Klokken viser 00.45 idet betjent Einar Krogstad passerer parken Grev Wedels Plass midt i Oslo sentrum 11. januar 1934. Alt virker fredelig og rolig, men en parkert bil tiltrekker seg betjentens oppmerksomhet.
Kjøretøyet, en gammel Dodge med kalesje og sidegardiner, står for seg selv i den øde gaten. Hjulene og sidene på bilen er tilsølt av søle og leire. Krogstads trente øyne registrerer straks at leiren er inntørket – et tegn på at bilen må ha stått urørt i lengre tid.
Betjenten tar i døren, som er ulåst. Da han kikker inn ser han en stor tøybylt på plassen ved siden av førersetet.
Krogstad tror først at noen har lagt fra seg en haug med tepper. Da han ser nærmere etter, får han imidlertid øye på en menneskehånd som stikker fram fra teppehaugen. Hånden er like kald som den norske vinternatten.
Krogstad varsler kriminalpolitiet, som møter mannsterkt opp. I lyset fra lommelyktene fjerner de forsiktig teppet og undersøker liket. Den avdøde, en eldre og pent kledd herre med en velpleid bart, ligger sammensunket på setet.
Både frakken og jakken er åpne, og bakhodet er blodig. Papirer i en dokumentmappe i baksetet forteller politiet at den drepte er 62 år gamle Edvard Rustad, en velstående lokal forretningsmann.
Dagen etter kunne nasjonen lese om saken i aviser og dagblader. Politiets undersøkelser viste at Rustad var drept med fire skudd i bakhodet. Drapet hadde skjedd flere timer før betjent Krogstad fant ham.
Nyheten sendte sjokkbølger gjennom hele landet. Drap var sjelden kost her til lands på den tiden, og brutaliteten var helt uhørt etter norsk målestokk. Snart var både politi og offentlighet kun opptatt av én ting:
Hvem drepte Edvard Rustad?
Liket av Edvard Rustad ble funnet i passasjersetet i skraphandlerens egen bil. Kjøretøyet var parkert ved Grev Wedels Plass i Oslo.
Telefonoppringing forstyrret rutinen
Edvard Rustad var en kjent skikkelse i Oslo, noe som bare gjorde sjokket over drapet enda større. Rustad livnærte seg på å kjøpe og selge bygårder, og handlet også med jern, trevirke og annet skrap som ble til overs når en eiendom ble revet.
Forretningen gikk godt. Rustad og kona Sigrid Marie, som eide en beskjeden frukt- og tobakksbutikk, bodde i en villa i den pene forstaden Blommenholm sørvest for Oslo. I det store og hele gikk forretningsmannen for å være en holden mann, med store summer i banken.
Rustad var også en forutsigelig mann. Han møtte på kontoret i Uelands gate 2 i Oslo tidlig hver morgen. Her arbeidet han flittig helt til han pakket dokumentmappen sent på ettermiddagen og hentet kona i butikken hennes så de kunne ta følge hjem.
"FRYKTELIG ROVMORD I OSLO I NATT"
Mordet på Edvard Rustad var førstesidestoff i avisene.
Onsdag 10. januar dro Rustad som vanlig tidlig på jobb. Han hadde følge med Sigrid Marie, og paret tok toget. Rustad hadde latt bilen – en gammel, grå Dodge – stå i Uelands gate. Dagen forløp rutinemessig, helt til Rustad like før kl. 13 fikk en telefon.
Hvem som ringte fikk ingen vite. Rustad fortalte bare lagerformannen at han skulle «møte en mann om fem minutter,» og forlot deretter kontoret.
Vitner kunne senere fortelle at Rustad like etter drakk en øl på en kafé på Alexander Kiellands Plass, som ligger noen minutters gange fra Uelands gate 2. Betjeningen fortalte politiet at Rustad ankom mellom kl. 12.45 og 13.00, og at han var der en halv time. Deretter forlot han kaféen.
Ingen, bortsett fra drapsmannen eller drapsmennene, skulle med sikkerhet se skraphandleren i live igjen.
Morderen etterlot få spor
I butikken ventet Sigrid Marie som vanlig på ektemannen. Da klokken passerte 18 uten at Edvard dukket opp, tok hun imidlertid toget hjem alene. I løpet av kvelden vokste uroen.
Naboen beroliget henne med at Edvard sikkert bare hadde reist på besøk til familien i Kråkstad, ca. 30 km sør for Oslo, og at han nok snart ville komme hjem. Men kl. 02.30 ble Sigrid Maries verste frykt til virkelighet da to uniformerte betjenter banket på døren.
