Svartskjegg skremte ofrene til å overgi seg

I artikkelen nedenfor får du hele historien om en av Nassau-gjengens verste pirater:

Sjelden hadde gjestene vært på en så flott fest i kolonien Carolina. Den store salen var opplyst av funklende stearinlys, og langbordet var dekket med kostbare viner.

Rommet var fullt av kremen av Carolinas borgerskap. Iført pudderparykker, fargerike frakker og silkekjoler svinset de rundt selskapets midtpunkt: den mektige guvernør Charles Eden og hans kone.

Med ett ble døren slått opp. Inn trampet en høy, brei skikkelse kledd i svart. Rundt livet bar han et belte med seks pistoler og en lang sabel. Det mest oppsiktsvekkende var imidlertid mannens ansikt.

Det var dekket av et digert, svart skjegg som var flettet og stukket bak ørene. Mellom det ville skjegget og de buskete øyebrynene gnistret to svarte øyne som kastet lynende blikk mot de fornemme gjestene.

Skikkelsen så seg langsomt rundt og gikk deretter rett mot guvernøren. Charles Eden smilte og bukket høflig for kveldens æresgjest – den mest beryktede av alle sjørøvere: Svartskjegg.

Soldater ble pirater

Edward Teach – alias Svartskjegg – var blant de tusenvis av sjømenn som deltok i den spanske arvefølgekrigen. Han var også blant de mange som plutselig sto uten inntekt da krigen sluttet i 1713.

Teach hadde gjort tjeneste på et britisk kaperskip i Det karibiske hav og plyndret utallige fiendtlige skip – overgangen til sjørøveri virket opplagt.

Med sin erfaring og sin imponerende fysikk hadde Teach ingen problemer med å få hyre. I byen Nassau på Bahamas – piratenes samlingspunkt på begynnelsen av 1700-tallet – fikk han hyre hos Benjamin Hornigold, en av tidens dristigste og mest berømte pirater.

Den garvede Hornigold ble imponert over motet og kaldblodigheten Teach viste i kamp, og forfremmet ham raskt til nestkommanderende.

Teach fikk kommandoen over et av Hornigolds skip, og snart var de to mennene de mest fremgangsrike sjørøverne i Karibia.

Tross suksessen valgte Teach og Hornigold imidlertid å skille lag mot slutten av 1717. Etter alt å dømme valgte Hornigold å gi opp livet som pirat og slå seg ned som jordeier.

De skiltes som venner – mennene trykket hverandres hånd og seilte hver til sitt. Som avskjedsgave fikk Teach det tidligere franske slaveskipet Le Concorde.

Så langt hadde Edward Teach vært en suksessrik, men ikke enestående pirat. Etter bruddet forsto han at han måtte finne på noe ekstraordinært hvis han fortsatt skulle beherske de karibiske farvannene. Nå var tiden inne for å skape en legende.

Første steg var å forvandle Le Concorde til et fryktinngytende sjørøverskip. Hun ble utstyrt med 40 kanoner og fikk et mannskap på 300.

Til slutt ble skipet omdøpt til Queen Anne’s Revenge. Forvandlingen av Le Concorde var fullført. Snart skulle verden stifte bekjentskap med den andre oppfinnelsen til Teach: piraten Svartskjegg.

En legende tar form

Kaptein Christopher Taylor på handelsskipet The Great Allen forberedte seg på det uunngåelige angrepet.

I flere timer var han blitt forfulgt av et sjørøverskip, og nå lå skipene side om side på bølgene.

The Great Allen var stort, tungt bevæpnet og i stand til å forsvare seg, så Taylor var optimistisk. Men da han kastet et nærmere blikk på det vuggende sjørøverskipet, fikk han seg et sjokk.

På dekk sto en enorm skikkelse, kledd i svart og bevæpnet med pistoler og sverd. Hodet hans var innhyllet i røyk – som om han var en demon fra Helvete.

Skikkelsens ansikt gjorde størst inntrykk på Taylor. Det var dekket av et stort, vilt skjegg, som var flettet og pyntet med fargede bånd. I denne glattbarberte tidsalderen var det bare galninger og villmenn som lot skjegget vokse.

Kaptein Taylor forsto at mannskapet hans ikke kunne regne med nåde fra denne primitive, utilregnelige forbryteren hvis de gjorde motstand. Han overga seg uten kamp.

Om bord på sjørøverskipet hadde Teach oppnådd akkurat det han ønsket da han skapte sitt alter ego Svartskjegg.

Hvis han kunne nøye seg med å skremme ofrene sine til å overgi seg, unngikk han å utsette skipet sitt, mennene sine, og ikke minst byttet sitt for fare.

Mannskapet på The Great Allen fryktet det verste. Men i stedet for å bli henrettet fikk de ordre om å komme seg i land med robåt.

