Unabomberen ble felt av sine egne ord

FBI-gruppe får nye ressurser i jakten på Unabomberen

Januar 1995: Drapet på Thomas Mosser innebærer at Unabomberen nå har to liv på samvittig­heten. Siden 1978 har han dessuten skadd 23 mennesker.

Terry Turchie tar plass foran den hvite tavla i møtelokalet. Helt siden 44-åringen med det vikende hårfestet tok over ansvaret for Unabomber-saken ni måneder tidligere, har han hver uke holdt møte i trettende etasje i FBIs San Francisco-avdeling.

Her arbeider UNABOM-enheten hans med saken som har fått navnet sitt fra de første bokstavene i ordene UNiversity og Airline, siden bombemannen oftest velger målene sine blant ansatte ved universiteter og i flyselskaper.

Men dagens møte skiller seg ut. Turchie presenterer FBIs øverste sjef, Louis Freeh, for folkene sine.

Direktøren har oppsiktsvekkende nok tatt den lange turen fra hovedkvarteret i Washington D.C. for å høre siste nytt i saken.

“Vi har virkelig et problem med profileringen”, kommer det med sedvanlig bisterhet i stemmen fra Max Noel, som er en av de få FBI-agentene som har arbeidet med UNABOM-saken siden etterforskningen begynte i 1979.

Turchie ser at Freeh lytter interessert til alle kommentarer – de fleste av dem fra den bramfrie Noel, som også refser andre FBI-avdelinger for å bruke for lang tid på å gi fra seg de opplysningene UNABOM-enheten ber dem om.

Direktøren har allerede opprettet en tipstelefon og utlovet en dusør på en million dollar for de opplysningene som leder FBI til gjerningsmannen.

Nå lover han å tilføre UNABOM-enheten mer ressurser slik at bombemannen kan pågripes.

“Jeg tror dere løser saken”, forsikrer Freeh agentene.

Turchie merker med en gang at moralen i gruppa blir styrket av at FBI-direktøren har tro på dem.

Neste dag mottar Turchie en gledelig melding om at han skal få tildelt flere folk, slik at staben hans blir på tjue personer.

Blant de nyankomne er språkeksperten James “Fitz” Fitzgerald og atferdsanalytikeren og spionjegeren Kathy Puckett.

De to skal prøve å lage en profil av bombemakeren. Gjerningsmannen har sendt flere maskinskrevne brev til avisene, og de to makkerne går i gang med å granske brevene på jakt etter grammatiske feil og påfallende språkbruk som kanskje kan avsløre noe om forbryteren som står bak.

Unabomberen vil ha manifestet sitt på trykk

April 1995: Ekspertene tror at bombemannen er oppvokst i Chicago, og at han sannsynligvis har bodd både i Salt Lake City og i San Francisco. Opplysningene blir offentliggjort i håp om at noen kan sette FBI på sporet av Unabomberen.

Klapringen fra en gammel Smith & Corona-skrivemaskin fyller den bare elleve kvadratmeter store trehytta dypt inne i skogene i Montana.

Det mørke rommet er bare opplyst av et par parafinlamper og det flakkende skjæret fra en vedovn, der ilden langsomt fortærer et par vedkubber.

Bak skrivema­skinen sitter den 52 år gamle tidligere matematikklektoren Theodore Kaczynski, som er født og oppvokst i Chicago.

De siste 24 årene har den lynende intelligente “Ted” imidlertid levd et avsondret liv i hytta, som verken har innlagt vann eller elektrisitet, bare avbrutt av korte småjobber i Salt Lake City i Utah.

Som ivrig motstander av industrisamfunnet foretrekker Ted å leve et enkelt liv i pakt med naturen.

“Dette er en beskjed fra terroristgruppen FC”, innleder Kaczynski brevet sitt til avisen The New York Times.

“Vi sprengte Thomas Mosser i luften”, sier han og fortsetter med å forklare at Mosser måtte dø fordi han arbeidet for et reklamebyrå “som har som forretningsidé å utvikle teknikker for å manipulere atferden til folk”.

Ordene om nåtidens ødeleggende teknologi myldrer fram på papiret, og under dekke av å være en større terroristgruppe forklarer Kaczynski at bombeattentatene mot blant annet flyselskaper og tekniske fakulteter ved ulike universiteter har til formål å bremse den teknologiske utviklingen.

Tankene er også gjengitt i et langt manifest som Kaczynski har skrevet på i flere tiår – et skrift som ligger i bokhylla på veggen i hytta, og som han nå ønsker
å få på trykk.

