Mussolinis jernneve knuste mafiaen

Forbrytere regjerte øya

Da Mussolini ankom Sicilia i 1924, var øya helt i mafiaens vold – i de fleste byer var det organiserte forbrytere som satt med den reelle makten, og verken innbyggerne eller politiet kunne gjøre noe fra eller til. Kriminaliteten var en plage – under sitt besøk fikk Mussolini for eksempel vite at det bare i byen Marsala var begått 216 drap det siste året.

Hele Trapani-provinsen, som Marsala ligger i, var lovløst land der rundt 700 innbyggere ble drept hvert år og 30 000 husdyr stjålet. En lokal avis dris­tet seg i 1924 til å skrive at provinsen var på randen av sammenbrudd.

Bare to uker etter Mussolinis besøk på Sicilia utnevnte han den militærutdannede Cesare Mori til prefekt – statens øverste embetsmann – i Trapani-provinsen.

Mori hadde tidligere jaktet kriminelle på Sicilia og skapte seg med det et navn som en ordentlig bølle. I et telegram ga Mussolini ham nå frie tøyler:

«Deres Excellence har carte blanche. Statens autoritet må absolutt, jeg gjentar absolutt, gjenetableres på Sicilia. Hvis gjeldende lover står i veien for Dem, vil vi utarbeide noen nye».

Med de gylne løftene i ryggen hastet Mori til Sicilia og kastet seg over oppgaven. Strategien hans gikk ut på at øyas mafiosi ikke bare skulle pågripes og bures inne.

De skulle også for alt i verden ydmykes og gjøres til latter slik at sicilianerne sluttet å frykte dem.

Moris første embetsgjerning var å underskrive et dekret som tilbakekalte alle våpentillatelser utstedt i Trapani-provinsen.

Alle som ble tatt på fersk gjerning med skytevåpen i hånd, kunne fra nå av arresteres.

Mori fikk ansvaret for hele Sicilia

Litt over et år senere utnevnte Mussolini Mori til prefekt i Palermo og utstyrte ham med fullmakter til å jakte mafiafolk overalt på Sicilia.

Mori opprettet en spesialstyrke som kunne jakte forbrytere i alle øyas ni provinser – i motsetning til siciliansk politi, som kun fikk etterforske ulovligheter i sin egen provins.

Spesialstyrken besto av politi, de halvmilitære gendarmene, carabinieri, og bevæpnede fascistiske partimedlemmer, kjent som Svartskjorter. Spesialstyrken ble inndelt i tropper på 25 menn – alle med representanter fra de tre korpsene.

De fascistiske Svartskjortene skulle ifølge Mori «involveres direkte i politioperasjonene – og åpent og modig delta i undertrykkelsen av mafiaen».

For Mussolini og Mori handlet kampen mot mafiaen nemlig ikke primært om å pågripe og fengsle skyldige forbrytere.

Det var mye viktigere å vise handlekraft og sikre at sicilianerne så på fascismen som den eneste garantisten for fred og sikkerhet.

Moris første store aksjon fant sted 28. november 1925, da 62 ettersøkte menn med påståtte mafiaforbindelser ble anholdt i Madonie-fjellene øst for Palermo.

To uker senere slo spesialstyrker til igjen midt på øya og arresterte 142 i byen Piazza Armerina. Hvem som ble arrestert og hvorfor, var mindre viktig for Mori.

I Palermo fikk han arrestert en gruppe unge, velkledde menn med dyre biler. Disse såkalte Palermo Viveurs måtte ha kommet til velstand på uærlig vis, mente Mori, og sperret over 20 av dem inne.

Samme kveld førte en annen politiaksjon til pågripelsen av ytterligere 300 tidligere dømte i Palermo. Ifølge Moris resonnement var de vaneforbrytere som sikkert hadde begått annen kriminalitet siden de sist var for en dommer.

I julemåneden utstedte Jernprefekten, som avisene nå kalte ham, dessuten et dekret som gjorde det påbudt for øyas taxisjåfører å registrere seg hos myndighetene og alltid ha identitetskortet liggende synlig i bilen.

Tiltaket skulle sette en stopper for en av mafiaens mest utbredte inntektskilder, zuinaggio, som gikk ut på å plukke opp syke og kjøre dem til falske leger som robbet de svakelige ofrene for penger og andre verdisaker.

Positiv omtale i avisene var ifølge Mori nøkkelen til suksess, så Jernprefekten ble i Palermo for å være til rådighet for pressen da hans hittil viktigste angrep på mafiaen fant sted i januar 1926.

