Kysten er enda vakrere enn passasjerene på lasteskipet Honduras Packet har forestilt seg. I lagunen foran dem ruller turkisblå bølger opp på den hvite sandstranden, og en frodig tropeskog danner et grønt bakteppe. Fra en blå himmel steker den karibiske solen så selv en novemberdag i 1822 føles som sommer. Ingen av menneskene om bord på den spanskbygde briggen lengter hjem til Skottland, der det er streng kulde disse dagene.
De 70 passasjerene gleder seg til å utforske kysten som skal være det nye hjemmet deres. Ingen av dem har vært her før, men alle kjenner detaljene i reisehåndboka Skisse over Mosquitokysten, herunder Poyais-territoriet, som lovpriser området:
«Den helsebringende luften i dette verdifulle landet er en kilde til helse og livskraft for den europeiske kolonist.»
«Den helsebringende luften i dette verdifulle landet er en kilde til helse og livskraft for den europeiske kolonist.» Reisehåndboka *Skisse over Mosquitokysten, herunder Poyais-territoriet* fra 1822
Kolonistene har alle kjøpt jord i Poyais av herskeren i området, Gregor MacGregor, som meget overbevisende har fortalt om formuene som bare venter på å bli tjent her. Men da Honduras Packet glir inn i lagunen, er det ingen som kjenner seg igjen fra beskrivelsene i reisehåndboka. Hvor er den lille havna med de travle småbåtene som skulle strømme inn og ut?
Skipperen kaster anker og avfyrer et kanonskudd som forhåpentlig vil tilkalle en los. Med hjelp fra de innfødte skal nok kolonistene finne veien til de fruktbare jordstykkene de har kjøpt til en fordelaktig pris av MacGregor. Ennå er det ingen av dem som har den minste mistanke om at de har blitt ofre for en svindel som har kostet dem alt de eier, og som setter dem i ytterste livsfare. Mange av dem vil ikke overleve et år her.

Poyais var umulig å bo i
Fantasiriket Poyais lå ifølge en forfalsket reisehåndbok i Mellom-Amerika, det meste i dagens Honduras.
Virkelighetens «Poyais» var en ugjennomtrengelig sump som selv i dag er nesten ubebodd. Bare malariamygg trives i dette livsfarlige «tropeparadiset».
Skotte ble frihetshelt i Sør-Amerika
På 1500-tallet kunne navnet MacGregor fått enhver engelskmann til å skjelve i buksene. Den skotske MacGregor-klanen ble nemlig regnet for å være vill og barbarisk, og kong Jakob 6. gjorde klanen fredløs ved lov.
Fredløsheten ble opphevet i 1784, og med tiden ble fortidens banditter forvandlet til ridderlige helter i 1800-tallets bestselgende romaner. Selv den britiske kongen leste med stor iver fortellingene om den historiske kvegtyven og utpresseren «Rob Roy» MacGregor, som ble fremstilt som den reneste Robin Hood.

Rob Roy og klanen MacGregors kamp mot britene gjorde dem til folkehelter i mange skotters øyne.
Derfor var begeistringen stor da Rob Roys etterkommer en høstdag i 1821 plutselig sto i London og lignet en vaskeekte romanhelt. Gregor MacGregor var veteran fra Napoleonskrigene og en kjent frihetshelt i Sør-Amerika, der tidligere kolonier hadde reist seg mot de spanske undertrykkerne. De fjerne krigene var godt avisstoff i Storbritannia, og den skotske generalen hadde gjort seg bemerket i flere berømte kamper.
Det britene ikke visste, var at MacGregor hadde flyktet fra Venezuela fordi en dødsdom for forræderi hang over hodet på ham. Skotten oste av eventyr – og alle kunne få lov å ta del i det, for MacGregor hadde vendt hjem til de britiske øyene med et fantastisk tilbud.