“Vi har en lang artikkel, mellom 29.000 og 37.000 ord, som vi vil ha publisert. Hvis dere offentliggjør artikkelen i overensstemmelse med våre ønsker, vil vi en gang for alle innstille terroraktivitetene våre”, skriver Kaczynski.

Iført hansker for ikke å etterlate seg fingeravtrykk river Kaczynski brevet ut av skrivemaskinen, bretter det og stikker det omhyggelig ned i en konvolutt.

Han fukter frimerkene med vann i stedet for med tunga for ikke å etterlate seg DNA-spor. I

snart sytten år har han utført bombeattentatene sine med den største påpasselighet – og han er stolt over å ha lurt myndighetene i så lang tid.

Unabomberen sender mystisk pakke til kontor

Mandag 24. april 1995: På samme tid som Ted Kaczynski poster brevet sitt til The New York Times, sender bombemannen også en pakke.

Gilbert Murray går bort i resepsjonen, der en rekke av medarbeiderne hans i Californias skogselskap, i delstatshovedstaden Sacramento, står i en klynge. Den 47 år gamle Murray, som er formann i skogselskapet, ser at medarbeiderne studerer en mystisk pakke i brunt papir som ble levert i resepsjonen samme ettermiddag.

“Den er tung nok til å være en bombe”, spøker en mannlig medarbeider mens han tar opp og rister på pakken, som er på størrelse med en skoeske.

Gilbert Murray ler. Ingen av de ansatte tror for alvor at deres organisasjon kan være et bombemål – selv om mange miljøaktivister er misfornøyde med arbeidet til foreningen.

For å være på den sikre siden snapper likevel Murray pakken ut av hendene på en gravid medarbeider da hun begynner å klippe opp papiret med en saks.

“La meg gjøre det”, sier formann Murray og tar med seg pakken inn på kontoret sitt.

Like etter lyder en kjempeeksplosjon. Alle vinduene i etasjen blir knust, og istykkersprengte møbler fra Murrays kontor blir kastet tjue meter opp i luften.

“Gil! Gil!” roper en kvinne idet hun styrter mot sjefens kontor. Ingen svarer. Unabomberen har krevd sitt tredje liv.

Kathy og Fitz finner viktige spor

Juni 1995: Avisen The New York Times har i april mottatt brevet der terroristgruppen “FC” til­byr seg å stoppe bombingen hvis manifestet deres kommer på trykk. Brevet og manifestet er gitt videre til FBI.

I et lite rom i trettende etasje av FBI-bygningen i San Francisco sitter Kathy Puckett og James “Fitz” Fitzgerald.

De to makkerne leser i hver sin kopi av manifestet fra Unabomberen – et solid dokument på 65 ma­skinskrevne sider.

Kathy var begeistret allerede da hun leste brevet gjerningsmannen hadde sendt til The New York Times i april. Det sa en del om mennesket de jaktet på.

Etter å ha fått manifestet er de to ekspertene nå sikre på én ting: Unabomberen er langt bedre utdannet enn FBI har trodd til nå.

FBI har arbeidet ut ifra en antakelse om at forbryteren er en misfornøyd medarbeider på grasrota i United Airlines, siden presidenten i flyselskapet var målet for et tidligere attentat.

Men Unabomberens profil er en helt annen: Manifestet viser at personen FBI jakter på, er en intelligent og perfeksjonistisk mann med et språk som peker i retning av en akademisk bakgrunn.

Etter språkbruken å dømme er seriemorderen middelaldrende eller eldre, og de gammeldagse formuleringene hans tyder på at han føler seg mer hjemme blant bøker enn i menneskelige relasjoner.

Kathy er overbevist om at de ikke jakter på en stor terroristgruppe, men en ensom ulv som gir seg ut for å være del av en større organisasjon.

Hvis det var en gruppe med terrorister som sto bak bombene, ville FBI trolig allerede ha funnet fram til gjerningsmennene, for større grupper har vanskelig for å holde planene sine hemmelige.

Kathy og Fitz legger fram ideen for Turchie og resten av UNABOM-gruppen på et møte i begynnelsen av juli 1995.

“Manifestet gjenspeiler meningene hans, og han har trolig hatt dem i lang tid. Kanskje har han delt dem med andre, og hvis vi offentliggjør manifestet, er det kanskje noen som kjenner igjen måten han ordlegger seg på”, forklarer Fitz.

De andre rundt bordet er i utgangspunktet lunkne til forslaget. FBI forhandler av prinsipp ikke med kriminelle.

