Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Populær roman inspirerte til mord

Kan litteratur få alminnelige mennesker til å begå mord? Dette spørsmålet måtte Viktoriatidens engelskmenn stille seg da aristokraten lord William Russell ble funnet død med halsen skåret over.

Imageselect

Stuepiken Sarah Mancer merket med en gang at noe var galt.

Hun hadde stått opp tidlig denne onsdagen, 6. mai 1840, for hun hadde en travel dag foran seg i huset til tidligere parlamentsmedlem lord William Russell i Norfolk Street i londonbydelen Mayfair.

På vei ned trappen fra kvistværelset fikk hun øye på herrens varmeflaske. Den lå på gulvet foran døren til rommet hans.

Så fant hun biblioteket i fullstendig uorden – skrivebordet var veltet, fire av skuffene sto åpne, og på gulvet fløt det med løse papirer.

Likevel ga ikke Sarah etter for den stigende frykten, for den 72 år gamle lorden hadde blitt temmelig eksentrisk på sine eldre dager og hadde det med å rote på biblioteket.

Da Sarah kom ned i første etasje, oppdaget hun at inngangsdøren ikke var låst. Inne på spisestuen lå lysestakene hulter til bulter på gulvet, og alle skapdørene var åpne.

Nå kjente hun at frykten overmannet henne.

Hun spurtet opp trappene igjen, vekket kokken og fortsatte til kammertjeneren. «Courvoisier! Vet du om det har skjedd noe i natt?» ropte hun gjennom døren.

Men François Benjamin Courvoisier visste ingenting da han blek og fortumlet åpnet døren.

«Du gode gud!» utbrøt han forferdet da han så de kaotiske tilstandene i bib­lioteket. Han bekreftet det Sarah hadde tenkt: «Det har vært innbrudd!»

«Vi må finne herren med en gang», ropte Sarah, og begge løp opp trappen.

Inne på det mørke soverommet til lord Russell åpnet kammertjeneren vinduet ut til Norfolk Street idet stuepiken nærmet seg sengen.

Den var delvis skjult av et forheng som hang tungt ned fra en baldakin.

I lyset fra vinduet så hun den døde lord William Russell.

Madame Tussauds voks­kabinett kunne være gjenstand for satire. Her er det fylt med fryktinngytende damer.

© Imageselect

Redselskabinett fullt av mordere

Interessen for forbrytelser steg til nye høyder da den frans­ke vokskunstneren Marie Tussaud i 1835 åpnet vokskabinettet sitt i London.

Under den franske revolusjonen hadde hun blitt tvunget til å lage voks­hoder av utvalgte giljotinoffer – blant dem Ludvig 16. og dronning Marie-Antoinette – som ble stilt ut på revolu­sjonsmuseet.

En del av figurene tok hun senere med seg til England. Hun stilte først og fremst ut kjendiser og kongelige, men i tillegg innredet hun et eget rom – Redselskabinettet – til forbrytere og andre avskyvekkende individer.

Også lord Russells drapsmann, François Benjamin Courvoisier, måtte få en plass her etter henrettelsen, besluttet Marie Tussaud.

Da liket av Courvoisier var hentet ned fra galgen og båret inn i Newgate-fengselet, sto en av Tussauds assistenter klar til å lage en avstøpning av ansiktet til den døde.

Sammen med tegninger som var laget i løpet av rettssaken, ble masken brukt til å lage en voks­figur av Courvoisier som ble stilt ut i Redsels­kabinettet.

Kroppen var kald og stiv. Det var blod både på puten, på lakenet og på et håndkle som dekket likets ansikt.

«Min herre! Min herre!» utbrøt Sarah skrekkslagen og løp ned trappen og ut på gaten, der skrikene og den inntrengende ringingen hennes på dørene til nabohusene raskt vekket det meste av Norfolk Street.

«Få tak i politiet!» ropte hun til den første hun fikk kontakt med. «Herren min har blitt myrdet!»

Tyvegods gjemt bak panelet

Inne i nummer 14 lå lord William Russell i sengen med strupen skåret over med et enkelt snitt.

Livet hans var over for flere timer siden, men oppklaringen av drapet hadde ikke begynt enda, og saken skulle bli en av de mest oppsiktsvekkende i det viktorianske England.

Snittsåret i strupen til lord Russell var så dypt at det nesten hadde skilt hodet fra kroppen.

Luftrøret var skåret over, og en sju centimeter lang flenge gikk langs strupen. Det dype såret utelukket enhver tanke om selvmord.

Drapet sendte rystelser gjennom London-befolkningen og ble debattert blant samfunnstoppene: Hvis en aristokrat som lord Russell ikke var trygg i sin egen seng, hvem kunne være det da?

