National Archives & Shutterstock

Så gammel er den kriminelle lavalderen

Når begynte Europas dommere å skille mellom barn og voksne når de skulle fastsette en passende straff?

Publisert den 30.07.18

Av Jens Munch

I den norske straffeloven av 22. mai 1902 het det i § 46 at «Ingen kan straffes for handling foretatt før det fylte 14 år».

I 1987 ble loven endret og grensen flyttet til «fylte 15 år», som fortsatt er gjeldende.

Lavalderen ble innført fordi myndighetene innså at kriminelle barn og unge ikke forsto konsekvensene av handlingene sine.

Dessuten visste myndighetene at voksenfengsler gjerne førte barn og unge ut i enda mer kriminalitet og elendighet.

Barn ble fengslet eller sendt til straffekolonier

På 1800-tallet var aldersgrensene for straffskyld lavere, og en grense på ti år var vanlig i Europa.

I England ble 12-åringen William Towers for eksempel kastet i Wandsworth-fengselet i London for å ha stjålet to kaniner.

Før Victoriatiden (1837) var ikke alderen på den anklagede noe tema engang. Alle kriminelle ble kastet i samme fengsler, og det fins dokumentasjon på at 12-åringer har blitt hengt.

Andre ble sendt til fjerne straffekolonier som for eksempel Australia – og kom aldri hjem igjen.

Juling skulle skape rettskafne borgere

I 1854 opprettet britene oppdragelsesanstalter for dømte kriminelle under 16 år.

Skolene ble drevet med streng disiplin, som personalet håndhevet med fysisk avstraffelse. Forholdene skulle forvandle unge forbrytere til rettskafne borgere.