Men på den andre siden kan publiseringen være en mulighet til å få tak i den mest ettersøkte forbryteren i USA.

Etter noen dagers betenkningstid går Turchie, de øverste FBI-sjefene og justisministeren med på at manifestet offentliggjøres.

Unabomberens manifest kommer i avisen

Tirsdag 19. september 1995: Manifestet skal trykkes i The Washington Post, for avisen selges bare to steder i San Francisco – byen der FBI regner med at gjerningsmannen bor.

Morgensola har så vidt begynt å titte fram på himmelen da de to aviskioskene i San Francisco som selger The Washington Post, åpner.

I nærheten av begge vrimler det av FBI-agenter. Kledd i sivil slentrer mange av dem rundt og ser ut som alminnelige californiere på vei til arbeid, mens andre agenter inntar stillinger på kafeer med kaffekoppen i hånden.

Alle som en har på seg skjulte toveisradioer og er klar til å forfølge hver eneste kjøper av dagens The Washington Post.

“Vi trenger mer folk”, melder en av agentene over radioen da folk plutselig står i lange køer for å kjøpe avisen.

Lederne for den storstilte aksjonen sender agenter i hælene på aviskjøperne, som blir utspurt så snart de har kommet et stykke vekk fra kiosken.

Særlig to menn kommer raskt under mistanke, siden begge to kjøper en hel bunke aviser.

Den ene viser seg å være en børsmekler som har kjøpt aviser til kollegene på kontoret.

Den andre mannen skygger agentene på tog og buss til han kommer hjem, der det er helt mørkt inne. Etter en lengre utspørring viser det seg at den mistenkte bare er en lettere paranoid særing.

Aksjonen ser ikke ut til å ha gitt resultater. Men publiseringen av manifestet har på ingen måte vært nytteløs.

Tips fører FBI på sporet av Unabomberen

Tidlig i februar 1996: Etter at manifestet ble offentlig­gjort, har Unabomberen ikke utført attentater, men FBI fortsetter jakten. Knappe fem måneder etter publiseringen får de inn et avgjørende tips.

Atferdsanalytikeren Kathy Puckett er i godt humør der hun kommer inn på Max’s Opera Cafe i San Francisco sammen med UNABOM-agenten Joel Moss.

Den blonde FBI-kvinnen slår opp det brede smilet sitt da hun hilser på sjefen Terry Turchie og kollegaen Max Noel, som sitter ved et bord midt i lokalet.

Hun vet at hun og Moss har gode nyheter.

Dagen før har Kathy lest en 23 sider lang tekst som fikk hårene til å reise seg på hodet hennes.

Den var sendt fra en mann ved navn David Kaczynski, som hadde sett likheter mellom et essay som broren hans Ted skrev for mange år siden, og manifestet som den såkalte Unabomberen nå har fått på trykk.

Kathy er enig. Essayet er skrevet av en akademiker, og innholdsmessig er det tematisk overlapping i den evige kretsingen rundt industrisamfunnets skyggesider.

“Vi har en ny mistenkt”, sier Moss og legger teksten på bordet foran Turchie og Noel.

“Hva er det?” spør Turchie.

“Vi tror det er skrevet av Unabomberen”, sier Kathy.

“Hm. Det håper jeg det er, Kathy. Jeg håper at det er vår mann. Men for meg er det bare en bunke med papir og ikke bevis for noe som helst”, sier Noel med sedvanlig skepsis.

Moss ser insisterende på Turchie og ber sjefen om å lese gjennom essayet. Samme kveld sitter Turchie hjemme i sofaen med kona Joy.

Mens hun ser på en komedie på tv, arbeider UNABOM-sjefen seg gjennom teksten. Plutselig faller blikket hans på en formulering han kjenner igjen: “menneskets frihetssfære”.

Han kjenner igjen disse ordene. De står i manifestet også. Turchie ser bort på kona og sier:

“Joy, jeg tror vi har funnet Unabomberen.”

Kathy møtes med Unabomberens bror og svigerinne

Lørdag 17. februar 1996: Theodore Kaczynski har blitt mistenkt nummer 2416 i UNABOM-saken.

Kathy Puckett banker på døren til hotellrommet i New York der hun har avtalt å treffe David Kaczynski og kona hans, Linda Patrik. Ekteparet ser utilpass ut da de åpner døren, men etter litt småprat virker det som de føler seg tryggere, og de begynner å fortelle om Ted Kaczynski.

Linda Patrik forteller at hun et halvt år tidligere fikk den tanken at broren til David kunne være Unabomberen.