Gregor MacGregor gikk inn i den britiske hæren allerede som 16-åring. Han kjempet i Napoleonskrigene, og han ble kaptein som 18-åring og general i en alder av 25.
Løgnen var bygd på et skjøte
Gregor MacGregor ankom Storbritannia med skjøte på et enormt landområde i Karibia. Skjøtet var utstedt av Mosquitokystens hersker, kong Georg Frederik August 1., og området målte over 30 000 km2. MacGregor hadde kjøpt jorden på redelig vis for noen tønner rom og billige smykker, men den hadde liten eller ingen verdi.
Den fornemme tittelen til tross var Mosquito-kongen bare en lokal høvding som ikke engang hadde kontroll over det landområdet han hadde solgt. Men for MacGregor var skjøtet selve hjørnesteinen i den kjempeløgnen han nå begynte å fortelle i London.
«Poyaisere! Det vil være min evige plikt å gjøre dere lykkelige og å anstrenge meg for å forbedre livet for dere med alle midler i min makt.» Proklamasjon som MacGregor hevdet å ha utstedt til undersåttene sine i Poyais
Mosquito-kongen hadde opphøyd ham til såkalt cacique – fyrste – av en provins ved navn Poyais, som skotten nå aktet å forvandle til et paradis. MacGregor kunne fremvise en proklamasjon han angivelig hadde utstedt til undersåttene sine tidligere på året.
«Poyaisere! Det vil være min evige plikt å gjøre dere lykkelige og å anstrenge meg for å forbedre livet for dere med alle midler i min makt.»
Forbedringen av levekårene skulle skje med hjelp fra Storbritannia, og derfor hadde MacGregor kommet til London. Snart snakket alle om ham, for beretningene og dokumentene hans virket så overbevisende at invitasjoner fra de fineste kretser veltet inn.
Den velstående majoren William Richardson ble særlig rørt av det gjesten sa om å hjelpe andre til å oppnå lykken. Han lånte MacGregor herregården sin, Oak Hall, utenfor London. Nå hadde MacGregor både et staselig hjem og respektable bekjentskaper han kunne bruke for å spre den store løgnen.

Den såkalte Darién-kisten ble fylt med rikdommer som skulle betale for den skotske ekspedisjonen. Etter få år var kisten tom, og mer enn to tusen kolonister døde.
Historien gjentok seg selv på dødens kyst
Skotter utgjorde mange av de stakkarene som Gregor MacGregor narret til å bosette seg i Mellom-Amerika. Han presenterte Poyais som en mulighet til å viske ut minnene om Skottlands siste katastrofale forsøk på å bli en kolonimakt.
På 1690-tallet hadde europeiske land for alvor begynt å hente hjem formuer fra fjerne himmelstrøk, og skottene ville ikke lenger holdes utenfor. Drømmen om rask rikdom fikk adelige, kjøpmenn og fattigfolk til å kjøpe aksjer i et selskap som skulle heise det skotske flagget i Mellom-Amerika. Planen var å skape en koloni nær dagens Panama, der varer lett kunne fraktes over den smale landtungen mellom Atlanteren og Stillehavet mot klingende mynt. Planen hørtes så sikker ut at 20 prosent av alle penger i Skottland ble investert i prosjektet.
De første kolonistene kom til Darién-bukta i november 1698. Her bygde de en kystfestning og sendte optimistiske brev hjem. I virkeligheten var de havnet i et helvete. Tropeskogen summet av mygg som spredte malaria og gulfeber. Skottene kreperte i hopetall helt til spanske styrker drev ut dem som var igjen. Av 2900 kolonister vendte bare noen få hundre hjem i live. Katastrofen utløste en dyp økonomisk krise som tvang skottene til å godta å gå i union med England i 1707.
Reisehåndbok fortalte om fantastisk land
Penger fra gavmilde beundrere gjorde det mulig å utgi en reisehåndbok på hele 355 sider som fikk Poyais til å fremstå som et virkelig land. Manuskriptet var angivelig skrevet av en britisk kaptein ved navn Thomas Strangeways, som hadde tjent i Poyais’ hær og var adjutant for den nye caciquen.
I boka kunne man lese at de innfødte var et frihetselskende folk, og at de rådde over ufattelige naturrikdommer som bare ventet på å bli utnyttet. Den fruktbare jorda ga rike maisavlinger, men den kunne like gjerne brukes til mer verdifulle vekster som tobakk og sukkerrør. Poyais hadde også mye å tilby siviliserte europeere, for hovedstaden St. Joseph var grunnlagt av briter, hadde 20 000 innbyggere og kunne skilte med både teater og opera.
«De innfødte har lenge utvist et sterkt ønske om å tilegne seg Europas kultur, slik det fremgår av deres gjentatte oppfordringer om at engelskmenn skal bosette seg», lovet reisehåndboka.

Reisehåndboka om Poyais som MacGregor fikk utgitt, inneholdt mange flotte illustrasjoner av byer som ikke fantes.
Annonser dukket opp i aviser over hele landet. Tilsynelatende var de rykket inn av briter som alle hadde besøkt Poyais. Det nye landet virket like virkelig som Peru, Colombia og alle de andre statene som i disse årene dukket opp på det søramerikanske kartet.
Nå var tiden inne til å rekruttere kolonister. I London ble jordstykker solgt fra major William Richardsons kontor, der fungerte som uoffisiell ambassade. Majoren var fullstendig overbevist om at han tok del i et storslått eventyr. I tillegg til London ble det også åpnet kontorer i Edinburgh og Glasgow.

