Fra det øyeblikket passasjerene kommer om bord på Scandinavian Star, får de en følelse av kaos. Denne fredagen før påske, to dager før palmesøndag, er skipet smekkfullt. Forventningsfulle barnefamilier som skal på påskeferie i Danmark, unge idrettsutøvere som skal delta på stevner og lastebilsjåfører som ser frem til et tiltrengt pusterom, myldrer i korridorene.
De har sett frem til turen på den flotte fergen, som ble satt inn på ruten mellom Oslo og Fredrikshavn bare en uke tidligere, 1. april. Mange har forventet å komme om bord på et lekkert, nyoppusset cruiseskip, men må skuffet fastslå at det hvite skipet, DA-NO Linjens nyervervede stolthet, langt fra er ferdigrenovert.
En del av lugarene er fortsatt under oppussing, mange av de elektriske installasjonene er bare halvferdige, og i noen av lugarkorridorene flyter det med knust glass, malingsspann, tapetruller og byggematerialer.
I resepsjonen kjemper de ansatte en heroisk kamp for å bevare roen mens køen foran skranken vokser seg stadig lengre. Mange av passasjerene klager over at de har fått en annen lugar enn den de har bestilt.
Og noen melder fra om at de har fått for få lugarer i forhold til antallet i reisefølget. Til sammen skal 383 passasjerer og 99 besetningsmedlemmer være med på turen til Danmark, og ifølge ruteplanen skal Scandinavian Star legge fra kai klokken 19.30.
Men arbeidet med å få lastebiler og personbiler om bord tar lenger tid enn ventet, og avgangen trekker ut.
"I en av bilene sitter Jan og Christine Harsem med sønnen Halvor på halvannet år. Christine er 24 år og gravid i femte måned."
Dømt pyroman om bord på Scandinavian Star
På det planlagte avreisetidspunktet er det fortsatt lange bilkøer på kaia, og i en av bilene sitter Jan og Christine Harsem med sønnen Halvor på halvannet år. Christine er 24 år og gravid i femte måned. Før familieforøkelsen har paret tenkt å ha en ukes avslappende ferie i et sommerhus i Løkken på vestkysten av Nordjylland.
Mens den lille familien tålmodig venter på å bli dirigert om bord, spiser de medbrakte matpakker og hører på bilradioen.
Blant de øvrige i bilkøen er lastebilsjåfør Erik Mørk Andersen (37). Den 1,94 meter høye dansken er med som medhjelper for å frakte varer sammen med en annen sjåfør. Han benytter ventetiden til å ringe hjem til konen Jette.
For moro skyld ber han henne om å bestille mat fra den fine restauranten D’Angleterre, slik at han kan få en skikkelig middag når han kommer hjem neste dag.
Han forteller at han og makkeren Torben har kjøpt verdens dyreste pølse i brød, og det fulgte kke med ketsjup engang. Han småprater videre, halvt til seg selv:
«Det er den nye fergen vi skal reise med», forteller han og tilføyer litt undrende: «Kan du fatte hvorfor vi fortsatt ikke har kommet om bord? Vi skulle jo ha vært av gårde for lenge siden.»
«Nei, men hvis det er for lang ventetid, så hopp i havet og svøm hjem», fleiper Jette, som deretter hører at lastebilen blir startet.
«Nå skal vi på dødsskipet», brummer Torben i bakgrunnen, uten å ane at ordene på uhyggelig vis skal vise seg å bli sanne. Erik avslutter samtalen med ordene: «Jeg kommer hjem i morgen.»
Erik Mørk Andersen har en fortid som pyroman, og den skal snart komme til å innhente ham. Han er tidligere dømt for å ha startet fem branner, som imidlertid ikke førte til personskade. Den første skjedde i 1974, da han overnattet i en leilighet som han nettopp hadde flyttet fra.
Han var beruset og hadde stumpet en sigarett i en papirbunke på gulvet. Det kostet ham en dom for uaktsom brannstiftelse. Det samme gjorde en episode tre år senere, da han tilsynelatende bevisst hadde latt en kjeledress henge til tørk over en kokeplate som var slått på.
De tre øvrige sakene var langt mer alvorlige og hadde ført til fengselsstraff: I oktober 1978 rullet Mørk Andersen ut toalettpapir i gangen på et hotell i Esbjerg og tente på, og deretter gikk han inn på rommet sitt og la seg til å sove.
I 1983 ble han nok en gang dømt for brannstiftelse i to eiendommer i den danske havnebyen Grenaa, men den hardeste straffen, en fengselsdom på to år og ti måneder, fikk han i 1986. Etter en krangel med Jette drakk han og tok noen beroligende piller, og deretter startet han branner tre steder i en eiendom.
