Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Virkelighetens Moriarty styrte London

En bølge av kriminalitet skyller inn over London i 1870-årene, og Scotland Yard arbeider på høygir. Mannen bak de mange tyveriene, innbruddene og bedrageriene er en mestertyv ved navn Adam Worth. Som en edderkopp i sitt nett styrer han et nettverk av kriminelle.

Shutterstock

Tåken ligger tett over London rundt midnatt 25. mai 1876 da tre velkledde herrer med flosshatter spaserer langs den fasjonable gaten Piccadilly.

Mens den ene av mennene ta­r plass i en mørk døråpning for å hol­de utkikk, fortsetter de to andre nedover Old Bond Street, der kunstgallerier og antikvariater ligger side om side.

De to mennene – mestertyven Adam Worth og hans håndlanger Junka Phillips – stopper utenfor nummer 39b. Her ligger kunstgalleriet Thomas Agnew & Sons.

De siste ukene har galleriet vært fylt til randen av be­­sø­ken­­de på dag­­ti­­d, for alle i London vil se galleristens siste anskaffelse: Et portrett av Geor­­giana Cavendish, hertuginne av Devonshire.

Verket, som er malt av kunstneren Thomas Gainsborough, har på en auksjon tidligere samme måned satt rekord som ver­­dens dyreste maleri, og siden da har Adam Worth klødd i fingrene etter å stjele det verdifulle verket.

Foran galleriets fasade samler kraftkaren Junka Phillips de enorme hendene sine til en «hestesko». Uten et ord klatrer Worth opp på Junkas skuldre.

Så plasserer kjempen håndflatene un­­der sjefens føtter og løfter ham det sis­­te stykke oppover muren. Usett kan Adam Worth trekke seg opp på den brede ge­­simsen utenfor bygningens andre etasje.

Her lirker han ubesværet opp et vindu og smyger sin 165 centimeter lange kropp inn gjennom åpningen.

“De lange, tynne fingrene var nærmest skapt for den edle disiplinen å lirke ur ut av menns lommer og portemoneer opp av kvinners håndvesker”.
Worths venninne Sophie Lyons.

I skjæret fra ga­­te­­lyk­­te­­nes søvnige lys finner Worth frem til portrettet av hertuginnen med de lan­ge, røde krøllene.

Han skjærer forsiktig ler­­re­tet ut av rammen og legger det på gulvet. Med en ukjent væske fra en liten, medbrakt dunk fukter Worth forsiktig baksiden av ma­­le­­ri­­et. På den måten blir ler­re­tet mykt nok til at han kan rulle det sammen, uten at oljemalingen krakelerer.

Like etter står Worth igjen nede på Old Bond Street med Junka Phillips.

Det rundt én meter lange, sam­­men­­rul­­le­­de lerretet er festet til innsiden av Worths pels­­frak­­ke, og da kuppets tred­­je­­mann – en fyr ved navn Little Joe Elliott – sig­­na­­lise­­rer klar bane fra sin post på Piccadilly, slent­­rer gjerningsmennene vekk som om de er tre venner som slår føl­­­ge hjemover en sen nattetime.

I virkeligheten er Adam Worth viktoriatidens mest geniale forbryter.

Han le­ver som en fyrste og men­­­ger seg med Englands overklasse, takket være inntektene fra en serie tyverier, som han pønsker ut i sitt fasjonable gods ved Themsen.

Forbryterlivet begynte i Amerika

Adam Worth ankom Amerika fra Tysk­­­land sammen med foreldre og søs­­ken­­ rundt 1850, da han var fem-seks år gammel. Oppveksten i Massachusetts var hard og preget av fattigdom.

Al­le­re­de som 14-åring stakk Adam hjem­me­fra. Tenår­ingen arbeidet på heder­lig vis som ekspeditør i New York, helt ­til den amerikanske borgerkrigen brøt ut, og Adam trakk i yan­kee-­u­ni­for­men.

Etter en lite ærefull krigsinnsats flak­­ke­­t den 20-årige innvandreren som så man­­ge andre veteraner rundt i New York.

Uten fast arbeid måtte Worth ty til smånasking for å overleve. Og den unge tyven viste lovende takter: «De lange, tynne fingrene var nærmest skapt for den edle disiplinen å lirke ur ut av menns lommer og portemoneer opp av kvinners håndvesker», uttalte i ettertid Worths gode venninne og kriminelle kollega Sophie Lyons.