Idet de nærmet seg kysten, måtte de sjokkert se på hvordan piratene satte fyr på det prektige, verdifulle skipet deres og lot det gå opp i flammer. Den skjeggete piraten kunne sannelig ikke være riktig vel bevart!

På land fortalte sjømennene ivrig om den rystende opplevelsen, og spredte ryktet om den gale piraten med det svarte skjegget – akkurat som Teach hadde forventet. Og etter hvert som historiene spredte seg, ble de mer og mer blodige.

Med tiden ble Svartskjegg ikke bare gal, men også en blodtørstig og sadistisk morder. Selv om ingen noensinne hadde sett ham drepe en eneste mann.

Ryktene gjorde jobben

Etter hvert som legenden om piraten Svartskjegg vokste, var bare synet av det svarte flagget med det blødende hjertet nok til at handelsskipene overga seg uten kamp – ingen torde legge seg ut med Karibias mest brutale mann.

De som likevel nølte, ble raskt overtalt av et par kanonskudd og synet av den ville skikkelsen på dekk.

Økonomen Peter Leeson fra George Mason University i Virginia i USA har studert sjørøveri på 1700-tallet, og konstaterer at Edward Teach på mange måter minner om en moderne reklamemann: Han var en mester i å iscenesette seg selv, og profitterte på ryktet sitt som en kaldblodig morder.

«Det ryktet han skapte seg var så effektivt at han faktisk aldri behøvde å gjennomføre truslene som lå bak imaget hans», sier Leeson.

Ingen ville kjempe imot

Plyndringer til havs var imidlertid ikke nok for den ambisiøse Teach. Han ville gjennomføre en maktdemonstrasjon som forsterket Svartskjeggs allerede blodige rykte.

En maidag i 1718 dukket fire skip opp utenfor Charlestons havn på østkysten av USA. På kaien rettet byens beboere engstelig kikkertene mot Svartskjeggs svarte flagg.

Selv om havna var full av skip, var det ingen som torde å seile ut for å møte piratkapteinen i kamp – ryktet hans var kommet i havn før ham.

De neste dagene ble den travle havnen i Charleston fullstendig avskåret fra omverdenen. Alle skip som forsøkte å passere, ble angrepet. Og den velstående byens innbyggere kunne ikke gjøre annet enn å se på det som skjedde.

Selv da Svartskjegg sendte to av sine menn i land for å forhandle, var det ingen som vågde å angripe dem. Forfatteren Charles Johnson skrev i 1724:

«Piratene vandret helt åpenlyst i gatene, foran øynene på rasende innbyggere som anså dem som røvere og mordere og årsaken til deres ulykke og undertrykkelse. Men de vågde ikke så mye som å tenke på å hevne seg, i frykt for at flere ulykker skulle ramme dem».

Blokaden av Charleston befestet i voldsom grad Svartskjeggs posisjon som den verste av alle pirater.

En ting var å tvinge sjømenn på dårlig bevæpnede fartøyer til å overgi seg – nå hadde Svartskjegg tvunget en rik handelsby på det amerikanske fastlandet i kne. Uten å løsne et eneste skudd. Navnet, ryktet og det svarte flagget hadde vært nok.

Landfast og lovlydig

Omtrent samtidig med blokaden av Charleston seilte en stor flåte med krigsskip fra England til Amerika.

De britiske myndighetene hadde fått nok av piratenes herjinger i Karibia og langs den amerikanske kysten, og nå skulle de knuses en gang for alle.

Sjørøverne hadde nå to muligheter: De kunne enten kjempe til døden eller ta imot britenes tilbud om amnesti til de piratene som overga seg. Teach innså at han tross alt ikke kunne bekjempe det britiske imperiet. Han måtte finne nye jaktmarker.

Kort tid senere dukket Svartskjegg opp hos Carolinas guvernør Charles Eden. Piraten forklarte at han aktet å ta imot kongens tilbud om nåde og bli landfast.

Selv som lovlydig viste Teach seg som en mester i å utnytte Svartskjeggs rykte. Interessen for pirater var stor på begynnelsen av 1700-tallet, og avisene var fulle av historier om bedriftene deres.

Svartskjegg ble derfor snart en lokal celebritet. Alle fremtredende borgere i Carolina ville hilse på og konversere med Svartskjegg, og den rutinerte sjørøveren sjarmerte alle med sine manerer og eventyrlige fortellinger om livet til sjøs.

Teach ble invitert inn i de fornemste hjem i Carolina, og var æresgjest ved storslåtte fester. Han giftet seg til og med med den bare 16 år gamle datteren til en rik plantasjeeier – ifølge ryktene var hun Svartskjeggs 14. kone – og lot guvernør Eden stå for vielsen.

En tid så det ut til at Teach virkelig hadde gitt opp livet som pirat. Han oppløste mannskapet sitt og brukte i stedet det ene skipet som lystyacht på elvene i Carolina. Men i august 1718 ble den gamle sjørøveren rastløs.

