Når begynte vi å ta forbryterbilder?

Praksisen med å ta bilder av arresterte begynte rundt 160 år tidligere - bare noen få år etter at fotografiet ble oppfunnet.

Belgisk politi var de første politimyndighetene som så potensialet i den nye teknologien. Allerede i 1843 fotograferte de innsatte i landets fengsler slik at de kunne identifiseres hvis de havnet bak murene igjen.

Ideen spredte seg raskt, og i løpet av få år hadde også politiet i storbyer som London, Paris og New York tatt til seg forbryterbildene og laget album med personer fra den kriminelle underverdenen.

Bildene ble gjerne ledsaget av korte tekster som beskrev forbryternes spesielle kjennetegn, som tatoveringer og arr.

Fingre og føtter skulle avsløre forbrytere

Det moderne forbryterbildet med front- og sideportrett ble utviklet av den franske politimannen Alphonse Bertillon i 1888.

Han standardiserte avstanden, vinkelen og lyset på fotografiet slik at bildene kunne sammenlignes, og forsynte alle bildene med mål, blant annet lengden på den anholdtes hode, ører, føtter og fingre.

Målet var å identifisere vaneforbrytere, selv om de var forkledd.

Bertillons metode vant gehør, men måtte tidlig på 1900-tallet gi tapt for en ny oppfinnelse - fingeravtrykk - som viste seg å være mer nøyaktig til identifikasjon.

Selv om Bertillons målinger forsvant, overlevde hans standardiserte forbryterbilder og brukes fortsatt, noe [USAs tidligere president] (https://historienet.no/om-historienetno/abonnement/topp-8-usas-verste-presidenter) Trump nå kan nikke gjenkjennende til.