Noe er fryktelig galt på Second Street i byen Fall River i Massachusetts da doktor Seabury Bowen stopper hestevognen sin foran nr. 92, familien Bordens toetasjes hus.
Bowen har i sine år som lege sett mye elendighet, men denne dagen – torsdag 4. august 1892 – venter et syn han aldri vil glemme.
«Hva er i veien, Lizzie?» spør Bowen da han går inn gjennom inngangsdøren i huset kl. 11.15 og møter 32 år gamle Lizzie Borden, som bor i huset sammen med faren, Andrew Borden, og stemoren, Abby Borden.
Lizzie forklarer at hun tror at faren hennes har blitt stukket ned. Hun har funnet ham på sofaen i dagligstuen med blod overalt, men hun har ikke turt å undersøke faren nærmere.
«Det er forferdelig.» Legen Seabury Bowen etter å ha sett liket av Andrew Borden.
Doktor Bowen skyver opp stuedøren. På sofaen ligger ganske riktig Mr. Borden, men legen kan ikke gjenkjenne pasienten sin. Bordens ansikt er forvandlet til en blodig klump med knuste knokler. Den 69 år gamle mannen er steindød.
«Det er forferdelig», fastslår legen da han kommer ut i entreen, der Lizzie Borden blir trøstet av naboer og stuepiken Bridget Sullivan.
Plutselig går det opp for stuepiken og naboene at ingen av dem har sett stemoren Abby Borden. De gjennomsøker huset og finner den 64 år gamle kvinnen på gjesterommet i andre etasje – drept av utallige hugg i bakhodet.
Det makabre dobbeltdrapet i Fall River blir en av de mest omtalte kriminalsakene i USAs historie – ikke bare på grunn av grusomheten, men også fordi saken avslører en massiv forutinntatthet når det gjelder hvem folk mente kunne stå bak en slik bestialsk forbrytelse.
Så da politiet endelig offentliggjorde navnet på sin hovedmistenkte, gispet hele USA av forbløffelse.
Lizzie Bordens far var styrtrik
Andrew Borden var ved sin død en særdeles velstående mann. Formuen hans beløp seg til over 500 000 dollar – en uhyre sum i en tid da en arbeider tjente ca. 200 dollar i året.
Borden hadde vokst opp i fattige kår, men han skapte seg en forretning på salg av trevarer, og med tiden tjente han en formue som eiendomsspekulant.
Han sløste imidlertid ikke med pengene, og selv om døtrene hans, Lizzie og den ni år eldre Emma, fikk fine kjoler og pelskåper, var jentene lei av å bo i Second Street når faren hadde råd til et herskapshus i det fasjonable nabolaget «The Hill».
«Hva er galt med huset? Det er bra nok for meg», svarte Borden da en venn boret i saken.
Men det var ikke godt nok for Lizzie, som desperat ønsket å kunne invitere medlemmer av byens overklasse på middag i et fasjonabelt hjem.
«Det at hennes far konsekvent nektet å underholde gjester, gjorde henne sint», uttalte Lizzies onkel.
Lizzie Bordens far hadde blitt rik på salg av eiendommer, men han levde et nøysomt liv.
Til gjengjeld hadde Lizzie ifølge bysladderen et lemfeldig forhold til andres eiendom. I alle fall forsvant det ofte varer fra butikker som Lizzie besøkte. Butikkeierne tilkalte imidlertid aldri politiet – i stedet sendte de en diskré regning til Mr. Borden, som beredvillig betalte for naskeriene.
Men da det forsvant smykker fra stemorens rom, fikk faren tilsynelatende nok. Fra da av låste familien stort sett alle dører i huset – også de indre.
Utad opprettholdt imidlertid Lizzie, som sommeren 1892 var den eneste av de to døtrene hjemme, fasaden som den respektable piken. Den 32 år gamle peppermøen arbeidet frivillig i byens kristne foreninger og underviste også barn på søndager.
Etterforskere ankom huset
Utpå ettermiddagen den 4. august strømmet politifolk til Second Street. Lizzie hadde gått opp på rommet sitt, så etterforskerne måtte be henne låse opp døren slik at de kunne snakke med henne.
Lizzie fortalte at faren hadde gjort ærender om formiddagen. Da han kom hjem kl. 10.40, satt hun på kjøkkenet og leste.
Like etter gikk hun inn i dagligstuen og vekslet noen ord med ham før hun gikk ut i skjulet i bakgården for å lete etter noen fiskeredskaper.
På vei ut lot hun bakdøren til huset stå på gløtt, og da hun kom tilbake 20 minutter senere, la hun merke til at bakdøren sto mer åpen.