Teach samlet mennene sine på ny, og seilte til Bermuda, der han kapret to franske handelsskip. Som vanlig slapp alle mennene uskadd unna, mens han plyndret skipenes dyrebare last av sukker, kakao og andre eksotiske varer.

Da han vendte tilbake til Carolina, sendte Svartskjegg 60 tønner fylt med røvergods til guvernør Eden. Guvernøren forsto at vennskapet med Svartskjegg kunne bli ytterst innbringende.

Han så derfor en annen vei mens Svartskjegg forsynte seg av handelsskipene langs kysten av Carolina. «Handelsvirksomhet» kalte Svartskjegg det han holdt på med – sjøfolkene på de plyndrede skipene torde ikke si ham imot.

Løytnant ledet straffeekspedisjon

Mens Eden nøt godt av Svartskjeggs kapringer, var nabokolonien Virginias guvernør rasende.

Handelstrafikken i den rike kolonien hans ble hardt rammet av piratenes plyndringer, og hadde gjort guvernøren til en upopulær mann. Derfor begynte han å planlegge en ekspedisjon som skulle drepe Svartskjegg.

Siden piratene befant seg utenfor Virginias territorium, måtte ekspedisjonen finne sted i hemmelighet.

Guvernøren utrustet to lette og raske skip og planla å overraske Svartskjegg mens han lå for anker i de grunne farvannene utenfor kysten av North Carolina. Kommandoen over skipene ble gitt til løytnant Robert Maynard, og datoen for angrepet ble satt til 22. november 1718.

Svartskjegg hadde allerede mottatt opplysninger om det forestående angrepet, men tok dem ikke alvorlig. Natten før angrepet tilbrakte han derfor med å feste sammen med de rundt 20 piratene som fortsatt var mannskap hos ham.

Da solen sto opp neste morgen, kunne de fordrukne sjørøverne se Maynards skip nærme seg. Svartskjegg grep et beger med rom, hevet det mot fiendene til en skål og ropte over bølgene:

«Måtte min sjel bli evig fordømt hvis jeg gir eller mottar nåde fra dere!»

Piratene avfyrte en bredside som feide over Maynards skip og drepte eller såret over 20 menn. Løytnanten beordret straks resten av mannskapet under dekk.

Da røyken fra kanonene drev bort, kunne Svartskjegg bare se døde og sårede. Sikker på seieren ga han sine menn ordre om å borde fiendens skip.

Piratene gjorde seg klar med sabler, pistoler og – en av Svartskjeggs egne oppfinnelser – granater av krutt, blykuler og jernsplinter.

Piratene tente luntene, kastet granatene og ventet på eksplosjonen. Deretter stormet de brølende gjennom røyken om bord på det de trodde var forsvarsløse skip.

Men plutselig kom de overlevende soldatene veltende opp av skips-lukene, og piratene var i mindretall.

Mann mot mann kjempet sjørøverne og soldatene med huggerter, kniver og på bare nevene. Mange mistet fotfeste og gled på dekket, som nå var glatt av blod.

Hogd ned bakfra

Under de mange nærkampene sto Svartskjegg og Maynard plutselig ansikt til ansikt.

Begge trakk pistol og sabel. Svartskjegg bommet, men Maynards kule gjennomboret sjørøverkapteinen. Svartskjegg kjempet likevel det han kunne videre.

Han grep sabelen, og med et voldsomt hogg splintret han Maynards sverd. Idet han skulle gjøre det av med fienden, hogg en soldat Svartskjegg i nakken. Piraten vaklet usikkert fremover.

Maynards menn så at kjempen var såret, og dristet seg omsider nærmere. Kuler og sverdhogg traff Svartskjegg fra alle kanter, men han kjempet trassig videre.

Avkreftet gikk piratlederen ned i kne, mens han trakk den siste av pistolene sine. Idet han spente hanen, traff det siste, dødelige hogget ham. Svartskjegg falt livløs om på dekket.

Maynard kunne langt om lenge triumfere – han hadde drept den mest fryktede av alle sjørøvere. Som bevis på at Svartskjegg virkelig var død, kappet Maynard av piratens hode og lot det dingle fra masten på skipet.

Kampen var knapt overstått før historier om Svartskjeggs endelikt begynte å spre seg. Ifølge enkelte av ryktene skulle ikke Svartskjegg være død i det hele tatt.

Ifølge andre skulle piratens hodeløse kropp ha svømt sju ganger rundt Maynards skip – for å håne sin motstander en siste gang – før den forsvant.

Edward Teachs tid som sjørøverkaptein hadde bare vart i vel ett år. Men på den korte stunden skapte han en legende som kunne få enhver sjømann til å skjelve av skrekk: Svartskjegg – tidenes mest blodtørstige pirat.