen.
Lord Lucan treffer sin lady
I 1963 traff John helt tilfeldig den 26 år gamle fotomodellen Veronica Mary Duncan da han besøkte den velstående jockeyen Bill Shand Kydd, som hadde giftet seg med Veronicas søster.
Veronica beskrev senere førsteinntrykket av ham:
«Han så ut som en gentleman, nesten en karikatur med sin posete bomullsbukse, sikspens og bart i et ungdommelig ansikt.»
Veronica traff John Bingham flere ganger, og en ettermiddag spurte han om han kunne få kjøre henne hjem.
«Vi kom til leiligheten hans. Han tok telefonen og sa: ‘Fortell guttene (i Clermont, red.) at jeg ikke kommer i kveld.’ Så løftet han meg opp fra sofaen og bar meg inn på soverommet.»
Stormkuren virket. Mindre enn et år senere ble paret gift og flyttet inn i herskapshuset på Lower Belgrave Street. Men før det opplevde John sitt livs første katastrofe.
Under det årlige International Offshore Powerboat Race i 1963 – der Europas rikinger konkurrerte om å seile fortest rundt kanaløya Isle of Wight – lå han an til å vinne. Plutselig sprang White Migrant lekk og sank sammen med den unge adelsmannens investerte formue.
VIDEO: Se en reportasje fra racet der lord Lucans båt sank
Gambling styrer familielivet
John Bingham var blakk etter ulykken, men bare to måneder etter bryllupet døde faren, og dermed arvet John både familieformuen og adelstittelen. Nå var han den syvende jarlen av Lucan.
Det lot til at lykken smilte til familien Lucan, men idyllen var truet. Lord Lucans spilleglede utviklet seg til ludomani, og Veronica følte seg isolert. Deres liv kretset bare om kveldene på Clermont Club.
Temperaturen i ekteskapet ble bestemt av Johns flaks ved spillebordet.
På overflaten var alt fred og idyll hos ekteparet Lucan, men økonomien skrantet, og det påvirket forholdet.
Senere fortalte hun at samtalene deres fulgte et bestemt mønster. Når han kom inn døren, spurte hun:
«Hvordan gikk det?»
Ofte svarte John bare: «Jeg tapte.»
«Men hvis han sa at det hadde gått opp i opp, ble jeg glad», husket Veronica. «Når vi hadde en god dag, kunne jeg nyte å bruke penger.»
På de gode dagene kjøpte hun klær og ting til huset, og han overøste henne med smykker. Men det var flest av de dårlige dagene: Lucan-arven strakk ikke til, og Johns gjeld vokste.
Forholdet rakner
Ekteskapet begynte å skrante. Samlivet var anstrengt på grunn av den elendige økonomien, og Veronica led av depresjon etter tre barnefødsler.
John sa at hun var i psykisk ubalanse, og ved mer enn én anledning slo han henne med en stokk. Han ville – som han sa – pryle de «gale tankene ut av hodet på henne».
Dessuten ignorerte John sin kone og gjorde alt for å ødelegge selvtilliten hennes. Etter en anstrengt jul i 1972 var han klar til å høste frukten av sin årelange nedbryting av kona. Lord Lucan ringte etter en lege og spurte ham:
«Er hun i stand til å ta seg av barna?»
Da legen svarte ja, ble John så sint at han pakket to vesker med klær og forlot huset.
«I går kveld skjedde de aldeles forferdelige omstendighetene som jeg i korte trekk beskrev for mor.» Lord Lucan i et brev til sin svoger etter mordet.
Han flyttet til en liten leilighet i nærheten og innledet kampen om barna. John spionerte på Veronica for å finne bevis for at hun var uegnet som mor.
Den bitre kampen om foreldremyndigheten kostet lord Lucan en formue, men han klarte ikke å overbevise dommeren i retten. Lady Lucan ble vurdert til å være mentalt likevektig, og hun fikk foreldremyndigheten – men på betingelse av at hun hadde hjelp av en fastboende barnepike.
Derfor ansatte Veronica 29 år gamle Sandra Rivett.
Morder slår til i mørket
Ekteparet Lucans årelange strid nådde sitt høydepunkt om kvelden 7. november 1974. Omtrent kl. 21 gikk Sandra Rivett ned trappen til kjøkkenet i kjelleren for å lage en kopp te til Veronica.
Lady Lucan fortalte politiet at hun lurte på hvor det hadde blitt av Sandra, og at hun gikk ned for å se etter henne. Så langt kom hun ikke. Da hun sto i gangen, ble hun angrepet av John, som slo henne i hodet med et blyrør.
«Jeg skrek, og mannen min sa ‘Hold kjeft!’ og stakk tre fingre ned i halsen på meg.»
Hun kom seg fri ved å feste et godt grep om testiklene hans.
Politiet fant sekken med liket av Sandra Rivett i Lucan-familiens residens.
Etter dette klarte Veronica å roe ham ned, og hun fikk lov til å legge seg på soverommet deres. Da lord Lucan gikk ut på badet for å vaske av seg blodet, så hun sitt snitt til å slippe ut av huset og ned til The Plumbers Arms, der politiet ble tilkalt.
