Lindbergh-kidnappingen rystet verden

Journalister og fotografer følger hakk i hæl på Lindbergh, og oppmerksomheten har bare vokst siden sjarmtrollet Charlie – som mediene kaller “Baby Lindy” – kom til verden.

Charles og hans kone Anne har blitt grundig lei av pressens evige jakt på dem og håper at de kan få litt fred nå som de har kjøpt et herskapshus på en bakketopp i det avsidesliggende Hopewell i New Jersey.

Klokken er 20 tirsdag 1. mars 1932 da barnepiken Betty stikker hodet inn til Anne Lindbergh nede i stuen og forteller at sønnen har sovnet oppe på barnerommet i andre etasje.

Noen timer senere ser Betty inn til gutten igjen. Barnerommet virker litt kjølig, og i det svake lyset fra døråpningen lister hun seg bort og slår på varmen før hun sjekker den lille.

Men barnesengen er tom! Betty styrter inn på Lindbergh-parets soverom ved siden av, der Anne er i ferd med å gjøre seg klar til å gå til sengs.

“Tok obersten den lille?”

“Det vet jeg ikke. Kanskje”, svarer Anne. Med et forundret blikk reiser hun seg og går inn på barnerommet.

Imens skynder Betty seg ned i biblioteket der Charles Lindbergh sitter og leser.

“Oberst, har du barnet? Vær så snill, ikke driv gjøn med meg,” sier barnepik­en, som er vant til at den berømte pilot­en rett som det er spiller familien og tjenestefolkene et puss.

“Er han ikke i barnesengen?”

Betty rekker knapt å riste på hodet før den 30 år gamle piloten styrter opp trappen og inn på barnerommet.

Lindbergh kikker ned i sønnens tomme seng. Uten et ord går han inn på soverommet, tar frem geværet og begynner å gjennom­søke huset før han kommer tomhendt tilbake til sin kone.

«Anne, de har stjålet barnet vårt...”, stotrer han frem.

Like etter får Lindbergh mistanken bekreftet idet han får øye på en mystisk konvolutt i vinduskarmen – en beskjed fra de ubudne gjestene.

Fra det øyeblikket av forsvinner all glede fra foreldreparet. Noen har tatt det kjæreste de eier.

I flere år har de fryktet at all mediedek­ningen ville gjøre familien til et mål for kriminelle.

Nå har frykten blitt virkelighet. Historiens største kidnappingssak er en realitet.

Kidnapperne forlanger 50.000 dollar

Konvolutten står fremdeles urørt i vinduskarmen klokken 23.00 da de første betjentene fra den lokale politistasjonen og New Jerseys statspoliti når frem til Lindberghs herskapshus.

Politiets teknikere forsøker straks å finne fingeravtrykk på brevet og på barnerommet mens et team av betjenter saum­farer hver kvadratmeter av bakken i lyset fra elektriske lamper.

En hjemmelaget foldestige dukker snart opp i mørket, og tydelige merker i bakken under barnerommet viser klart at en eller flere gjerningsmenn har brukt stigen til å klatre inn gjennom vinduet for å bortføre Charlie.

Et stykke unna husveggen finner betjentene også noen fotspor, men avtrykkene etter skoene har ikke noe mønster, så forbryterne har trolig vært utspekulerte nok til å trekke strømper utenpå fottøyet.

Brevet inneholder til gjengjeld brukbare spor da det er skrevet på svært dårlig engelsk.

“Ha 50.000 dollar klar (...) Vi advarer mot å offentliggjøre noe og mot å kontakte politiet. Barnet er i god behold,” står det bl.a. i brevet, der selv enkle ord er stavet feil – etterforskerne biter seg spesielt merke i at ordet “good” er stavet “gut” som på tysk.

Avsenderens signatur består av et symbol med to sirkler og tre hull prikket inn i papiret. Dette symbolet vil stå på alle nye henvendelser, forklarer avsenderen.

Lederen av etterforskningen, politi­inspektør Norman Schwarzkopf, lover Charles Lindbergh at politiet vil gjøre alt for å finne de skyldige.