Gjennom tyveriene sine kom Worth snart i kontakt med Fredericka Mannelbaum – kalt «Marm» – dronningen av Man­hat­tans underverden. Hun tok gjerne un­ge menn til seg for å lære dem opp i det kriminelle håndverket. Selv deltok «Marm» aldri i ulovlige handlinger. Hun sto bak planleggingen – og det tok hun seg godt betalt for.

Gjennom «Marm» møtte Worth den un­ge Charley Bullard, som på grunn av sitt glim­ren­de klaverspill var kjent som «Piano Char­ley». De to mennene gikk godt i spann, og sammen ranet de i 1869 en bank i Boston. Her stjal de kontanter og ver­di­pa­pi­rer til en samlet verdi av flere hundre tusen dollar.

Det store byttet førte imidlertid til at det be­røm­te Pinkerton-detektivbyrået ble satt på saken. Det bekymret Bullard: «De fordømte detektivene tar oss innen en uke», klaget han, men Worth var helt rolig. Ingen fikk stoppe ham.

Aviser og blader trykte karikaturer av «Marm» Mannelbaum og hennes kumpaner.

© Messynessychic.com

Kvinnelig storkriminell åpnet forbryterskole

New Yorks ukronede forbryterdronning lærte Adam Worth hvordan en simpel lommetyv kunne tjene en formue og leve et liv i luksus.

Tyskfødte Fredericka «Marm» Mannelbaum drev fra midten av 1800-tallet sitt eget kriminelle nettverk i New York.

Forretningsmodellen til den 125 kilo tunge matronen gikk ut på å ta byens unge kriminelle under sine vinger. Hun lærte dem opp i ulike former for kriminalitet, slik at de kunne arbeide for henne.

Adam Worth endte i likhet med mange andre småtyver i Mannelbaums favn. Under hennes kyndige veiledning ble han en dyktig lommetyv, og lærte å operere som del av en gruppe når ofre skulle loppes for penger og lommeur.

Svindel og heleri var også en fast del av Mannelbaums skolering, og etter hvert som Worths stjerne hos den tyske storkriminelle steg, lærte hun ham også opp i utpressing og bankran.

Mannelbaum deltok ikke selv aktivt i forbrytelsene, men tok ti prosent av byttet for planleggingen – nok til å nyte tilværelsen som en velstående dame.

Worth så opp til læremesteren, som gjerne holdt overdådige fester for sine medsammensvorne. Gjennom henne lærte han at kriminalitet kunne kombineres med et liv som en gentleman.

Bankranerne krysset Atlanteren

Etter den store jackpoten i Boston vis­s­te Adam Worth at han og Bullard måtte forlate USA for å unn­­gå å bli tatt.

De skjulte der­­for kontantene fra byttet i dob­­belt­­bun­­ne­­de kofferter, og seilte over Atlanteren under nye i­den­ti­te­ter. Som for­ret­nings­mannen Henry J. Raymond sjek­­ke­­t Worth i januar 1870 inn på et hotell i Liverpool.

En dag satte han seg i ho­tel­lets bar kledd i skred­­der­­sy­­dd dress og flosshatt, sam­men med Char­ley, som ut­ga seg for å være en rik tex­aner ved navn Charles Wells. Bak hotellbaren sto den rødhårede Kitty Flynn og ekspederte – begge amerikanere falt pladask for henne.

Den unge irske kvinnen ble smigret av opp­merk­som­heten, og endte med å ta de to mennene med til London. Her giftet hun seg med «Piano Charley», men hadde samtidig et forhold til Adam Worth i en menage a trois som begge menn øyensynlig aksepterte.

Tre viktige tips fra tyvenes dronning

Worth styrte Londons underverden

Mens «Piano Charley» drakk og spilte piano i den engelske hovedstaden, la Worth fundamentet for et forbryterimperium.

For 600 pund i året leide han en bolig på Piccadilly, der han satt ved spisebordet og planla nye kupp: «I årevis bedrev han alle mulige former for kriminalitet – for­falski­ng av sjekker, svin­del, ran, pengeskapskupp, dia­mant­ty­ve­­ri, postran og bankran. Hjemmet hans ble mø­te­sted for beryktede forbrytere fra hele verden», slo Pin­ker­ton­-byrå­et fast i saksmappen om ham.

Worth ønsket imidlertid ikke å bli fanget med et brekkjern i hånden. I likhet med «Marm» hyret han andre kri­mi­nel­le til å utføre forbrytelsene, mens han selv satt hjemme.

