Tropisk sump solgt som paradis

Kolonistene har alle kjøpt jord i Poyais av herskeren i området, Gregor MacGregor, som meget overbevisende har fortalt om formuene som bare venter på å bli tjent her. Men da Honduras Packet glir inn i lagunen, er det ingen som kjenner seg igjen fra beskrivelsene i reisehåndboka. Hvor er den lille havna med de travle småbåtene som skulle strømme inn og ut?

Skipperen kaster anker og avfyrer et kanonskudd som forhåpentlig vil tilkalle en los. Med hjelp fra de innfødte skal nok kolonistene finne veien til de fruktbare jordstykkene de har kjøpt til en fordelaktig pris av MacGregor. Ennå er det ingen av dem som har den minste mistanke om at de har blitt ofre for en svindel som har kostet dem alt de eier, og som setter dem i ytterste livsfare. Mange av dem vil ikke overleve et år her.

Skotte ble frihetshelt i Sør-Amerika

På 1500-tallet kunne navnet MacGregor fått enhver engelskmann til å skjelve i buksene. Den skotske MacGregor-klanen ble nemlig regnet for å være vill og barbarisk, og kong Jakob 6. gjorde klanen fredløs ved lov.

Fredløsheten ble opphevet i 1784, og med tiden ble fortidens banditter forvandlet til ridderlige helter i 1800-tallets bestselgende romaner. Selv den britiske kongen leste med stor iver fortellingene om den historiske kvegtyven og utpresseren «Rob Roy» MacGregor, som ble fremstilt som den reneste Robin Hood.

Derfor var begeistringen stor da Rob Roys etterkommer en høstdag i 1821 plutselig sto i London og lignet en vaskeekte romanhelt. Gregor MacGregor var veteran fra Napoleonskrigene og en kjent frihetshelt i Sør-Amerika, der tidligere kolonier hadde reist seg mot de spanske undertrykkerne. De fjerne krigene var godt avisstoff i Storbritannia, og den skotske generalen hadde gjort seg bemerket i flere berømte kamper.

Det britene ikke visste, var at MacGregor hadde flyktet fra Venezuela fordi en dødsdom for forræderi hang over hodet på ham. Skotten oste av eventyr – og alle kunne få lov å ta del i det, for MacGregor hadde vendt hjem til de britiske øyene med et fantastisk tilbud.

Løgnen var bygd på et skjøte

Gregor MacGregor ankom Storbritannia med skjøte på et enormt landområde i Karibia. Skjøtet var utstedt av Mosquitokystens hersker, kong Georg Frederik August 1., og området målte over 30 000 km². MacGregor hadde kjøpt jorden på redelig vis for noen tønner rom og billige smykker, men den hadde liten eller ingen verdi.

Den fornemme tittelen til tross var Mosquito-kongen bare en lokal høvding som ikke engang hadde kontroll over det landområdet han hadde solgt. Men for MacGregor var skjøtet selve hjørnesteinen i den kjempeløgnen han nå begynte å fortelle i London.

Mosquito-kongen hadde opphøyd ham til såkalt cacique – fyrste – av en provins ved navn Poyais, som skotten nå aktet å forvandle til et paradis. MacGregor kunne fremvise en proklamasjon han angivelig hadde utstedt til undersåttene sine tidligere på året.

«Poyaisere! Det vil være min evige plikt å gjøre dere lykkelige og å anstrenge meg for å forbedre livet for dere med alle midler i min makt.»

Forbedringen av levekårene skulle skje med hjelp fra Storbritannia, og derfor hadde MacGregor kommet til London. Snart snakket alle om ham, for beretningene og dokumentene hans virket så overbevisende at invitasjoner fra de fineste kretser veltet inn.

Den velstående majoren William Richardson ble særlig rørt av det gjesten sa om å hjelpe andre til å oppnå lykken. Han lånte MacGregor herregården sin, Oak Hall, utenfor London. Nå hadde MacGregor både et staselig hjem og respektable bekjentskaper han kunne bruke for å spre den store løgnen.