Tusenvis av bilist­er blir stoppet i løpet av natten, men ingen har sett lille Charlie.

Nyheten går verden rundt

Selv om verken politiet eller Lindbergh-paret har uttalt seg om kidnapping­en, blir det fort tydelig at ingen nyheter om flygerheltens familie kan holdes skjult for en glupsk presse.

Allerede tidlig om morgenen 2. mars strømmer journalister til Lindberghs hjem for å rapportere om den oppsiktsvekkende hendelsen.

“Lindbergh-barn kidnappet: Tatt fra barnesengen sin,” melder avisen New York Times og utdyper at “historiens mest intense menneskejakt” er i gang.

I store deler av verden, og spesielt i USA, er folk rystet. “Baby Lindy” er så å si en amerikansk prins.

Etter fødselen sendte 300.000 personer gratulasjonsbrev til Lindbergh-paret, og for ameri­kanerne er det en absolutt dødssynd å ha kidnappet denne lille gutten.

Avisen New York Evening Post legger ikke skjul på hva slags helligbrøde kidnapperne har gjort seg skyldige i: “De skal vite at hvis de skader barnet, risikerer de at USAs befolkning flår dem levende, bit for bit.”

Alle amerikanere føler med Lindbergh-paret, og selveste president Herbert Hoover uttrykker personlig sin dypeste medfølelse overfor dem.

FBI-direk­tør J. Edgar Hoover er også rystet og gir ordre til at landets føderale politi skal bistå i jakten på skurkene selv om kidnapping av barn ikke hører inn under FBIs arbeidsoppgaver.

Om morgenen den 5. mars – over tre døgn etter bortføringen – får paret endelig høre nytt fra kidnapperne.

I et brev melder de at løsesummen har økt til 70.000 dollar fordi Lindbergh ikke har holdt kidnappingen for seg selv. Dette beløpet tilsvarer 18 årslønner for en vanlig amerikaner.

“Senere vil vi informere deg om hvor pengene skal leveres. Men vi gjør det ikke før politiet er tatt av saken og avisene er tause,” heter det i brevet.

Til slutt poengterer gjerningsmennene at ingen må forsøke å lure dem: “Vi har forberedt bortføringen i årevis, så vi er forberedt på alt.”

Pensjonist blir mellommann

Mens politiet i New Jersey med hjelp av FBI prøver å forstå hvordan saken kan løses ut fra de sparsomme opplysningene de har, er en pensjonert skoleinspektør i New York veldig opptatt av dramaet.

71 år gamle dr. John F Condon blir desperat da Charlie fremdeles ikke har kommet til rette etter en uke.

For egne midler rykker pensjonisten inn en annonse i lokalavisen Bronx Home News der han lover kidnapperne 1000 dollar ekstra “av egne sparepenger” og at han gjerne står til rådighet som mellommann i en utveksling.

Neste kveld finner Condon en forseg­let, hvit konvolutt på verandaen. Kidnapperne har utrolig nok lest annonsen i lokalavisen og reagerer positivt. Dr. Condon er godkjent som mellommann.

“Hvis politiet eller pressen blir orientert, avlyser vi alt. Når du har fått peng­ene fra Lindbergh, skal du rykke inn tre ord i New York American: ‘Pengene er klare’. Deretter får du ytterligere opplysninger. Ta det med ro, vi er ikke ute etter dine 1000 dollar, behold dem,” lyder det på dårlig engelsk i brevet.

Condon kaster ikke bort tiden. Han kontakter Lindberghs advokat, som allerede har mottatt utallige oppringninger fra folk som mener de “vet noe spesielt” om saken.

Men da Condon forklarer at det mottatte brevet er under­skrevet med to sirkler og tre hull, spisser advokaten ører.

Denne opplysningen er ikke gitt til offentligheten, så advokaten ber Condon om å komme til Hopewell med det samme.

Lindbergh-paret er lettet over at det endelig skjer noe, og de godtar Condon som mellommann. I frykt for at Charlie skal bli utsatt for noe, holder Lindbergh politiet utenfor.

“Pengene er klare,” står det i avisen New York American den 11. mars, og neste kveld ruller en drosje opp foran Condons hus i Bronx.