I mellomtiden arbeidet kriminalpoliti og rettsteknikere fremdeles på høygir nær Grev Wedels Plass. Politiet undersøkte hver millimeter av bilen innvendig og fotograferte liket.
Patronene i drapsvåpenet var av merket Western 25 Auto.
I bilen fant politiet to tomme patronhylser av kaliber 6.35 av merket Western 25 Auto. Betjentene fant ingen fingeravtrykk.
Ut fra et avtrykk på den høyre bildøren kunne politiet likevel se at en av de tilstedeværende hadde hatt på seg strikkede fingervanter.
Rustads hender var bare, og politiet fant heller ingen vanter blant eiendelene hans. En av betjentene hadde en politihund – den gangen var det et nytt redskap i etterforskningen av kriminalsaker. Hunden fikk ferten av en person fra baksetet i Dodgen, men etter å ha sirklet et par ganger rundt bilen ga den opp å følge sporet videre.
Avisene kalte drapet et rovmord
Mens politiet ikke fant noen avgjørende spor, næret journalister og redaktører i landets aviser ingen tvil om motivet bak drapet på Edvard Rustad.
«Fryktelig rovmord i Oslo i natt,» fortalte Dagbladet i sin kveldsutgave, og Aftenpostens forside var prydet med overskriften «Det var rovmord».
Tanken var nærliggende. Rustads velstand vakte oppmerksomhet i en tid der Oslo, Norge og det meste av den vestlige verden var rammet av økonomisk krise, massearbeidsledighet og fattigdom.
I tillegg var skraphandleren kjent for å ha mye kontanter på seg – en praktisk foranstaltning når han handlet på auksjoner i Oslo og rundt om i nærområdet.
Undersøkelser av liket viste også at de 500 norske kronene i kontanter, samt tre til fire bankbøker som Rustad ifølge vitner hadde på seg, var forsvunnet. Både frakk og vest var dessuten flenget opp. Ordensmakten ba derfor bankene om å gi beskjed hvis noen prøvde å ta ut penger med de stjålne bankbøkene.
Rettsmedisinerens undersøkelser viste imidlertid at det neppe var snakk om et vanlig rovmord. Kulehullene i Rustads bakhode viste at den som drepte ham måtte ha sittet i baksetet på bilen.
Rustad hadde trolig hatt gjerningsmannen med som passasjer. Politiet mente derfor at Rustad kjente sin drapsmann.
Ordensmakten undersøkte også om noen kunne ha hatt andre motiv enn rene penger for å myrde Rustad.
Liket ble funnet nær gammel park
Like etter kl. 13 den 10. januar 1934 forlot Edvard Rustad en kafé i Oslo sentrum. Siden vet ingen med sikkerhet hva som skjedde med ham. Vitneutsagn gjør det imidlertid mulig å kartlegge Rustads siste ferd gjennom Oslo noenlunde nøyaktig.
1: Ektepar tar toget
Tidlig om morgenen onsdag 10. januar forlater Rustad og hans kone hjemmet sitt i Jenshaugveien 9 på Blommenholm. Paret reiser inn til Oslo med tog siden Rustads bil står parkert ved kontoret hans i byen.
2: Arbeidet venter
Fra morgen til formiddag arbeider Rustad på sitt kontor i Uelands gate 2.
3: Besøk på kafé
Etter å ha fått en telefon forlater Rustad kontoret sitt ca. kl. 12.45.
Han besøker like etter en kafé på Alexander Kiellands Plass rett i nærheten.
4: Rustad forlater Oslo
Et vitne ser Rustads bil, en Dodge, kjøre ut av byen på Trondheimsveien i nordgående retning rundt kl. 14.
5: Vitne kommer tett på
Et vitne ser Dodgen kjøre sørover i retning Oslo sentrum mellom kl. 14 og 15. Vitnet kolliderer nesten med Rustads bil.
6: Blek mann etterlater liket til politiet
Rundt kl. 15.30 ser et annet vitne Rustads Dodge parkere i Glacisgata ved Grev Wedels Plass i Oslo sentrum.
Vitnet ser en middels høy mann med blekt ansikt forlate bilen. Ca. ni timer senere blir bilen og Rustads lik funnet av en betjent på patrulje.