Etter denne forbrytelsen lovet Erik Mørk Andersen ektefellen dyrt og hellig «å oppføre seg ordentlig» i fremtiden.

482 passasjerer og besetningsmedlemmer var om bord på Scandinavian Star da fergen la ut fra kai i Oslo. Bare 323 overlevde dødsbrannen.
Besetning ikke fortrolig med Scandinavian Star
To timer og et kvarter forsinket glir Scandinavian Star ut fra kai i Oslo klokken 21.45. Kvelden er kald og klar og havet nesten blikkstille da fergen begynner å pløye seg gjennom Oslofjorden.
Massive skyer av røyk velter fra skorsteinen mot den stjerneklare himmelen, og på broen står den norske kapteinen Hugo Larsen, som ble tilbudt kommandoen over fergen i februar 1990.
Hugo Larsen er en erfaren sjøulk. Siden 1951 har han arbeidet på mer enn 20 skip, og 31. mars 1990 er han formelt blitt innsatt som kaptein på Scandinavian Star, som også har lang fartstid på havet.
DA-NO Linjens nyervervede ferge ble sjøsatt fra den franske byen Nantes i 1971 og har siden vært vidt omkring – senest i Florida i USA, der det amerikanske selskapet SeaEscape har brukt fartøyet som flytende kasino på dagsturer.
Av samme grunn har et stort antall lugarer ikke vært i bruk på lenge, og et større oppussingsprosjekt med tapetsering og malearbeid pågår fortsatt, spesielt i lugarkorridoren med 200-numre.
Foruten Hugo Larsen består besetningen av ansatte som verken kjenner fergen eller hverandre. De kommer fra ni forskjellige land, og av de 99 besetningsmedlemmene er 90 uerfarne og har mønstret på mindre enn to uker før den første seilasen.
Mange snakker ikke engelsk og heller ikke et skandinavisk språk, for den saks skyld, noe som gjør det mer eller mindre umulig å kommunisere.
Natteravner samles i baren
Som så mange andre av passasjerene har Jan og Christine Harsem problemer med å få den lugaren de har bestilt. Nøkkelen de har fått i resepsjonen, passer ikke til lugar nummer 746, og da det omsider lykkes Jan å skaffe riktig nøkkel, er det blitt så sent at Christine bestemmer seg for å legge lille Halvor.
Imens tar Jan en runde på skipet og går deretter opp i restauranten for å få i seg litt mat og en cola.
Den cruisefølelsen som mange av passasjerene savnet da de kom om bord, finner de i restauranten. Her er dukene nystrøkne, over bordene henger lysekroner i nypusset messing, og smilende portugisiske servitører går omkring og gjør det beste de kan for gjestene.
Ved buffeten står en kokk klar til å skjære opp kjøtt. For 98 norske kroner kan gjestene velge fra en meny som byr på blant annet bayonneskinke, roastbiff, kylling og lammestek.
På vei tilbake til lugaren går Jan Harsem forbi baren, som ligger på hoveddekket i akterenden av skipet. Ved 23-tiden begynner det å bli godt med folk rundt bordene, og swingbandet Broadway on Board spiller opp til dans.
En av natteravnene i baren er den høye, tynne Erik Mørk Andersen. Han småprater med bartenderen mens han tar noen drinker.
Før bandet avslutter konserten klokken 1.30 med Frank Sinatras «My Way», kjøper han et par colaer som han ber bartenderen om å servere til to danske kvinner som sitter ved et bord i nærheten.
De fleste av gjestene har allerede forlatt baren, og snart følger de to kvinnene etter: De er ikke interessert i oppmerksomheten fra den fremmede og drikker colaen i en fart.

Usikre sikkerhetsdører: Dørene kunne ikke lukkes fullstendig fra broen, men bare ved å trykke på brannalarmer på dekkene. De ble ikke utløst i kaoset.
Brannfarlig materiale: Brannsikkert stål og asbest skulle hindre at brannen spredte seg, men vegger og dører hadde fått et laminat som var ekstremt brannfarlig, og flammene bredte seg derfor lynraskt.
Brann starter i sengetøy
Arvid Rusten og Kristen Blindheim fra Vik Bordtennisklubb er innkvartert i lugar 422. Sammen med to gutter og tre jenter er de på vei til Hirtshals, der de skal delta i en bordtennisturnering. Arvid er far til to av barna, en gutt og en jente. Guttene bor sammen med de voksne, mens jentene har fått egen lugar, nummer 424.