Worth valgte nøye ut folkene sine: De måtte først og fremst være til å stole på. Bortsett fra vennen «Piano Charley» vil­le han derfor ikke ha noe med druk­ken­bolter eller voldsmenn å gjøre.

På den måten ville Worth unngå at folkene hans rotet seg opp i problemer og ble på­gre­pet. De kriminelle sto i kø for å arbeide for ham: «Underverdenen fikk stor tillit til ham, og alle de smarteste kriminelle ble hans med­skyl­di­ge», hevdet Sophie Lyons.

Vanlige ran innebar imidlertid alltid en risiko, ettersom utøverne kunne bli tatt på fersk gjerning. Derfor konsentrerte Worth seg opp gjennom 1870-årene mer og mer om dokumentforfalskning, der ri­si­ko­en for å bli avslørt var mindre.

Forbryterkongen hyret en kriminell ved navn Charles Becker, som var et geni når det gjaldt å lage falske sjekker.

Becker fremstilte verdipapirene med mi­kro­sko­pisk nøyaktighet, før en annen i Worths organisasjon – som oftest Little Joe Elliott – innløste de falske sjekkene i en bank og fikk utbetalt kontanter.

Til slutt hastet en fjerdemann til det eu­ro­pe­iske kontinentet for, som en sikkerhetsforanstaltning, å få vekslet pengene til for eksempel franske franc, i tilfelle sedlene skul­le være merket.

Worth hadde etablert en lukrativ forbryter­or­ga­ni­sasjon, men han visste også å bruke penger.

Hr. Raymond kjøpte hus og hester

Pengestrømmen sikret at Worth kun­ne leve akkurat det luksuslivet han hadde drømt om. I 1873 kjøpte forbryterkongen et gods sør for Themsen, med tennis- og bowlingbaner, der han flyttet inn sam­men med «Piano Charley», Kitty og hen­nes barn, som Worth kanskje – kanskje ikke – var far til.

Under navnet Henry J. Raymond frekventerte Worth veddeløpsbanene, der han skålte i sjampanje med andre rikinger, mens han fulgte sine egne dyrt innkjøp­te hester på banen.

I slutten av karrieren dro Adam Worth tilbake til USA. Her fortalte han sin historie til William Pinkerton.

Shutterstock

Den kriminelle rik­mannen eide også en privat yacht.

Ved en anledning , i 1874, ble fartøyet brukt til å seile Worths kumpaner over Atlanteren for å stjele 10 000 dollar fra et pengeskap på Jamaica.

Med tiden ble Henry J. Raymond en dan­net og ganske respektert mann, som bruk­te mye tid på å studere kunst og lit­te­ra­tur, slik at han passet bedre inn i Lon­dons høyere lag. Tysk­-a­me­ri­ka­neren la seg til og med til en engelsk overklasseaksent, slik at alle gikk ut fra at han var en ekte britisk gentleman:

«Han er nok den siste mannen som vil bli­ regnet som den farlige pro­fes­jo­nel­le forbryteren han er», skrev de­tek­tiven William Pinkerton, som – i likhet med Scotland Yard – hadde hørt rykter om at Worth, alias Henry J. Raymond, sto bak en stor del av kriminaliteten i London.

Worth hadde holdt seg unna å­ste­de­ne, men i 1876 savnet han å kjenne suset.

Han ville stjele noe be­­tyd­­nings­­fullt, og ingenting virket mer pas­­sen­­de enn maleriet av Georgiana Cavendish, hertuginnen av Devonshire.

Etter avsløringen av den ulovlige gamblingen kvittet Worth seg med baren i Paris.

© Shutterstock

Worth drev ulovlig spillebule i Paris

Parallelt med tilværelsen i London åpnet Adam Worth en bar i Paris. Stedet bød på eksotiske cocktailer og gambling. Spill om penger var imidlertid forbudt i den franske hovedstaden, og de ulovlige aktivitetene måtte holdes skjult.

Den nederste etasjen ble innredet som bar, i etasjen over sto det spillebord og en rulett.

Kom det politifolk inn i baren, trykket en bartender bak disken på en knapp for å advare personalet i etasjen over. På få sekunder kunne croupierene slå opp spillebordene, slik at undersiden ble en del av veggen, og alle tegn på ulovlige aktiviteter var borte.