«Det er virkelig en svært mystisk sak», skrev statsminister lord Melbourne i en orientering til dronning Victoria.

«Det er spor etter innbrudd på hoveddøren, men ingen tegn til at noen har befunnet seg på yttersiden. Og det er ikke stjålet noe særlig av verdi».

Gjerningsmannen måtte være en som hørte til i huset, og mistanken falt snart på utlendingen – kammertjener Courvoisier, som var ny i staben.

Den 23 år gamle sveitseren hadde vært upopulær hos lorden, som aldri la skjul på at han syntes den unge mannen var indiskré, udannet og skjødesløs.

Og mens mer og mer folk samlet seg på Norfolk Street for å snappe opp nytt om drapet, prøvde politiet å finne håndfaste bevis mot den sveitsiske kammertjeneren.

Skjult hos kammertjeneren lå blodige lommetørklær – men stammet blodet fra lord Russell?

© Imageselect

Det avgjørende gjennombruddet i etterforskningen kom to dager senere, fredag 8. mai: Et veggpanel på rommet til kammertjeneren satt løst, og bak treverket fant etterforskerne fire ringer som hadde tilhørt lord Russell, noen gullmynter og et par blodflekkete lommetørklær.

Kammertjeneren ble pågrepet.

Dødelig appetitt på krim

Politiet gransket bakgrunnen til Courvoisier nøye. De avhørte både familien hans i Sveits, venner og tidligere arbeidsgivere.

Likevel var det umulig å finne noe som kunne forklare hvorfor 23-åringen skulle ha skåret strupen over på herren sin.

Et viktig spor, nemlig boken som Courvoisier nettopp hadde lest, tenkte ingen på å kikke i. Det var romanen Jack Sheppard.

Akkurat i disse årene var England rammet av en glupende leselyst som særlig rettet seg mot forbryterromaner, eller Newgate-fortellinger, som de ble kalt, etter det store London-fengselet.

Særlig lesere fra underklassen var glade i fortellingene om heroiske hovedpersoner fra trange kår som med ran og drap likevel klarte seg i livet.

Kjente forfattere dyrket New­gate-sjangeren i romanene sine, blant dem Charles Dickens i Oliver Twist, men i månedene før drapet på William Russell snakket londonerne bare om én bok: romanen Jack Sheppard.

Forfatteren William Harrison Ainsworth var inspirert av en virkelig forbryter med samme navn som hadde levd i England hund­re år tidligere.

Den virkelige Jack Sheppard var født i 1702. Som tømrerlærling oppdaget han hvor lett det var å stjele fra huset til kundene når han arbeidet der.

Våren 1723 begikk han sitt første tyveri: to sølvskjeer. Ingen oppdaget noe, og Jack ble modigere.

Utpå sommeren forlot han læreplassen for å bli forbryter på fulltid.

Han ble tatt flere ganger, men hver gang klarte han å befri seg fra jernlenkene og stikke av. Og for hver flukt ble Jack Sheppard mer beundret i London.

En uhyggelig inspirerende bok

Med Jack Sheppard hadde William Harrison Ainsworth skrevet en bestselger, og suksessen fortsatte på de skrå bredder: Seks av teatrene i byen oppførte en dramatisert versjon av fortellingen.

«Har du vært og sett Jack Sheppard? Har du lest den?» spurte folk hverandre på gaten – og de gikk gjerne flere ganger i teatret for å få med seg alle utgavene av den respektløse Jack.

Ett enkelt snitt drepte lord Russell. Såret var så dypt at det nesten skilte hodet fra kroppen.

© Harvard Law School library

Tynt bevismateriale felte kammertjeneren

Politiet hadde begrensede etterforsk­ningsmuligheter da drapet på lord William Russell skulle oppklares i 1840.

Metoder som blodanalyse og sammenligning av fingeravtrykk ble ikke tatt i bruk før femti år senere.

Og siden det samtidig fantes et sterkt ønske hos det engelske etablissementet om en rask oppklaring av drapet, prioriterte både politi og dommere hurtighet fremfor grundighet i etterforskningsarbeidet.

Derfor ble det aldri undersøkt om blodet på lommetørklærne som ble funnet på rommet til Courvoisier, stammet fra lord Russell.

Det kunne heller ikke fastslås hvilken kniv Courvoisier hadde brukt til drapet, eller om andre kunne ha lagt mynter og gullringene til lord William bak panelet på rommet til Courvoisier.

De funne gjenstandene ble betraktet som avgjørende bevis for at kammertjeneren sto bak drapet.

Hos legestanden snakket man om at det var merkelig at Courvoisier skulle ha klart å ta livet av lorden med ett enkelt snitt over strupen.

Selv om det høres lett ut i romanen Jack Sheppard, og også så sånn ut når skuespillere spilte ut drapet på de skrå breddene i London, var sannheten at det skulle atskillige krefter og anatomisk kunnskap til for å utføre det skjebnesvangre snittet.

Men selv om man gjorde obduksjoner på denne tiden, ble det aldri utført en på lord William Russell.

Ettersom kammertjeneren tilsto drapet, var ingen interessert i å undersøke om han kanskje dekket over noen, eller om han hadde hatt en medsammensvoren.

Forfatteren var stolt av verket sitt. Det så ut til at han hadde funnet oppskriften på den perfekte romanen.

«Sannheten er at når vi skriver for pøbelen, så bør vi ikke skrive for godt», innrømmet William Harrison Ainsworth blankt.

Men snart kunne avisene fortelle om forbrytelser som hadde en tydelig forbindelse til boken. Blant annet ble tre unge menn pågrepet og dømt for en rekke ran og flere tilfeller av hærverk.

Under forhørene innrømmet alle de tre forbryterne at de hadde hentet inspirasjon fra Jack Sheppard.

«Jeg ville finne ut om jeg kunne gjøre det samme som han», forklarte en av de unge mennene, og i pressen ble uttrykket «en Jack Sheppard» tatt i bruk om unge kriminelle.

Dermed hadde en Newgate-fortelling overskredet grensen mellom fiksjon og virkelighet – en utvikling som skremte de øverste lagene i samfunnet.

Forfatteren Mary R. Mitford beskrev Jack Sheppard som «et mareritt av en bok».

Politiet så imidlertid ingen sammenheng mellom boken og kammertjenerens forbrytelse, og den mistenkte sveitseren sto på at han var uskyldig.

Verken gullringene eller de blodige lommetørklærne fikk ham til å vakle.

Dramaet mangler en avslutning

Rettssaken mot Courvoisier begynte 18. juni 1840 i rettsbygningen Old Bailey.

Fra første stund fikk begivenheten kolossal oppmerksomhet, og en horde av nysgjerrige stimlet sammen foran rettsbygningen for å få en plass.

De aller fleste møtte opp forgjeves og måtte nøye seg med de fyldige avisreferatene.

Courvoisier erklærte seg ikke skyldig, og i løpet av rettssaken vant han – som heltene i en Newgate-bok – folkets sympati.

40 000 mennesker møtte opp ved Newgate-fengselet for å se drapsmannen François Benjamin Courvoisier hengt.

© Bridgeman Images

I arresten ble han venner med vaktene, som var enige om at kammertjeneren med de sørgmodige øynene umulig kunne være noen drapsmann.

Retten så annerledes på det. Selv om advokaten til Courvoisier gjorde det han kunne for å forsvare klienten sin under den tre dager lange rettssaken, ble kammertjeneren kjent skyldig i drapet på lord William Russell.

Dommen innebar offentlig henging foran Newgate-fengselet. Juryen hadde ikke latt seg forføre av folkestemningen, het det.

Etter dommen ble Courvoisier sendt til Newgate, men misnøyen hos befolkningen i London var stor: Så lenge den dømte nektet seg skyldig, manglet fortellingen om drapet på lord Russell et svar på hvorfor den 23 år gamle Courvoisier skulle ha blitt drapsmann.

På samme måte som de alltid fikk en forløsende avslutning i en Newgate-roman, ønsket londonerne en ordentlig forklaring her også. Da den kom, var den verre enn noen hadde forestilt seg.

Drapsmannen tilstår til slutt

«Verden skal vite at ideen om å ta livet av ham kom til meg da jeg hadde lest Jack Sheppard», sa François Benjamin Courvoisier da han tre dager etter dommen avla tvungen vitneforklaring til fengselsdirektøren i Newgate.

Sveitseren hadde endret forklaring, og denne gangen var ordene hans sanne, erklærte han. Courvoisier hadde ikke lenger noe å tape:

«Jeg ble ikke skremt av hvor slu Jack Sheppard var, jeg ble imponert», sa Courvoisier og begrunnet drapet med at han var lei av å være hos lord Russell.

Arbeidet var kjedelig, og han følte seg ikke velkommen.

Etter drapet på lord Russell gjorde Charles Dickens endringer i Oliver Twist.

© Heritage Auction Gallery

Kjent forfatter i opprør etter den offentlige henrettelsen

Da drapsmannen François Benjamin Courvoisier ble henrettet foran Newgate-fengselet i London, befant den berømte forfatteren Charles Dickens seg i menneskemylderet foran skafottet.