Skraphandleren hadde ingen fiender
Først gransket politiet skraphandlerens forretninger fra flere år tilbake i tid. Deretter kontaktet de alle konkurrentene i bygnings- og rivningsbransjen og forhørte seg om hvor de hadde oppholdt seg drapsnatten.
Politiet avhørte også Rustads ansatte og naboer, men ingenting førte betjentene nærmere drapsmannen. Rustad betalte alltid det han skyldte og holdt sine løfter, lød det. Familie og venner fortalte at han alltid hadde behandlet andre høflig og rettferdig.
Privat var Rustad nærmest et dydsmønster. Mens sladderen gikk om alle pengene hans, kunne politiet ikke oppdrive et eneste rykte om kvinner eller drukkenskap.
Folk som kjente Rustad godt fortalte at han var trofast mot Sigrid Marie og sjelden drakk alkohol ut over den halve pilsen han tok til lunsjen hver dag. På 60-årsdagen hadde han drukket én, og bare én, «pjolter» – whisky med mineralvann.
Fru Auerland, parets nabo på Blommenholm, beskrev forretningsmannen som dyktig og rettferdig i forretninger.
At han skulle ha hatt personlige fiender som ville ham vondt, anså hun ifølge Aftenposten som «fullstendig utelukket».
Dagmar Strand ble bundet på hender og føtter og banket ihjel.
«Uhyggelig mann» satt bak rattet
Politiet var heldigvis ikke helt uten spor. I dagene etter drapet fikk kriminalpolitiet mange henvendelser fra personer som mente de hadde sett Rustads grå Dodge i og rundt byen.
Ifølge de fleste vitneutsagnene hadde bilen først kjørt nordover gjennom Oslo mot Grorud og Fossumdalen – områder som i dag er forsteder til Oslo, men som den gang var landlige og tynt befolket.
En ansatt i veivesenet fortalte at han så bilen i Trondheimsveien rundt kl. 14. Mannen kjente Rustad og la merke til at sjåføren ikke var alene i bilen. På setet ved siden av ham satt det en mann.
Passasjeren var kledd i helsvart og hadde et skarpt markert, blekt ansikt. I baksetet satt det enda en mann – fremoverlent som om han pratet med de to foran.
Senere var det vitner som så bilen kjøre sørover mot Oslo sentrum. Nå var det angivelig en annen mann enn Rustad som satt bak rattet.
Dodgen var et kjent syn i Oslo, og alle visste at Rustad alltid kjørte forsiktig. Inne i byen kjørte Dodgen sjelden over 25 km/t. Bilen vitnene så kjørte derimot fort og uvørent.
En bilist fortalte at han nesten hadde kollidert med den grå Dodgen i et kryss i Trondheimsveien. Dodgen hadde stor fart og bremset kraftig da føreren fikk øye på den andre bilen. Da Dodgen stanset var det neppe mer enn en liten meter mellom de to kjøretøyene, fortalte bilisten til politiet.
I de anspente sekundene etter den harde oppbremsingen, mens de to bilene sto tett sammen, merket bilisten seg sjåførens utseende og noterte seg at det i hvert fall ikke var Rustad.
Mannen bak rattet var uhyggelig blek og hadde et markert ansikt med stirrende øyne, fortalte bilisten. Føreren av en personbil som passerte på samme tid bekreftet bilistens observasjoner.
Malingrester sladret om drapet
Alle vitneutsagn tydet altså på at Rustad om ettermiddagen den 10. januar hadde kjørt nordover med to passasjerer. Bilen hadde returnert til Oslo sentrum rundt kl. 15.30. Et kvinnelig vitne hadde sett en middels høy mann forlate Dodgen ved Grev Wedels Plass på det tidspunktet.
Spørsmålet var nå hva Rustad hadde foretatt seg nord for Oslo. Rettsmedisineren Charles Bruff fant en del av svaret da han undersøkte den avdødes støvler.
Under sålen fant han, i tillegg til gjørme og leirete jord, rester av hvitt, oransje, grønt og gult fargestoff. Og på Rustads hatt fant han spor av rødt fargestoff.
Politiet forsto at fargestoffet var inntørkede malingrester. Undersøkelser med ultrafiolette stråler viste at malingen var identisk med fargerester funnet på bakken ved den nedbrente malingfabrikken Boston Blacking Company, som lå ved Alnabru litt utenfor Oslo.
Politiet hadde fått meldinger om skudd i nettopp det området rundt kl. 14. Etterforskerne gikk derfor ut fra at Rustad var blitt skutt og drept på branntomten. At drapet skulle ha funnet sted nettopp der, kunne også forklare hvorfor malingen ikke var blitt slitt av Rustads støvler etterpå.