Sjåføren overrekker pensjonisten et brev som forklarer at han skal møte opp utenfor Woodlawn Cemetery i Bronx innen 45 minutter.

Kledd i en tykk frakk venter Condon spent et stykke fra porten inn til kirkegården da han plutselig ser en fyr vifte med et hvitt lommetørkle ut gjennom stengene i gitterporten.

Den fremmede, som presenterer seg som “John”, har trukket kappekragen over ansiktet, og skyggen fra filthatten dekker øynene.

“Har du pengene?” spør “John” med sterk tysk aksent.

Condon forklarer at 70.000 er en stor sum – selv for en mann som Charles Lindbergh, som ikke har millioner innestående på kontoen.

Men familien vil prøve å skrape sammen pengene og levere dem så snart kidnapperne har bevist at de har barnet.

Condon presser på for å få lov til å se Charlie med egne øyne, men forbryter­en, som snart blir kjent som “Cemetery John”, rister på hodet.

“Jeg skal gi deg et bevis. Jeg sender barnets nattøy,” lover han.

Akkurat idet “John” er på vei bort, snur han seg og stiller et spørsmål:

“Hva tror du skjer hvis gutten dør? Kommer jeg i stolen?”

Condon har ikke noe godt svar, men tenker i sitt stille sinn at hvis lille Charlie dør, vil tragedien være uutholdelig.

Condon leverer løsepengene

Fire dager etter møtet ved kirkegården – onsdag den 16. mars – leverer postbudet en pakke i brunt papir til Condons adresse.

I pakken er det en grå nattdrakt. Charles Lindbergh kan fort fastslå at den tilhører sønnen, selv om drakten merkelig nok er nyvasket.

I de neste ukene holder kidnapperne og Condon kontakten for å avtale utvekslingen.

Kidnapperne gir beskjed i brev mens Condon svarer på Lindberghs vegne via annonser som rykkes inn i New York American.

Politiinspektør Schwarzkopf og folkene hans har fått vite at Lindbergh og Condon har kontakt med forbryterne.

Men den berømte piloten ønsker ikke å involvere politiet direkte i korrespondansen. Den fryktløse piloten takker også nei til å la betjentene forsøke å pågripe kidnapperen når den forestående utvekslingen finner sted.

Lindbergh er livredd for at han aldri vil se sin lille sønn igjen, så han er villig til å strekke seg langt for å imøtekomme kidnapperne.

Det er derfor Condon og Lindbergh er alene da de sitter i Lindberghs Ford Coupé om kvelden den 2. april 1932 og følger de siste direktivene fra kidnapperne.

Bilen stopper ved St. Raymonds Cemetery, enda en kirkegård i Bronx. Condon forlater bilen og går som avtalt langs kirkegårdens gittergjerde.

“Hei, doktor, her borte!” roper en stemme bak gitteret så høyt at Charles Lindbergh hører det selv om han sitter i bilen et stykke unna.

Condon forklarer at det bare har vært mulig å skaffe 50.000 dollar pga. den økonomiske depresjonen som har rast i landet siden børskrakket i 1929.

“Det er O.K. Vi tar de 50”, svarer mannen. Det er den samme stemmen som sist, og aksenten er tysk.

Condon stikker en eske med dollarsedler gjennom gitter­et. Selv om Lindbergh har villet holde politiet utenfor, har myndighetene fått lov til å registrere sedlenes serie­numre.

Dessuten er alle sedlene av en spesiell type som har et gullmerke.

Sedlene er under utfasing, og derfor er det ikke så mange i omløp.

“Barnet har det OK. Dere finner ham på båten Nelly, som det står på lappen. Farvel, doktor,” sier forbryteren idet han stikker en lapp ut gjennom gitteret.

Sekundet senere har han forsvunnet inn i mørket på kirkegården.

Da Lindbergh har lest seddelen, tråkker han klampen i bånn og kjører til flyplassen i Bridgeport der den lille Sikorsky-maskinen hans står.

Sammen med Condon kretser han i flyet rundt kysten av Massachusetts, der kid­nap­p­erne har skrevet at båten Nelly skal befinne seg.