Etter å ha avhørt lady Lucan sto det igjen for politiet å få lord Lucans versjon av begivenhetene. Han var fortsatt savnet, men han ga lyd fra seg i et brev til svogeren Bill Shand Kydd:
«I går kveld skjedde de aldeles forferdelige omstendighetene som jeg i korte trekk beskrev for min mor. Indisiene mot meg er sterke, og V (Veronica, red.) vil si at det er jeg som har gjort alt sammen», skrev han.
Lord Lucan forsvant sporløst
Etter dette kunne politiet langsomt rekonstruere lord Lucans flukt. Han hadde stukket av fra stedet i en Ford Corsair som han hadde lånt av en venn noen uker før.
Kjøreturen endte hos Susan Maxwell-Scotts, som bodde i Sussex 60 km fra London. Lord Lucan forklarte sitt uanmeldte besøk midt på natten med at en eller annen hadde forsøkt å drepe kona hans, og at han var mistenkt.
«Selvfølgelig var han rystet, men han var ved sine fulle fem», fortalte Susan Maxwell senere. «Jeg er overbevist om at han fortalte meg hele sannheten.»
Noen timer senere kjørte han videre til den sørengelske havnebyen Newhaven, der Forden ble funnet på Norman Road. Det var blodspor i bilen, og i bagasjerommet lå det et blyrør innhyllet i plaster.
Men politiets spor endte her ved havnen. Hadde lord Lucan tatt fergen til Frankrike eller fått haik med en lystseiler? Var han fremdeles i Sør-England?
I ukene etter at lord Lucan forsvant, spekulerte britiske aviser i at han kunne ha rømt til Frankrike – f.eks. om bord på en lystbåt.
Folk har sett lord Lucan over hele verden
Britene var dypt fascinert av lord Lucans forsvinningsnummer. Derfor benyttet landets aviser enhver anledning til å skrive om adelsmannens mulige skjebne.
I 1974 var etterforskningslederen i Lucan-saken, Roy Ranson, sikker på at lord Lucan hadde «falt for eget grep»: Han hadde tatt sitt eget liv.
Mange andre mente at Lucan hadde hoppet på en ferge til Frankrike etter å ha parkert i Newhaven. Mysteriet førte til intens medieinteresse, og avisene sendte medarbeidere ut i verden for å følge opp ethvert spor.
Med tiden ble lord Lucan en vits blant journalistene som visste at de aldri ville finne ham, men at jakten på ham kunne gi dem lange, betalte opphold i de mest eksotiske deler av kloden. I 2017 kom en britisk avis frem til at den savnede lorden var «sett» 70 ganger siden 1974.
I januar 2020 kom det igjen nytt i saken: Neil Berriman – sønn av den drepte barnepiken Sandra Rivett – påsto at han hadde funnet den savnede lorden. Han skulle angivelig bo i et buddhistisk kollektiv i Australia.
Berriman har uttalt at han planlegger å overlevere materialet sitt til australske myndigheter. Blant bevisene er en ansiktsanalyse utført av professor Hassan Ugail, som arbeider ved avdelingen for visuell dataanalyse på University of Bradford i England.
Professor Ugail har utviklet en algoritme som kan finne identiteter ved å sammenligne bilder. Og ifølge algoritmen er det match mellom gamle bilder av lord Lucan og den gamle mannen som Neil Berriman har sporet opp i Australia.
«Jeg står inne for vitenskapen bak algoritmen min. Den har aldri tatt feil før», sier professor Ugail.
Tragedien fikk lov til å fortsette
Da lord Lucan forsvant, var Veronica 37 år gammel og fanget i en økonomisk hengemyr. Hun ble jaget av pressen og var tynget av skyldfølelse over Sandra Rivetts død.
Veronicas liv nådde et nytt lavpunkt i 1982. Hennes 15 år gamle sønn George skrev fra kostskolen at det ville være mer «bekvemt» for ham og hans to søstre å bo sammen med Veronicas søster og hennes mann, Bill Shand Kydd.
I de neste årene bodde lady Lucan alene og ble avhengig av sterke medisiner. Barna vokste opp hos søsteren, og Veronica hadde så å si ingen kontakt med dem.
Lord Lucan ble aldri funnet, og i 1999 ble han erklært død. Men uten et lik kunne det ikke utstedes noen dødsattest. Det var først i 2016 at en dom endelig ga sønnen George rett til å arve familietittelen.
George, hans to søstre og de gamle vennene er overbevist om lord Lucans uskyld og at han – hvis han er i live – lever under et nytt navn et sted i utlandet.
I 2017 ga lady Lucan et intervju. På spørsmål om hvorfor mannen hennes ville drepe henne, svarte hun:
«Presset drev ham til vanvidd.»
Hun var ikke i tvil om at lord Lucan hadde gått om bord på en ferge til Frankrike. Ute på åpent hav gikk han til akterstevnen og hoppet ned på skipets propell.
«Veldig modig», mente lady Lucan.