Det skjedde da hun leste en artikkel om bombemannen. Mistanken hennes ble styrket da paret leste manifestet i avisen, og de fikk en venn av Linda – en privatdetektiv – til å sammenlikne manifestet med Teds essay.

Da vennen så klare likheter, tok David og Linda kontakt med FBI. Men det vil være et alvorlig skritt for paret å angi Davids bror som Amerikas farligste bombemann.

“Vi må vite så mye som mulig om broren din”, sier Kathy da hun merker at ekteparet har snakket seg varme.

David forteller at brødrene er oppvokst i Chicago, og at den uhyre intelligente storebroren var lektor ved universitetet i Berkeley før han flyttet ut i en hytte nær det kommunefrie området Lincoln i Montana.

David hjalp til med å bygge hytta, men etter det har Ted blitt mer og mer verdensfjern, og til slutt ville han ikke ha noe med familien å gjøre.

“Jeg vil aldri se deg eller høre fra deg eller andre familiemedlemmer igjen”, svarte Ted sist i et brev da David prøvde å forhøre seg om hvordan det gikk med broren.

David overleverer også mer enn femti brev fra storebroren, og Kathy tar dem med seg tilbake til San Francisco. Hun er helt overbevist om at Ted Kaczynski er Unabomberen.

FBI-agenter overvåker Unabomberens hytte

Tirsdag 20. februar 1996: Mens UNABOM-gruppen analyserer Teds brev i San Francisco, sender Terry Turchie også folk til Lincoln i Montana.

Max Noel likner alt annet enn en FBI-agent der han iført store jaktstøvler og Wrangler-dongeribukser ankommer Lincoln i bitende kulde sammen med et par andre agenter.

For ikke å vekke oppsikt er mennene kledd som ekte Montana-folk mens de i uken som kommer, skal rekognosere i området og holde et øye med den mistenkte.

Noe av det første de tre agentene gjør, er å kjøre den korte turen på smale grusveier opp til skogen der hytta til Ted ligger.

De kommer fram til en liten samling postkasser. På den ene står det “Ted Kaczynski” med slitte bokstaver.

En snødekt grusvei fører inn i skogen, men agentene vil ikke ta sjansen på å støte på den antatte Unabomberen og gjøre ham mistenksom.

I stedet sniker de seg fram langs en ås som en betjent i det lokale skogpolitiet, Jerry Burns, har fortalt dem om.

Agentene er ikke langt unna hytta, men de får ikke sett noe særlig, for den ligger skjult bak trær og snø.

Faren for å bli oppdaget er for stor, så i stedet for å kartlegge området på egen hånd får Noel og mennene hans Jerry Burns til å hjelpe seg de neste dagene.

Burns, som kjenner alle hytteeierne i skogen, avtaler et møte med Teds nærmeste nabo, Butch Gehring, som går med på å hjelpe FBI.

Gehring skal gå rundt med et videokamera i hoftehøyde og filme, og slik skal FBI få oversikt over terrenget.

Gehring gir også agentene lov til å overvåke hytta til Ted fra hans eget lille trehus. I vedskjulet kan de sitte med kikkert og studere både den lille skogsstien og hytta til Ted, to hundre meter unna.

Dermed kan de sikre seg at Kaczynski ikke stikker av med en ny bombe under armen.

For å komme helt innpå boligen til Ted tar Noel en dag en fottur sammen med Gehring og Burns. Under skyggelua som dekker Noels grå hår, speider FBI-agenten oppmerksomt rundt og merker seg hver detalj.

Den mistenkte befinner seg inne i hytta, men da Gehrings hund plutselig bjeffer på et rådyr, går døren opp. En spinkel mannsperson med ustelt hår og vilt skjegg stirrer ut.

“Hei, Teddy!” roper Gehring.

Villmannen nikker motvillig og lukker døra igjen.

“I alle dager. Er det dette vi har jaktet på?” tenker Noel.

Kathy møtes med Unabomberens mor

Lørdag 9. mars 1996: Mens FBI fortsetter overvåkningen av Ted i Montana, har Kathy fått i stand et møte med Wanda Kaczynski – Teds mor.

“God dag. Hyggelig å treffe deg”, lyder det høflig fra den eldre damen som åpner døren.

Men Kathy ser tydelig på Wanda Kaczynski at gleden ikke stikker dypt.

Sammen med tre kollegaer blir hun vist inn i fru Kaczynskis leilighet i Schenectady i delstaten New York. Kathy stiller en rekke spørsmål om Teds barndom, og hun ber også om å få Wandas brev fra sønnen.

