Liket i kofferten: Morderjakt i DDR
En gutt på sju år forsvinner sporløst fra en forstad til den østtyske byen Halle. 14 dager senere blir liket av ham funnet i en koffert. De eneste sporene politiet har etter gjerningsmannen er noen kryssord som kofferten er fôret med.
Betongforstaden Neustadt ved Halle hadde 100 000 innbyggere og ble regnet som DDRs mest moderne bygg. Det var her Lars Bense ble drept i 1981.
En knugende uvisshet fyller leiligheten i betongforstaden Halle-Neustadt. Moren til Lars står klar med kveldsmaten, men sjuåringen er ikke her. Den tomme plassen ved bordet, den ubrukte tallerkenen og det rene bestikket gjør moren engstelig.
Det er flere timer siden Lars gikk hjemmefra for å gå på kino. Filmen må være slutt for lengst, men selv om klokken nå er langt over leggetid, har han ikke kommet hjem ennå. Moren forstår at noe må være galt.
Hun går rastløs rundt i leiligheten og ser på klokken før hun til slutt ringer til guttens kamerater i første klasse. Ingen har sett ham. Hun finner ikke roen, og slenger til slutt på seg jakken for å gå ut i mørket og lete.
Datoen er 15. januar 1981, og vinteren har for alvor satt inn i Halle-Neustadt sør i DDR.
Snøen legger seg som et mykt teppe på hus og fortau. Ennå er den hvit og ren, men snart vil den skitnes til av den sure røyken som spys ut fra kjemi- fabrikken Leuna, områdets viktigste arbeidsplass med 30 000 ansatte.
Gatene ligger øde, butikkene er stengt, og lekeplassen tom. I sin fortvilelse går hun til politiet. En vennlig betjent fra folkepolitiets avdeling i Halle-Neustadt prøver å berolige henne med at de aller fleste barn dukker opp av seg selv etter få timer. Det greier ikke moren å slå seg til ro med, og til slutt setter politiet i gang en leteaksjon.
De undersøker alle tenkelige gjemmesteder mellom hjemmet i blokk 483 og kinoen, men Lars er ikke å finne. Nå aner også betjentene uråd. En av dem kjører moren til distrikts-politistasjonen, som sender ut en formell etterlysning.
Natten gjennom finkjemmer uniformert og sivilt politi Halle-Neustadt. Kameratene til Lars, avisbudene, personalet på kinoen og bussjåførene blir utspurt, men ingen kan bringe klarhet i guttens bevegelser. Han er borte.
Liket i kofferten
Politiet må se den uhyggelige kjensgjerningen i øynene: Lars kan ha blitt offer for en forbrytelse. Etterforskere fra politiets drapsavdeling overtar saken.
Under ledelse av den erfarne politimannen kaptein Siegfried Schwarz blir hver eneste hjørne av betongforstaden samt skog og utmark i nærheten gjennomsøkt, kinogjengere avhørt, og opplysninger innhentet fra leger og sykehusets akuttmottak.
Schwarz retter tidlig mistanken mot guttens alkoholiserte far. Foreldrene er skilt og faren bor for tiden på hospits. Men til tross for at faren mangler alibi, har ikke politiet noen bevis mot ham.
- januar finner en jernbanearbeider en koffert på strekningen mellom Halle og Leipzig. Kofferten bærer preg av å ha blitt kastet ut av et tog i fart. Da han åpner den, ser han det mishandlede liket av en gutt, pakket inn i plastsekker. I all hast blir eksperter fra rettsmedisinsk institutt i Leipzig tilkalt.
De kan slå fast at den avdøde er Lars Bense. Obduksjonen avslører at gutten har blitt seksuelt misbrukt, stukket i brystet med en kniv og slått i hodet med en stump gjenstand.
Samtidig analyserer politiets teknikere kofferten. Den inneholder guttens blodige klær, plastsekkene og et lag av aviser som gjerningsmannen har lagt i kofferten for å suge opp blodet.