I nesten fire år tjente Worth gode penger på spillebulen i Paris, men i 1875 ble stedet avslørt av politiet:

«Bartenderen ble overrumplet så snart politiet trengte inn, og etter å ha stormet opp trappene, fant de gamblingen i full gang», noterte en Pinkerton-­detektiv etter aksjonen.

Worth forelsket seg i maleriet

Etter Worths kunstkupp snakket hele London om den forsvunne Georgiana.

«En ondsinnet person har stjålet maleriet», raste avisen The Times 27. mai 1876, mens et ektepar som bodde like ved galleriet erklærte at de var «rådville over at et så dristig tyveri kunne finne sted uten at politiet visste om det».

Worth hadde ikke bare demonstrert sine evner som mestertyv, han har også til sin store tilfredshet blottlagt politiets udugelighet. Opprinnelig var det kunst­ty­vens plan å selge maleriet tilbake til galleriet, som tre uker før hadde kjøpt verket på auksjon for 10 100 guineas, et beløp som tilsvarer om­trent 60 millioner kroner i dag.

Men handelen ble aldri noe av. Her­tug­in­nen på portrettet var nemlig slå­en­de lik Kitty Flynn, som kort tid før tyveriet hadde reist til USA fordi hun ikke lenger elsket verken den drikk­fel­di­ge «Piano Charley» eller Worth.

Maleriet minnet Worth om hans store kjær­lig­het, som nå var borte. Derfor ville ikke tyven skille seg av med portrettet, som han hver natt gjemte under sengen. Worth fikk til og med bygd en spesiell koffert med et hemmelig rom, slik at han alltid hadde maleriet i nærheten:

«Han bar rullen med lerretet med seg rundt i verden», fortalte Sophie Lyons.

Å beholde tyvegods var uvanlig for Worth, som all­tid vernet om sin egen sik­ker­het. Nå sto han plutselig i fare for å bli­ presset for penger, fordi både Junka Phillips og Little Joe Elliott, som hadde del­ta­tt i kunst­kup­pet, var sure: De ville ha pen­ger for utført ar­bei­d. Elliott fikk kontanter i flere omganger, og da han ba Worth om pen­ger til en billett til USA, ga mestertyven etter for å bli kvitt utpresseren.

Etter kort tid i Amerika ble Elliott arrestert og dømt til sju års fengsel for tidligere lovovertredelser. I håp om å få redusert straffen var Little Joe klar til å avsløre Worth. Han kunne skaffe Gainsborough-portrettet, fortalte fangen.

Dette var nyttige opplysninger for Pin­ker­ton­-by­­rå­­et, som også satte Scotland Yard inn i saken. Myndighetene i London kunne imidlertid ikke felle Worth før de tok ham med maleriet i hånden.

Håndlangeren Junka Phillips ble også en plage for mestertyven: Plutselig meddelte Junka at han ville selge maleriet selv, men Worth innbilte ham at portrettet var solgt «for en ba­ga­tell», og stakk til ham 50 pund.

I det hele tatt hopet problemene seg opp for Worth. I slutten av 1870-årene raknet også hans innbrin­gen­de produksjon av falske sjekker. Bank of Eng­land hadde innført en ny type sjekk, som gjorde forfalskning så godt som umulig.

I tillegg var det blitt vanskeligere å finne gode, lojale kriminelle. Worth måtte selv i aksjon.

Sherlock Holmes’ erkefiende, professor Moriarty er basert på Adam Worth.

© Imageselect & Shutterstock

Worth var virkelighetens Moriarty

Da forfatteren Arthur Conan Doyle skulle skape en erkefiende til detektiven Sherlock Holmes, lot han seg inspirere av den virkelige forbryteren Adam Worth.

Resultatet ble den kunstelskende superskurken professor James Moriarty, som siden er blitt en av litteraturhistoriens mest berømte forbrytere.

I serien bruker Sherlock Holmes formuleringen «kriminalitetens Napoleon» om Moriarty – et utsagn Conan Doyle lånte fra Scotland Yards beskrivelse av Adam Worth.

Ved en annen anledning omtalte Holmes erkefienden som en edderkopp, som, i likhet med Worth, sitter «midt i nettet» og styrer folkene sine.
Conan Doyle avslørte aldri offentlig at Worth var inspirasjonskilden til Moriarty.

Men overfor Sherlock Holmes-entusiasten dr. Gray Chandler Briggs skal forfatteren imidlertid ha røpet at «Moriarty var Adam Worth, som stjal det berømte Gainsborough-maleriet».

