Ingen hadde forestilt seg at de to fredelige og superintelligente tenåringene var i stand til å drepe.

Kriminalitet - Kriminelle

To rikmannssønner planla det perfekte mord

To rikmannssønner fra Chicago er besatt av spenning. Da hærverk og biltyveri blir for kjedelig, planlegger de den ultimate forbrytelse – et drap som ikke oppdages.

Det var vanskelig å få presset liket inn i avløpsrøret. De to unge mennene hadde feilberegnet, og røret var smalere enn de trodde.

Dødsstivheten var alt begynt å inntre, og det dype vannet i grøften gjorde det ikke enklere. Til slutt sparket Nathan Leopold utålmodig liket på plass.

Nathan klatret fornøyd opp til kameraten, Richard Loeb, som ventet ovenfor grøften. De lavtliggende jordene rundt Wolf Lake sør for Chicago lå badet i den sene ettermiddagssolen.

Ikke et menneske var å se. Leopold og Loeb så fornøyd på hverandre. Det var onsdag 21. mai 1924, og de hadde nettopp begått det perfekte mord.

Overmennesket og ornitologen

19 år gamle Nathan og 18 år gamle Richard var to bortskjemte rikmannssønner som begge bodde hjemme hos sine foreldre i det fornemme Kenwood-strøket i Chicago.

Ingen likte den storskrytende Nathan. Han la ikke skjul på sin maniske interesse for Nietzsche, og var besatt av den tyske filosofens tanker om et overmenneske som sto over loven.

Ifølge Nathan kunne selv drap forsvares moralsk. Richard var svært intelligent og den yngste som hadde blitt uteksaminert fra University of Michigan. Nå leste han hovedsakelig krimhistorier.

De to einstøingene fant sammen i et særpreget vennskap. Nathan likte å ta sjanser. Fra juks i kortspill utviklet det seg til hærverk. Richard så voldsomt opp til Nathan, og var med på alt.

Snart begynte rikmannssønnene å ødelegge og stjele biler. De tok stadig større sjanser. Men de ble aldri tatt, derfor bestemte Nathan og Richard seg for å løpe den ultimate risiko – de ville begå et drap som ikke kunne oppdages.

I sju måneder planla de to intelligente tenåringene det perfekte mordet. De avtalte hvem de skulle drepe, og hvordan bevisene skulle ryddes av veien. Nathan og Richard ville gjøre forbrytelsen så utfordrende som overhodet mulig.

Offeret måtte derfor ikke være en tilfeldig person i en fjern provinsby, men et menneske helt tett på dem selv. Når vedkommende var drept, ville de kreve en løsesum av familien, utelukkende for å få forbrytelsen til å virke mer autentisk, og gjøre risikoen for å bli oppdaget enda større.

De fant det ideelle offeret i 14-åringen Bobby Franks. Han bodde også i Kenwood, og var tremenningen til Richard. 21. mai så de to unge mennene Bobby alene på vei hjem fra skolen.

Gutten var lett å lokke inn i bilen Richard og Nathan hadde leid for anledningen. De hadde avtalt å kjøre Bobby ut til Wolf Lake og kvele ham i fellesskap, slik at de begge var like skyldige i drapet.

Men tingene utviklet seg ikke helt etter planen. Da Bobby var lokket med inn i baksetet, forsøkte Richard å slå ham bevisstløs med en meisel, men gutten gjorde motstand.

Richard fikk panikk. Han slo meiselen mot hodet på tremenningen sin igjen og igjen, så hardt han kunne, helt til setetrekket var fullt av blod, og gutten livløs.

Bobby Franks ble drept av Loeb og Leopold for spenningens skyld.

© Getty Images

Briller satte politiet på sporet

Før Nathan sparket Bobbys lik på plass i avløpsrøret ved Wolf Lake, helte de syre over ansiktet hans slik at liket skulle bli vanskeligere å identifisere. Etterpå kjørte de to unge mennene inn mot Chicago. På veien kjøpte de frimerker til brevet om løsepenger, før de brente Bobbys og sine egne klær i kjelleren hjemme hos Richard.

Da de blodige bevisene var ryddet av veien, ringte Nathan til Bobbys mor, Flora Franks, og presenterte seg som mr. Johnson. Han forklarte at sønnen hennes var i god behold, og at hun senere kom til å motta et brev med et krav om en løsesum på 10 000 dollar.