Mens ungene sover, har Arvid og Kristen tatt en kjapp tur i baren og spilt litt på de enarmede bandittene. Da mennene er på vei tilbake til lugaren ved 1-tiden, legger de merke til at det ligger et blått sengeteppe og en haug med sengetøy utenfor lugar 416.
De undrer seg, men blir enige om at det sikkert bare er en beruset person som har kastet opp og hevet sengeklærne ut på gangen for å slippe lukten. Arvid Rusten sovner raskt, men våkner brått da han hører en knitrende lyd ute fra gangen ved 2-tiden.
Kristen er allerede ute av sengen. Han roper at det brenner og skynder seg å åpne døren. I den smale gangen slikker flammer oppover veggene fra bylten med sengeklær, og tjukk, mørkegrå røyk stiger opp mot taket.
Resolutt løper både Blindheim og Rusten tilbake til lugaren, flår sengeklærne av køyene og skynder seg tilbake for å kaste tøyet over flammene og kvele dem. Bare iført strømper tråkker Blindheim hektisk på sengeklærne og får brannsår under føttene.
Men det hjelper ikke. I en fart fyller mennene i stedet papirkurven i lugaren med vann, som de pøser over bålet. Denne gangen klarer de å slokke brannen.
Tumultene har vekket mange av de andre passasjerene, som stikker hodet søvndrukkent ut av lugaren. Flere besetningsmedlemmer, deriblant en offiser, kommer ilende til og begynner å rydde opp og stappe det svidde og våte sengetøyet i avfallsposer. Arvid Rusten er fortsatt rystet.
«Jeg er sikker på at brannen er påsatt. Dette kan skje igjen. Derfor bør dere få ut folk som kan gå rundt i korridorene ut over natten og passe på», krever han opprørt.
Offiseren ber ham om å roe seg ned. Mannskapet har alt under kontroll, forsikrer han og slår brannen bort som et uhell. Noen har tankeløst kastet fra seg en brennende sigarett, mener han, og understreker at passasjerene trygt kan gå tilbake til lugarene og sove videre.
Besetningen vekker likevel kaptein Hugo Larsen. Han får vite at brannen er slokket, og at situasjonen er under kontroll.
Snarrådig tenåring setter livet på spill
14 år gamle Vidar Skillingsås får ikke sove. Sammen med tre kamerater fra idrettsklubben på Strømmen er han innkvartert i lugar 616, men luften i det lille rommet er ulidelig varm og fuktig. Vidar snur og vrir seg i sengen, men får ikke sove, og ved 2-tiden gir han opp.
Han står opp og kler på seg, og sammen med en kamerat går han opp mot dekket for å trekke litt frisk luft. Korridoren er tom, men ved trappeoppgangen møter guttene et par treningskamerater som heller ikke får sove.
De begynner å prate, men oppdager plutselig en gråsvart sky av røyk som siver opp trappen fra dekket under. Forskrekket løper guttene til resepsjonen for å varsle.
«Det brenner! Det brenner! Det brenner overalt», roper tenåringene.
Resepsjonist Solveig Ekerhovd tror først at guttene bare tuller med henne. Så får hun øye på røyken som kommer veltende mot resepsjonen. Ekerhovd kaster seg på resepsjonstelefonen og ringer til kapteinen for å advare ham om det har oppstått enda en brann. Denne gangen kommer røyken fra lugarkorridorene 500 og 600, melder resepsjonisten og legger på.
Deretter skynder Solveig Ekerhovd seg ned på dekket under resepsjonen og roper at det har brutt ut brann. Tilbake i resepsjonsområdet oppdager hun at brannen nå har spredt seg så mye at det er umulig å se lenger enn en hånd fremfor seg. Resepsjonisten famler seg mot lugargangen på resepsjonsdekket for å slå alarm og roper til de skremte passasjerene hun møter underveis:
«Legg dere ned, og kryp frem mot resepsjonen.»
Vidar Skillingsås og de tre kameratene hans har løpt opp trappen, opp mot sikkerheten og den friske luften på skipsdekket. Men plutselig ombestemmer Vidar seg. Han snur og begynner å løpe tilbake.
«Jeg advarer de andre», roper han og forsvinner inn i røykhavet uten tanke for sitt eget liv.
Vidar har aldri opplevd en brann før, men tenåringen har lest at det er en lomme av frisk luft helt nede ved gulvet under røyken. Da han er inne i lugargangen igjen, legger han seg på alle fire og kryper mot lugar 616 for å vekke vennene sine. På vei tilbake får han også varslet treneren sin i lugar 614, og så krabber han tilbake til resepsjonen.
