René Wassing kikker på Michael Rockefeller og ber ham nok en gang om ikke å forlate båten deres. I et døgn har de to unge eventyrerne sittet overskrevs på en kantret dobbeltkano og ventet på nyheter fra sine to lokale guider, som har svømt i land for å hente hjelp.
Nå – kl. 8 om morgenen søndag 19. november 1961 – har den 23 år gamle Rockefeller fått nok av å vente på det kantrede fartøyet utenfor kysten av Ny-Guinea.
Michael Rockefeller kantret utenfor Ny-Guineas kyst lørdag den 18. november 1961.
«Jeg tror jeg kan klare det», forsikrer Rockefeller.
Han anslår at det er vel 10 km til kysten, som kan ses i det fjerne. En god svømmer som ham vil kunne klare den strekningen.
Og hvis Rockefeller får problemer, vil han bli holdt oppe av to tomme bensindunker som er bundet fast til beltet hans. Ellers har han bare på seg sine hvite underbukser og tykke briller.
«Asmat er som et gigantisk puslespill der deres forskjellige seremonier og kunststil utgjør brikkene» Michael Rockefeller om asmatfolket.
Det gir et lett støt i båten da Rockefeller skyver fra og tar de første svømmetakene i det lune vannet. Etter noen timer er amerikaneren så langt borte at kameraten Wassing bare så vidt kan ane ham.
Neste dag blir Wassing plukket opp av en redningsbåt, og en stor ettersøkning etter Rockefeller settes i gang. Men rikmannssønnen er som sunket i havet.
Rockefeller dro til Ny-Guinea
Michael Rockefeller var oldebarnet til den velstående John D. Rockefeller, som på slutten av 1800-tallet ble verdens rikeste mann gjennom oljeselskapet Standard Oil.
Han ble født i 1938 og vokste opp i et luksuriøst byhus på Manhattan. Her var han omgitt av suksess – ikke minst i form av faren, Nelson Rockefeller, som ble guvernør i staten New York mens Michael var tenåring.
Michael var ikke opptatt av å gjøre karriere innen næringslivet eller politikk som så mange av sine familiemedlemmer. I stedet var han lidenskapelig interessert i kunst- og kulturhistorie.
I 1960 dro Michael til Nederlandsk Ny-Guinea – i dag den indonesiske halvdelen av kjempeøya i det vestlige Stillehavet – for å studere de innfødte og deres kunst. På reisen ble Michael fascinert av asmatfolket, som han besøkte i den ufremkommelige jungelen sammen med den 34 år gamle nederlandske antropologen René Wassing.
Asmatfolkets kultur- og kunsthistorie fascinerte den unge Michael Rockefeller.
«Det er fullstendig utmattende å være her, men også spennende. Asmat er som et gigantisk puslespill, der deres ulike seremonier og kunststil utgjør brikkene», noterte Rockefeller i dagboken sin.
Asmatfolket levde i det sørvestlige Ny-Guinea. Stammene lå ofte i krig med hverandre, og Rockefeller fant ut at krigerne hadde for vane å kutte hodet av fiendene sine og beholde dem som trofeer. I tillegg spiste de også krigerne de hadde drept.
Imidlertid skapte kannibalstammene også noen uvanlig vakre pæler kalt bisj. Rockefeller ble så betatt av asmatfolket at han etter hjemkomsten til USA bestemte seg for å vende tilbake høsten 1961 for å kjøpe et stort parti bisj-pæler.
«Det er med ønsket om å gjøre noe eventyrlig i en tid hvor grenser i ordets opprinnelige betydning holder på å forsvinne», uttalte han med håp om å «bringe en stor samling til New York».
Asmatfolket skjærer ut såkalte bisj-pæler for å ære stammens forfedre. Pælene skjæres i mangrovetre og kan være opptil seks meter høye.
Stor ettersøkning ble satt i gang
I september 1961 ankom Rockefeller igjen Nederlandsk Ny-Guinea, hvor han møtte Wassing. De reiste i to måneder rundt på elvene og langs kysten i en primitiv katamaranbåt bestående av to sammenbundne kanoer med en påhengsmotor. Rockefeller samlet flere bisj-pæler samt utsmykkede våpen og flere dekorerte hodeskaller.
Lørdag 18. november kantret fartøyet deres på åpent hav, og et døgn senere tok Rockefeller sin skjebnesvangre beslutning om å svømme mot land. Alt ble satt i verk for å finne den savnede kjendisen.
«Jeg vil gjøre alt som står i min makt for å finne ham», sa Michaels far, Nelson Rockefeller.
«Jeg skrev til biskopen, og han forbød meg å snakke – å fortelle historien» Hubertus von Peij, nederlandsk misjonær.
Snart summet fly og helikoptre over jungelen, skip patruljerte langs kysten, og motorbåter suste oppover elvene. Etter en måned stoppet den offisielle ettersøkningen, og da det tilsynelatende ikke hadde dukket opp spor i 1964, ble Michael Rockefeller offisielt erklært død ved drukning.
Den forsvunne Rockefeller hadde vært bundet fast til de to dunkene som skulle holde ham oppe, og derfor undret mange seg over at liket aldri dukket opp. Myndighetenes forklaring var ganske enkel, om enn brutal: Michael Rockefeller hadde trolig havnet i magen på en hai eller en saltvannskrokodille.
Teoriene levde videre
Fordi Rockefeller hadde forsvunnet inn i et område med kannibaler og hodejegere, vokste en makaber mistanke frem i offentligheten: Rikmannssønnen hadde klart svømmeturen, men han var senere blitt drept av lokale krigere.
Rockefeller-familien savnet et svar og utlovet en dusør på 250 000 dollar for å få visshet. I 1979 hyret de til og med inn en privatdetektiv som reiste rundt på Ny-Guinea for å oppklare saken. Etter sigende vendte detektiven tilbake til New York med tre hodeskaller som han hadde skaffet seg hos lokale hodejegere.
Ifølge en senere TV-dokumentar på History Channel ble hodeskallene undersøkt, og antakelig tilhørte den ene Michael Rockefeller. I alle fall mente TV-stasjonen å vite at familien ga detektiven en sjekk på 250 000 dollar – summen for å løse gåten.
Et filmopptak fra 1969 viser en hvit mann i en kano sammen med krigere på Ny-Guinea. Bildene dukket opp i en dokumentar i 2011 og fikk mange til å tro at rikmannssønnen fortsatt var i live.
I virkeligheten kunne alle spekulasjoner om den unge amerikanerens skjebne vært løst allerede en måned etter at han forsvant. Den 9. desember 1961 banket det på døren hos fader Hubertus von Peij, en nederlandsk misjonær på Ny-Guinea som hadde møtt Michael Rockefeller to dager før kantringen. Nederlenderens kollega fortalte at det var besøk:
«Det er noen menn som vil møte deg. De har en beskjed til deg.»
Gjestene fortalte makaber historie
Fire innfødte trådte inn i fader Peijs hytte. To av dem var fra asmatlandsbyen Otsjanep, som lå like ved kyststrekningen Rockefeller hadde svømt inn mot.
Gjestene fortalte misjonæren at om morgenen søndag 19. november hadde 50 krigere fra Otsjanep sett en hvit mann vinke etter dem ute fra havet mens de hvilte i kanoene sine nær en elvemunning.
«Folk fra Otsjanep, dere snakker alltid om å få tak i hodet på en tuan (hvit mann, red.). Vær så god, nå har dere sjansen», skal en av krigerne i kanoene ha sagt.
Da krigerne kort tid etter dro den hvite mannen opp i en kano, stakk en av dem ham med et spyd. Under båtturen tilbake til kysten skrek den sårede mannen, og på stranden ga asmatkrigerne ham dødsstøtet. Så skar de ham opp og tilberedte kjøttstykkene over et bål – akkurat som kannibalene hadde for vane å gjøre med sine fiender.
«Hvilke klær hadde han på seg?» spurte Peij sine fire gjester.
Det var nettopp klærne som var merkelige, sa de, for han hadde på seg en bukse som ingen av dem hadde sett før. Shorts som var veldig kort og uten lommer. Underbukse.
Kannibalisme er et globalt fenomen
Neandertalere var kannibaler
Knokkelfunn i Europa har vist riper fra steinredskaper og bitemerker fra tenner, noe som tyder på at neandertalere spiste menneskekjøtt. Ekspertene vet imidlertid ikke om kannibalismen var rituell eller handlet om overlevelse.
Aztekerne spiste krigsfanger
I Mellom-Amerika var aztekerne beryktet for sine store menneskeofringer hvor krigsfanger ble plassert på et offeralter, før hjertet deres ble skåret ut. Etterpå ble ofrene spist som en del av det religiøse ritualet.
Høvdinger spiste fiendene sine
Høvdingene på Fijiøyene praktiserte kannibalisme i minst 2500 år. De spiste kjøttet av fiendene sine som et uttrykk for makt, kontroll og hevn – og ritualet krevde en spesiell type gaffel. Kannibalismen opphørte i løpet av 1800-tallet.
Menneskekjøtt var en delikatesse
Zappo zap-folket var ett av flere afrikanske stammefolk som praktiserte kannibalisme helt opp på 1900-tallet. I det sentrale Afrika jaktet de på mennesker fordi de betraktet kjøttet som delikat – også hjerner og øyeepler ble spist.
«Hvor er hodet hans?» ville presten vite. Etter seks år i regionen visste han alt om asmatfolkets skikk med å samle på fiendenes hodeskaller.
«Det henger på Fins hus. Og det ser så lite ut – som et barnehode.»
Misjonæren Peij var ikke lenger i tvil om Michael Rockefellers skjebne. Han undret seg imidlertid over at den unge amerikaneren måtte dø, for noen av de innfødte hadde møtt ham før i området.
Forklaringen fra de fire mennene var at en gruppe nederlandske kolonister på en militærekspedisjon tre år tidligere hadde drept flere krigere i Otsjanep i et forsøk på å stoppe en konflikt mellom stammene. Siden den gang hadde krigerne – blant dem en mann ved navn Fin – vært hevntørste. Og i deres øyne var en hvit mann en hvit mann.
Etter de fire krigernes besøk fortalte Peij historien deres videre til sin misjonærkollega Cornelius van Kessel. Nå viste det seg at Kessel dagen før også hadde hørt om drapet fra lokale i området. Kessel sendte derfor et brev til det øverste kirkelige organet i den nederlandske kolonien den 15. desember 1961 – og han brukte store bokstaver for å understreke alvoret:
«DET ER HELT SIKKERT AT MICHAEL ROCKEFELLER BLE DREPT OG SPIST AV OTSJANEP.»
Nederland skjulte sannheten
De to misjonærene forventet at myndighetene ville sende folk til regionen for å komme til bunns i saken. Koloniens guvernør, P.J. Plateel, mottok Kessels rapport om drapet 20. desember 1961, likevel skrev guvernøren samme dag til Nelson Rockefeller:
«Det er ikke noe mer å gjøre.»
Den nederlandske regjeringen ønsket sannsynligvis å skjule at et medlem av den fremtredende Rockefeller-familien var blitt myrdet på barbarisk vis. En slik hendelse var pinlig i en tid da nederlenderne kjempet for å beholde kolonien sin i Østen. Her var det viktig å signalisere kontroll og sikre seg støtte fra USA.
Etter 2. verdenskrig kjempet nederlenderne med nebb og klør for å holde fast på sin koloni på Ny-Guinea.
Nederland klamret seg til stillehavskoloni
Siden 1828 hadde Nederland kontrollert den vestlige delen av Ny-Guinea. Men på begynnelsen av 1960-tallet ble kolonimakten presset av Indonesia, som gjorde krav på området.
Selv om portugiserne og spanjolene var de første europeerne som satte sin fot på Ny-Guinea på 1520-tallet, annekterte nederlenderne den vestlige delen av øya i 1828. Stedet ble en del av de oversjøiske territoriene i Nederlandsk OstIndia, hvorfra nederlenderne tok med seg blant annet sukker, kaffe og ris hjem til Europa.
Ny-Guinea besto for det meste av ufremkommelig fjell og jungel, der krigerske innfødte som asmatfolket levde. Deler av kolonien ble derfor utforsket bare i mindre grad, og historier om kannibalisme holdt nederlenderne på avstand – bortsett fra de modigste blant misjonærene på øya.
Etter 2. verdenskrig kjempet den nederlandske staten for å beholde Nederlandsk Ny-Guinea. Det skjedde på tross av at landet mistet sine øvrige kolonier i 1949, da Indonesia ble selvstendig etter internasjonalt press.
Nederlenderne argumenterte for at de innfødte på Ny-Guinea ikke var et indonesisk folk, men i 1962 mistet de likevel kolonien. Årsaken var at Sovjetunionen i FN-regi valgte å støtte indonesernes krav på området.
Misjonærenes opplysninger ble derfor tiet i hjel, og det var først da den amerikanske journalisten Carl Hoffman begynte å grave i saken i 2011 at de 50 år gamle nederlandske rapportene så dagens lys. Hoffman fant dermed frem til Hubertus von Peij, som gjerne ville snakke.
«Jeg skrev til biskopen, og han forbød meg å snakke – å fortelle historien. Regjeringen skammet seg og forble taus, og jeg sa ingenting. Men jeg er ikke i tvil», sa Peij til Hoffman i 2012.
Offisielt er imidlertid rikmannssønnen Michael Rockefeller fortsatt registrert som druknet.