“Jeg forstår. Ted har alltid vært svært annerledes og ensom”, forklarer moren og gir Kathy en bunke brev.

“Sønnen min er ikke drapsmann”, insisterer Wanda flere ganger, men da agentene skal til å gå, stotrer moren likevel fram: “Hvis det er han som gjør disse forferdelige tingene, så må han stoppes.”

Fitz finner det avgjørende beviset

Medio mars 1996: I dagene etter FBIs besøk hos Wanda Kaczynski gransker agentene de mange nye brevene fra moren og sønnens korrespondanse.

Regnet trommer på vinduene i det lille lokalet i trettende etasje i FBI-bygningen i San Francisco, der språkeksperten James “Fitz” Fitzgerald sitter.

Fitz har slengt beina på skrivebordet og holder på å lese et håndskrevet brev fra Ted til moren da han blir sittende og se på en setning:

“You can’t eat your cake and have it too”, står det – ’man kan ikke både spise kaken og ha den i behold’. Det er en omskriving av den gamle britiske talemåten. Vanligvis heter det “You can’t have your cake and eat it too”.

Ted har byttet om på rekkefølgen så eat kommer før have. James har bare sett denne ombyttingen ett annet sted – i manifestet fra Unabomberen!

Endelig har FBI et håndfast indisium som kopler Ted Ka­czynski sammen med Unabomberens manifest. Nå gjelder det bare å få pågrepet ham i live.

FBI narrer Unabomberen ut av hytten

Onsdag 3. april 1996: Mer enn to hundre FBI-agenter og bombeeksperter har blitt sendt til Montana for å utføre den risikable arrestasjonen.

Max Noel har beskjeftiget seg med Unabomberen siden 1979, og de siste tre årene har han jobbet full tid med saken.

Det er få som så sterkt ønsker å få fingrene i bombemannen, og nå har Noel fått æren av å pågripe Kaczynski sammen med en annen FBI-agent og politibetjent Jerry Burns.

Presis klokken tolv forlater trioen trehuset til Butch Gehring og setter kursen mot Teds hytte.

De håper å kunne lure eneboeren helt ut av hytta ved å si at betjenten og de to andre har kommet for å måle opp eiendommen.

Hvis noe skulle gå galt, ligger femti spesialtrente menn fra innsatsstyrken skjult i hvite kamuflasjedrakter rundt om i skogen.

Snøen knirker under støvlene da mennene nærmer seg.

“Ted! Dette er Jerry Burns i skogbruksetaten”, roper betjenten for å unngå at Kaczynski gjør noe overilt.

Mennene hører ikke annet enn stillhet. De går nærmere.

“Ted! Vi er her for å ta en kikk på grensemerkene dine.”

Alt er fortsatt stille. Bare dyrelyder høres i skogen. Men etter en liten stund går døren plutselig opp, og en slank skikkelse med sot i ansiktet stiger halvveis ut av hytta.

“Jeg henter jakken min”, kommer det fra Ted etter at han har betraktet de fremmede mistenksomt et øyeblikk.

Men Kaczynski har knapt snudd seg før Burns legger begge armene rundt overkroppen på ham og får ham i bakken. Samtidig trekker Noel sin 9 mm SIG Sauer-pistol.

“FBI! Vi har en ransakingsordre for denne hytta”, roper Noel mens han holder fram tjenesteskiltet sitt.

Ted Kaczynski har et forbløffet uttrykk i ansiktet. I hytta finner FBI-agentene en lang rekke gjenstander som kan brukes til bombebygging, og under senga finner de en ferdigbygd bombe. Den er klar til postlegging.

Et par timer senere ankommer etterforskningsleder Terry Turchie. Folkene hans stråler av glede. Etter atten år, tre drepte og i alt seksten bombeattentater er det endelig forbi.

En av agentene har tårer i øynene da han tar imot sjefen:

“Vi har ham. Det er Unabomberen. Saken er oppklart.”

Etterskrift:

Først i 1998 erklærte Theodore Kaczynski seg skyldig i forbrytelsene sine. Han ble idømt åtte livstidsdommer uten mulighet for prøveløslatelse.

David Kaczynski og Linda Patrik mottok dusøren på 1 million dollar for å ha satt FBI på sporet av Ted. Ekteparet tilbød seg å gi noe av summen til bombeofrene og de etterlatte.

Terry Turchie, Kathy Puckett og Max Noel fikk den amerikanske justisministerens medalje for den bemerkelsesverdige innsatsen sin.

Språkeksperten James Fitzgerald høstet også anerkjennelse for sitt arbeid med UNABOM-saken.