Reisehåndbok fortalte om fantastisk land

Penger fra gavmilde beundrere gjorde det mulig å utgi en reisehåndbok på hele 355 sider som fikk Poyais til å fremstå som et virkelig land. Manuskriptet var angivelig skrevet av en britisk kaptein ved navn Thomas Strangeways, som hadde tjent i Poyais’ hær og var adjutant for den nye caciquen.

I boka kunne man lese at de innfødte var et frihetselskende folk, og at de rådde over ufattelige naturrikdommer som bare ventet på å bli utnyttet. Den fruktbare jorda ga rike maisavlinger, men den kunne like gjerne brukes til mer verdifulle vekster som tobakk og sukkerrør. Poyais hadde også mye å tilby siviliserte europeere, for hovedstaden St. Joseph var grunnlagt av briter, hadde 20 000 innbyggere og kunne skilte med både teater og opera.

«De innfødte har lenge utvist et sterkt ønske om å tilegne seg Europas kultur, slik det fremgår av deres gjentatte oppfordringer om at engelskmenn skal bosette seg», lovet reisehåndboka.

Annonser dukket opp i aviser over hele landet. Tilsynelatende var de rykket inn av briter som alle hadde besøkt Poyais. Det nye landet virket like virkelig som Peru, Colombia og alle de andre statene som i disse årene dukket opp på det søramerikanske kartet.

Nå var tiden inne til å rekruttere kolonister. I London ble jordstykker solgt fra major William Richardsons kontor, der fungerte som uoffisiell ambassade. Majoren var fullstendig overbevist om at han tok del i et storslått eventyr. I tillegg til London ble det også åpnet kontorer i Edinburgh og Glasgow.

Salget gikk strykende, for MacGregor hadde bevisst satt jordprisen lavt. En håndverkersvenn trengte bare å investere én ukelønn – så ville han ha nok jord til å brødfø hele familien.

MacGregor fortalte imidlertid Richardson at han var redd for at de ikke skulle ha penger nok når de snart skulle betale for skip og forsyninger til kolonistene. Majoren kunne berolige ham med at ingen ville ha de minste betenkeligheter med å sette pengene sine i Poyais. Få måneder senere utstedte en respektert bank obligasjoner med løpetid på 30 år og med sikkerhet i Poyais’ forventede inntekter fra toll- og skatteoppkreving.

Kolonister kom til ingenting

Hvis MacGregor hadde stukket av med pengene sommeren 1822, hadde Poyais-affæren blitt kjent som et ytterst vellykket svindelnummer. Men skotten klarte ikke å gi slipp på løgnen, muligvis fordi han var for glad i livet som den feterte høvdingen fra Poyais. I stedet for å stikke av brukte han pengene på å hyre skip og kjøpe forsyninger så kolonistene kunne komme seg til fantasilandet hans.

I slutten av august 1822 opprant den store dagen da første skip skulle legge ut. MacGregor ønsket personlig hver av de sytti kolonistene en god reise før Honduras Packet la fra kai i London.

Etter en besværlig høstseilas over Atlanteren kom kolonistene frem til målet i november. Skipet kastet anker utenfor Den svarte elva, som angivelig førte opp til hovedstaden St. Joseph, men snart ble det klart at det ikke fantes spor av mennesker her. Anført av lederen sin, oberst Hector Hall, gikk kolonistene likevel i land og ga seg til å bygge hytter. Det hele måtte være en misforståelse; alt ville bli oppklart når myndighetene i St. Joseph hørte om kolonistenes ankomst.

Dager, uker og måneder gikk. Så kom det neste skipet med immigranter. Forvirringen bredte seg, og det samme gjorde kranglingen, for kolonistene var dypt uenige om fremtidsutsiktene sine. Oberst Hall hadde innsett at de hadde blitt lurt. Han ønsket å evakuere kolonistene, men mange ville bli og bosette seg.

Midt i forvirringen meldte de første tegnene på tropiske sykdommer seg, for kysten var langt ifra så sunn som lovet. Som om ikke dette var nok, kom regntiden, som fikk selv den hardføre skotske tømreren James Hastie til å miste motet:

«Det så ut til å være skjebnens vilje at alt skulle gå sammen for å utslette oss.»