Dickens hadde blitt indirekte innblandet i saken, siden han selv hadde skrevet en roman i Newgate-sjangeren, som hadde forbryteren som helt: Oliver Twist fra 1839.

«Jeg vil se en ende på hele dette dramaet», sa Dickens, som var like sjokkert over tilståelsen fra Courvoisier som alle andre.

Men den offentlige hengingen påvirket Dickens enda mer:

«Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle finne medmenneskene mine så frastøtende», skrev han om publikummet, som ikke uttrykte den minste medlidenhet eller sorg.

I stedet hoiet de og kom med tilrop:

«Folk oppførte seg som om de var på teater og stykket endelig hadde kommet til den avsluttende scenen».

Og selv om Dickens avskydde Courvoisier for det han hadde gjort, vemmet han seg enda mer over offentlige henrettelser. Siden ble han en glødende talsmann for å avskaffe den barbariske tradisjonen.

«Det var så motbydelig, ydmykende og meningsløst at loven viste seg å være like grusom som drapsmannen», sa han. Han var overbevist om at en henrettelse er direkte skadelig for tilskuerne.

Etter drapet på lord William Russell gjorde Charles Dickens det han kunne for å ta avstand fra Newgate-sjangeren.

Da romanen om Oliver Twist kom ut i ny utgave, skrev Dickens et nytt avsnitt i boken der han understreket at formålet med den ikke var å hylle kriminelle og kriminelle handlinger, men i stedet vise frem hvor grusomt forbryterne måtte bøte for ugjerningene sine.

«Slik gjør jeg samfunnet en tjeneste», forklarte han.

Courvoisier ville mye heller leve som den lovløse helten i romanen.

Derfor hadde han planlagt å stjele så mye penger fra herren sin at han kunne leve som kriminell og se verden.

Men lord Russell hadde tatt ham på fersk gjerning, og for å unngå et langt fengselsopphold hadde Courvoisier blitt nødt til å ta livet av herren sin.

«Jeg stakk kniven i ham og dro den over strupen på ham», forklarte kammertjeneren uten omsvøp.

Tilståelsen sendte sjokkbølger gjennom England.

Folk kunne til nød godta at Jack Sheppard inspirerte noen få lømler til å begå småtyverier og guttestreker, men at romanen kunne være skyld i et drap, vakte bestyrtelse i dronning Victorias rike.

Ukeavisen The Examiner kunne til og med påvise at drapet kunne ha vært planlagt og ikke bare et resultat av uheldige omstendigheter:

Det fantes en skremmende parallell mellom beskrivelsen Courvoisier ga av drapet, og en passasje i boken, der heltinnens makker Blueskin tar livet av en kvinne ved å «stikke kniven i henne og dra den over strupen på henne».

«Hvis det er én bok som fortjener å bli brent av bøddelen, så er det Jack Sheppard», slo The Examiner fast.

All sympati for sveitseren forsvant sammen med bokens popularitet – og tilståelsen fra Courvoisier gikk hardt inn på forfatteren, Ainsworth.

Han prøvde å forsvare boken ved å hevde at det var den virkelige forbryteren, Jack Sheppard fra 1700-tallet, som hadde inspirert kammertjeneren til drap – men det ville ingen høre på.

I stedet brøt forlaget med ham, og han ble utstøtt fra litterære kretser.

På teatrene fikk skuespillerne merke hvordan stemningen hadde snudd. Fra den ene dagen til den andre sviktet publikum stykket om Jack Sheppard, som før hadde trukket fulle hus.

Jack Sheppard blir forbudt

Den 6. juli 1840 ble François Courvoisier ført fra cellen til galgen foran Newgate-fengselet.

Omkring førti tusen hadde møtt opp for å se den unge drapsmannen bli hengt, og i gatene omkring fengselet var det tjukt av folk som hadde kommet for sent til å få en god plass.

Så snart Courvoisier kom til syne på skafottet, begynte folk å rope og hoie.

Det tok Courvoisier et og et halvt minutt å dø – og med ham døde interessen for Newgate-romanene.

«Jack Sheppard knyttet fantasien altfor tett til blodige gjerninger», sa direktøren for Newgate-fengselet, og mange var enige.

Engelskmennene så på Jack Sheppard som farlig, og london-teatrene fikk forbud i førti år mot å spille stykket.

Dessuten advarte myndighetene mot den skadelige virkningen New­gate-romaner hadde på barn.

Etterskrift:

Den virkelige Jack Sheppard ble pågrepet 1. november 1724.

Han bar silke og diamanter og hadde selskap av to elskerinner.

To uker senere ble han ført til galgen og hengt.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul