Skatteparadiser er et relativt nytt fenomen. De første spede skrittene ble tatt i 1880-årene i New Jersey, USA, hvor statens økonomisk pressede guvernør innførte easy incorporation, som tillot at forretningsfolk raskt kunne opprette en virksomhet i New Jersey.
Andre stater stilte store juridiske og økonomiske krav til nye selskaper for å unngå konkurser, men i New Jersey ble kravene barbert ned til et minimum og supplert med en lav selskapsskatt. Målet var å lokke nye virksomheter til staten.
Mange land forvandlet seg på 1960-tallet til skatteparadiser, hvor rike mennesker kunne deponere pengene sine.
Det neste skrittet kom i 1929, da en britisk domstol avgjorde at et selskap som var registrert i Storbritannia, ikke skulle betale skatt i landet hvis dets aktiviteter lå i et annet land. Dermed ble det åpnet et smutthull i skattelovgivningen som gjorde det mulig for oversjøiske britiske områder å fungere som skatteparadiser.
Sveits beskyttet bankene
Det tredje skrittet mot vår tids skatteparadiser ble tatt i Sveits i 1934. Her besluttet parlamentet å beskytte landets banker mot konkurser med en ny banklov, som betydde at bankenes konti og handler var å betrakte som forretningshemmeligheter.
De britiske skattemyndigheder har flere gange prøvet at slå til mod skattesnydere – bl.a. med denne kampagne fra 2014.
I tiårene etterpå lot flere regioner og stater seg inspirere av de tre historiske milepælene og forvandlet seg til skatteparadiser, hvor svindlere kunne opprette hemmelige selskaper. Spesielt på 1960-tallet tok fenomenet av, og bl.a. Caymanøyene, Singapore, Irland og Dubai ble til skatteparadiser. I 1990-årene eksisterte det minst 60 skatteparadiser rundt om i verden.