Der prøver han å reise seg for å løpe opp trappen til den friske luften på dekk, men røyken er massiv og tapper ham for krefter.
«Nå dør jeg», rekker han å tenke før han besvimer og faller over ende på gulvet.
Da Vidar kommer til seg selv, aner han ikke hvor lenge han har vært bevisstløs. Men idet han slår opp øynene, ser han en dør i resepsjonsområdet. Han skynder seg å åpne den og kryper inn på et vaskerom. Der besvimer Vidar nok en gang. Da han våkner, svimler det for ham, og han forteller at det er umulig å tenke klart.
Likevel får han åpnet enda en dør og løper mot trappen og opp på dekk. Den friske luften gir ham nye krefter, og plutselig kommer han til å tenke på en mann som han så ligge på gulvet i resepsjonen.
Vidar styrter ned trappen for å forsikre seg om at mannen er ok og oppdager lettet at den fremmede har kommet seg på beina og er på vei opp på dekk. Unggutten snur og beveger seg samme vei, vekk fra røyken som river i lungene.
Røykinferno overmanner Scandinavian Star
Jan Harsem ligger i køya og er midt i en drøm da han blir brutalt revet ut av søvnen.
«Jan, du må våkne! Jan, det brenner! Du må ta Halvor», roper Christine skrekkslagen og forsvinner ut av lugaren i sin gule nattkjole, trolig for å gi barnet i magen mest mulig luft.
Søvndrukken og forvirret kravler Jan ut av køya og skynder seg å få på seg klærne. Han løfter opp den lille sønnen og løper ut i gangen omtrent et halvt minutt etter Christine. Hele korridoren er fylt av røyk, og nordmannen kan ikke skimte verken konen, veggene eller gulvet.
Røyken dekker alt, og i tåkehavet bøyer han seg ned for å føle seg frem.
"Hele korridoren er fylt av røyk, og Jan kan ikke se verken konen, veggene eller gulvet. Røyken dekker alt, og i tåkehavet bøyer han seg ned for å føle seg frem."
Ifølge hans egen øyevitneforklaring oppdager Jan Harsem at han befinner seg oppe på dekk på den brennende fergen i den friske og kjølige aprilnatten. Halvor ligger fortsatt i armene hans, våken, men ganske rolig.
Hvordan barnefaren har klart å kjempe seg opp trappen og ut på akterdekket, husker han ikke. På det øverste dekket er det svart av mennesker. Jan speider engstelig etter Christine, men ser henne ikke noe sted.
Han ber en medpassasjer om å holde Halvor mens han selv løper nedover i båten for å lete etter henne. Men på vei gjennom den røykfylte trappeoppgangen må han rystet innse at han bør snu.
Han kan ikke utsette seg for noe som gjør at Halvor mister begge foreldrene.
Scandinavian ble solgt rett før dødsbrannen
Fra 1990 til 2019
Omtrent en uke før katastrofen ble Scandinavian Star kjøpt av en dansk reder. Han satte fergen i rute mellom Oslo og Fredrikshavn 1. april 1990, uten å gi den utenlandske besetningen tilstrekkelig opplæring i sikkerhetsprosedyrene.
30. mars 1990
Stena Cargo Line selger Scandinavian Star til amerikanske SeaEscape for cirka 10 millioner dollar. Senere samme dag selges skipet til K/S Scandinavian Star, eid av danske Henrik Johansen. Prisen er nå 21,7 millioner dollar.
7. april 1990
159 mennesker mister livet da fergen begynner å brenne på vei fra Oslo til Fredrikshavn med 383 passasjerer og 99 besetningsmedlemmer om bord. Fergen befinner seg da i Oslofjorden cirka 70 kilometer sør for Færder.
10. april 1990
Norge, Sverige og Danmark deler ansvaret for etterforskningen. Norge skal konsentrere seg om årsaken til at brannen oppsto og den mulige gjerningsmannen, mens svenskene skal fokusere på slokkingsarbeidet. Danmarks oppgave er blant annet å etterforske eier- og forsikringsforhold.
11. april 1990
Sjøforklaringen innledes i København. Danske Henrik Johansen og selskapet K/S Scandinavian Star står frem som eier av skipet. Under høringene kommer det frem at besetningens håndtering av brannen har vært katastrofal.
13. mars 1991
Politiet i Oslo melder at fergebrannen er påsatt, og at den hovedmistenkte er den danske lastebilsjåføren Erik Mørk Andersen (37). Ettersom han selv omkom under brannen, blir saken mot ham henlagt.