Men nattens søk ender resultatløst, og Nelly dukker heller ikke opp da lyset bryter frem neste dag. Gang på gang flyr Lindbergh forgjeves lavt over båtene langs kysten.

“De har tatt oss ved nesen,” utbryter piloten fortvilet og må oppgi søket.

Nede på bakken ringer han hjem til Anne med den triste beskjeden.

Grepet av sorg og motløshet løper hun opp på soverommet og stenger seg inne.

Et makabert funn

Lille Charlie har vært savnet i to og en halv måned da en lastebilsjåfør med et tømmerlass stopper på Mt. Rose Highway utenfor Hopewell den 12. mai 1932.

Han hopper ut av førerhuset og trasker litt inn i skogen for å tisse.

Noen få meter fra der han står får sjåfør­en øye på en liten klump som ligner et dødt dyr. Men da mannen kommer nærmere, ser han at det er snakk om rest­ene av et lite menneske.

Forråtnelsen har kommet langt, og flere av kroppsdelene er borte. Sjåføren tenker uvilkårlig at liket som ligger her i skogen bare 8 km fra familien Lind­berghs hus ikke kan være noen annen enn lille Charlie.

Senere på dagen bekrefter en retts­medisiner at det er den savnede gutten.

Brudd på hodeskallen og en blodansamling tyder på at gutten har dødd etter slag mot hodet og at han har vært død helt siden den kvelden han ble bortført.

Enten ble Charlie drept på rommet sitt, eller den 20 måneder gamle gutten har falt og landet på hodet da kidnapperne klatret ned fra vinduet.

Politiet fant foldestigen med et knekket trinn, og etter­forskerne tenker at det siste scenariet er det mest sannsynlige.

Funnet av Charlies lik betyr at politiet ikke lenger jager kidnappere, men en drapsmann.

Mens avisene bruker gloser som “umenneskelige monstre” om gjerningsmennene, lover guvernøren i New Jersey at politistyrken hans vil “gjøre alt for å finne de skyldige.”

Ved hjelp av brevene og Condons beskriv­elser av mannen på kirkegården har kriminalbetjentene en formodning om at de jakter på en mann av tysk avstamming.

Han er sannsynligvis bosatt i eller arbeider i Bronx. Siden stigen bærer tydelig preg av å være hjemmelaget, antar detektivene også at denne mannen er flink med hendene. Kanskje er han snekker eller tømrer.

Det går måneder uten at politiet har det minste hell.

Etterforskerne holder på å miste motet, og det eneste halmstrået de fremdeles kan klynge seg til, er de merkede pengesedlene.

Men det har gått to og et halvt år siden banker og butikker fikk beskjed om å være på utkikk etter de spesielle pengesedlene, og siden sedlene tilsynelatende ikke har blitt brukt ennå, må politiet gå ut fra at kidnapperne fremdeles har dem.

Snarrådig pumpevakt

En mørkeblå firedørs Dodge stopper på en bensinstasjon i Upper Manhattan nord for Central Park lørdag morgen den 15. september 1934.

Som vanlig løper den tjenestevillige bestyreren Walter Lyle ut til kunden:

“Skal det være full tank, sir?”

“Nei. Bare fem gallon (ca. 19 liter, red.)”, lyder det fra mannen med kraftig tysk aksent.

“Da blir det 98 cent,” sier Lyle.

Mannen blar opp en tidollarseddel med det gammeldagse gullsertifikatet fra en konvolutt han har på innerlommen.

“De er bra nok. Alle bankene tar dem”, forsikrer kunden.

Bestyreren er ikke helt overbevist. Han vet at de gullmerkede sedlene ikke er i omløp lenger. Bare småbeløp kan betales med de gamle sedlene, og for sikkerhets skyld noterer Lyle nummerskiltet – 4U13-41 NY – på pengeseddelen. Da kan han få tak i kunden hvis banken avviser tidollaren.

To dager senere tar banken imot penge­seddelen fra Lyle. Da bankassistent­en oppdager gullsertifikatet, sjekker han rutinemessig seddelens serienummer. Bingo. Den tilhører løsepengene.