Tropesykdommer reduserte flokken

Noen uker inn i forvirringen ankom et britisk skip fra Belize lenger oppe langs kysten, og kolonistene kunne konstatere at ingen om bord noensinne hadde hørt om Poyais og Gregor MacGregor. Kort tid etter viste selveste Mosquito-kongen, August 1., seg også. Han befalte inntrengerne å forsvinne.

«Gjorde vi ikke det, ville han vende tilbake med en stor styrke og ta livet av hver eneste av oss», fortalte tømreren James Hastie siden.

Alle kolonistene ble brakt til den britiske kolonien Belize, men tropesykdommene hadde krevd mange liv. Av de rundt 250 kolonistene som hadde kommet over Atlanten på de to skipene, mistet 180 livet.

Noen av de overlevende valgte å bli i Belize, der de snart fikk selskap av enda flere ofre for MacGregors svindel. To skip til hadde nemlig seilt til Poyais, men da kysten viste seg helt ubebodd, hadde kapteinene besluttet å seile videre til den britiske kolonien. Ytterligere tre skip ble stoppet underveis av den britiske flåten og sendt hjem.

Av de opprinnelige kolonistene vendte bare femti tilbake til Storbritannia. Kort tid før de skulle ankomme, fortalte MacGregor partneren sin, Richardson, at han var nødt til å reise til Italia. I virkeligheten gikk turen til Paris. Det gikk ikke lenge før pressen skrev anklagende artikler om svindel, mens den trofaste major Richardson forsvarte skotten og Poyais-planene innbitt.

De overlevende kolonistene kunne heller ikke bli enige om hvem de skulle rette sin vrede mot. Noen mente ganske enkelt at MacGregor var uskyldig, og at de utpekte lederne i kolonien hadde vært årsak til alle ulykkene. Tropesykdommer hadde tatt livet av to av James Hasties barn. Likevel skrev han under på en erklæring som fullstendig frikjente MacGregor for ansvar.

«Vi sverger og gjør bekjent at etter vår beste overbevisning har sir Gregor MacGregor blitt dårligere tjent av oberst Hall og av sine andre representanter enn noen annen har blitt før. Hadde de gjort sin plikt overfor sir Gregor og overfor oss, ville tingene ha gått svært annerledes i Poyais», sto det.

Ingen britisk domstol reiste noensinne sak mot MacGregor.

Fransk forsøk slo feil

MacGregors karriere som bondefanger fortsatte i Paris, der han prøvde å gjenta svindelen. Sammen med franske forretningsforbindelser solgte han jord til seksti kolonister som gjorde seg klar til å reise i 1826. Men de franske myndighetene viste seg mindre naive enn sine britiske kolleger. De forbød skipet å seile mot et land som det ikke fantes bevis for at eksisterte.

Snart ble en arrestordre utstedt. MacGregor havnet bak lås og slå, og der ventet han i et halvt år på å få dommen for bedrageri. Den tiden brukte han og den dyktige advokaten hans på å lage et forsvarsskrift som kunne gjøre selv den mest skarpsindige dommer ør i hodet.

Teksten fremstilte MacGregor som eier av den jorda som Mosquitokystens konge hadde gitt ham skjøte på. Men han var også cacique – nå ble fyrstetittelen beskrevet som en form for presidentembete, og angivelig var han valgt av de innfødte i Poyais.

I retten skjelnet MacGregors advokat mellom det klienten hans hadde foretatt seg i rollen som jordeier, og som cacique. Ingen klarte å forstå seg på lovene i det fiktive landet, så til slutt måtte dommerne gi opp og la den anklagede gå.

Gregor MacGregor, som tok et helt land ved nesen og hadde minst 180 liv på samvittigheten, ble aldri straffet. Men svindelen gjorde ham ikke rik, for han glemte det avgjørende elementet i en vellykket svindel: Ta pengene og stikk – mens du kan.