Lyset tindrer i øynene på en flokk halvstore gutter.
I første etasje på barnehjemmet Kana i København funkler stearinlys denne februarkvelden i 1893 idet lyse guttestemmer synger bursdagssangen for et lite fødselsdagsbarn.
De største guttene har samlet seg rundt en punsjbolle som er fylt med en blanding av saft og rom. Deres elskede pleiemor Vilhelmine synes de er store nok til å smake litt alkohol.
Alle tar spent imot punsjen som den høye, mannhaftige pleiemoren skjenker dem. Ingen merker at Vilhelmine heller innholdet i en liten flaske ned i glasset med punsj som hun rekker den pene 15-åringen Volmer.
Gutten er favoritten hennes, og de andre guttene på barnehjemmet vet at de to har et spesielt nært forhold. Men Volmer liker ikke punsjen. Den smaker beskt.
“Så, vær nå en mann og drikk opp,” smisker Vilhelmine – og Volmer svelger resten. Snart etter blir han utilpass.
“Ta ham med ovenpå og legg ham i min seng,” befaler Vilhelmine medhjelpersken.
Senere lister hun seg inn til gutten. Som forventet sover han tungt, bedøvet av miksturen hun helte i glasset hans. Uten å nøle går hun i gang med å vikle hodet hans stramt inn i to tykke ulltepper.
Hun strammer dem møysommelig til med sine sterke hender. Så forlater hun rommet i kald forvissning om at teppene vil kvele yndlingsbarnet hennes og at femtenåringen vil være død neste gang hun ser ham.
Barnehjemmet Kana lå på Strandvejen på Østerbro og eksisterte frem til 1957.
Barsk oppvekst i forkvaklet kropp
Frederikke Vilhelmine Møller var forstanderinne på barnehjemmet Kana i en tid da kvinnelige ledere var et særsyn. Hun var en viljefast dame som hadde brutt med den sosiale arven og oppnådd sin høye posisjon til tross for en barsk oppvekst hos lutfattige foreldre.
Vilhelmine ble født den 8. oktober 1845, men hennes enfoldige mor var ikke glad i denne datteren som vokste seg så stor og grov at hun lignet en gutt. Vilhelmine gikk rundt alene og ble holdt utenfor av resten av familien.
Allerede før konfirmasjonsalderen ble hun sendt ut for å tjene, men hun var så keitet at hun ett sted ikke fikk lønn for et halvt års arbeid men derimot en regning for de mange tingene hun hadde ødelagt.
Et annet sted hvor hun tjente stjal hun en lammebog og satt ti dager i fengsel. Her satt hun som 20-åring sperret inne sammen med byens prostituerte og lyttet med ubehag til de rå historiene deres.
Da hun slapp ut, var hennes kristentro styrket:
Riktignok var hun ikke i besittelse av kvinnelig skjønnhet – faktisk begynte hun å plages med skjeggvekst – men det hadde bare frelst henne fra perverse uhyrligheter, mente hun.
Danske kvinner fikk stemmerett i 1915, og Dansk Kvindesamfund markerte begivenheten med et opptog i København. Ca. 20.000 deltok.
Vilhelmine kjempet for kvinners stemmerett
Vilhelmine Møller følte at samfunnet rommet en dyp urettferdighet:
I Danmark hadde bare ustraffede menn over 30 år med egen husstand stemmerett. Hun kastet seg inn i kampen for kvinners stemmerett, og i 1889 ble hun valgt inn i styret for Kvindevalgretsforeningen, en fremtredende dansk organisasjon innenfor kvinnesaken.
Hun skrev flittig for kvinnerettsbladet Hva vi vil, og i 1892 var hun hovedtaler på et seminar om barneoppdragelse organisert av Dansk Kvindesamfund.
Barnehjemsforstanderinnen nøt stor respekt, og det gikk et sjokk gjennom kvinnebevegelsen da hun tilsto sitt forhold til en ung gutt. Men Hva vi vil forholdt seg taus mens avisene rapporterte om skandale etter skandale.
Redaktør Johanne Meyer følte seg kompromittert av sitt nære vennskap med Vilhelmine. Men til slutt førte undrende leserbrev henne til tastene.
Her beskrev hun Vilhelmine som et offer som hadde falt for en indre drift tross sine mange evner samt religiøse og asketiske livsstil.
Til tross for rosende ord ble Vilhelmine straks kastet ut av de kvinnerettsforeningene hun hadde vært en ledende del av.
Intelligent, religiøs og annerledes
Etter fengselsoppholdet gikk Vilhelmine til hånde hist og her, ute av stand til å få en ny tjenesteplass. Kristentroen var det eneste ankeret i livet, og da hun hørte et foredrag i en kirke og opplevde hvor vennlig de andre tilhørerne snakket til henne, fant hun for alvor sitt kall.
Hun sparte opp penger og oppholdt seg i en periode på en rekke grundtvigianske høyskoler. Det skortet ikke på intelligensen, men hun fant seg ikke til rette i fellesskapet noe sted.
“Jeg var så alene, og den skrekkeligste ensomheten jeg kjenner, er å være alene blant mange,” skrev hun i opptegnelsene sine.
Noe var galt med henne, og Vilhelmine mistenkte at det var fysisk. Hun var ikke som de andre kvinnene på høyskolene, og stadig grovere skjeggvekst plaget henne. Men hun våget ikke å gå til legen. Hun skjøv problemet fra seg og vendte oppmerksomheten mot Gud.
Til drapet benyttet Vilhelmine stoffet kloral som ofte ble ordinert som sovemiddel.
Kjærlighetsbånd til barn
I oktober 1880 fikk Vilhelmine et brev fra grosserer Møller Andersen, som hun hadde lært å kjenne gjennom høyskolenes grundtvigianske miljø. I 1877 hadde grossereren på eget initiativ startet et barnehjem.
Hjemmet fikk navnet Godthåb og skulle hjelpe foreldreløse barn til en bedre tilværelse. Vilhelmine fikk tilbud om ansettelse – og på Godthåb følte hun endelig at hun hadde funnet sin rette hylle.
Hun var god til arbeidet med barna og mesket seg i deres kjærlighet og hengivenhet. I 1880, da grosserer Andersen åpnet et nytt hjem for gutter som fikk navnet Kana og lå på Østerbro, flyttet Vilhelmine med, denne gangen som hjemmets pleiemor og forstanderinne.
Styrket av sin nye posisjon kastet hun seg med glød ut i den offentlige debatten som forkjemper for barnesaken og kvinners rettigheter.
I bladet Samaritanen skrev hun at hemmeligheten ved å knytte bånd til barn besto i selv å bli som et barn sammen med dem. Hvis guttene ville leke soldater, hjalp hun dem med selv å fremstille utstyret, og så dro de ut i skogen som et lite regiment.
Juling og avstraffelse var hun motstander av: Guttene skulle lære disiplin, men også oppleve glede og omsorg under oppveksten på hjemmet hennes.
Vilhelmine Møllers moderne og naturlige oppdragelsesprinsipper gjorde henne til en aktet person i barnehjemskretser. Men under overflaten gjemte den skjeggete forstanderinnen på hemmeligheter som skulle ryste hele den københavnske offentlighet.
I Danmark kunne man slå barn i døgninstitusjoner frem til 1967.
Hjemløse barn ble leid ut til høystbydende
På 1800-tallet vokser samfunnets interesse for hjemløse barn. De skal reddes, og løsningen er en kombinasjon av hardt arbeid og simpel juling.
Kriminelle, fattige og foreldreløse gutter kom i samfunnets søkelys på begynnelsen av 1800-tallet, da såkalte barneanstalter så dagens lys. Især det franske kasernesystemet var populært.
Her bodde barna i en fengselslignende bygning med en hverdag preget av militaristisk disiplin og eksersis. Alle gjøremål foregikk etter et nøye fastlagt tidsskjema.
Ulydighet ble straffet med isolasjon, reduserte matrasjoner og juling med spanskrør eller pisk. På den måten ville guttene raskt lære korrekt oppførsel og ende som gode, voksne borgere.
De barneanstaltene som oppsto i Skandinavia fra 1830-årene var ikke mye mildere. Myndighetene mente at arbeid og frisk luft var bedre enn byens fristelser. Derfor lå anstaltene ofte på en gård.
Der skulle guttene utføre hardt fysisk arbeid fra kl. 4 om morgenen til ut på kvelden. For det harde slitet fikk de klær på kroppen og mat som de selv hadde vært med på å dyrke.
Noen kommuner satte hjemløse barn i fattighjem om vinteren og holdt auksjoner om sommeren der bønder kunne leie dem. I et halvt år arbeidet de stort sett uten rettigheter og fikk ofte juling.
Mens barneanstaltene tok seg av de mest belastede unge, oppsto barnehjemmene midt på 1800-tallet som et sted for forsømte gutter og jenter.
Barnehjem som Kana, der Vilhelmine Møller var forstanderinne, ble ofte finansiert med penger fra det bedre borgerskap. Men myndighetene førte ikke noen større kontroll med hjemmene, så også her var barnas hverdag ofte preget av juling for den minste forseelse.
Forstanderinnen og unggutten
Forstanderinnens farligste hemmelighet het Volmer Sjøgren. Hun hadde passet gutten siden han var to år gammel. Moren var enke, syk og svakelig, og derfor hadde hun overlatt gutten, først til barnehjemmet Godthåb og siden til Kana da Vilhelmine skiftet arbeidsplass.
Forstanderinnen var svært glad i gutten, men han var ikke noe lett barn å hanskes med – og det sørget Vilhelmine for å gi moren beskjed om.
“Hva oppførsel angår, er den alt annet enn tilfredsstillende, for det er snart ikke den uting Volmer ikke driver med,” skrev hun i ett av sine mange kritiske brev til moren.
Ikke desto mindre var den vanskelige Volmer sterkt knyttet til pleiemoren – og hun til ham. Som tiåring var han fremdeles redd for å sove om natten, og derfor lot hun ham sove inne på sitt eget rom, oppe i sengen.
Iført nattøy lå gutten med armene om halsen hennes og trykket seg inn til henne. Dette vakte foruroligende lidenskaper i den snart middelaldrende pleiemoren.
“I favntaket med Volmer åpnet det seg en ukjent kilde, det var en følelse som var aldeles fremmed for meg. Den kom sent, men den kom med makt,” skrev hun i sine opptegnelser.
Hver gang gutten krøp opp i sengen til henne følte hun et intenst behag – etter hvert blandet med en snikende følelse av at kyssene og omfavnelsene var utillatelig.
En dag hadde gutten funnet henne alene i kjøkkenet og trykket seg heftig mot henne slik at hun merket ereksjonen hans.
Det var ikke første gang, og nå slo samvittigheten til: Hun ga ham en lusing så det sang – og gjorde etter flere år slutt på forholdet som deler av henne nøt og andre deler fant helt uhyrlig.
I år 1900 var det 49 barnehjem i Danmark. På de fleste hjemmene var barnas hverdag preget av streng disiplin.
En mørk plan tar form
De andre guttene på Kana hadde oppfanget hva som foregikk mellom pleiemoren og vennen deres. En dag hadde en gutt kommet til å rope at Volmer “er inne i vår mors seng.” Vilhelmine hørte det og belønnet det med en lusing.
Men guttenes oppmerksomhet ble snart avledet av nye løyer i Kana da en fru Mackwitz ble ansatt som medhjelper i begynnelsen av 1890-årene.
Hun ble snart Vilhelmines fortrolige og rykket inn på forstanderinnens soverom, der Volmer ikke lenger sov. Gjennom den lukkede døren hørtes lystige lyder i natten, og ingen av guttene var i tvil om at den mannhaftige pleiemoren levde ut nye sider av sin personlighet.
Men Vilhelmine var urolig. I 1893 var Volmer i konfirmasjonsalderen og skulle flytte ut av hjemmet. En lærlingplass ventet på ham hos en karetmaker i Roskilde. Pleiemoren ble redd.
Det var fælt å tenke på at gutten kunne sladre om hemmelighetene deres i sengen. Hennes gode renommé kom til å bli ødelagt.
Det var også fælt å tenke på at Volmer kanskje var blitt fordervet av deres usedelige forhold. Hun følte en enorm skyld over at hun muligens hadde ødelagt unggutten for livet.
Men hvis Volmer døde, ville den gode gutten utvilsomt komme til himmelen, der hans avdøde far ventet på ham. Da ville han bli frelst. På en måte ville døden faktisk være det beste for Volmer, resonnerte Vilhelmine med mørkt sinn.
Spanskrør var ofte laget av bambus, ca. 4 cm brede og litt under 1 m lange.
Fysisk straff var hverdagskost
I Danmark gjorde den såkalte Børnelov fra 1905 forholdene noe bedre på barnehjemmene, men pryl var fortsatt normalt. Så sent som i 1952 sendte den danske stat ut en veiledning i hvilke slag som var tillatt:
- Barn under ti år kan få opptil fem slag på baken med flat hånd eller ett til to slag på kinnet – men øret må ikke berøres.
- Gutter på 10-15 år kan få opptil tre slag med tynt spanskrør. Hvis de er 15-18 år, øker straffen til seks slag.
Sjusket lege oppdager ingenting
Vilhelmine hadde sovet elendig i lengre tid, forpint av bekymringer. Derfor hadde barnehjemmets lege, dr. Gottschalk, foreskrevet forstanderinnen litt kloralmikstur som sovemiddel. Synet av flasken ga henne en grusom idé.
Med den kunne hun få det til å se ut som om Volmer hadde dødd naturlig. Kjærlig forberedte hun hans avskjed: Av forkleet sitt sydde hun et putevar som hodet hans skulle hvile på i kisten.
I kisten skulle det også ligge et blomsterkors og salmevers som hun skrev selv.
Alt var parat da barnehjemmet feiret den fødselsdagsfesten da Vilhelmine kaldblodig forgiftet og kvalte Volmer. Planen fungerte til fullkommenhet:
Da hun kikket inn til gutten sent på natten, hadde han i dødskramper vridd de to kvelende ullteppene bort fra ansiktet. Med døde øyne stirret han ut i tomme luften.
Neste morgen ble dr. Gottschalk tilkalt til Kana. Han undersøkte liket overfladisk og konkluderte at gutten var død av “naturlige årsaker”. På dødsattesten skrev han “blodpropp” og forsikret den grusomme Vilhelmine om at det ikke var noe mistenkelig ved guttens død.
Mordersken kunne nå puste lettet ut. Men det undret henne at alle var så lei seg – hun visste jo at hun hadde gjort det som var rett.
Hemmeligheten lekker ut
Den 5. mars 1893 ankom Vilhelmine Volmers begravelse i upåklagelig humør på Vestre Kirkegård i København sammen med gutteskaren sin. I
et brev til fru Sjøgren beskrev hun etterpå hvordan de hadde fulgt Volmer til graven i en “pen, gul kiste med utskårne blomster, kors og mange vakre kranser.”
Fru Sjøgren kunne nok forstå at gutten hennes hadde fått en flott seremoni, en som ikke alle av hans stand fikk. Vilhelmine forklarte dessuten at Volmer hadde vært svært vanskelig gjennom lengre tid, og han hadde hatt mange mørke sider. Derfor skulle ikke moren ta hans død altfor tungt.
“Når sommeren kommer, skal jeg nok sørge for at graven holdes pent i stand,” lovet hun i brevet.
Men det løftet kom hun ikke til å holde, for to dager før begravelsen hadde Volmers romkamerat Louis fortalt moren sin at forstanderinnen iblant pleide å tilkalle Volmer om kvelden, og at hun forlangte at Volmer sov i sengen hennes – hemmeligheten som hadde kostet Volmer livet hadde omsider lekket ut.
“Når sommeren kommer skal jeg nok sørge for at graven holdes pent i stand” Vilhelmine Møller til fru Sjøgren, Volmers mor.
Morderens nerver slår klikk
Louis’ mor gikk til grosserer Andersen som fant det mest passende å konfrontere Vilhelmine med det han anså for “løse rykter”. Til en journalist beskrev han senere hennes reaksjon:
“Et øyeblikk mistet hun fatningen, ble blek og vaklet. Men hun hentet seg fort inn igjen, og med den heftigste indignasjon avviste hun beskyldningen.”
Men ikke lenge etter samtalen med grossereren fikk Vilhelmine et nervøst sammenbrudd. Hun ble innlagt på et sykehus for sinnslidende, der hun hallusinerte og skrek: “Se, de forfølger meg, se, se!”
Grosserer Andersen, som trodde at sammenbruddet skyldtes de ondsinnede ryktene, gikk til ordensmakten. Politiet måtte redde forstanderinnens gode navn og rykte med en offisiell granskning av saken.
Da Vilhelmine ble utskrevet fra sykehuset den 22. mars, lå det en invitasjon om å møte på politistasjonen og ventet på henne.
Dress og hatt var en forholdvis effektiv måte å skjule de mest feminine trekkene på.
Liket graves opp
Da Kanas nervøse pleiemor innfant seg hos politiet noen dager senere, gjorde de tåkete og usammenhengende forklaringene bare saken mer mystisk for politiet som hadde forventet en ren formalitetssak.
Under det tredje forhøret brøt den store kvinnen sammen og tilsto at hun hadde hatt et forhold til gutten.
Politiet og barnehjemmets styre var lamslått – hvorvidt kvinner overhodet hadde en seksualdrift var et emne i tidens offentlige debatt. Her hadde en kvinne forgrepet seg på et barn som hun var forventet å nære moderlige følelser for.
En slik person var troende til alt, og samme dag gravde politiet opp Volmers lik. Obduksjonen viste at dr. Gottschalk hadde vært meget lemfeldig i arbeidet:
Døden skyldtes ikke noen blodpropp, men kvelning.
Vilhelmine Møller var nå mistenkt for drap. Politiet konfronterte frøken Møller med liket for å få henne til å tilstå. Men synet av den døde gutten gjorde ingen forskjell. Hun nektet fortsatt hardnakket for å ha drept ham.
Politiet presset henne hardt og avhørte henne om og om igjen. Men først under en fengselsgudstjeneste i påskedagene brøt Vilhelmine sammen. Sterkt påvirket av sjelekvaler tilsto hun den 3. april drapet på Volmer.
“Jeg hadde ødelagt gutten. Så tok jeg livet av ham.” Vilhelmine Møllers forklaring på at hun drepte Volmer, 1893.
Pressen fulgte sakens gang i retten, for Vilhelmine var en kjent person i det danske oppdragelses- og kvinnesaksmiljøet. I 1889, da hun var blitt valgt inn i styret til Kvindevalgretsforeningen, hadde dagbladet Politiken brakt en lang, rosende beskrivelse av forstanderinnen der det bl.a. het at hele hennes person “gir inntrykk av fullkommen askese.”
Kort etter tilståelsen hadde stemningen snudd, og samme avis brakte nå en tegning av mordersken med teksten: “Slik ser hun ut, denne pleiemoren som med sin grufulle dåd har fått mangt et morshjerte til å skjelve av frykt.”
På journalistens spørsmål om hvorfor hun begikk drapet, forklarte Vilhelmine til avisen: “Jeg hadde ødelagt gutten. Så tok jeg livet av ham for at han kunne gå inn til et liv i himmelen som var bedre enn det som ventet ham her på jorden.”
Slik Vilhelmine så det, var forbrytelsen ikke drapet, men det seksuelle forholdet – et forhold som skulle vise seg å romme enda en bisarr hemmelighet.
En tidlig kjent tvekjønnet guddom er den greske Hermafroditos, som var barn av Hermes og Afrodite.
Tvekjønnede utfordret legevitenskapen
Et lite mindretall er alltid blitt født med anatomiske trekk fra både mennog kvinner, men å ha to kjønn er uakseptabelt i de fleste samfunn.
Derfor har både legevitenskapen og myndighetene lenge forsøkt å rette på “feilen”.
Middelalderen – Hold deg til ett kjønn
Forskere har kommet frem til at middelalderens forhold til tvekjønnede faktisk var forholdsvis tolerant.
Det eneste som ikke kunne godtas, var at individer ikke tilhørte et bestemt kjønn.
Dels var lovgivningen kjønnsoppdelt, dels var uorden i seksuallivet ikke velsett i kirken. Derfor var de tvekjønnede nødt til å velge en kjønnsidentitet utad, men valget var som sådan deres eget.
Tidens kjønnsnormer satte likevel klare begrensninger. Hadde en person f.eks. giftet seg med en mann, var vedkommende naturligvis en kvinne. Men myndigheter og leger blandet seg sjelden i hvordan en så ut under klærne.
Opplysningstiden – Leger dikterte kjønnet
Legevitenskapen begynte å interessere seg for tvekjønnede på 1700-tallet.
Legene fikk nå full myndighet til å bestemme kjønnet og fokuserte spesielt på hvorvidt personen hadde mannlige eller kvinnelige kjønnsdeler.
Selv de minste testikler betydde at en tvekjønnet som hadde levd som kvinne hele livet nå skulle oppfattes som mann i samfunnets øyne.
Hvis legene f.eks. konstaterte at den ene part i et mangeårig ekteskap var tvekjønnet, ble et nytt kjønn påtvunget den uheldige og ekteskapet annullert.
1800-tallet – Handlekraft gjorde deg til mann
På 1800-tallet var det ikke lenger bare leger, men også den bredere vitenskap som fattet interesse for tvekjønnede.
Det betydde bl.a. at psykologiske trekk ble tatt i betraktning i saker hvor det var vanskelig å tildele et kjønn.
Utviste en tvekjønnet f.eks. handlekraft og selvstendighet, var det en mann, mens omsorgsfullhet og underdanighet var uttrykk for en kvinne.
I Danmark var psykiateren Knud Pontoppidan, som hadde hatt Vilhelmine Møller til behandling, langt fremme for sin tid.
Han holdt foredrag om “sosial hermafrodisme”, altså at en persons psykologiske kjønn var et annet enn det fysiske kjønnet.
Siden 1950-årene – Kirurgi for tvekjønnede
Fra 1950-årene begynte vitenskapen å argumentere for at det var best for et barn snarest mulig å få fastsatt sitt kjønn for å unngå kjønnsforvirring hos individet.
Derfor fikk mange tvekjønnede kjønnsorganene rettet tidlig så de lignet enten en manns eller en kvinnes. Men i nyere tid har denne oppfatningen fått motbør.
I 1996 fant verdens første demonstrasjon av tvekjønnede sted i Boston. De mente tiden var inne til å gjøre opp med unødig normalisering av tvekjønnede.
I 2015 ble Malta verdens første land som forbød ufrivillig kirurgisk korreksjon av tvekjønnede babyer.
Forvirring om kjønnsorganer
Politiet fortsatte avhørene. De ville vite hvordan det seksuelle forholdet hadde utfoldet seg, og om flere gutter hadde blitt misbrukt. Igjen forbløffet den anklagedes underlige svar ordensmakten:
Under hennes og Volmers samvær hadde det ikke forekommet penetrering.
Forvirringen var total: Her var det tilsynelatende et fruentimmer som ikke visste hvordan den kvinnelige anatomien fungerte. Ordensmakten lot det ligge og anbrakte den fromme Vilhelmine i kvinnefengselet i Christianshavn.
Her fordrev hun tiden med religiøs diktning og salmeskriving, unntatt når hun med jevne mellomrom ble avhørt av rettsassessor Brun, en jurist som var ansatt ved domstolen.
En dag slo en tanke ned i juristen: Kunne den store, breivokste kvinnen med den dype stemmen og skjeggstubber være en mann? Han spurte henne. Skrekkslagen avviste hun tanken.
“Jeg er den jeg er. En kvinne på nesten femti, Gud tilgi Dem, hr. dommer,” var den forferdede Vilhelmines svar.
Men tvilen naget rettsassessoren. Den 29. september ble Vilhelmine derfor bedt om å kle av seg foran Brun og fengselslegen. De trodde knapt sine egne øyne da en ganske liten penis og en misdannet pung med testikler kom til syne mellom beina hennes.
1845-1894
Vilhelmine Møller ble beskrevet som en mannhaftig kvinne med øyne som lyste av energi.
1894-1936
Den tidligere barnehjemsforstanderen ble tvunget til å leve som en mann fra 1894. Først under navnet Vilhelmi Møller, men senere endret Vilhelmi navnet til Frederik Vilhelm Schmidt.
Morderen skifter kjønn
Avisene ryddet atter sidene for å bringe nye, uhyrlige opplysninger:
Barnehjemsmorderen var blitt undersøkt av gynekolog professor Stadfeldt som konstaterte at “kjønnsdelene ved en overfladisk betraktning så kvinnelige ut, for det var en hudfold på hver side og en spalte i midten.”
Men ved nærmere undersøkelse hadde legen oppdaget at begge hudfoldene rommet en testikkel. Mellom dem “var det et lite mannlig lem, tykk som en mellomfinger og nesten en tomme lang, forsynt med en tydelig glans,” beskrev legen.
Vilhelmines testikler var ifølge legen et avgjørende bevis på at hun var mann: “ganske visst noe abnormt utviklet, men likevel absolutt et mannfolk.”
Mens sjokkbølgene rullet blant leserne ble Vilhelmine pålagt å bruke navnet Vilhelmi og skifte adresse. “Morderen Møller innsatt i mannfolkarresten” lød overskriftene.
“Jeg er den jeg er. En kvinne på nesten femti, Gud tilgi Dem, hr. dommer.” Vilhelmine Møller, 1893.
Etter avsløringen av sitt biologiske kjønn kunne ikke Vilhelmine sitte i kvinnefengsel lenger. Politiken meldte at fangen hadde vennet seg til mannsdrakten og fått tillatelse til å sy.
Tre måneder senere falt dommen: Dødsstraff.
Vilhelmis advokat appellerte saken til høyesterett og argumenterte for at Vilhelmi faktisk var en slags offer – splittet i sjelen av sin tvekjønnethet. Men høyesterett stadfestet dommen. Tross sin deformitet var den dømte fullt tilregnelig.
Men kort etter grep kong Christian 9 inn i saken og fikk dommen omgjort til livstid. Monarken hadde for vane å vise sin barmhjertighet ved å gripe inn i tragiske saker. Dommen ble sonet i Vridsløselille Straffeanstalt. Her satt Vilhelmi i enecelle fordi han var redd for de mannlige medfangene.
Undersøkelser viser at ca. én av 2000 fødes som tvekjønnet. Mange får fort tildelt et kjønn og kirurgisk behandling.
Gift med kvinnelig fangevokter
Etter elleve år i Vridsløselille gikk noen av guttene fra Kana som fremdeles hadde gode minner om pleiemoren i forbønn hos kongen, og i 1905 ble Vilhelmi benådet ved kongelig resolusjon.
Åtte dager senere var han en fri mann, skiftet navn til Frederik Vilhelm Schmidt – og giftet seg. Bruden var en 13 år yngre fangevokter som hadde passet på ham den første tiden i kvinnefengselet.
De var gift frem til 1936, da “dobbeltmennesket”, som Vilhelm betegnet seg selv, døde i en alder av 91 år.