Diamantkupp ga penger i kassen

Worth hadde tidligere arrangert ran mot Lon­dons juvelerer, men det var først un­der en rei­se til Sør-Afrika i 1880 at interessen for dia­manter for al­vor ble vakt.

Under oppholdet fikk Worth laget en kopi av en nøkkel til et postkontor i Port Elizabeth, som han en natt plyndret for et parti u­slep­ne diamanter. Hjemme i London fikk Worth en medskyldig til å åpne en juvelforretning, Wynert & Co., i hovedstadens diamanthandlerstrøk, Hatton Garden.

«Ved å sette diamantene sine litt under standardprisene hadde de in­gen problemer med å avhende alle varene sine», noterte Pin­ker­ton­-­­­by­rå­et i saksmappen.

Salget innbrakte omtrent 90 000 pund, og Worth fikk smaken på me­r. En ettermiddag i no­­vem­­ber 1881 troppet han i for­­kled­­ning opp på postkontoret i Hatton Garden.

Mens Worth avledet medarbeidernes oppmerksomhet ved skran­­ken, snek en med­­sam­­men­­svo­­ren seg ned i kjelleren og stengte av gassen, slik at alt lys i bygningen sluknet.

Med et elegant sprang hop­pe­t Worth over skranken, nap­pe­t to for­seg­le­de poser med diamanter som hang på jernkroker, og var søkk vekk da lyset kom tilbake.

Denne gangen innbrakte byttet omtrent 30 000 pund. Worth trengte store inntekter for å finansiere sin ekstravagante livsstil.

I 1886, ti år etter tyveriet av hertuginneportrettet, hadde Worth giftet seg, slik det passet seg for en gent­le­man av Henry J. Raymonds kaliber.

Savnet av Kitty bleknet etter hvert, og Worth bestemte seg for å gjemme maleriet av her­tuginne Georgiana på et lager i Brooklyn i New York, langt unna London.

Adam Worth forelsket seg i maleriet av hertuginne Georgiana Cavendish, fordi hun minnet ham om Kitty Flynn. Portrettet henger i dag på Chatsworth House i England – Cavendish-familiens herregård.

© Chatsworth House

Her lå kunstverket trygt, i tilfelle han en dag skulle få bruk for det igjen. Og den dagen var ikke langt unna, for flaksen til storforbryteren var i ferd med å renne ut.

Mestertyven dummet seg ut i Belgia

I flere år hadde Adam Worth unngått å sam­ar­beide med «Piano Charley», som etter­ hvert var tungt alkoholisert. Charley drev kriminalitet i Belgia på egen hånd, men uten Worths kyndige veiledning hadde han havnet bak lås og slå.

I 1892 ønsket Adam Worth å se igjen sin gamle venn, som nå lå for døden i et fengsel i Liège. Men Charley døde før han nådde frem. Worth ville ikke at turen til Belgia skulle være helt bortkastet, derfor arrangerte han et ran.

Mestertyven hadde lagt merke til at kontanter ankom den belgiske byen med tog. Fra stasjonen ble pengene brakt ut til bankene med hest og vogn, med bare en bevæpnet vakt.

Stikk i strid med sin vante fremgangsmåte fikk Worth – som i en alder av 48 år ikke lenger var en ung og spretten tyv – fatt på to ferske kriminelle som skulle assistere under ranet. Tyveriet skulle skje når den væpnede kusken forlot vognen for å levere en pose penger i en bank.

Alt gikk som planlagt da Worth – ifølge sin egen skildring – «hoppet opp på setet (av pengetransporten, red.) og brøt låsen av pengeboksen».

Han hadde knapt kommet ned fra vognen med to sekker over skulderen, før et vitne på gaten ropte «stopp tyven!» – og varslet en konstabel.

Worth slengte fra seg byttet på fortauet i håp om å slippe unna. Den yngre og raskere betjenten hadde imidlertid ingen planer om å la tyven unnslippe – og etter en kort jakt ble Worth tatt.

Kitty Flynn fikk sannsynligvis et barn med Adam Worth, men farskapet er usikkert.

© Findagrave.com

Tyven forelsket seg i verdens dyreste maleri

Den ene var aristokrat, den andre kriminell. Likheten mellom Georgiana, hertuginnen av Devonshire, og Kitty, bartenderen fra Irland, er slående.

En natt i 1876 stjal Adam Worth verdens – på det tidspunktet – dyreste maleri fra et galleri i Old Bond Street i London. Portrettet var malt av Thomas Gainsborough, og motivet forestilte Georgiana Cavendish (1757-1806), hertuginne av Devonshire.