Like etter oppdaget Lizzie farens mishandlede lik på sofaen og ropte på stuepiken, som kom ned fra loftsrommet sitt og løp ut for å få tak i dr. Bowen.
Huset var en labyrint med låser overalt
Familiehuset Borden var toppsikret med lås på alle ytterdører. Rikmannen hadde også modernisert boligen på en måte som gjorde det nærmest umulig for en gjerningsmann å bevege seg usett rundt i huset.
Hoveddøren vanskelig å åpne
Andrew Borden var opptatt av at huset skulle være låst. Låsen på ytterdøren var så gjenstridig at stuepiken måtte åpne den fra innsiden da han kom hjem på drapsdagen kl. 10.40.
Bakdøren ikke en mulighet
Ifølge Lizzie lot hun bakdøren stå på gløtt da hun etter farens hjemkomst gikk ut i skjulet. Men selv hvis døren ga en morder tilgang, forklarte det ikke drapet på Abby Borden, som skjedde halvannen time tidligere.
Sidedøren var konstant låst
Det krevdes en nøkkel for å komme inn i huset via sideinngangen. Her var døren nemlig alltid låst.
Huset var en labyrint
En ombygging medførte at huset ikke var helt logisk innrettet. For å komme opp til rommet der Abby ble drept, måtte morderen gå gjennom kjøkkenet og stuene. Og det var vanskelig å gjøre usett.
Lizzie oppholdt seg i skjulet
Ifølge Lizzie befant hun seg i skjulet i hele 20 minutter, mens morderen begikk dobbeltdrapet. Da en betjent gjennomsøkte skjulet, lurte han på «hva i all verden en jente kunne bruke 20 minutter på her».
Den grufulle brutaliteten fikk politiet til å anta at morderen måtte være en mann, og nabolagets mange fattige katolske immigranter kom derfor under mistanke.
Allerede etter få timer anholdt politiet en portugisisk mann som hadde arbeidet for Mr. Borden. Han viste seg imidlertid å ha alibi og måtte løslates.
Heller ikke teorien om at drapsmannen var en tilfeldig innbruddstyv, holdt stikk, ettersom ingenting var blitt stjålet. Til gjengjeld undret betjentene seg svært over Lizzie Bordens oppførsel.
Morder var halvannen time i huset
Politiavhøret av Lizzie avslørte en høyst atypisk reaksjon på de grusomme drapene.
«Lizzie sto ved fotenden av sengen og snakket rolig og fattet. Det var ikke det minste tegn på bestyrtelse, ingen tegn på bedrøvelse eller sorg, ingen klagesang, ingen kommentarer til forbrytelsens grusomhet», mintes en betjent.
«Hun er ikke min mor!» Lizzie, da politimann kalte Abby Borden for hennes mor.
Visesheriff John Fleet la spesielt merke til Lizzies reaksjon da han omtalte Abby Borden som moren hennes.
«Hun er ikke min mor!» svarte Lizzie med avsky i stemmen.
Troverdigheten hennes ble også trukket i tvil da stuepiken Bridget Sullivan fortalte at hun hadde hørt Lizzie le oppe i andre etasje, akkurat da hushjelpen låste Mr. Borden inn kl. 10.40, da han kom hjem etter sine ærender.
Lizzie hadde ellers fortalt politiet at hun satt på kjøkkenet på det tidspunktet. På den annen side vurderte leger at den nesten størknede blodpølen rundt Abby Borden tydet på at hun var blitt drept én til halvannen time før Andrew Borden, som med sikkerhet døde mellom 10.45 og 11.05.
Morderen hadde altså oppholdt seg i huset i minst en time, uten at verken stuepiken eller Lizzie hadde hørt eller sett det minste.
«Jeg har svart på så mange spørsmål, og jeg er så forvirret at det er vanskelig å skille ting fra hverandre», forsvarte Lizzie seg under et to timer langt rettslig forhør som etterforskerne gjennomførte fem dager etter drapet.
Etter avhøret rakte Fall Rivers sheriff Lizzie en lapp:
«Her har jeg en arrestordre på deg», konstaterte han tørt.
Mange mistenkte var under lupen
Brøt immigranter seg inn?
En av politiets første teorier var at portugisiske immigranter, som fantes i stort antall i området, hadde brutt seg inn og drept ofrene. Men ingen verdisaker manglet, og det var vanskelig å se hvorfor røvere skulle gå så brutalt til verks.
Sto svogeren bak?
