Mor tok blodig hevn
I 1697 ble den 40-årige Hannah Duston bortført av indianere i Massachusetts på Amerikas østkyst. På den etterfølgende marsjen gjennom villmarken drepte indianerne Dustons seks dager gamle datter. Det skulle de aldri ha gjort.
Maleren Junius Brutus Stearns’ skildring av mordet ble til i 1847 – en tid da nybyggere i USA hurtig ekspanderte mot vest på indianernes bekostning.
Den 15. mars 1697 begynte fredelig for Hannah Duston. Hun var bondekone og bodde i landsbyen Haverhill i den engelske kolonien Massachusetts på østkysten av Amerika.
Seks dager tidligere hadde Duston født sitt og ektemannen Thomas' niende barn, Martha. Mens Thomas passet arbeidet på marken, lå kona til sengs. Hun ble passet og pleiet av naboen Mary Neff, som også tok seg kjærlig av familiens barneflokk.
Men idyllen ble ikke langvarig.
Plutselig ble døren revet opp, og en flokk krigere fra abenaki-stammen stormet inn. De grep Duston og Neff, som holdt spedbarnet i armene, og slepte dem ut av huset.
Mr. Duston hørte konas skrik, men selv om han skyndte seg hjem, var det ikke noe han kunne gjøre. Til det var angriperne for mange og for godt bevæpnet.
Han ble stående hjelpeløs og se på at krigerne førte hans kone, deres nyfødte barn og Mary Neff ut i villmarken.
Hannah Duston og naboene hennes var langt fra de første som ble angrepet og bortført av indianere. De engelske kolonistene lå i åpen krig med urbefolkningen i området på slutten av 1600-tallet.
Noen år tidligere hadde en krig kostet mellom 60 og 80 prosent av indianerne livet. Og mange overlevende ble solgt som slaver.
Som hevn angrep stammer som abenakiene de engelske kolonistene og bortførte dem – enten for å kreve løsepenger for dem eller for å innlemme de kidnappede i stammen som erstatning for familiemedlemmer den hadde mistet.
Da indianerne slepte med seg fangene 15. mars 1697, visste Duston at hun risikerte å bli lenge i krigernes vold.
Kidnapping ble til drap
Med spedbarnet i armene snublet Duston gjennom det ulendte terrenget, men det langsomme tempoet passet kidnapperne dårlig:
“Før de hadde gått mange skritt, smadret de spedbarnets hode ved å slå det mot et tre”, forteller forfatteren Cotton Mather, som senere skrev ned Hannah Dustons beretning.
Etter å ha lagt bak seg mer enn 200 km ble den sønderknuste Duston og Neff plassert hos en indianerfamilie på fem voksne og syv barn. Blant dem var en engelsk gutt, Samuel Leonardson, som stammen hadde kidnappet halvannet år tidligere.
Sinnet kokte i Duston mens hun den ene dagen etter den andre slepte seg av gårde i fangenskap. I alle sine våkne timer pønsket hun på hevn til hun endelig fikk en idé.
Den engelske gutten Samuel levde allerede som en innfødt, og da han – på Dustons oppfordring – ba en av mennene i familien om å vise seg hvordan man dreper en fiende, fikk han straks en demonstrasjon.
Maleren Junius Brutus Stearns' skildring av drapet ble til i 1847 – en tid da USAs nybyggere raskt utvidet sitt land vestover på bekostning av indianerne.
Indianerne ble tatt på sengen
Liten øks drepte
Til å ta hevn brukte Hannah Duston en biscayne, en fin, lett øks som indianerne for det meste
brukte til å hugge tynne grener når de bygget wigwamer.
Medfanger hjalp til
Dustons medfanger, Mary Neff og Samuel Leonardson, deltok også i kampene. De to ble belønnet med 25 pund for skalpene de tok.
Ble drept mens de sov
Indianerne ble overrumplet ved daggry mens de lå og sov. Duston hadde planlagt angrepet på dem lenge.
Morder ble folkehelt
Samuel videreformidlet sin nye kunnskap til Duston, og natten til den 30. april slo hun til. Bevæpnet med en øks kastet hun seg
over familiens voksne og barn, som fremdeles sov tungt.
“Hun slo dem så hardt i hodet at ingen av dem kunne forsvare seg”, forteller Cotton Mather. Bare en gammel kvinne og en gutt klarte å komme seg i sikkerhet for den rasende moren.
Etter drapene flyktet Duston, Neff og Samuel i kano. De hadde med seg skalpene og øksen. En elv førte dem tilbake til Massachusetts, og i Haverhill fikk Duston en heltinnes mottakelse.
Kolonimyndighetene belønnet henne med 25 pund for skalpene – nok til å kjøpe jord nok til å sikre sønnenes fremtid. Fru Dustons historie ble kjent da Cotton Mather gjenga den i en bok i 1702.
I løpet av 1800-tallet fikk Hannah Duston status som folkehelt. Fortellingen om de primitive og grusomme indianerne rettferdiggjorde både drap og fordrivelse av landets opprinnelige befolkning som fulgte i kjølvannet av den hvite manns erobring av Vesten.