Som et ledd i den store svindelen fikk MacGregor trykt sin egen Poyais-valuta, som han betalte regningene sine med i London.
Salget gikk strykende, for MacGregor hadde bevisst satt jordprisen lavt. En håndverkersvenn trengte bare å investere én ukelønn – så ville han ha nok jord til å brødfø hele familien.
MacGregor fortalte imidlertid Richardson at han var redd for at de ikke skulle ha penger nok når de snart skulle betale for skip og forsyninger til kolonistene. Majoren kunne berolige ham med at ingen ville ha de minste betenkeligheter med å sette pengene sine i Poyais. Få måneder senere utstedte en respektert bank obligasjoner med løpetid på 30 år og med sikkerhet i Poyais’ forventede inntekter fra toll- og skatteoppkreving.

Kolonien Poyais var angivelig frodig og full av mennesker, men i virkeligheten var det bare tett jungel og en av verdens mest ugjennomtrengelige sumper.
Kolonister kom til ingenting
Hvis MacGregor hadde stukket av med pengene sommeren 1822, hadde Poyais-affæren blitt kjent som et ytterst vellykket svindelnummer. Men skotten klarte ikke å gi slipp på løgnen, muligvis fordi han var for glad i livet som den feterte høvdingen fra Poyais. I stedet for å stikke av brukte han pengene på å hyre skip og kjøpe forsyninger så kolonistene kunne komme seg til fantasilandet hans.
I slutten av august 1822 opprant den store dagen da første skip skulle legge ut. MacGregor ønsket personlig hver av de sytti kolonistene en god reise før Honduras Packet la fra kai i London.
Etter en besværlig høstseilas over Atlanteren kom kolonistene frem til målet i november. Skipet kastet anker utenfor Den svarte elva, som angivelig førte opp til hovedstaden St. Joseph, men snart ble det klart at det ikke fantes spor av mennesker her. Anført av lederen sin, oberst Hector Hall, gikk kolonistene likevel i land og ga seg til å bygge hytter. Det hele måtte være en misforståelse; alt ville bli oppklart når myndighetene i St. Joseph hørte om kolonistenes ankomst.
«Det så ut til å være skjebnens vilje at alt skulle gå sammen for å utslette oss.» Den skotske kolonisten James Hastie
Dager, uker og måneder gikk. Så kom det neste skipet med immigranter. Forvirringen bredte seg, og det samme gjorde kranglingen, for kolonistene var dypt uenige om fremtidsutsiktene sine. Oberst Hall hadde innsett at de hadde blitt lurt. Han ønsket å evakuere kolonistene, men mange ville bli og bosette seg.
Midt i forvirringen meldte de første tegnene på tropiske sykdommer seg, for kysten var langt ifra så sunn som lovet. Som om ikke dette var nok, kom regntiden, som fikk selv den hardføre skotske tømreren James Hastie til å miste motet:
«Det så ut til å være skjebnens vilje at alt skulle gå sammen for å utslette oss.»
Det perfekte bedrageriet i seks trinn
En svindel krever grundig planlegging. Den amerikanske svindleren Edward H. Smith forklarte fremgangsmåten sin i boka Confessions of a Confidence Man (En svindlers betroelser) i 1923.
Tropesykdommer reduserte flokken
Noen uker inn i forvirringen ankom et britisk skip fra Belize lenger oppe langs kysten, og kolonistene kunne konstatere at ingen om bord noensinne hadde hørt om Poyais og Gregor MacGregor. Kort tid etter viste selveste Mosquito-kongen, August 1., seg også. Han befalte inntrengerne å forsvinne.
«Gjorde vi ikke det, ville han vende tilbake med en stor styrke og ta livet av hver eneste av oss», fortalte tømreren James Hastie siden.
Alle kolonistene ble brakt til den britiske kolonien Belize, men tropesykdommene hadde krevd mange liv. Av de rundt 250 kolonistene som hadde kommet over Atlanten på de to skipene, mistet 180 livet.
Noen av de overlevende valgte å bli i Belize, der de snart fikk selskap av enda flere ofre for MacGregors svindel. To skip til hadde nemlig seilt til Poyais, men da kysten viste seg helt ubebodd, hadde kapteinene besluttet å seile videre til den britiske kolonien. Ytterligere tre skip ble stoppet underveis av den britiske flåten og sendt hjem.
Av de opprinnelige kolonistene vendte bare femti tilbake til Storbritannia. Kort tid før de skulle ankomme, fortalte MacGregor partneren sin, Richardson, at han var nødt til å reise til Italia. I virkeligheten gikk turen til Paris. Det gikk ikke lenge før pressen skrev anklagende artikler om svindel, mens den trofaste major Richardson forsvarte skotten og Poyais-planene innbitt.