Flere mente at Andrew Bordens svoger, John Morse, som hadde overnattet i huset natten før drapene, var morderen. Rasende lokale personer forsøkte derfor å lynsje ham. Morse kunne imidlertid bevise at han befant seg langt fra huset på drapstidspunktet.
Gikk stuepiken grassat?
Stuepiken Bridget Sullivan var sammen med Lizzie Borden den eneste som med sikkerhet befant seg i huset på drapstidspunktet. Hun hadde ytret seg negativt om Andrew Borden, men hadde ingenting å vinne på mordene – bortsett fra arbeidsløshet.
Fikk farens fiende nok?
Lizzie Borden hevdet selv at faren hadde flere fiender. Dagen før drapene måtte Mr. Borden kaste en gjest som han ble uvenn med, ut av huset, og en natt tidligere på sommeren hadde en mann lusket rundt foran inngangsdøren.
Datteren endte i retten
Hele USA fulgte med da saken mot Lizzie Borden startet 5. juni 1893.
«Århundrets rettssak» kalte journalistene den 13 dager lange affæren, som viste at rikmannsdatteren hadde sterke støttespillere.
Byens overklassefamilier mente fortsatt at morderen måtte finnes i det fattige innvandrermiljøet, mens kristne kvinnegrupper påpekte at det var helt umulig for en kvinne med Lizzies oppdragelse og kristne tro å begå mord på sin egen far.
Aktor mente derimot at han hadde sterke indisier for at datteren var morderen:
Hun famlet rundt i sine forklaringer og hadde tilsynelatende befunnet seg i huset da stemoren ble drept. Likevel hadde hun ikke hørt noe.
Datteren hadde dessuten oppholdt seg i skjulet for første gang på flere måneder – akkurat i de minuttene faren ble myrdet.
Lizzie Bordens dyktige advokater plukket anklagerens sak fullstendig fra hverandre.
I tillegg hadde Lizzie ifølge en venninne brent en kjole midt på natten tre dager etter drapene, og dagen etter brenningen fant politiet også et øksehode i kjelleren i Borden-hjemmet. Ifølge anklagerne hadde skaftet på øksen blitt brukket ganske nylig. Og det var vesentlig at den skarpe eggen på øksen stemte overens med ofrenes kranielesjoner.
Men fremfor alt hadde Lizzie Borden et motiv: Hun var arving til en stor formue og hadde ved flere anledninger vist avsky for sin far og stemor.
Likevel avkledde Lizzies høytlønte forsvarsadvokater anklageren. Mangelen på blodspor ble det avgjørende punktet. Politiet hadde ikke funnet noen klær som kunne knytte Lizzie til drapene.
«Det finnes ikke et eneste blodspor; det finnes ikke et våpen de med sikkerhet kan knytte til henne.» Lizzie Bordens forsvarer under rettssaken.
Kjolen hun brente, fantes ikke lenger. I tillegg kunne ikke anklagerne bevise at øksehodet faktisk var drapsvåpenet. Selv om øksen som ble funnet, var drapsvåpenet, kunne ingen bevise at Lizzie hadde brukt den.
«Det finnes ikke et eneste blodspor; det finnes ikke et våpen de med sikkerhet kan knytte til henne», sa forsvarer Andrew Jennings, som avsluttet med å minne de tolv jurymedlemmene om at tvilen alltid må komme tiltalte til gode.
Etter bare én time kom juryen tilbake med dommen: «Ikke skyldig.»
Da ordene falt, brøt tilhørerne i den fullsatte rettssalen ut i jubel og applaus.
Lizzie fikk sin drømmebolig
Langt fra alle var imidlertid tilfredse med dommen. Ifølge New York-avisen Rochester Democrat & Chronicle mente tre av fire amerikanere at Lizzie Borden var skyldig.
Spesielt landets fattige var utilfredse og så dommen som et eksempel på at de rike kunne slippe unna med hva som helst.
Huset hvor Lizzie Bordens far og stemor ble drept, finnes fortsatt. Det er imidlertid blitt renovert flere ganger siden mordene i 1892.
Men retten hadde talt, og med frifinnelsen ble Lizzie rik. Bare tre uker etter rettssaken flyttet hun inn i en fasjonabel bolig i drømmenabolaget «The Hills», hvor hun ansatte en husholderske, to tjenestepiker og en privat kusk til å oppvarte seg.
Ingen ble noen gang dømt for dobbeltdrapet. Men i årene som fulgte, trakk selv Lizzies velstående venner støtten sin, muligens fordi de heller ikke kunne unngå mistanken:
Slapp Lizzie Borden unna med drap?