Dessverre for politiet hadde arbeiderne som var i gang med å gjenoppbygge fabrikken ikke sett Rustad – og ingen av dem kunne huske å ha hørt skudd.
Romanen «Edderkoppen» er basert på Rustad-mordet.
Reporter så morderen i SS-uniform
Rustad-mordet er, med sine mange gåter og mulige forbindelser til Oslos underverden,godt krimstoff. Historikeren og forfatteren Terje Emberland er så fascinert av mordgåten at han har viet en stor del av livet til å grave i saken og lete etter den ukjente morderen.
Rustad-mordet har en spesiell plass i norsk kriminalhistorie, forteller historiker Terje Emberland til HISTORIE. Nordmenns fascinasjon for saken skyldes delvis at forbrytelsen aldri ble oppklart, og delvis at sporene tyder på at drapet var en svært velkalkulert henrettelse.
«Med mordet mistet Norge sin uskyld når det gjaldt kriminalitet,» sier Emberland, forfatter av «Edderkoppen» – en roman som er bygd opp rundt historien om Rustad-mordet.
I sin research fikk Emberland tilgang til politiets etterforskningsmateriale. Det viser at politiet hadde tilgang til datidens beste etterforskningsmetoder. Politiet benyttet seg bl.a. av ekspertisen til Harry Söderman, en pionér innen kriminalteknikk i Skandinavia og ledende på sitt felt.
Söderman underviste FBI i ballistikk – læren om prosjektilers bevegelser og hastighet. Under etterforskningen brukte politiet også en politihund for første gang, da de undersøkte Rustads bil på Grev Wedels Plass.
Også datidens beste kriminalreportere lot seg fascinere av saken. I flere tiår etter drapet diskuterte de Rustad-mordet når de av og til møttes, forteller Emberland. Men ingen av dem lyktes i å løse drapssaken.
Flere har derimot fortalt at de vet hvem gjerningsmannen er, avslører Emberland.
Morderen skal angivelig ha tilstått udåden overfor den anerkjente norske kriminalreporteren og forfatteren Axel Kielland.
«De to møttes på et vertshus i 1941, og morderen ba Kielland vente med å avsløre identiteten hans. Samme år begynte Waffen-SS å verve nordmenn, og da Kielland så mannen igjen, marsjerte han
i SS-uniform,» forklarer Terje.
Også kriminalsjefen i Oslo etter 2. verdenskrig hevdet at han visste hvem morderen var. Hans påståtte viten var derimot nytteløs, for politiet hadde ingen håndfaste bevis som kunne brukes i retten. Stilt overfor det brutale, uoppklarte drapet slo folk seg til ro med at gjerningsmannen trolig hadde lært faget i Chicago.
«Folk antok at gjerningsmennene var amerikanere fordi ingen kunne forestille seg at nordmenn kunne begå en slik ugjerning.» konkluderer Terje.
Oslo vrimlet av småkriminelle
Politiet manglet ikke mysterier som måtte oppklares i forbindelse med drapet. Men etter hvert som ukene og månedene gikk, fant etterforskerne stadig færre ledetråder. De klarte imidlertid å sirkle inn noen få mistenkte.
På 1930-tallet myldret det av småkriminelle og svindlere i Oslo. Politiet lurte derfor på om Rustad – til tross for sitt gode rykte – hadde samarbeidet med tvilsomme typer for å tjene raske penger.
Det var særlig tre forretningsmenn som kom i politiets søkelys. Mennene tilhørte den såkalte Andvik-banden, som spesialiserte seg på brannstiftelse og påfølgende forsikringssvindel.
Rykter ville ha det til at to av bandemedlemmene hadde tatt inn på hotell på Rena i Østerdalen under falskt navn et par måneder før Rustad-mordet.
En tredje person skal ha sluttet seg til dem for å diskutere en handel som gjaldt eiendom i millionklassen. Ifølge et anonymt tips var den ukjente mannen Rustad, og avisene spekulerte i om han ble drept fordi han trakk seg fra den tvilsomme handelen i siste øyeblikk.
Flere vitneutsagn støttet påstanden om at et par av de nevnte mennene virkelig var på Rena på den tiden. Men til tross for grundig etterforskning fant politiet ingen bevis for at Rustad var til stede.
Drapet lignet et mafia-oppgjør
At Rustad skulle ha blitt offer for organisert kriminalitet fikk næring av avisenes beskrivelser av de kulene som drepte ham. Prosjektilene var vanlige blykuler innkapslet i kobber. Det siste bet pressen seg merke i, for kuler som var solgt i Norge var nemlig ofte innkapslet i nikkel.
Produsenten viste seg å være amerikanske Western. Firmaets mann i Oslo, O. Chr. Syvertsen, fortalte i Aftenposten den 12. januar at ammunisjonen umulig kunne være kjøpt i byen, for han solgte aldri kuler med kobberkappe.
Flere forespørsler viste at ingen andre av Westerns forhandlere i Norge solgte kuler med kobberkappe. En henvendelse til det amerikanske føderale politiet (FBI) avslørte at kulene ikke var blitt produsert i Europa siden 1929. Til gjengjeld ble de fremdeles solgt i USA.
Norge hadde verdens tredje største handelsflåte på 1930-tallet. Mange varer ble handlet ulovlig på havna i Oslo.
Kjeltringer hadde fritt spillerom
Et utall småkriminelle herjet Norge på 1930-tallet. I årene 1916 til 1927 var det forbud mot salg og servering av brennevin – og fra 1919 var også import, produksjon og salg av hetvin forbudt.
Loven førte til omfattende smugling og svartebørshandel. Historikerne anslår at verdien av smuglingen beløp seg til 50-60 millioner kroner årlig.
Politiet brukte mesteparten av ressursene på å håndheve spritforbudet, og det åpnet for andre former for kriminalitet. Tyvbander og småsvindlere hadde fremdeles gode dager på 1930-tallet, bl.a. den såkalte Andvik-banden.
Den hadde spesialisert seg på å kjøpe opp eiendommer, brenne dem ned og så heve forsikringspengene. Kriminaliteten var særlig ille i Oslo, der havna var sentrum for import og salg av ulovlige våpen.
Historier om gangsteren Al Capone og mafiaen i USA var både skremmende og populær lesning den gang. Og drapet på Rustad lignet en gangster-likvidering av den typen som forekom i Chicago eller New York.
Journalistene spekulerte i om Rustad hadde blitt offer for norsk-amerikanske gangstere. Eller hadde en nordmann gått i lære hos mafiaen for så å vende hjem, utlært som drapsmann med pistol og kuler i bagasjen – klar til å utføre sitt blodige håndverk i hjemlandet?
Ideen om utenlandsk innblanding var ikke på noe vis tatt ut av det blå. Ifølge politiets egne opplysninger fra 1934 fremgår det at etterforskerne lette etter to personer som begge snakket gebrokkent norsk.
Politiets beskrivelse av den ene av de to antatte gjerningsmennene minnet dessuten mistenkelig om signalementet av den bleke mannen som flere hadde sett på drapsdagen. En lignende person var angivelig sett sammen med Rustad den 6. januar 1934, da de to hadde inspisert en villa sammen:
«Mellom 40 og 50 år, over middels høy og velbygd. Markerte ansiktstrekk, bl.a. en skarpt avtegnet hake og firkantet kjeveparti, ansiktshuden gul og blek. Han bar en mørkegrå, lang, dobbeltspent frakk, hadde en sixpence på hodet og virket utenlandsk. Ifølge et vitne blandet han engelske og norske ord når han pratet.»
Politiet hadde også en beskrivelse av den bleke mannens partner:
«Mørkt hår og stirrende øyne.»
Mannen snakket noe som minnet om Oslodialekt. Han la imidlertid trykk på k-ene på en spesiell måte, noe som tydet på at han hadde bodd lenge i utlandet.
FBI var politiets siste håp
Politisjefen i Oslo kontaktet til slutt J. Edgar Hoover, sjefen for FBI, i håp om å få hjelp.
«Det er tydelig at Rustad har blitt ‘taken for a ride’,» svarte Hoover med et uttrykk som de amerikanske gangsterne brukte om henrettelser.
Verken FBI, det norske politiet eller de mange kriminalreporterne som var på saken kom noe nærmere en oppklaring. Den 11. januar 1959 – 25 år etter drapet – ble saken strafferettslig foreldet etter norsk lov.
Drapsmannen kunne nå, hvis han fremdeles levde, stå fram og tilstå uten å bli straffet for ugjerningen. Landets aviser offentliggjorde både datoen og straffefriheten, men ingen meldte seg.
Norges mest omtalte mordgåte er fremdeles uløst – 86 år senere.