Den 23. juni 1823 ble Abel Griffiths' siste dag. Den 22 år gamle britiske jusstudentens liv tok slutt da han under en krangel først skjøt sin far og deretter seg selv.
To dager senere ble den unge mannens lik på ordre fra Londons liksynsmann fraktet til et nygravd hull ved et hektisk veikryss like ved Londons Hyde Park og Buckingham Palace.
Fire mann bar en enkel trekasse med liket av Griffiths, bare ikledd det blodige nattøyet han ble funnet i. Rundt det ensomme opptoget sørget politibetjenter for å holde den avdødes venner og pårørende på avstand.
I det katolske Irland var selvmord en forbrytelse helt frem til 1993.
Ved ankomsten til veikrysset ble Abel Griffiths' jordiske rester vippet ut av kassen, pakket inn i et grovt teppe og deretter kastet ned i det ventende hullet midt i Londons travle gateliv.
Ifølge årboken Edinburgh Annual Register fra samme år droppet embetsmennene imidlertid «den ubehagelige delen av seremonien med å kaste lesket kalk på liket og gjennombore det med en staur».
Abel Griffiths' makabre begravelse i 1823 var slett ikke noe uvanlig syn. I århundrer hadde det på dette tidspunktet vært skikk i England at selvdrepte ble straffet ved å bli nektet en kristen begravelse og i stedet bli skuflet ned i et veikryss.
Abel Griffiths var dermed bare nok én i rekken. Likevel ble begravelsen av nettopp denne unge mannen et vendepunkt i britisk historie.
Selvmord var den største synd
Abel Griffiths og andre ulykkelige som tok samme valg, begikk en stor synd. Den største som eksisterte. For når livet var gitt av Gud, kunne ingen annen enn Gud ta det.
Valgte et menneske likevel døden for egen hånd, var det en hån mot selve skaperverket.
I kirkerettslige tekster fra 1100-tallet fremgår det for eksempel at apostelen Judas begikk en større synd ved å henge seg enn ved å forråde Kristus.
Men også i den verdslige verden begikk folk en alvorlig forbrytelse når de tok sitt eget liv. For selvmord ble regnet som drap.
Derfor var det tradisjon i det meste av Vest-Europa at selvmordsofre skulle straffes selv om de var døde.
I Nederland ble selvmorderes lik ofte hengt i en galge der de ble spist av ravner.
I Frankrike bestemte et dekret fra 1670 for eksempel at liket av en selvdrept skulle trekkes gjennom gatene og kastes på søppeldynga, mens det i Preussen var skikk å begrave selvdrepte under galgebakken.
Felles for alle straffene var at den avdøde ikke fikk gravlegges på kirkegården, men i stedet ble lagt i uvigslet jord. Ifølge folketroen betydde det at den som hadde tatt sitt eget liv, ikke ville komme til Paradis og dermed «leve i evig pine».
De avdødes hvileløshet skapte imidlertid stor frykt for at de ville hjemsøke de levendes verden som gjenferd. På de britiske øyer var det derfor vanlig – som i Abel Griffiths' tilfelle – å begrave selvdrepte ved et veikryss.
Håpet var at gjenferdet skulle bli så forvirret av alle veiene og all trafikken at det aldri kom ut av stedet.
For å være helt sikker på at den selvdrepte ikke forlot graven ble en staur i mange tilfeller hamret gjennom kroppen. Da var den døde i hvert fall effektivt naglet fast til jorden.
Frem til 1800-tallet var tredelte veikryss etter sigende hjemsøkt av djevler. Derfor var det ifølge britene et passende sted å begravede selvmordere. Trivia var gudinne for veikryss og ble derfor portrettert tredelt.
Pårørende tapte stort
De ulike begravelsesformene til tross var myndighetene enige om én ting på tvers av Europa: Eiendom og formue etter den som hadde begått selvmord, skulle konfiskeres som en tilleggsstraff for forbrytelsen.
Bortsett fra at loven fylte godt opp i statskassene, drev den også ofte den avdødes familie ut i tigging.
De etterlatte hadde derfor alt å vinne på å overbevise myndighetene om at et dødsfall ikke var et selvmord – felo de se, som det het på latin.
I januar 1621 fant for eksempel Magilla Ingemundsdatter sin stemor Ingjerd Tysseland død i fjøset på gården i Ryfylke. Kvinnen hadde hengt seg etter et kjolebånd.
Allerede samme natt fikk Magillas far Ingemund hjelp av sju naboer til å ro kisten med det stelte liket over fjorden og gravlegge sin kone på kirkegården.