Men allerede før Flora Franks og hennes mann mottok brevet, begynte Nathan og Richards plan å slå feil: Klokken åtte neste morgen var fabrikkarbeideren Tony Minke på vei hjem på stiene langs kanalen ved Wolf Lake.

I den skarpe morgensolen så han en naken barnefot i det grumsete vannet, og slo alarm. Nyheten om «den verste forbrytelsen i Chicagos historie» var snart på avisforsidene i gangsterbyen. Selv om barneliket ennå ikke var identifisert, ble Nathan og Richard nervøse og slo raskt fra seg ideen om løsepenger.

De pustet imidlertid lettet ut da en lærer fra Bobbys skole ble arrestert. Ifølge ryktene var han homofil, og dermed pervers. Bobbys lik var nakent da det ble funnet, og politiet mente derfor at en seksualforbrytelse lå bak.

Men kriminalbetjentene rettet også søkelyset mot et par briller som ble funnet noen få meter fra liket. Innfatningen var dyr og uvanlig. En rundspørring hos byens optikere viste snart at brillene tilhørte Nathan Leopold. Han ble tatt inn til avhør.

Liket av 14-åringen ble funnet i et avløpsrør. Bare timer senere var drapet på avisenes forsider.

© Polfoto/Corbis

Felt av Leopold-familiens sjåfør

Nathan innrømmet at brillene var hans. Men han forklarte også at han hadde vært i området fire dager før drapet for å se etter fugler sammen med en kamerat, og måtte ha mistet brillene da.

Kameraten kunne heldigvis bekrefte forklaringen. Nathan fortalte videre at han og Richard på drapsdagen hadde kjørt rundt i Nathans røde Willys-Knight-sportsbil på utkikk etter jenter. Tilsynelatende holdt historien vann.

Statsadvokaten i Illinois, Robert Crowe, fattet imidlertid raskt ny mistanke til Nathan og Richard. Tekniske undersøkelser viste at både brevet om løsepenger og papirer funnet under en ransaking av Richards rom, var skrevet på den samme Underwood-skrivemaskinen.

Duoen hadde stjålet den på universitetet i byen Ann Arbor, seks timers kjøring fra Chicago. Men fordi de hadde kvittet seg med skrivemaskinen, sto politiet uten konkrete bevis.

Både familien Loeb og Leopold bedyret sønnenes uskyld. Med de beste intensjoner sendte Nathans far familiens sjåfør, Sven Englund, inn til avhør hos statsadvokaten.

På drapsdagen hadde Nathan bedt Englund om å sjekke bremsene på den røde sportsbilen. Den sto derfor i garasjen hele dagen, og uten den kunne Nathan, ifølge sin far, ikke ha kommet seg til Wolf Lake.

Forklaringen fikk Crowe til å stusse. Det stemte jo ikke med Nathans historie om at han og Richard hadde kjørt rundt i bilen på jakt etter jenter. Nathan ble konfrontert med sjåførens utsagn, og tilsto drapet. Han hevdet imidlertid Richard var hjernen bak alt sammen, og den som hadde drept Bobby.

Tidlig om morgenen 31. mai kunne Robert Crowe gå ut til de ventende journalistene og fortelle at drapsmennene var tatt, bare ti dager etter at de begikk «det perfekte mord».

Nietzsche fikk skylden

Drapet på Bobby Franks skapte stor medie­interesse, og hele USA fulgte rettssaken mot Nathan Leopold og Richard Loeb.

Statsadvokat Robert Crowe krevde dødsstraff, men advokaten Clarence Darrow overbeviste i sin forsvarstale dommeren om at de to unge mennene i stedet skulle i fengsel på livstid.

Nathan var angivelig så besatt av Nietzsche at både han og Richard var ofre for tanker de ikke kunne kontrollere, og derfor burde de ikke straffes med døden. Slik skapte Darrow presedens for at eksterne faktorer kan være formildende i drapssaker.

Richard Loeb satt 11 år i Stateville-fengselet før han ble drept av en medfange 28. januar 1936. Saken ble dysset ned fordi fangen påsto at det var selvforsvar. Nathan Leopold ble løslatt for god oppførsel i 1958, og bodde i Puerto Rico til sin død i 1971.

Les også:

Kriminelle

Arrogante rikmannssønner ville begå det perfekte mord

8 minutter
Seriemordere

5 av de verste seriemorderne i historien

3 minutter
Seriemordere

Jack the Ripper spredte frykt i London

21 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!