3. desember 1992
Dommen i straffesaken faller. Retten konkluderer med at «Scandinavian Star i perioden 1. til 7. april ikke var klar til å seile med passasjerer». Kaptein Hugo Larsen blir dømt til 60 dagers fengsel, mens rederieier Henrik Johansen og rederidirektør Ole B. Hansen begge får 40 dager i fengsel for å ha overtrådt loven om skipssikkerhet.
22. november 1993
Høyesterett skjerper den tidligere dommen mot rederieier Henrik Johansen, rederidirektør Ole B. Hansen og kaptein Hugo Larsen. Alle får seks måneders fengsel for mangelfulle sikkerhetsforanstaltninger.
14. september 2010
Byrettsdommeren i Oslo, Johan Berg, meddeler den danske riksadvokaten at det danske selskapet som sto frem som eier under sjøforklaringen, ikke er den rettmessige eieren, og at det kan ha hatt betydning for straffesaken. Han anbefaler en ny etterforskning.
13. juni 2014
Oslo-politiet erkjenner at det ikke er nok bevis til å fastslå at den danske lastebilsjåføren Erik Mørk Andersen sto bak brannene. Politiet innleder en ny etterforskning, blant annet for å avgjøre om brannene ble påsatt og undersøke en eventuell forsikringssvindel.
22. mars 2018
Etter en kommisjonsrapport sender Stortinget en unnskyldning til enken etter den danske sjåføren Erik Mørk Andersen. Samtidig meldes det at det ikke er andre spor å gå etter, f.eks. når det gjelder mistanken om forsikringssvindel.
11. mai 2018
Etterlatte etter danske Scandinavian Star-ofre anmelder ni personer med tilknytning til skipets forsikrings- og eierkrets. De ni blir anmeldt for å ha planlagt forsikringssvindel med mordbrann til følge og for å utføre og medvirke til brannen.
8. januar 2019
Politiet i København avviser anmeldelsene fra mai 2018. Politiet mener at de nye opplysningene som følger med anmeldelsene, ikke kan verifiseres og dermed heller ikke kan føre til en oppklaring av mordbrannen.
Ildtornado raser gjennom Scandinavian Star
Arvid Rusten i lugar 422 er fortsatt lys våken etter den sjokkerende episoden med det brennende sengetøyet. Han stivner da han plutselig hører en mann rope på engelsk: «Fire! Fire!» Som i et deja vu åpner nordmannen døren og kikker ut i gangen, der røyken velter mot ham som en tykk vegg.
Sekundet etter er romkameraten Kristen Blindheim også på beina. De skynder seg å få guttene ut av køyesengene – det er ingen tid å miste. I underbukser og T-skjorter famler gruppen seg vei gjennom den røykfylte korridoren i retning resepsjonen.
Arvid Rusten løper motsatt vei, mot lugaren der datteren og venninnen hennes er, og banker og river i døren. Etter noe som føles som en evighet, åpner jentene omsider døren. Sammen med Arvid flykter de gjennom korridoren og bort til trappen.
Der kjenner de plutselig en sterk og sviende varme. Med katastrofal fart sprer en brann seg nå gjennom hele skipet og innhenter nesten de flyktende barna og voksne fra Vik.
Oppe på broen har kaptein Hugo Larsen for lengst innsett at situasjonen er kritisk. Alarmknappene lyser rødt på panelet og melder om brann på dekk fire og fem.
«Det brenner! Slå på brannalarmen», befaler han førstestyrmann Sverre Aashildrød, som øyeblikkelig trykker på alarmknappene. De utløser klokkealarmen som et signal til besetningsmedlemmene om at de skal iføre seg brannutstyr og gå i gang med slokkingsarbeidet.
Deretter melder førstestyrmannen om brann over høyttalerne og ber passasjerene om å gå opp på dekk med det samme.

Først midt på dagen 8. april, mer enn et døgn etter at skipet ankom Lysekil, var brannene slokket og bergingsarbeidet kunne begynne.
Det ingen vet på dette tidspunktet, er at brannen har oppstått litt over klokken 2 i den ubebodde lugargangen med 200-numre, rett ved lugar 219 på dekk tre. På mindre enn ti minutter har ilden fått tak i veggene og takene, som er dekket med plastlaminat, og hele korridoren står i brann.
Med lynets hastighet har brannen spredt seg til en trappeoppgang i nærheten og videre oppover i skipet, der temperaturen flere steder har kommet opp i mer enn 200 grader. Foran flammene bølger tykke skyer av mørk røyk fra den brennende laminatbekledningen.