Sannheten kom for en dag samme vår, og dommen i rettssaken som fulgte var klar: Halvparten av Ingjerds eiendom skulle tilfalle kongen, og tre av de involverte ble dømt til å betale store bøter for å ha unnlatt å melde fra om at dødsfallet skyldtes selvmord.
Hvorvidt kisten med det illegalt begravde selvmordsofferet måtte graves opp og flyttes ut av kirkegården, sier ikke rettsreferatene noe om.
Sikkert er det imidlertid at formuesstraffen ble avviklet med innføringen av den norske Grunnloven i 1814.
Rike og fattige ble dømt ulikt
Med opplysningstidens inntreden i Europa på 1700-tallet begynte synet på selvmord å mildnes.
I de fleste landenes lover fantes det en bestemmelse om at personer som påviselig hadde tatt livet av seg «i sykdom og raseri», ikke skulle straffes.
Bestemmelsen ble først bare tatt i bruk i sjeldne tilfeller, men nå begynte leger og liksynsmenn stadig oftere å erklære selvmordsofre for «sinnssyke i gjerningsøyeblikket» – ofte hjulpet godt på vei av penger under bordet.
I 1793 klaget for eksempel den britiske legen William Black over at det uvanlig lave antallet registrerte selvmord i London skyldtes at liksynsmenn ofte tok imot store summer av pårørende for å endre på sine avgjørelser.
Bare de rike hadde råd til bestikkelse, og i Storbritannia betydde det at de rike som regel slapp straff, mens de fattige fortsatt ble dømt.
Forskjellsbehandlingen fikk folkestemningen til å koke, blant annet i 1822, da landets utenriksminister, lord Londonderry, skar halsen over på seg selv og deretter ble frikjent for selvmord med henvisning til «mental forvirring».
Da utenriksministeren kort etter ble stedt til hvile i det prestisjefylte Westminster Abbey, protesterte rasende folkemengder utenfor mot den dårlig skjulte forskjellsbehandlingen.
Abel Griffiths ble gravd opp
Et år etter lord Londonderrys død skjøt Abel Griffiths seg selv. En lokal apoteker fortalte i retten at den unge mannen hadde oppsøkt ham for å få noe mot en «depresjon i hjernen», men juryen lot seg ikke rokke. Dommen var klar:
«Den unge mannen var ved sine sansers fulle bruk da han begikk udåden».
Dommen fikk ifølge Edinburgh Annual Register venner av den avdøde til å protestere høylytt: «‘Det er din tolkning av bevisene!’, svarte en ung herre og ropte ‘skam dere, skam dere!’»
Det var som å rope til en vegg. Abel Griffiths ble slik tradisjonen krevde begravd i et av Londons travleste veikryss.
Sent om natten en uke senere samlet venner av Griffiths-familien seg like ved Abels gravsted. Etter å ha forsikret seg om at ingen holdt øye med dem, gravde de opp den døde.
Så fraktet de det illeluktende liket til den lokale kirkegården, der Abel Griffiths ble stedt andektig til evig hvile i vigslet jord.
Dagen etter gikk ryktene i London. Abel Griffiths var plutselig på alles lepper – for folkestemningen var helt på parti med de tre som hadde tatt saken i egen hender og gitt den ulykkelige en verdig begravelse. Og nå engasjerte også Storbritannias konge seg i saken.
Kong Georg 4. hadde nemlig fra sin karet ved en tilfeldighet blitt vitne til at liket av Abel Griffiths ble kastet i hullet i Grosvenor Place, og hadde opplevd ritualet som opprørende og motbydelig.
På kongens initiativ ble den gamle loven omsider endret. Fra nå av skulle ingen begraves ved veikryss og gjennombores av staur.
I stedet skulle selvmordsofre få tillatelse til å bli begravet i vigslet jord. De måtte imidlertid fortsatt klare seg uten prest og begravelses-seremoni, og jordfestelsen fikk bare finne sted mellom klokken 21 og midnatt.
Fortsatt en forbrytelse
Selv om det etter Abel Griffiths' død ble lettere for selvdrepte å bli begravd, sto britene fast på at selvmord var en forbrytelse.
Først i 1961 ble selvmord helt avkriminalisert. Den britiske lovendringen kom sent sammenlignet med mange andre europeiske land.
I Norge ble selvmord endelig avkriminalisert i 1902 – hele 36 år etter Danmark.
Svenskene hang enda litt lenger etter, her ble det først tillatt å gi folk som var døde for egen hånd en «anstendig begravelse» i 1908. I det katolske Irland var selvmord en forbrytelse helt frem til 1993.