Mens snøen falt tungt over fjellbyen Gangi åtte mil sørøst for Palermo, gikk 800 av Moris menn til aksjon 1. januar.

Da den trengte inn i byen, fant spesialstyrken gatene tomme, og selv om politiet gjennomsøkte hus etter hus, var det ingen mafiosi å se.

Forbryterne skjulte seg i hemmelige rom i husene sine og ventet på at spesialstyrken skulle gi opp og kjøre tilbake til Palermo.

2. januar fikk Moris folk likevel et lite håp da den aldrende mafiabossen Gaetano Ferrarello, kjent som «kongen av Madonie», krøp frem fra skjulestedet sitt og overga seg.

Men det forventede sammenbruddet i byens mafiaorganisasjon uteble – ingen andre ga opp.

Kvinner og barn ble gisler

Mori sendte nå beskjed til sine folk om å ta de antatte mafiamedlemmenes familier som gisler og innkvartere dem på steder med enkle kår – for eksempel på kommunale fattiggårder.

Når familien var ført bort, skulle politifolk slå seg ned i husene deres slik at mafiosoen fra sitt skjulested kunne høre at politiet sov i sengen hans og spiste ved bordet hans. Snart begynte mistenkte forbrytere å krype frem.

Overfor pressen i Palermo skrøt Mori av at den utslagsgivende faktoren var ultimatumet som han hadde fått ropt opp i Gangis gater:

«Jeg beordrer hermed alle som er på flukt fra myndighetene, om å overgi seg i løpet av tolv timer. Dersom tidsfristen ikke overholdes vil familiene, eiendommene og sympatisørene deres bli gjenstand for alvorlige tiltak».

Avisene fikk ikke vite noe om gisseltagningen av kvinner og barn. Eller at Mori i hemmelighet hadde inngått en avtale med baron Sgadari, som sto i ledtog med Gangis mafiabosser.

Mori hadde lovet baronen at alle mafiosi som meldte seg frivillig, ville få en mild straff, og Sgadari ga informasjonen videre via et hemmelig nettverk i byens labyrintiske gater.

Løftet ignorerte Mori for øvrig, og mafiafolkene møtte ingen nåde i retten.

Mori dro på triumftog

10. januar forsøkte Mori å slå politisk mynt på alle arrestasjonene som stadig pågikk i Gangi. Jernprefekten troppet opp i byen kledd i tunge militærstøvler og holdt en tordentale fra balkongen på rådhuset.

Mori la ut mot «beskyttelsespenger og utpressing», og oppfordret Gangis innbyggere til å «forsvare seg selv». Ifølge fascistiske aviser svarte innbyggerne med dundrende klappsalver og store plakater med fascistiske slagord.

En av dem gikk så langt som til å skrive at Mori «som en annen Herkules har løst sine tolv oppgaver. Han har omsider kappet hodet av beistet, og folket hyller ekstatisk den store erobreren».

Andre rapporterte mer nøkternt om få tilskuere foran rådhuset og en temmelig kjølig mottakelse av Mori. Beleiringen av Gangi førte ifølge Mori til pågripelsen av 130 etterlyste mafiosi og ytterligere 300 medskyldige.

De såkalt medskyldige var i mange tilfeller mafiamedlemmenes familie, som ble siktet for å ha kriminelle forbindelser, slik at de kunne holdes tilbake.

Overfor Italias innenriksminister, Luigi Federzoni, løy Mori om sine resultater: «De som arresteres for medskyldighet, blir alltid anklaget for en konkret forbrytelse».

Men ofte besto forbrytelsen deres bare i at de hadde levd under samme tak som et antatt mafiamedlem.

Under en ny stor aksjon i byen Corleone fant politiet bare frem til 59 personer som kunne anklages for en konkret forbrytelse, mens 69 andre ble tiltalt for medskyldighet.

I månedene etter beleiringen av Gangi fortsatte Moris spesialstyrker med razziaer mot by etter by, der mafia-bosser, småkriminelle og tilfeldig forbipasserende ble lagt i håndjern når store politistyrker rykket inn.

Hvor vilkårlige arrestasjonene var, demonstrerte pågripelsen av en gruppe uskyldige forretningsfolk på gjennomreise. De ble tatt med av politiet og lagt i håndjern på hotellet i Corleone.

Totalt arresterte Moris folk 11 000 sicilianerne – blant dem 5000 bare i provinsen Palermo.

Spesialstyrkens taktikk med alltid å rykke ut mannsterkt og tungt bevæpnet, avskrekket mafiaen fra å gjøre væpnet motstand – den eneste skytingen fant sted da de mottok et anonymt tips om Sacco­brødrene fra Agrigento.

Saccobrødrene var ikke mafia – faktisk hadde faren deres blitt likvidert av mafiaen fordi han nektet å la seg presse ut.

Men det anonyme tipset – trolig fra lokale mafiafolk i Agrigento – stemplet de fem brødrene som mafiosi og ga dem skylden for en serie ran og overfall som mafiaen hadde stått bak. Moris folk mobiliserte raskt og la seg i bakhold.

Da Saccobrødrene dukket opp – bevæpnet med geværene som i årevis hadde holdt mafiaen på avstand – åpnet spesialstyrkene ild og såret en av brødrene i brystet, før de andre overga seg.

Alle fire Saccobrødrene ble senere dømt til livsvarig fengsel for mafiavirksomhet under en skueprosess.

Fascistene fryktet frifinnelser

Rettssakene mot de tusenvis av påståtte mafiamedlemmene ble i seg selv et problem for Mori. Han fryktet at bevisene var for tynne og ville føre til frifinnelse av de fleste.

Noe måtte gjøres for å unngå at den fascistiske regjeringen skulle tape ansikt, og Mori slapp kritikk.

Mussolini hadde forutsett problemet og sendte den beinharde statsanklageren Luigi Giampietro til Sicilia for å avløse en kollega som etter Mussolinis mening var altfor opptatt av juss og beviser.

Giampietro var derimot en stålsatt type som blant annet mente at «vennlighet blir tolket som svakhet og gjør kriminelle arrogante».

Mori overtalte i hemmelighet Giam­pie­tro til å legge maksimal vekt på spesialstyrkens og andre politifolks utsagn – også selv om ingen andre beviser tydet på at den tiltalte var skyldig.

I et brev til Giampietro understreket han også at «ingen må få milde straffer». Av de 11 000 arresterte i politiets varetekt var noen hundre av dem faktisk mafiafolk, men de fleste kom fra bunnen av bandenes hierarki.

De mange tusen andre var småkriminelle uten tilknytning til mafiaen eller uskyldige. Av de 430 som ble arrestert i Gangi i 1926, ble bare 154 stilt for retten, mens resten måtte slippes fri.

De tiltalte fra Gangi-aksjonen fikk sakene sine vurdert i en uoversiktlig og forhastet skueprosess som begynte 4. oktober 1927. Alle 154 satt innesperret i rettsbygningen i den sicilianske byen Termini Imereses på én gang.

I løpet av bare seks uker ble de kryssforhørt, og 300 vitner avga forklaringer i et rasende tempo, for Mussolini – utstyrt med nye diktatoriske fullmakter – forlangte lynjustis.

Ikke overraskende ble bare åtte frifunnet, mens sju fikk fengsel på livstid og res­ten mellom 5 og 30 år bak lås og slå. En slakter ble for eksempel dømt fordi mafiafolk jevnlig møttes i butikken hans og snakket sammen i køen.

En annen ble dømt fordi han ifølge et tvilsomt vitne «var med på å bekjempe sosialistiske aktivister i Corleone, og det var bare mafiaen som gjorde slikt».

Moris suksess førte til hans fall

Moris kampanje varte i fem år og sendte 1200 antatte mafiafolk i fengsel, mens et ukjent antall ble tvangsforflyttet til fastlandet.

Selv om de fleste dømte var småfisker, satte klappjakten en støkk i livet på mange mafiabosser, som enten la ned sine kriminelle aktiviteter eller flyktet ut av landet. Særlig USA var et populært tilfluktssted for mafiabosser.

På tross av alle de uskyldige ofrene ble mafiaens makt betydelig svekket, og kriminaliteten på Sicilia falt dramatisk. Blant annet ble det begått 224 drap i provinsen Palermo året før Moris ankomst.

Etter fem års kamp mot mafiaen var antall drepte i provinsen i 1929 nede i fem. Væpnede ran falt fra 312 i 1923 til bare tre i 1929, mens pengeutpressing krympet fra 72 saker til bare én.

Dalende kriminalitet frigjorde krefter til å undersøke rykter om at fascistiske toppolitikere på Sicilia var i lommen på mafiaen. Mori kastet seg nidkjært over oppgaven og fikk flere av dem avskjediget før Mussolini grep inn.

23. juni 1929 mottok Mori sin avskjedigelse – pakket inn i høflige fraser der Il Duce takket ham for en «lang og prisverdig innsats for fedrelandet».

Som et plaster på såret ble Mori medlem av Italias senat, men frem til sin død i 1942 kom han aldri over sparkingen.