Gjenstandene gir ingen umiddelbar pekepinn på hvem drapsmannen er. Derfor velger politiet å stille ut kofferten i byens kjøpesenter. Men ukene går uten at noen vitner melder seg. Og plastsekkene viser seg å være innpakningen til noen vattepper som det er solgt mer enn tusen eksemplarer av. Kjøperne kan ikke lenger spores. Nå gjenstår bare avisene.
Da teknikerne blar gjennom dem, oppdager de at alle inneholder kryssord som er delvis løst. Skriften er den samme i alle kryssordene – og den er så karakteristisk at den vil kunne identifiseres blant mange andre. Drapsetterforskerne bestemmer seg for å finne eieren av håndskriften.
En sverm av kriminalfolk, politiets frivillige hjelpekorps og ansatte fra sikkerhetspolitiet Stasi drar gjennom Halle-Neustadt på en dør-til-dør-aksjon for å samle inn skriftprøver fra forstadens rundt 100 000 beboere.
Samtidig arrangerer politiet en tilsynelatende uskyldig papirinnsamling, som skolebarn og medlemmer av den kommunistiske fritidsorganisasjonen Ungpionerene står for. 60 tonn gamle aviser samles inn og saumfares av kriminalteknikerne på jakt etter kryssord.
Arbeidet er enormt – som å lete etter en nål i en høystakk, sier betjentene. Da de har gjennomgått avisene, har de ikke identifisert skriftens eier. Langsomt går det opp for kriminalfolkene hvilken enorm oppgave de har begitt seg ut på.
Håndskriften satte politiet på sporet av fru G.
##
Stasi hjelper med skriftprøvene
Ukene går uten resultater. 27. mars må kaptein Schwarz stå skolerett foran politiledelsen, som har kommet under press fra kommunistpartiet SED. Om tre måneder avholder partiet sin store kongress. Forsamlingen er formelt det eneveldige partiets øverste myndighet med daglange tv-overføringer.
I virkeligheten fungerer delegatene bare som heiagjeng for partilederen Erich Honecker. Han bruker kongressen som et utstillingsvindu for sosialismens fortreffeligheter.
Ledelsen i den lokale SED-avdelingen vil ha suksesshistorier fra Halle-Neustadt. Med sine moderne arbeiderboliger regnes forstaden blant mange som en mønsterby. Saken om den drepte Lars, som i tillegg er en ivrig ungpionér, truer glansbildet.
Politiledelsen krever resultater, og Schwarz peker på guttens far som gjerningsmannen, men noen bevis har ikke Schwarz. Etter hvert mister sjefene tilliten til ham og legger etter-forskningen i hendene på drapsavsnittets avdelingssjef Adolf Döling, en universitetsutdannet politimann med spesiell interesse for skriftanalyse.
Döling må stramme skruen. Etter ordre fra partiet rykker han inn en enkel kryssordoppgave i lokalavisen «Freiheit». Vinneren premieres med ti mark. Forsøket gir nesten 11 000 skriftprøver. Samtidig engasjerer Stasi seg massivt i etterforskningen ved å hente inn skriftprøver fra virksomhetenes personalkartoteker, Trabant-forhandlere, arbeidsformidlinger og postkontorer. Totalt samles det inn mer enn en halv million skriftprøver.
Verdenshistoriens største kriminaltekniske skriftanalyse er i gang. Ved hjelp av de mange papirene kan politiet avsløre et vell av forbrytelser – innbrudd, bedrageri og tyveri av sosialistisk eiendom – bare ikke drapet på Lars.
Stasis store hjelpsomhet i saken kommer av at sikkerhetspolitiet holder på med å utvikle en databasert teknikk til identifisering av håndskrifter. Drapet på Lars gir en kjærkommen anledning til å teste ut det nye verktøyet.
Et uventet gjennombrudd
Sommeren nærmer seg, og saken er stadig uoppklart. SEDs partikongress er for lengst overstått, og mismotet senker seg over kriminalfolkene. Deres neste skritt vil være å skaffe skriftprøver fra samtlige 1,8 millioner innbyggere i Halle-distriktet – en oppgave som kan ta to-tre år. Uten garanti for et resultat.
