Lyden av seks skudd fikk journalister og sekretærer i Le Figaro til å slippe det de hadde i hendene.
Sjokkerte løp de gjennom avisens fornemme lokaler på Boulevard Haussmann i Paris – mot sjefredaktør Gaston Calmettes kontor, hvor lyden kom fra.
Her ventet det dem et forferdelig syn:
Sjefredaktøren lå livløs på gulvet i en blodpøl. Ved siden av ham sto en kvinne med en pistol i hånden.
Høy og iført en elegant, svart pelskåpe utstrålte hun en kjølig ro.
Først da en av de som hadde kommet løpende til, tok henne i armen, viste kvinnen tegn på følelser.
«Ikke rør meg. Jeg er en dame!» utbrøt hun opphisset.
Mens leger forgjeves forsøkte å redde livet til Calmette, ble gjerningskvinnen, Henriette Caillaux, ført til politistasjonen mandag 16. mars 1914.
Fordi Madame Caillaux ble tatt på fersk gjerning, var det ingen tvil om skyldspørsmålet.
Motivet var også gitt på forhånd: Madame Caillaux var gift med Frankrikes tidligere statsminister, Joseph Caillaux, som hadde et voldsomt hat til Le Figaro og redaktør Calmette.
Domfellelsen ville bli en enkel sak – trodde alle.
«Vet De hvorfor jeg er her?» Spør morderen da hun kommer inn på kontoret.
Drapskvinnen ble raskt forsidestoff, bl.a. i Paris-avisen Le Petit Journal.
Morderske overrasket offeret sitt
Muffen skjuler mordvåpenet
En tykk pelsmuffe forbinder ermene på Henriette Caillaux’ pelskåpe. Muffen er beregnet til å varme hendene, men skjuler også pistolen som hun plutselig trekker frem.
Pistolen er nøye utvalgt
Mordvåpenet er en Browning automatpistol, som er lett å betjene. Henriette Caillaux kjøpte våpenet få timer før mordet i en butikk på den venstre bredden av Seinen. Her prøveavfyrte hun først flere forskjellige pistoltyper.
Offeret søker tilflukt
Calmette prøver å beskytte seg mot skuddene ved å gjemme seg bak skrivebordet. Vitner legger merke til en pause mellom de to siste skuddene mens Caillaux følger etter offeret sitt og tar sikte for å avfyre det dødelige skuddet.
Ryktene svirret
Både Joseph og Henriette Caillaux hadde da også god grunn til å bære nag til Calmette.
I flere måneder hadde avisen Le Figaro ført en veritabel svertekampanje mot den venstreorienterte Joseph Caillaux.
Den 13. april gikk avisen så langt som å gjengi et kjærlighetsbrev fra Caillaux til en tidligere elskerinne.
Tre dager senere dukket Henriette Caillaux opp i Le Figaros hovedkvarter.
«Vet De hvorfor jeg er her?» spurte hun da hun kom inn på det romslige kontoret litt etter klokken 18.
«Dessverre – ikke i det hele tatt, madame», svarte Calmette vennlig.
Som svar trakk Henriette Caillaux en pistol og avfyrte seks skudd mot redaktøren. Det siste skuddet runget fortsatt mellom veggene da Calmettes kolleger stormet inn på kontoret.
«Jeg ble drevet av en vilje som tok plassen til min egen.» Henriette Caillaux, 1914.
Like etter begynte ryktene å gå. Striden mellom Calmette og Caillaux handlet ikke om politikk alene, ble det sagt.
«Helt fra begynnelsen visste alle i de høyere kretsene i Paris at konflikten i virkeligheten var knyttet til noe med en kvinne», skrev den sveitsiske ambassadøren til sine overordnede i Bern.
Begge mennene hadde den samme hemmelige elskerinnen, og Joseph Caillaux vurderte seriøst å bytte kone, ble det sagt.
Praten fikk onde tunger til å hevde at Henriette Caillaux’ hensikt ikke var å gjenopprette ektemannens ære, men å beholde ham.
Hennes selvoppofrende handling ville gjøre det vanskelig for mannen å forlate henne med karrieren i behold, lød teorien.
Mordet gjorde Henriette Caillaux berømt. Her poserer hun på et postkort.
Giljotinen truet
Hva motivet enn var, hadde Caillaux satt seg selv i en farlig situasjon: I Frankrike ble mordere ofte dømt til døden.
Da saken kom for retten 20. juli, hadde hun bare én mulighet til å unngå giljotinen – å overbevise dommeren om at hun ikke hadde planlagt drapet, men at hun, i samsvar med datidens kvinnebilde, hadde vært i sine følelsers vold.
«Jeg ble drevet av en vilje som tok plassen til min egen», forklarte Caillux derfor beredvillig.
Da det første skuddet falt, siktet hun mot gulvet i et forsøk på å skremme Calmette, bedyret hun.
«De gikk av seg selv», svarte hun troskyldig på dommerens spørsmål om hva som hadde skjedd med de andre skuddene.
I gjerningsøyeblikket var den tiltalte grepet av «utemmet kvinnelig lidenskap», konkluderte Caillaux’ forsvarer, advokat Fernand Labori.
Caillaux understreket poenget ved å besvime umiddelbart da Labori leste sitt endelige forsvarsskrift for juryen.
Trikset virket. Den 28. juli 1914 trakk de tolv mannlige jurymedlemmene seg tilbake for sammen å komme frem til en avgjørelse. Med elleve stemmer mot én var dommen deres: Ikke skyldig.