En kriminalbetjent avhører Walter Lyle, og han forteller ivrig om kunden med den tyske aksenten. Mannen hadde også sagt at han hadde mange flere gullsedler hjemme.

Betjenten kan jo oppsøke ham, for han skrev jo ned nummerskiltet hans, forklarer bestyreren.

En halv time senere får politiet navnet på bileieren fra motorregisteret: Bruno Richard Hauptmann.

En 35 år gammel tømrer som innvandret fra Tyskland i 1923.

Mannen bor i Bronx, og våren 1932 sluttet han plutselig å arbeide. Alt passer på gjerningsmannen.

Hauptmanns bolig undersøkes

Politiinspektør Schwarzkopf overlater ingenting til tilfeldighetene og sender åtte av sine beste folk til Hauptmanns femroms hus i Bronx i morgentimene den 19. september.

Politistyrken sitter i tre svarte biler og observerer den tyske innvandreren idet han forlater leiligheten og låser opp garasjeporten.

En mørkeblå Dodge med nummer­skiltet 4U13-41 NY ruller ut.

Hauptmann rekker ikke å komme seg ut av innkjørselen før politiet kaster seg over ham.

“Hva er det som står på?” spør han mens en av betjentene undersøker lommeboka hans og trekker ut en 20-dollarseddel med gullmerke på.

Etter en rask sjekk av serienummeret viser det seg at også denne seddelen står på listen over Lindberghs løsepenger. En kriminalbetjent konfronterer Hauptmann med opplysningen.

“Jeg vet ikke noe om utbetalingen av løsepengene,” erklærer tyskeren før han påstår at han ikke har flere sedler med gullsertifikater.

Men da politiet begynner å undersøke den mistenktes leilighet, viser det seg at Hauptmann lyver.

Flere sedler fra løsesummen dukker opp i boligen, og kriminalbetjentene gjør også andre bemerkelsesverdige funn.

I en skrivebordsskuff ligg­er det konvolutter og brevpapir med vann­merker som stemmer med dem som utpress­eren har brukt.

På inn­siden av døren til spiskammeret er til og med John Condons adresse og tele­fonnummer notert.

Etter en ransaking av Hauptmanns garasje blir han tatt i flere løgner.

I en arbeidsbenk finner betjentene 183 bortgjemte Lindbergh-sedler, og like etter dukker det opp en stor bøtte bak en treplanke – med 11.930 dollar fra løsesummen.

I alt konfiskerer politiet cirka 14.000 doll­ar fra Lindberghs betaling, og en veldig fornøyd politiinspektør Schwarzkopf kan endelig ringe Charles og Anne og fortelle dem om gjennombruddet.

“Å, så begynner det hele om igjen,” utbryter Anne da røret er lagt på. Hun vet at det venter en rettssak og at hele tragedien skal endevendes enda en gang.

“Ja, men endelig har de ham,” sier Charles Lindbergh.

Folk strømmer til Flemington

Innbyggerne i småstedet Flemington i New Jersey har aldri vært ute for et lignen­de sirkus da journalister og tusenvis av nysgjerr­ige mennesker velter inn i byen der retts­saken mot Bruno Richard Hauptmann holdes i begynnelsen av januar 1935.

Gateselgerne står i snøværet foran tinghus­et og selger Lindbergh-­suvenirer – postkort med en forfalsket autograf, fals­ke sedler med gullmerker som dem fra løsepengene og til og med kopier av foldestigen.

Pressen og offentligheten har kjempet om å få en av de noen hundre plassene i rettssalen. Den er fylt til bristepunktet da saken begynner den 3. januar.

Da Charles Lindbergh skal vitne, sitter Hauptmann uberørt på anklagebenken iført en gråbrun dress.

Anklageren vil vite om Lindbergh kan huske klangen av den stemmen som ropte “Hei, doktor!” på kirkegården under overleveringen av løsepengene.

“Har du hørt den siden?” spør anklageren.

“Ja det har jeg. Det var Hauptmanns stemme,” sier Lindbergh med overbevisning i stemmen mens han ser den tyske tømreren rett inn i øynene.

