Den fattige enken Mette Jacobsdatter var lei av livet. Hun levde alene med datteren Lisbeth. Hjemme i den danske landsbyen Erritsø ble hun hånet for ansiktet sitt, som var vansiret av kreft. 3. juni 1762 bestemte hun seg for å gjøre slutt på alt.
Mette Jacobsdatter skar halsen over på sin egen datter, og avventet deretter straffen med stor sinnsro. I retten i Koldinghus forklarte hun motivet for forbrytelsen: Hun drepte barnet for å sikre at hun selv fikk dø under bøddelens øks.
Mette Jacobsdatter fikk ønsket oppfylt, og hun var ikke den eneste. Fra 1650 til 1780 opplevde særlig Danmark, Sverige og Nord-Tyskland en bølge av «selvmordsdrap».
«I året 1736 huserte morderengelen i København. I løpet av mai og juni skjedde det åtte drap. De fleste av folk som var lei av livet og ville dø. Derfor hadde de, etter å ha drept spedbarna sine, angitt seg selv». Erik Pontoppidan, biskop i København.
Tiden var preget av protestantisk fundamentalisme – pietismen – der fromhet og askese bestemte samfunnslivet og kirkegang var en plikt. Den kristne tro holdt alle i et jerngrep.
Sett med kirkens øyne var selvmord den verste synden et menneske kunne begå. Det var til og med en forbrytelse som ikke kunne sones, fordi selvmorderen «døde i synden» og gikk til evig fortapelse.
Bare ved å begå et drap – og deretter bli henrettet for forbrytelsen – kunne selvmordets synd unngås.
Åtte barnedrap på to måneder
Norge opplevde ingen kjent bølge av selvmordsdrap, men i storbyene i Danmark og Sverige var tallet oppsiktsvekkende høyt. I Stockholm ble to av tre drap på slutten av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet begått av personer som ønsket å bli henrettet. Og i København ble fire av fem dødsdommer avsagt over folk som ønsket å dø.
«I året 1736 huserte morderengelen i København. I løpet av mai og juni skjedde det åtte drap. De fleste av folk som var lei av livet og ville dø. Derfor hadde de, etter å ha drept spedbarna sine, angitt seg selv», skrev Københavns biskop Erik Pontoppidan.
Skillingsviser illustrert på tresnitt fortalte historiene om de ulykkelige menneskene som ble mordere for selv å dø.
Morderens logikk var enkel: Drepte de et uskyldig barn kom barnet direkte til himmelen, mens morderen fikk kirkens hjelp til å angre og omvende seg.
Morderne ble ført til skafottet i hvite gevanter med bønn og salmesang. De var midtpunkt i et religiøst opptog, og øksen falt mens forsamlingen ba fadervår. Saligheten var garantert.
Dødsstraffen ble skjerpet
Med tiden innså myndighetene at trusselen om døden ikke skremte, men tvert imot ansporet selvmordsmorderne.
I 1697 bestemte derfor den dansk-norske kong Kristian 5. at dødsstraffen skulle skjerpes. Den dømte selvmordsmorderen skulle ikke bare miste hodet, men også knipes med glødende tenger fem ganger: først ved gjerningsstedet, deretter tre ganger underveis til skafottet og til slutt like før henrettelsen.
Før halshoggingen skulle høyre hånd hogges av, siden skulle kroppen på steile, hodet settes på stake, og den avhogde hånden spikres fast under.
Kongen bestemte at likdelene skulle stilles ut til de falt ned av seg selv, slik at «andre likesinnede æreløse mennesker» skulle føle «frykt og avsky».
De henrettede selvmordsmorderne ble partert og lagt på steile.
Harde straffer skulle formilde Gud
Nord-Europas konger fryktet Guds straff hvis de ikke ga selvmordsmordere en pinefull død.
Den harde avstraffelsen av selvmordsmorderne ble begrunnet med Det gamle testamentets krav om «øye for øye, tann for tann».
Kongen hersket av Guds nåde, og måtte straffe forbryterne – ellers ville Guds raseri ramme landet med pest, hungersnød og andre ulykker.
Ofte var ikke bøddelens øks nok. Som en ekstra straff etter henrettelsen parterte han derfor liket og plasserte det på flere steiler, vognhjul på pæler, som en advarsel til landets innbyggere.
I Sverige innførte myndighetene lignende skjerping av dødsstraffen – til ingen nytte. Et eksempel er saken mot soldaten Johan Hellbom i Stockholm.
Hellbom var i 1753 blitt idømt spissrotgang. Denne straffen besto i at 300 soldater med stokker tok oppstilling i to rekker. Deretter måtte den dømte løpe ned mellom dem mens slagene haglet.
Spissroten, som kunne gjentas opptil 24 ganger, gjorde den dømte invalid. Med de fremtidsutsiktene foretrakk Johan Hellbom å dø, men i stedet for å begå selvmord og dermed miste saligheten, drepte han et barn.
Livsvarig fengsel var verst
Hellbom ble dømt til ikke bare å miste hodet, men også prylestraff i dagene før henrettelsen. Etterpå ble liket partert og lagt på fem steiler.
Den grusomme straffen hadde ingen avskrekkende effekt. Selvmordsdrapene fortsatte, for noen øyeblikks pinsler betydde ingenting når paradiset ventet.
I Danmark skjerpet Fredrik 5. straffen ytterligere i 1749. Nå ble den dømte ikke lenger ledsaget av en prest.
I stedet skulle henrettelsen være en lang fornedrelse: Alene og uten noen seremoni skulle den dømte kjøres til retterstedet i den kjerren som til daglig ble brukt til å transportere selvdøde dyr og innholdet av latriner ut av byen. Hele veien skulle den dømte sitte kledd i filler, med sammenbundne hender og en løkke rundt halsen.
Det var den straffen Mette Jacobsdatter fikk. Nå var det knapt mulig å gjøre straffen mer avskrekkende – likevel fortsatte selvmordsdrapene.
«Selvmordsmorderne» valgte som regel å drepe et barn, fordi barn ifølge Bibelen var uten synd og dermed var sikret en plass i himmelen.
Den danske juristen Henrik Stampe foreslo derfor at folk som begikk drap for å bli henrettet – «de melankolske morderne», som han kalte dem – i stedet skulle få livsvarig fengsel, og i tillegg bli pisket med jevne mellomrom.
Tanken fant veien inn i dansk lovgivning i 1767. Fra da av skulle selvmordsmorderne brennemerkes i pannen, legges i jern, drive straffarbeid på livstid, piskes offentlig hvert år, og etter døden legges på steile. Endelig fungerte loven. Selvmordsdrapene ebbet ut.
I Sverige tok det noe lenger tid å endre behandlingen av selvmordsmordere. Men etter 1830 satte nye former for straff en stopper for drapene også her. I mellomtiden hadde opplysningstidens ideer fått så fast grunn under føttene at kirken hadde mistet mye autoritet, og troen på evig fortapelse var svekket.