Gregor MacGregor brukte sjarmen og sitt ry som militærhelt til å overtale britene.
De overlevende kolonistene kunne heller ikke bli enige om hvem de skulle rette sin vrede mot. Noen mente ganske enkelt at MacGregor var uskyldig, og at de utpekte lederne i kolonien hadde vært årsak til alle ulykkene. Tropesykdommer hadde tatt livet av to av James Hasties barn. Likevel skrev han under på en erklæring som fullstendig frikjente MacGregor for ansvar.
«Vi sverger og gjør bekjent at etter vår beste overbevisning har sir Gregor MacGregor blitt dårligere tjent av oberst Hall og av sine andre representanter enn noen annen har blitt før. Hadde de gjort sin plikt overfor sir Gregor og overfor oss, ville tingene ha gått svært annerledes i Poyais», sto det.
Ingen britisk domstol reiste noensinne sak mot MacGregor.

Poyais hadde naturligvis også sitt eget flagg. MacGregor hadde ganske enkelt kopiert et flagg han hadde brukt da han i 1817 prøvde å grunnlegge en republikk i dagens Florida – med seg selv som overhode.
Fransk forsøk slo feil
MacGregors karriere som bondefanger fortsatte i Paris, der han prøvde å gjenta svindelen. Sammen med franske forretningsforbindelser solgte han jord til seksti kolonister som gjorde seg klar til å reise i 1826. Men de franske myndighetene viste seg mindre naive enn sine britiske kolleger. De forbød skipet å seile mot et land som det ikke fantes bevis for at eksisterte.
Snart ble en arrestordre utstedt. MacGregor havnet bak lås og slå, og der ventet han i et halvt år på å få dommen for bedrageri. Den tiden brukte han og den dyktige advokaten hans på å lage et forsvarsskrift som kunne gjøre selv den mest skarpsindige dommer ør i hodet.
Teksten fremstilte MacGregor som eier av den jorda som Mosquitokystens konge hadde gitt ham skjøte på. Men han var også cacique – nå ble fyrstetittelen beskrevet som en form for presidentembete, og angivelig var han valgt av de innfødte i Poyais.

Da svindelen var avslørt, ble MacGregor et yndet offer for karikaturtegnerne i den britiske pressen. Her sitter han som ikke fullt så mektig cacique i en fengselscelle.
I retten skjelnet MacGregors advokat mellom det klienten hans hadde foretatt seg i rollen som jordeier, og som cacique. Ingen klarte å forstå seg på lovene i det fiktive landet, så til slutt måtte dommerne gi opp og la den anklagede gå.
Gregor MacGregor, som tok et helt land ved nesen og hadde minst 180 liv på samvittigheten, ble aldri straffet. Men svindelen gjorde ham ikke rik, for han glemte det avgjørende elementet i en vellykket svindel: Ta pengene og stikk – mens du kan.

Under Venezuelas frigjøringskrig hadde MacGregor skaffet seg mange høytstående venner, blant annet den fremtidige presidenten José Antonio Páez.
Lurendreier ble begravet som nasjonalhelt
Rettferdigheten innhentet aldri Gregor MacGregor. Han hadde fortjent en fengselscelle, i stedet endte han sine dager som beundret krigshelt.
Etter 17 år gikk Gregor MacGregor tom for folk å lure penger av i Europa. I 1838 seilte han derfor til Venezuela, der hans gamle fiender nå var døde, og gamle venner satt ved makten. MacGregor hadde kjempet på republikanernes side i frigjøringskrigen mot Spania, og da Venezuela nå var blitt et selvstendig land, kunne han uten problemer få statsborgerskap og en post som general i hæren.
De neste sju årene levde MacGregor som en respektert borger, til han døde i en alder av 59. Svindlerens begravelse var en nasjonalhelt verdig. På veien til hans siste hvilested gikk Venezuelas president, regjeringen og hærens generaler ærbødig bak kisten. Avisenes nekrologer mintes de store bedriftene hans og beskrev ham som en «tapper helt for uavhengigheten».
Alle de mindre kledelige historiene var glemt. Ingen nevnte Poyais og de nesten to hundre livene svindelkolonien hans hadde kostet.