Noen dager senere er det Condons tur til å vitne – og den pensjonerte skolelederen peker også ut Hauptmann som mannen han snakket med.

Den 17. januar avhøres treeksperten Arth­ur Koehler som den siste av aktors 87 vitner.

Koehler forteller detaljert om sitt analysearbeid med foldestigen og kan avsløre at etterforskerne gjorde et avgjør­ende funn på den mistenktes loft i dagene etter at Hauptmann ble arrestert: Her oppe mang­let det nemlig en planke som bevis­elig stemmer med et trestykke på den hjemmelagde stigen fra kidnapp­ingen.

Koehler er ikke i tvil. Stigen kan bare være laget med planken fra Hauptmanns loft.

En uke senere er det Hauptmanns tur til å forsvare seg. Alle i og utenfor salen har så godt som forhåndsdømt den 35 år gamle tømreren.

Hjemmet hans var fullt av bevis, og det gagner heller ikke Hauptmanns sak at han ble dømt for innbrudd hjemme i Tyskland da han var ung – da brukte han også en stige til å bryte seg inn i et ordførerkontor.

I rettssalen erklærer tyskeren med et steinansikt at han aldri har vært i nær­heten av Lindberghs hus, og tømreren vil heller ikke knyttes til den såkalte kidnappingsstigen.

“Har du laget denne stigen?” spør forsvar­eren og peker på foldestigen som står like ved vitneboksen.

“Slett ikke. Den ligner et musikk­instrument,” utbryter Hauptmann om konstruksjonen som han åpenbart betrakt­er som dårlig håndverk.

Den tiltalte benekter også enhver tilknytning til løsepenge-brevene og at han skulle ha mottatt penger på kirke­gården.

De 14.000 dollar som ble funnet hjemme hos ham, har Hauptmann fått av en venn som dessverre er død i mellomtiden.

“Jeg føler meg uskyldig, og jeg er uskyldig,” fastholder tyskeren.

Men ingen tror på innvandreren. Bevis­ene hoper seg opp, og da juryen trekker seg tilbake for å komme frem til en domsavsigelse, stimler tusener sammen foran rettsbygningen.

“Drep Hauptmann! Drep tyskeren!” lyder ropene i kveldsmørket.

Hauptmann i den elektriske stol

Etter at Lindbergh-saken har vært på alles lepper i nesten seks uker blir rettssalen i Flemington fylt en siste gang den 13. februar 1935. Nå er avgjørelsens time kommet.

“Har juryen kommet frem til en kjennelse?” spør dommeren.

Salen er helt stille mens alle venter på svaret fra juryens formann.

“Skyld­ig. Vi finner Bruno Richard Hauptmann skyldig i overlagt drap”, lyder det før dommeren oppsummerer og avsier rettens dom: Dødsstraff.

Rettssalen er stille et øyeblikk før en løpe­gutt åpner et vindu og roper ut fra tredje etasje: ”Skyldig! Døden!”

Forsamlingen på ca. 10.000 mennesker foran bygningen bryter ut i jubel så Hauptmann kan høre brølene mens han føres tilbake til cellen.

Hauptmann prøver flere ganger å anke dommen, men får bare avslag. Kveld­en den 3. april 1936 føres han til døds­kammeret i statsfengselet i New Jersey.

Foran 50 vitner – bl.a. politiinspektør Schwarzkopf – settes fangen i den elektriske stol. Kl. 20.44 sendes 2000 volt gjennom ham.

Tre minutter senere sjekker fengselslegen hans tilstand: “Denne mannen er død,” konstaterer han.

En av USAs mest forhatte personer har endelig fått sin straff.

Etterskrift

Med Hauptmanns dom betraktet politiet saken som oppklart – selv om flere etterforskere mente det krevde mer enn ett menneske å utføre forbrytelsen.

Charles Lindbergh var ikke i tvil da han etter rettssaken sa: “Hauptmann gjorde det.”

For å få fred for pressen bosatte Lindbergh-paret seg i England i 1935.

Med seg hadde de sønn­en Jon, som ble født fem måneder etter at Charlie ble bortført.