Planen var å selge maleriet tilbake til galleriet, men hertuginnen minnet Worth så mye om hans livs store kjærlighet, en irsk skjønnhet ved navn Kitty Flynn, at han stadig utsatte salget.

Mestertyvens affeksjon for portrettet ble bare større da han året etter fikk vite at Kitty skulle gifte seg i USA. Ifølge den amerikanske tyven Sophie Lyons, som var venn med Adam Worth, åt nyheten om Kittys giftermål «opp hjertet hans, litt etter litt».

Tapet av Kitty førte til at Worth slo fra seg tanken på å kvitte seg med maleriet. I stedet ble portrettet et konstant minne om Kitty, som aldri
ville bli hans.

Først da Kitty døde av nyrebetennelse som 42-åring, og Worth selv var blitt gift, bestemte han seg for å skille seg av med maleriet.

I 1901 solgte han det til galleriet der han 25 år tidligere hadde stjålet det, for 25 000 dollar.

Tyveriet kostet fem år bak murene

Først noen uker senere innså det lokale politiet hvilken fangst de hadde gjort. Belgierne hadde fått til det som ver­ken amerikanerne eller britene klarte: De hadde tatt Adam Worth på fersk gjerning.

Skurken ble dømt til sju års fengsel for ransforsøket i Liège.

Selv om Worth ble løslatt etter fem år for god oppførsel, var han ikke lenger den samme. Årene uten luksus hadde tæret på ham, og alderen presset på.

Tilbake i London måtte Worth flytte inn i en liten leilighet, der han for første gang i livet begynte å drikke. Etter at han ble arrestert var kona blitt psykisk ­syk, og parets to barn bodde nå hos Adam Worths bror i Brooklyn.

I 1899 dro tyven selv til USA, der en ganske spesiell dame skulle hjelpe ham ut av de økonomiske problemene.

Worth solgte sin livsledsagerske

Selv om Adam Worth hadde vært ettersøkt i USA, var foreldelsesfristen for ugjerningene hans for lengst passert.

Det visste Worth, og derfor kunne han trygt ta kontakt med detektiven William Pinkerton, som tidligere hadde jaktet på ham. Rundt år 1900 var det ikke helt uvanlig at private etterforskere var mellommenn i saker der tyvegods ble solgt tilbake til de rettmessige eierne.

“Jeg betrakter denne mannen som den mest bemerkelsesverdige kriminelle til dato.”
William Pinkerton.

Worth ville bruke Pinkerton i forhandlingene med galleristfamilien Agnew om en tilbakekjøpssum for portrettet av hertuginnen, som fremdeles lå i lagerbygningen.

«Damen bør komme hjem igjen», lød det fra Worth, da han i 1899 troppet opp på Pinkertons kontor i Chicago.

Ifølge William Pinkerton selv var den 55 år gamle storforbryteren «helsemessig nedbrutt og økonomisk sett et vrak», men detektiven ønsket ikke å medvirke i en hestehandel.

Først da Worth truet med å ø­de­leg­ge maleriet, gikk Pinkerton med på å hjelpe. Han kontaktet Agnew-familien og britiske myndigheter for å høre om de ville la ham stå for forhandlingene. Alle i London ville at kunst­ver­ket skulle komme hjem, og forslaget ble akseptert.

Forhandlingene pågikk i et år før betingelsene var på plass. Worth skulle ha 25 000 dollar.

Etter 25 års besittelse, lenger enn Worth hadde holdt på noen annen kvinne, sa han omsider farvel til sitt elskede maleri i mars 1901. Mindre enn ett år senere utåndet mes­ter­tyven Adam Worth, 57 år gammel.

Før sin død fortalte han William Pinkerton om sine mange forbrytelser, og detektiven anslo at Worth sto bak kriminalitet for over fire millioner dollar. Det tilsvarer rundt 750 millioner kroner i dagens penger.

«Jeg betrakter denne mannen som den mest bemerkelsesverdige kriminelle til dags dato», konkluderte William i sin rapport om Adam Worth.

Les også:

Rockefeller Center
Byggverk

Rockefeller ga New York en ansiktsløfting

15 minutter
Romerriket

Sofabord i New York tilhørte romersk keiser

2 minutter
Attica-fengselet under opprøret
Kriminalitet

Fangeopprør ender i blodig massakre

23 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul