Visste du at Cleopatra eksperimenterte med slangegift på slavene sine, at Shakespeares yndlingsgift vokser på norske søppelplasser, og at arsenikk ble brukt mot syfilis på 1800-tallet? Finn ut mer om drapsmannens favorittgifter, som har det til felles at de lett kan finnes i naturen eller i apotekerens hyller.
Giftkjeks drepte Sokrates

Munker innførte giftkjeks til Norden. Her hjemme kan vi iblant finne den som ugress eller på avfallsplasser.
Ved første øyekast ser giftkjeks ganske uskyldig ut. Den blomstrer i sommermånedene, kan bli 2,5 m høy og er i slekt med f.eks. bjørnekjeks. Men alle deler av giftkjeks er ekstremt giftige og kan gi lammelser og pustesvikt.
Planten har røtter som minner om vanlige gulrøtter, og har blitt brukt som gift i årtusener. Det mest kjente tilfellet av forgiftning med giftkjeks fant sted i antikkens Hellas i 399 f.Kr., da filosofen Sokrates ble funnet skyldig i å ha fordervet ungdommen med sine tanker og ble dømt til døden.
Ifølge historikerne valgte Sokrates å fullbyrde dødsdommen ved frivillig å drikke giften av giftkjeks. Deretter gikk filosofen litt rundt og bemerket at bena føltes tunge. Så la Sokrates seg på ryggen og meldte om manglende følesans og en kulde som spredte seg gjennom kroppen fra føttene før giften nådde hjertet.
Etter all sannsynlighet var Sokrates ved bevissthet da døden inntraff, selv om han ikke lenger kunne bevege seg eller snakke.
Cyanid var leiemorderens favoritt

Ifølge ham selv drepte Richard Kuklinski over hundre mennesker for mafiaen, gjerne med cyanid som våpen.
Symptomene begynner uskyldig nok med tiltagende hodepine. Kort tid etter kommer svimmelheten, og pulsen stiger. Til slutt får offeret pusteproblemer før det kaster opp aldeles voldsomt, besvimer og dør av hjertestans.
Cyanidforgiftning er – kanskje noe overraskende – ganske vanlig og forekommer gjerne når folk puster inn røyk under husbranner, fordi giften frigis fra brennende materialer som papir og plast.
Men opp gjennom historien har giften også blitt brukt til brutale drap. Den amerikanske leiemorderen Richard Kuklinski sverget til cyanid da han drepte mer enn 100 mennesker på ordre fra mafiaen opp gjennom 1960- og 1970-tallet.
Kuklinski, også kjent som «the iceman», har fortalt at han «nøt å se ofrene lide» etter at han hadde sprøytet giften inn i dem.
Han fikk livstidsdom i 1988 og døde i Trenton State Prison i New Jersey i USA 18 år senere.
Kleopatra var ekspert på slangegift

Dronning Cleopatra eksperimenterte med slangegift på slavene sine. Derfor kjente hun den perfekte dosen da hun bestemte seg for å begå selvmord.
Slangegift kan føre til voldsom og rask død, men slanger er likevel et av giftmorderens mer sjeldne våpen. Giften er rett og slett vanskelig å få tak i og vanskelig å dosere riktig.
Likevel eksperimenterte den egyptiske dronningen Kleopatra med å henrette mennesker ved bruk av slanger. Det kan man lese i den greske historikeren Strabos skrifter. Han forteller at dronningen testet virkningen og dødeligheten på slaver som hun lot bli bitt av kobraslanger.
Deretter fulgte dronningen nysgjerrig med i ofrenes dødskamp, som har vært forferdelig. Et kobrabitt gir blemmer, lammelser, smerter og kramper før døden inntreffer på grunn av pustesvikt.
Ifølge Strabo, som var den første som beskrev Kleopatras død, begikk dronningen selvmord. Historikeren forteller at dronningen lot seg bli bitt av kobraslangene sine da det egyptiske riket var i ferd med å falle i grus for henne.
Arsenikk ble husmorens skjulte dreper

Arsenikk løses lett opp i lunkent vann og har ingen bismak eller lukt.
På 1800-tallet dukket arsenikk opp som et nytt vidundermiddel. Det kunne brukes til nesten alt – som rottegift, til farging av stoff, som sjampo, ja selv datidens giktmedisin inneholdt arsenikk. Men stoffet er dødelig, og siden arsenikk var lett å få tak i, ble det de gifte kvinners yndlingsgift.
Kvinnene kunne ikke få skilsmisse, for loven sto i veien for det, så i stedet drepte de ektemennene sine.
Bare i 1840-årene måtte dommerne i England og Wales se på 69 saker der kvinner sto tiltalt for å ha brukt arsenikk til drap eller drapsforsøk – og alt tyder på at bare en brøkdel av drapene kom for retten.
Mange kvinner slapp unna med det fordi giften var vanskelig å påvise med datidens metoder, og dessuten minnet symptomene på arsenikkforgiftning om kolera, som var tidens store svøpe. I begge tilfeller fikk ofrene diaré og voldsomme oppkast, ble omtåket og snakket usammenhengende.
Russerne myrder med polonium