Kriminalfolkene utsetter den enorme oppgaven. I stedet konsentrerer de seg om å samle inn manglende skriftprøver fra beboerne i Halle-Neustadt. Og endelig – midt i november – lander en lovende prøve på Dölings skrivebord.
De karakteristiske bokstavene taler for seg. Han har en match. Kollegene er elleville, men Döling ber dem besinne seg, for skriften tilhører en 50 år gammel kvinne, fru G. Hun har en leilighet i Halle-Neustadt, men bor der sjelden fordi hun arbeider på et feriehjem ved Østersjøen. En telefon til arbeidsplassen hennes avslører at hun er på noen dagers ferie nær Potsdam sammen med sin 20-årige datter.
Döling vet at han står overfor et gjennombrudd i saken. Han setter seg i bilen og kjører med tre kolleger gjennom den regnfulle natten til Potsdam. Her blir han møtt av en overrasket fru G. Hun har ikke vært i Halle-Neustadt siden 11. januar, forteller hun. Heller ikke datteren har vært hjemme:
Hun forlot leiligheten for å dra på arbeid på et rekreasjonshjem i Friedrichsroda i Thüringer Wald et par dager etter at moren hadde dratt. Datteren kan fortelle at hun tilbringer mesteparten av fritiden sin sammen med kjæresten, Matthias, som er ansatt som vaktmester ved det samme rekreasjonshjemmet.
Den 18 år gamle mannen kjenner hun fra Halle-Neustadt, der han bodde noen kvartal fra henne, sammen med foreldrene sine. Når han en sjelden gang besøker hjembyen, pleier han å bo i fru G.s leilighet. Da datteren forlot leiligheten 13. januar, ble Matthias igjen noen dager, husker hun. Den unge mannen har egen nøkkel.
Brikkene begynner så smått å falle på plass, og Döling kaster ikke bort tiden. Så raskt det lar seg gjøre, blir en gruppe politimenn sendt ut for å pågripe Matthias og hente ham inn til avhør.
Folkepolitibetjenten skulle være DDRs menneskelige ansikt.
Tilstår alt
Matthias er taus og knuget da han kommer inn i avhørsrommet, men begynner snart å snakke, manisk og nesten uten sammenheng. I månedsvis har han båret på den grufulle hemmeligheten, nå kan han ikke tie lenger. Ordene velter ut av ham slik at Döling må be ham ta det rolig.
Döling får fatt i et stykke papir og en kulepenn, og setter Matthias i gang med å skrive. Konsentrert lar han ordene flyte. Raskt og uten opphold forteller han hvordan han 15. januar drev rundt i Halle-Neustadt og tilfeldigvis fikk øye på den lille gutten utenfor den lokale kinoen.
Matthias innrømmer at han forgrep seg på gutten. Da det etterpå gikk opp for ham hva han hadde gjort, fikk han panikk og begynte å lete etter et våpen. På kjøkkenet fant han en hammer og med den slo han gutten i hodet. Deretter la han ham i et badekar mens han fortsatte å denge løs på ham. Men gutten var fortsatt i live.
Nå grep Matthias en kjøkkenkniv og stakk den flere ganger i guttens bryst. Så pakket han den lille kroppen inn i noen plastsekker og presset bylten ned i en koffert som han hadde funnet i boden til fru G. Til slutt skyndte han seg til jernbanestasjonen i Halle og tok første tog i retning Leipzig.
Drapsmannen løslatt
Retten i Halle kjente Matthias skyldig i drap og seksuelt overgrep, og han ble dømt til på fengsel på livstid.
Under soningen – i 1989 – falt Berlinmuren, og året etter ble DDR gjenforent med Vest-Tyskland. Dermed kom vesttysk lov til å gjelde i hele landet. Ifølge den nye loven var Matthias mindreårig på gjerningstidspunktet, og rettssaken måtte opp på ny.
Straffen ble satt ned med ti år, og Matthias ble løslatt i 1999. Han bor i dag i den østtyske delstaten Thüringen.
Lars Benses far døde av alkoholisme i januar 1994. Matthias' far kunne ikke leve med at sønnen var drapsmann og begikk senere selvmord.