Røyken inneholder store konsentrasjoner av giftig blåsyre og er dessuten mettet av kullos – en dødbringende cocktail. Etter bare 30 sekunder mister mange bevisstheten, og i løpet av maks tre minutter inntreffer døden.
Som en ildkule skyter flammene gjennom skipet, som er delt opp i seksjoner med branndører mellom. Fra broen prøver kapteinen å lukke dørene og dermed isolere brannen, men automatikken svikter flere steder, så dørene står vidåpne.
Dermed kan brannen spre seg fullstendig ukontrollert fra etasje til etasje, og allerede klokken 2.20 har flammene nådd dekk seks, der ilden raser som en tornado gjennom en åpen branndør og inn i baren. Mange av besetningsmedlemmene har aldri deltatt i en brannøvelse og aner ikke hva de skal gjøre.
I desperasjon knuser de vinduer for å få ut røyken, men det gir bare brannen ekstra næring.
Overalt på skipet utspiller det seg tragiske scener: Blindet og omtåket av den giftige røyken snubler voksne og barn gjennom de labyrintiske korridorene.
De må kjempe seg over døde og halvdøde for å komme ut i den livgivende friske luften. Skiltingen er dårlig mange steder, og mange har problemer med å finne veien til utgangene.
Noen går seg bort og ender i en blindgang, en dødsfelle der de ikke kan slippe unna røyken og den infernalske varmen. Iført oksygenmasker og brannslokkingsutstyr prøver flere av besetningsmedlemmene å gå inn i de røykfylte gangene. Med brekkjern tvinger de opp lugardører og finner bevisstløse passasjerer som de får dratt ut på hoveddekket. Mange omkommer mens de er i ferd med å bli reddet.
«Mannen min er der inne, mannen min er der inne», roper en kvinne fortvilet mens hun blir båret vekk. Det eneste redningsmannen hennes kan gjøre, er å love å gå tilbake og lete når han har fått henne i sikkerhet.
Kapteinen forlater Scandinavian Star
Klokken 2.24 sender kaptein Hugo Larsen ut et mayday med skipets posisjon. Minuttet etter kaller han opp kapteinen på den svenske fergen Stena Saga, som befinner seg i nærheten, bare rundt sju kilometer unna.
«Vi har brann om bord – kan dere stå standby?» melder Larsen og får øyeblikkelig et bekreftende svar: Det svenske skipet vil sette kursen mot det brennende fartøyet.
Etter å ha mottatt nødsignalet setter redningstjenestene i både Danmark, Norge og Sverige øyeblikkelig himmel og jord i bevegelse. Helikoptre letter, og en flåte av kystvaktbåter og losbåter setter straks kursen mot den nødstilte fergen.
På skipsdekket råder kaos og panikk. Brannen inne i skipet høres ut som en kontinuerlig torden, og alle frykter flammene som rykker stadig nærmere. Noen vurderer å hoppe i sjøen for å slippe unna infernoet.
De fleste er bare iført undertøy og T-skjorte. Passasjerene holder fuktige håndklær eller lakener foran ansiktet for å beskytte seg mot den giftige røyken som siver ut på dekket. Det er kaldt, bare fire grader, og menn, kvinner og barn skjelver av kulde og frykt i natteluften. Litt før klokken 3 blir de første livbåtene firt ned langs skipssiden, og samtidig sørger mannskapet for å dele ut redningsvester.
Jan Harsem får tak i to. Han surrer den lille sønnen fast til kroppen sin med snorene fra vesten og klatrer ned en taustige til en av livbåtene som Stena Saga har satt på sjøen.
Den svenske fergen begynte å plukke opp overlevende ved 3-tiden, og alle slags skip i mils omkrets nærmer seg den brennende fergen, som nå lyser rødt i mørket. Klokken 3.20 mener kaptein Hugo Larsen at det ikke lenger er mulig å overleve flammehavet.

Det har vært ekstremt uklare forhold rundt eierskapet av fergen, og det er fortsatt ikke avklart. Allerede kort tid etter ulykken begynte spekulasjonene om forsikringssvindel.
Sammen med tre offiserer går han i den siste livbåten, og deretter tar han kontakt over walkietalkie med kaptein Lennart Nordgren på Stena Saga.
«Har både passasjerer og besetning forlatt fartøyet?» forhører den svenske kapteinen seg.
«Ja, alle. Alle har gått fra borde», forsikrer Larsen.
Den opplysningen stemmer ikke. Bare ti minutter etter samtalen ser Nordgren med egne øyne minst ti mennesker kjempe for livet på akterdekket.
