Midt på 1800-tallet fryktet folk i London å bli utsatt for kvelningsoverfall.

© Scanpix & Shutterstock

Kvelningsoverfall truet i Londons skumle gater

En bølge av brutale ran rammer London på midten av 1800-tallet. Pressen dekker overfallene tett og blåser opp frykten slik at byens innbyggere er på panikkens rand. Flere og flere ofre kan fortelle om forbrytere som tok kvelertak på dem og tømte lommene deres. Men politiet har ingen spor.

Sent på kvelden 17. juli 1862 går parlamentsmedlem Hugh Pilkington fra Underhuset mot Reform Club – en ær­ver­dig klubb for britiske po­li­ti­kere i bydelen Westminster.

Området i det sentrale London er opplyst av gasslykter som kaster et klart skjær over de stille gatene.

Pilkington har derfor ingen grunn til å frykte et overfall eller en lommetyv – slik man kan risikere i mørke gater og smug i byens overbefolkede fattigstrøk.

Men Pilkington kommer aldri frem til klubben, og senere på natten blir politikeren funnet vaklende gjennom gatene, halvt bevisstløs. Klærne er blodflekkete, og pengepungen og lommeuret er borte.

En lege blir tilkalt for å undersøke den skadde. Merker på Pilkingtons hals overbeviser legen om at politikeren har møtt såkalte garrotters – ranere som angriper bakfra og gjør ofrene sine handlings-lammede med et kvelertak eller en snor rundt halsen mens medsammensvorne tømmer offerets lommer.

Det brutale ranet gjør at Pilking­ton mister taleevnen i flere dager, og det er ikke kveldens eneste episode – også en ansatt ved British Museum blir rundstjålet og nesten kvalt. Nyheten om overfallene finner veien til hovedstadsavisenes spalter:

«Gateran er blitt helt vanlig i London, og gatene i Bayswater er like utrygge som i Napoli», skriver The Spectator to dager senere, med henvisning til at den fornemme bydelen ved Kensington Gardens har blitt et mafia-reir – og journalistene er ikke i tvil om hvilke typer som må ha vært på ferde:

«Degenererte, grove, brutale banditter», er beskrivelsen i The Observer.

For Londons borgere gir pressedekningen inntrykk av at forbrytere venter på hvert gatehjørne – klar til å hoppe frem og utføre kvelningsoverfall.

Alle, fra menigmann til ministre, frykter at hendelsene 17. juli blir starten på en voldsbølge.

De neste ukene får de gjennom pressens reportasjer tilsynelatende bekreftet sin store skrekk: De brutale garrotterne er løs i London!

Et vellykket overfall krevde tre mann. Hvis alle utførte sin del av jobben til punkt og prikke, forløp kvelningsoverfallet uten problemer. Ofrene hadde ofte problemer med å utpeke overfallsmennene, fordi kvelertaket skjedde bakfra.

© www.victorianlondon.org

Garrotten var forbryternes våpen

Selv om ordet «garrotte» hadde spansk opprinnelse, var det godt kjent i England. Allerede i 1622 ble den spanske romanen «En kjeltring» utgitt på engelsk med en beskrivelse av henrettelsesmetoden:

«Han kastet en snor rundt mannens hals og ga ham garrotten, og med den ble han kvalt til døde», som forfatteren Mateo Alemán skrev.

Romanen var populær lenge, men britene hadde ikke i sin villeste fantasi forestilt seg at de en dag ville bli holdt fast i et kvelertak av en kjeltringbande selv.

Helt til 12. februar 1851, da advokat James Brockbank på åpen gate i London ble overfalt bakfra og deretter plyndret.

«Utført på et eldre eller svakelig menneske kan det medføre døden», advarte advokaten etterpå i The Times.

Hendelsen førte til leserstorm, og avisredaksjonene druknet i brev som fortalte om andre overfall:

«Jeg led i flere dager etter innsnevringen av halsen min. Det er på høy tid at det blir gjort noe for å stanse disse uhyrlighetene, som er mer utbredt enn folk aner», skrev en leser.

Utryggheten spredte seg, blant annet fordi Londons politi bare var bevæpnet med en skralle eller fløyte til å tilkalle assistanse. Uten våpen var en betjent neppe i stand til å forhindre et ran.

Men frykten hadde ingen rot i virkeligheten: Dette året skjedde det færre enn 50 overfall i byen med to millioner innbyggere.

Avisene var imidlertid over-hodet ikke interessert i politiets statistikk. De trykte villig vekk brev fra angivelige ofre – og fra anonyme personer som beskrev seg som kriminelle og forklarte overfallsmetodene sine.

Leserne sto i kø for å kjøpe avisene med de mest makabre skildringene.

Spansk henrettelse økte panikken

De høye salgstallene førte til at avisene dekket alt som minnet det minste om kvelning og kriminalitet.

Høsten 1851 fråtset pressen derfor i en makaber henrettelse på Cuba, der en general fra Venezuela ble kvalt av myndighetene etter et mislykket forsøk på å befri øya fra spansk herredømme.

Britiske aviser beskrev hvordan den frihetselskende generalen ble spent fast på en stol og fikk en krage av jern rundt halsen.

Bakfra spente bøddelen kragen sammen med en skruetvinge, slik at den dømtes hals ble snørt sammen.

Instrumentets spanske navn var garrote, men journalistene omdøpte det til «den hatefulle kragen» og «den fatale skruen».

I London utløste omtalen nye skred av brev fra lesere. Her påsto de selv å ha blitt holdt i et kvelertak – eller å ha hørt om en som ble overfalt. Og britiske aviser nørte opp under flammene:

«Hyppigheten av disse angrepene har utløst stor panikk blant innbyggerne», skrev The Times i slutten av 1851 – uten å nevne at kvelningsoverfall bare utgjorde en brøkdel av byens kriminalitet.

Kriminelle måtte angre før løslatelse

For de oppskremte innbyggerne var det derfor komplett uforståelig da parlamentet året etter besluttet at landets verste kriminelle ikke lenger skulle deporteres til straffekoloniene i Australia, men sone dommene sine i England.

Hittil var omtrent 500 dømte årlig blitt sendt til den andre siden av kloden. Den nye filosofien var imidlertid at denne straffen ikke dugde; hardkokte kriminelle skulle i stedet sitte sammen med vanlige skurker.

Gjennom bibelstudier, arbeid og turer i luftegården ville de nok erkjenne sin skyld og angre før de ble løslatt. Beslutningen sendte sjokkbølger gjennom England.

Fra intervjuer med tidligere kriminelle var det kjent at voldelige fanger i landets fengsler ofte ble pasifisert ved hjelp av kvelertak.

Og hva skulle forhindre en fange i å late som om han angret, bare for å slippe fri og fortsette med overfallene sine, spurte de nervøse borgerne hverandre.

«Sann ondskap er når vi bare fortsetter med å løslate kriminelle som er upåvirket av fengselsoppholdet», lød advarselen fra fengselsprest Walter Lowe Clay.

Indiske fanatikere kvalte ofrene sine

Hver gang et kvelningsoverfall ble rapportert, kastet pressen seg over saken – og de hyppige artiklene skremte leserne til å kjøpe enda flere aviser.

I 1856 advarte The Times i en leder-artikkel om utviklingen i Londons finere bydeler:

«Områder med en respektabel befolkning, der en mann ikke kan gå uten fare for å bli overfalt og kvalt, ranet, og hvis ikke myrdet, så sparket og banket halvt i hjel».

Avisene serverte også tallrike referater fra rettssaker der ofre fortalte hvordan de var blitt etterlatt halvdøde, forslått og med tømte lommer:

«Jeg ble kastet rundt på ryggen, og ved kvelning ble synet tatt fra mine øyne. Tungen hang ut, og jeg ble nesten kvalt. Samtidig fant en hånd vei til min høyre lomme og tok uret mitt og rundt 15 shilling i sølv», forklarte en ekspeditør da han vitnet i rettssalen Central Criminal Court.

For mange avislesere minnet overfallene om den notoriske thuggee-sekten fra den britiske kolonien India. Medlemmene hadde tilbedt Kali, gudinnen for ødeleg­gel­se, og i hennes navn hadde de myr­det minst 50 000 mennesker siden 1600-tallet.

Ofrene var reisende som var alene på veien. De ble omringet på et øde sted og kvalt med et tørkle. Deretter ble liket robbet og begravd.

Kvelersekten var blitt arrestert av bri­tiske myndigheter i 1840-årene, og rundt 3000 medlemmer henrettet. Seieren over sekten var siden blitt markert med en utstilling på British Museum, men i 1857 avgjorde myn­dig­hetene at den skulle stenges igjen.

De mor­de­riske landeveisrøverne (med det engelske tilnavnet thugs, bøller) skulle ikke lenger skremme museets rettskafne be­sø­kende – eller gi byens forbrytere nye ideer til overfall.

Beslutningen hadde tilsynelatende ønsket virkning. Avisene fikk etter hvert færre bekymrede leserbrev, og antall reelle kvelningsanmeldelser falt til under 30 per år.

Men da det respekterte parlamentsmedlemmet Hugh Pilkington ble overfalt en kveld i 1862, tok panikken fullstendig av igjen.

Satiremagasinet Punch tok på 1850-tallet gjerne for seg de enorme krinolinekjolene som var topp mote blant kvinner. Med kvelningspanikken fikk magasinet en ny idé: Krinolinen kunne jo sys sammen med en frakk, slik at menn unngikk å bli overfalt.

© Scanpix & Shutterstock

Londons gater fløt med forbrytere

Overfallet vakte avsky over hele landet. Nå kunne åpenbart ikke engang en vel­re­nom­me­rt politiker ferdes i fred for gatens hard­kokte kriminelle.

«Offentligheten lærer nå, på en sjokkerende måte, det naturlige resultatet av å skjemme bort tyver», skrev avisen Manchester Guardian.

«Samfunnets bunnfall blir verken desinfisert eller skylt til havs, men forblir i vår midte, der det forurenser og forgifter luften», skrev Saturday Review.

Nattestid var London blitt et «tilholdssted for lommetyver og snikmordere», advarte avisen The Daily News, mens tidsskriftet Quarterly Review slo fast at «storbyens gater ikke engang er sikre på dagtid».

Paniske borgere så kvelningstyver overalt – to fredsommelige menn anmeldte til og med hverandre fordi de begge en sen, tåkete kveld tok den andre for å være en kvelningsraner som lå på lur.

Det samme gjorde politifolkene som av politisjefen hadde fått ordre om å holde øye med «suspekte personer» i mørke passasjer og døråpninger, «der en person kan gjemme seg og plutselig hoppe frem og utøve kriminalitet».

Den harde linjen medførte at hundrevis av småkriminelle ble kastet i fengsel bare på mistanke, og domstolene måtte arbeide på høygir for å holde tritt.

Bare i november 1862 ble 23 menn dømt for kvelningsoverfall, og mot slutten av året hadde London ifølge politiets rap­por­ter opplevd i alt 143 overfallsran.

Uten utsikt til beskyttelse fra bevæpnede betjenter måtte borgerne gripe til selvtekt, mente en journalist i The Times: «Jeg føler et ansvar for å beskytte meg selv på beste vis».

En måte var å investere i et av de mange kreative beskyttelsesmidlene som fant veien til Londons markeder:

«Kunstferdige slåsshansker og køller som utløser bajonetter, samt stokker som inneholder kniver og sverd, selges mer åpenlyst i byens gater enn appelsiner og kastanjer», skrev The Daily News.

Politiet fikk frie hender

Presset økte på politikerne, som med sin ettergivende behandling av kriminelle bare hadde gjort alt verre:

«Bortsett fra noen ganske få unntak er resten av verden enig om at reform-prinsippene – som våre kriminelle i årevis er blitt behandlet etter – er hoved-feilen», oppsummerte Saturday Review.

I 1863 ga parlamentet etter og vedtok den såkalte Security Against Violence Act. Politiet skulle ha frie tøyler til å anholde borgere for selv banale forseelser – for eksempel fylliker som ropte i gaten.

Voldelige ranere fikk nå piskeslag i tillegg til fengselsstraff. Dømte under 16 år ble påført 25 slag – alle andre fikk 50.

Harde straffer og overfylte fengsler ga resultater. Befolkningen begynte å føle seg trygg, og hver måned ble det i 1863 bare anmeldt to kvelningsoverfall mot 14 året før – og innbyggerne skrev ikke lenger leserbrev.

Sommeren 1863 forsvant kvelningspanikken i London like fort som den i sin tid oppsto.