Ett gram fordampet polonium er nok til å drepe en million mennesker. I 2006 tok giften livet av den russiske systemkritikeren Aleksandr Litvinenko.
Polonium er et radioaktivt grunnstoff som er ekstremt giftig å puste inn, innta og få på huden. Ofrene trenger bare å komme i kontakt med noen få milligram før en langsom og pinefull død venter dem.
Over flere dager lider offeret av diaré, hårtap og andre symptomer på stråleforgiftning – og legene har ingen muligheter for å behandle forgiftningen.
Det mest kjente tilfellet av forgiftning med polonium fant sted i 2006, da russiske agenter snek giften opp i en kopp grønn te og serverte den til systemkritikeren Aleksandr Litvinenko, som hadde en fortid i KGB.
Litvinenko led i tre uker før han døde. Siden fant britiske etterforskere spor av polonium som gjerningsmennene hadde etterlatt i Litvinenkos hus. Til tross for de mikroskopiske mengdene i huset, gjorde forurensningen med det radioaktive stoffet at Litvinenkos familie måtte vente seks måneder på å få adgang til huset.
Bitter smak avslører strykninen

Det spesielle kjennetegnet på stryknin er store spasmer der ryggen kaster seg bakover og låser seg i en unaturlig stilling.
Giften stryknin kommer fra frøene på planten revekake. Planten er bl.a. brukt til å behandle magesmerter, bakrus og menstruasjonssmerter. Men i feil mengder lammer stryknin luftveiene slik at offeret raskt blir kvalt og dør.
Hvor mange som har blitt myrdet med giften, er ukjent, men de mest kjente tilfellene fant sted i 1880-årene, da legen Thomas Neill Cream drepte minst åtte pasienter og prostituerte med giften. Ofrene ble foreskrevet piller som inneholdt stryknin, eller de ble lurt til å drikke giften oppløst i vann eller te. I 1892 ble Cream dømt for drapene og hengt i det beryktede Newgate-fengselet i London.
Ofrene for strykninforgiftning kan ikke unngå å legge merke til strykninens ekstremt bitre smak, og døden inntreffer langsomt, så legene kan nå for tiden rekke å behandle forgiftningen dersom den oppdages i tide.
Belladonnaurt var Shakespeares favoritt

Søtvierfamilien inneholder en rekke gamle medisinske og giftige planter som alrune, bulmeurt, belladonnaurt, galnebær og piggeple.
Navnet belladonna har vært brukt siden middelalderen. Ordene «bella» og «donna» betyr vakker dame.
Navnet er velvalgt, for planten ble brukt som kosmetikk. Når man fikk saften av bæret på kinnene, fikk man en kledelig rødme. Og kvinner brukte saften fortynnet som øyedråper til å utvide pupillene. Ifølge datidens skjønnhetsidealer gjorde virkningen at kvinnene så mer attraktive ut.
Et annet navn på planten er «dødelig nattskygge», og det med god grunn. Planten inneholder flere giftige stoffer, og både bær og saft er giftige, også i små mengder.
Belladonna er best kjent for sin rolle i Shakespeares Macbeth, der Macbeth bruker giften til å drepe sine fiender.
Gift tar livet av de dødsdømte

Den første henrettelsen med gift fant sted i dødscelle i et fengsel i Texas i 1982.
I dag tillater flere land bruk av gift til aktiv dødshjelp og for å fullbyrde dødsdommer. På dødscelle i 27 amerikansk stater blir dødsdømte henrettet ved injeksjoner, som vanligvis består av tre ulike stoffer.
Den første sprøyten inneholder et stoff som gjør offeret bevisstløs. Deretter sprøyter legen en væske i årene så fangen slutter å puste, før giften fra den siste sprøyten lammer hjertet og fører til hjertestans.
Prosedyren under henrettelsen er vanligvis at giften doseres langsomt så hvert stoff får god tid til å virke og gjøre døden så smertefri som mulig. Metoden minner i store trekk om den som leger bruker under aktiv dødshjelp i land der dette er tillatt.