Klokken 5.26 kommer det første helikopteret med røykdykkere frem til Scandinavian Star. De har fått opplyst at alle passasjerer og besetningsmedlemmer har forlatt skipet – at alle har overlevd.
Da de blir firt ned på skipet, oppdager de imidlertid at det fortsatt befinner seg mange mennesker der. De har oppholdt seg i et av de få områdene som brannen ikke har nådd frem til og har sovet seg gjennom dramaet.
Da brannfolkene går inn i fergen for å gjennomsøke lugarer og korridorer, blir de møtt av et grusomt syn. Overalt ligger døde barn og voksne. Enkelte passasjerer er fortsatt i live, men er sterkt medtatte, og i løpet av noen få timer blir det klart at minst 150 mennesker har omkommet i katastrofen.
Litt før klokken 12 lørdag 7. april, mens brannfolk fortsatt kjemper for å få bukt med ilden, begynner losbåter å taue Scandinavian Star til nærmeste havn, som er Lysekil i Sverige.
På det tidspunktet er katastrofen på alle nyhetskanaler, og offentligheten har for lengst begynt å spekulere på årsaken til brannen. Allerede nå lanseres det teorier om at det ikke er snakk om en ulykke, men en påsatt brann et sted på fergen.
«Meter for meter kartlegger politiets pyromanjegere passasjerenes og besetningens bevegelser om bord på Scandinavian Star brannatten», skriver VG 11. april 1990. 159 mennesker har omkommet i tragedien, deriblant gravide Christine Harsem, moren til Halvor.
Mens ektefellen Jan valgte å løpe til venstre da han kom ut av lugaren, flyktet hun til høyre og endte i en blindgang – en beslutning som kostet henne livet. Arvid Rusten og alle i følget hans er blant de overlevende. Det samme er 14 år gamle Vidar Skillingsås og kameratene fra idrettsforeningen på Strømmen.
Den danske lastebilsjåføren Erik Mørk Andersen blir funnet omkommet i lugar 530, og der ligger også liket av Torben, medsjåførens hans.
Obduksjonen avslører at døden har inntruffet før klokken 2.45 om natten 7. april, at dødsårsaken sannsynligvis er kullosforgiftning, og at Mørk Andersen hadde en promille på 1,7.
Mange teorier om brannen på Scandinavian Star
Nettopp Mørk Andersen kommer raskt i politiets søkelys som hovedmistenkt for dødsbrannen. Med en fortid som pyroman er han en opplagt kandidat, og ifølge norsk politi er det et mønster som går igjen i saker som handler om brannstiftelse:
«Han har følt seg avvist, enten av arbeidsgiver, ektefellen eller andre kvinner. Han har vært beruset. Han har tent på brannfarlig materiale som tilfeldigvis har vært for hånden, som regel papir eller søppelposer. Han har også gått og lagt seg på rommet etter at brannene er påsatt», står det i politirapporten.
Politiet mener at danskens atferd på fergen er den samme som ved de tidligere ildspåsettelsene: Han var blitt avvist av kvinner, han hadde vært full, og han hadde kjøpt en avis som aldri ble funnet. Han kan ha tent på den utenfor lugar 219, og deretter har han forlatt åstedet og gått tilbake til lugaren sin for å sove.
Politiet er så sikre på teorien sin at de kommer med en offentlig uttalelse som henlegger saken:
«Brannen er oppklart», erklærer Oslos politimester Willy Haugli i mars 1991.
Mange har tungt for å svelge konklusjonen. Dels fordi politiet ikke har noen tekniske bevis for at Mørk Andersen er gjerningsmannen, og dels fordi en senere uoffisiell etterforskning som de overlevende og pårørende etter ofrene har iverksatt, viser at det oppsto flere branner rundt omkring på fergen etter dødsbrannen – lenge etter at Mørk Andersen hadde omkommet.
Minst to branner blusset opp etter hovedbrannen – den første mens skipet var i ferd med å bli buksert i land, den andre da det lå til kai i Lysekil.

Nesten 30 år etter ulykken er Scandinavian Star-brannen fortsatt ikke endelig oppklart. Saken er henlagt av både danske og norske myndigheter.
Ifølge de uoffisielle undersøkelsene kan dødsbrannen ha vært påsatt av ansatte i ledtog med eierne i et forsøk på forsikringssvindel i millionklassen.
Eierne bak Scandinavian Star ville få utbetalt en forsikringssum på hele 24 millioner dollar hvis skipet ble ødelagt. Teorien går ut på at eierne skulle ha betalt en rekke betrodde besetningsmedlemmer for å tenne på fergen og sørge for at den brant ned, slik at eierne deretter kunne innkassere det astronomiske beløpet.
Det er et faktum at det amerikanske selskapet SeaEscape kjøpte Scandinavian Star for cirka 10 millioner dollar om ettermiddagen 30. mars 1990, litt over en uke før katastrofebrannen.
Tidligere hadde selskapet bare leid skipet. Og bare 18 minutter senere samme dag solgte SeaEscape fergen videre til den danske rederen Henrik Johansen. I løpet av denne korte tiden hadde prisen steget til 21,7 millioner dollar, det var altså blitt mer enn dobbelt så mye verdt på litt over et kvarter.
På grunn av den høye salgsprisen ble kaskoforsikringen hevet til 24 millioner dollar, men forsikringssummen ville bare bli utbetalt i sin helhet hvis skipet var totalskadd. Omstendighetene rundt handelen var ekstremt kompliserte, og den dag i dag hersker det usikkerhet rundt detaljene.
Handelen ble for eksempel aldri registrert, så på tidspunktet for katastrofen sto SeaEscape fortsatt som den formelle eieren av skipet, som var registrert på Bahamas. Etter et forlik fikk selskapet utbetalt en forsikringssum på cirka 14 millioner dollar basert på en beregning av reparasjonsomkostningene.
Etter å ha gransket omstendighetene i saken nok en gang innkalte politiet i Oslo til et pressemøte i juni 2014. De innrømmet at de ikke hadde funnet tilstrekkelig bevis til å kunne konkludere med at den danske lastebilsjåføren Erik Mørk Andersen var brannstifteren.
Ettersom brannen på Scandinavian Star fortsatt ikke var oppklart, ville politiet gjenoppta etterforskningen. Dessverre klarte man heller ikke nå å løse saken, og i 2016 bestemte politiet seg igjen for å henlegge saken på grunn av manglende bevis.
I dag er katastrofebrannen på Scandinavian Star fortsatt uoppklart. Hvem som satte fyr på skipet og hva motivet var, forblir en gåte.

Etter brannkatastrofen skiftet Scandinavian Star navn og eier flere ganger. I 2004 ble den til slutt hogd opp i Alang i India.
Dette har vi ikke svar på
Hvor mange branner brøt ut på Scandinavian Star?
Ifølge myndighetenes offisielle rapporter brøt det ut to branner på fergen. Nummer to var den som kostet 159 mennesker livet.
Men en uoffisiell etterforskning som ble iverksatt av støttegrupper bestående av overlevende og pårørende av de omkomne fra Scandinavian Star, har vist at det oppsto fire eller kanskje til og med seks branner på skipet over et lengre tidsrom.
Den første brøt ut ved 2-tiden natt til 7. april 1990, den andre – dødsbrannen – noen få minutter senere. Den tredje brannen oppsto utenfor lugar 315 cirka 12 timer etter den første, det vil si 7. april rundt klokken 14, mens fergen var på vei til Lysekil.
Omtrent klokken 2.30 natt til søndag 8. april, det vil si etter at skipet hadde ligget ved kai i Lysekil i cirka fem timer, blusset det angivelig opp ytterligere tre branner på skipet.
De kan ha vært påsatt av besetningsmedlemmer som deltok i slokkingsarbeidet, eller ha startet via selvantenning på grunn av høy temperatur.
Er forsikringssvindel et mulig motiv?
Siden katastrofen har overlevende og pårørende hevdet at dødsbrannen skyldtes forsikringssvindel.
De har også levert inn politianmeldelse for det de mener er en mordbrann.
Politiet i København mener imidlertid at materialet ikke er overbevisende nok til å starte en etterforskning.
Var den tidligere eieren av fergeruten involvert i brannen?
Den tidligere eieren av DA-NO Linjen, den fallerte norske skipsrederen Jens Cato Hagen, befant seg på Scandinavian Star og var blant dødsofrene 7. april 1990. Konen Anny omkom også i brannen.
Noen av de overlevende stusset over det besynderlige sammentreffet og luftet en mistanke om at Hagen kunne være brannstifteren.
Motivet skulle være hevn for at de nye eierne av DA-NO Linjen, reder Henrik Johansen og rederidirektør Ole B. Hansen, hadde utmanøvrert Hagen gjennom en transaksjon til 27 millioner kroner. Jens Cato Hagen fikk ikke så mye som en krone.
Politiet utelukket imidlertid at Hagen kunne være involvert i brannen – han bodde i den gangen som hadde 500-numre og ville ikke hatt en sjanse til å nå tilbake til lugaren hvis han hadde antent hovedbrannen lenger nede i skipet.