Lyden av metallbolter i bevegelse trengte opp gjennom plankegulvet på skafottet. Bøddelen dro av alle krefter i håndtaket som skulle utløse fallemmen under John Lees føtter.
«Er det over?» spurte presten stille, uten å våge å åpne øyene.
Svaret kom i form av et rop fra rettslegen: «I Guds navn, dette må stoppe nå!»
For på skafottet sto den dødsdømte ubevegelig og pustet tungt gjennom lerretshetten, fremdeles med løkken om halsen.
Året var 1885, og utenfor i tåken rundt Exeter-fengselet i Sør-England var den fremmøtte folkemengden utålmodig.
Plutselig hastet en gruppe reportere med opphissede miner ut av bygningen:
«De får ikke hengt mannen! De prøvde tre ganger. Og han er ennå ikke død!» ropte en av journalistene til den måpende forsamlingen.
Dømt for brutalt mord
Få måneder tidligere var den bare 20 år gamle John Lee dømt til døden for drapet på sin arbeidsgiver, 68-åringen Emma Keyse.
I sine siste år bodde den enslige kvinnen i den idylliske fiskerlandsbyen Babbacombe Beach i Sør-England.
Miss Keyse likte den unge John Lee godt, selv om han hadde sittet i fengsel for å ha stjålet et par sølvlysestaker hos sin tidligere arbeidsgiver.
Hun forbarmet seg derfor over den unge mannen ved å gi ham stillingen som butler.
Rundt klokken tre natt til 15. november 1884 ble Emma Keyses tre tjenestepiker vekket av røyk. Ilden hadde fått tak i møblene i spisestuen, der Emma Keyse lå død på gulvet.
Hun var drept av to hogg i kraniet, og hadde dessuten fått halsen skåret over. Den drepte var til slutt blitt dynket med lampeolje og påtent.
Kort etter ble John Lee arrestert og siktet for drapet. Både fordi han var den eneste mannen i huset, og fordi han hadde en kuttskade i høyre arm, som han selv forklarte med at han hadde knust en rute for å slippe ut røyk.
Dessuten hang politiet seg opp i Lees kriminelle fortid, og det at han kort tid før hadde klaget på den lave lønnen.
Rettssaken var en skandale, selv etter datidens standard. Lees advokater kalte ikke inn et eneste forsvarsvitne, og en kniv og en kjøttøks som ble presentert som drapsvåpen, stemte ikke med sårene på offeret. Butleren ble dømt utelukkende på indisier.
«Jeg er rystet over den uverdige forestillingen i Exeter-fengselet under Lees henrettelse. Lee kan umulig henrettes nå. Det ville være for grusomt». Dronning Victorias forbønn for John Lee.
Fallem svikter igjen og igjen
Under rettssaken hadde John Lee bedyret sin uskyld gang på gang.
Og da dødsdommen ble lest opp i retten, virket den dømte ifølge vitner upåvirket. Det siste han sa til dommeren var:
«Høye dommer, årsaken til min ro er at jeg stoler på vår Herre, som vet at jeg er uskyldig».
Tre uker senere ble Lee ført til skafottet i fengselet i Exeter for å bli hengt.
Mens presten leste høyt fra Bibelen, gikk bøddelen, James Berry, bort og tok tak i spaken til galgens fallem – og dro til. Tilskuerne gispet, for lemmen ga etter, men likevel bar den fremdeles John Lee.
«Tramp på lemmen!» ropte Berry til betjentene, som adlød, men uten noen effekt.
Den dødsdømte ble trukket til side, stadig med tauet rundt halsen, og fallemmen ble testet – den virket perfekt.
Igjen ble John Lee plassert oppå lemmen, og bøddelen dro igjen i spaken. Men den dødsdømte ble der han var.
To betjenter forsøkte deretter med en høvel og en øks å hogge litt av fallemmen, som igjen åpnet seg villig. Lee ble brakt tilbake, og Berry dro for tredje gang i spaken. Igjen forgjeves.
Fra graven til livsvarig fengsel
Etter det tredje mislykkede forsøket ble John Lee ført tilbake til cellen, og dagen etter var historien om skandalen i Exeter-fengselet på avisenes forsider.
John Lee selv mente at det var Gud som hadde reddet ham:
«Det var Herrens hånd som ikke ville tillate at dommen ble fullbyrdet», skrev han i et brev til sin søster.
I dagene som fulgte vekslet nasjonens holdning til John Lee fra avsky til medfølelse. Historien nådde helt til Buckingham Palace, der dronning Victoria sendte et hastetelegram til innenriksministeren.
Dronningen, som til og med hadde kjent miss Keyse personlig, mente at Lee etter å ha sett døden i øyene hele tre ganger ikke kunne henrettes:
«Det ville være for grusomt», het det.
John Lee-skandalen kom opp i parlamentet, og konklusjonen ble at innenriksministeren omgjorde dødsdommen til livsvarig fengsel.
Lees vekt gjorde angivelig at fall-lemmen ikke virket.
John Lee forsvant sporløst
Livsvarig fengsel ville på 1800-tallet si 20 år, men Lee var optimist:
«Jeg sa til meg selv at tiden kom til å gå fort», skrev han mange år senere.
I håp om prøveløslatelse etter 15 år oppførte Lee seg eksemplarisk i fengselet. Men hver gang han skrev til innenriksdepartementet, ble bønnen avvist. Og selv da de 20 årene var gått, sto det klart at John Lee ikke kom til å bli løslatt.
Nå begynte avisene igjen å skrive om «mannen de ikke kunne henge», og både politikere og folkelige støttegrupper presset på for å få ministeren til å se på saken en gang til:
«Hvis John Lee er uskyldig, er han den uheldigste mann på jorden», skrev en politiker, og påpekte at selv om Lee var skyldig, var han blitt straffet nok nå.
Først i 1907 – 23 år etter at dødsdommen ble avsagt – forlot John Lee omsider fengselet som en fri mann.
Han solgte historien sin for 240 pund – en liten formue – og reiste like etter til USA, der han forsvant sporløst. Om han var morder eller ei ble aldri oppklart.