Sexpille lover reisning, men leverer dødelig gift
Ti østerriksk-ungarske offiserer mottar i 1909 et potensmiddel som angivelig øker utholdenheten i sengen. Mordforsøkene ryster Europa.

De giftige potenspillene kom i en fin eske pakket inn i lyserødt gavepapir.
Kaptein Richard Mader skjenker seg et glass. Om ettermiddagen 17. november 1909 hadde han nettopp sendt sin adjutant ut for å hente litt ost og pølse, for den unge offiseren ventet damebesøk.
Nysgjerrig studerer Mader konvolutten som postbudet har levert til adressen hans på Hainburgerstrasse i Wien. Inni er det et brev og en eske pakket inn i rosa papir. Da Mader åpner esken, viser den seg å inneholde to kapsler som ser ut som medisinpiller.
Kapslene er ment å bøte på «for tidlig svekkelse av manndommen», heter det i brevet. Mader kan gratis teste potensmiddelet, som skal tas en halv time før samleie.
«Virkningen er forbløffende», lover avsenderen, som underskriver som «Charles Francis».
De unge offiserene i hæren er omsvermet i selskapslivet, så de kan godt trenge litt hjelp til å innfri forventningene i sengen. Mader svelger de to pillene og setter seg ned for å skrive et brev mens han venter på kjæresten. Men midt i en setning får Mader så sterke smerter at han mister pennen.

«Vi tillater oss å vedlegge en gratis vareprøve», sto det i brevet med pillene. «Bedøm selv (virkningen, red.). Det blir vår beste reklame», skrev avsenderen, Charles Francis.
Mader vakler ut i entreen, der adjutanten hans finner ham noen få minutter senere, krumbøyd i smerte. En lege blir tilkalt, men Mader dør før hjelpen når frem.
Dødsfallet skyldes hjerneslag, fastslår legen. Men saken er ikke så enkel. En obduksjon utført av militærpatologen to dager senere viser at cyankalium drepte Mader, og at giften var i kapslene.
Kapteinen er offer for et overlagt drap. Men hans død er bare begynnelsen på et mysterium som ryster Wien og resten av det østerriksk-ungarske riket.
Politiet sto på bar bakke
Mader utgjorde ikke noe åpenbart mål for en morder. Kapteinen var godt likt og respektert. Kort tid før hadde forsvaret forfremmet ham til en ærefull stilling ved den keiserlige generalstaben. Medlemmer av landets øverste militære ledelse ble nærmest betraktet som halvguder.

I 1909 hadde Østerrike-Ungarn 49 millioner innbyggere og var en sentraleuropeisk stormakt.
Offiserer bandt Østerrike-Ungarn sammen
Hæren var det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiets stolthet og styrke. I det splittede landet kunne keiseren alltid regne med sine offiserer.
Krig og opprør hadde i løpet av 1800-tallet svekket det østerrikske keiserriket så mye at ungarerne krevde likestilling med de tysktalende østerrikerne, derfor oppsto det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet i 1867.
Riket førte felles utenriks-, finans- og militærpolitikk, men ellers var fellesskapsfølelsen begrenset. I tillegg til østerrikere og ungarere besto keiserens undersåtter av russere, polakker, tsjekkere og slovaker i nord, mens serbere, kroater, slovenere og italienere bodde i sør.
I det splittede riket utgjorde militæret en samlende faktor. Menn fra alle folkeslag kunne gjøre karriere i hæren, som bare var lojal overfor keiseren. Offiserer fikk høye lønninger samt muligheten til å gjøre karriere som embetsmenn etter endt tjeneste eller til og med bli adlet.
Da nyheten om dødsfallet lekket ut, slo generalstabssjef Franz Conrad von Hötzendorf alarm. Han telegraferte ut til alle garnisoner og ba offiserene være på vakt.
Hvis andre mottok mystiske hvite piller, skulle de rapportere det til sine overordnede umiddelbart. I løpet av de neste dagene henvendte ni medlemmer av generalstaben seg.
Dermed var kriminalsaken blitt et spørsmål om keiserrikets sikkerhet: En ukjent fiende forsøkte å utslette Østerrikes militære ledelse. Politiet og etterretningstjenesten startet en omfattende etterforskning.
Ved hjelp av postvesenet fant myndighetene ut at de ti brevene med pillene var lagt i en postkasse i byens eksklusive handlegate Mariahilfer Strasse nær jernbanestasjonen Wien Westbahnhof.

Morderen hadde sendt de giftige potenspillene fra en postkasse nær Westbahnhof i Wien.
Avsenderen kunne de ikke spore, men forsendelsene var blitt sendt tidlig om morgenen den 14. november. Den påståtte avsenderen, apoteker Charles Francis, eksisterte ikke.
Gave førte politiet på sporet
Uvissheten fikk praten til å gå på kafeene i Wien. Kapslene måtte være sendt av en utenlandsk makt for å svekke riket, mente mange. Andre var overbevist om at en sjalu ektemann ville hevne sin kones affærer med de flotte offiserene.
Etter hvert som etterforskningen skred frem, tok imidlertid saken en uventet vending. Politiet oppdaget at alle offiserene som hadde fått tilsendt potenspiller, kom fra offisersskolens avgangsklasse fra 1905 – årskullet som skulle levere offiserer til generalstaben det kommende året.
Alle offiserer fra årgang 1905 ble deretter etterforsket, og snart samlet mistanken seg om en 29 år gammel premierløytnant – Adolf Hofrichter – som tjenestegjorde i 14. infanteriregiment i Linz, 180 km vest for Wien.

Adolf Hofrichter (til venstre) og hans offer Richard Mader, som var blitt forfremmet i stedet for morderen.
Hofrichter hadde aldri lagt skjul på at han drømte om en stilling i generalstaben. Men konkurransen var hard. Kandidatfeltet besto vanligvis av ca. 1000 menn, hvorav 30 slapp gjennom nåløyet.
Men årgang 1905 var større enn de foregående, og mange utmerkede offiserer ble derfor avvist. Hofrichter mente at han tilhørte denne uheldige gruppen.
Avvisningen betydde at Hofrichter risikerte å måtte vinke farvel til drømmen om et glamorøst liv i generalstaben, hvis offiserer ferdedes blant adelen og keiseren.
Hvem som kunne regne med opprykk neste gang, fremgikk av den såkalte Beförderungsrangliste (opprykksordren), som alle årgangens befal studerte nøye.
Hofrichter kunne i 1909 se at fem menn sto over ham på listen. Bare hvis de døde og en eller flere stillinger samtidig ble ledige i generalstaben, kunne drømmen hans gå i oppfyllelse.

Østerriksk-ungarske offiserer drømte om å trekke i generalstabens grønne uniform med den fjærprydede hjelmen.
Hofrichters plass på listen var ikke det eneste som fikk politiet til å mistenke ham. Det viste seg også at han ikke hadde noe brukbart alibi for den 14. november. Hofrichter hadde direkte løyet om hvor han befant seg den dagen.
Han hadde angivelig reist til hjembyen Reichenau i Böhmen – et besøk som skulle vare til 15. november, hadde han meddelt regimentet sitt. Men her dukket aldri Hofrichter opp. Til gjengjeld hadde vitner sett ham ankomme med tog fra Linz til Wien jernbanestasjon om morgenen 14. november. Og det var herfra de giftige potensspillerne var blitt sendt samme dag.
Offiser med en broket fortid
Andre indisier pekte også på Hofricher; bl.a. var premierløytnanten kjent som en ivrig amatørfotograf, en hobby som ga ham enkel tilgang til cyankalium, som den gang ble brukt under fremkallingsprosessen.

Cyankalium gjorde bildene klarere og ga mer realistiske skygger når motivet ble fremkalt.
En nødløgn om hvor han befant seg gjorde ikke nødvendigvis Hofrichter til morder, langt mer fellende var uttalelsen fra en av hans medsoldater. Premierløytnant Waldherr hadde mottatt et sett med penner til fødselsdagen sin som gave fra Hofrichter. Pennene var pakket i en liten, brun eske maken den som Mader og de andre hadde fått forgiftede piller i.
Waldherr hadde også fått et fødselsdagskort med en hilsen fra Hofrichter, og skriften lignet mistenkelig på «apotekerens» håndskrift. Med så sterke indisier på hånden gjennomførte politiet i slutten av november en ransaking av Hofrichters hjem og kontor i Linz.
I mellomtiden besøkte betjenter alle byens apotek og papirhandler. Under avhør av personalet på Kronenapotheke kom det frem at Hofrichter den 12. februar ikke bare hadde kjøpt 31 hvite kapsler, han hadde også blitt instruert i hvordan de kunne fylles.
I en papirhandel opplyste personalet at Hofrichter hadde kjøpt papir av den typen som offiserene hadde mottatt.

På apoteket hadde Hofrichter kjøpt tomme medisinkapsler.
På kontoret til Hofrichter fant politiet flere esker av den typen som ble brukt til å sende giftpillene i. Her sto det også en flaske blekk. Innholdet var identisk med blekket som var blitt brukt til å skrive brevene til offiserene.
Nå var indisiene tilstrekkelige til at myndighetene kunne stille den overambisiøse offiseren for en militærdomstol. Den 26. november ble han varetektsfengslet i Wien til saken kunne starte.
Over hele verden fråtset aviser i den sjokkerende saken. «Hofrichter forble rolig og upåvirket, men besvimte da han ble fratatt sverdet sitt», meldte avisen Herald i New Zealand.
Hofrichter hevdet sin uskyld, men hans troverdighet fikk en knekk da aktor kunne rapportere at den gifte premierløytnanten hadde invitert en ung kvinne til å møte ham på et hotellrom. Den 26. april 1910 brøt han sammen og tilsto:
Hofrichter hadde forsøkt å myrde kameratene sine for selv å bli forfremmet, innrømmet han.

Bevisene mot en offiser måtte være særdeles sterke for å dømme ham til døden.
Gammel lov reddet Hofrichter
Adolf Hofrichter var etter rettssaken i 1910 nær på å bli henrettet. Kun en gammel særlov for offiserer reddet ham.
I Østerrike-Ungarn ble drap vanligvis straffet med døden, men for offiserer gjaldt en spesiell regel. De kunne bare dømmes til døden hvis de ble tatt på fersk gjerning eller hvis de tilsto forbrytelsen. Dersom det ikke dukket opp troverdige vitner, kunne den tiltalte få maksimalt 20 års fengsel.
Loven stammet fra 1700-tallet og gjenspeilte den store tilliten offiserene nøt i det habsburgske monarkiet.
Tilliten reddet Hofrichters liv, og det var muligens velfortjent, for bevisene mot ham var mangelfulle. For eksempel var det et hav av fingeravtrykk på eskene som rivalene hans hadde mottatt. Men ingen av dem tilhørte Hofrichter. Og hvor han fikk giften fra, kunne heller ikke etterforskningen bevise.
Kort tid etter trakk Hofrichteren tilståelsen tilbake, men da var skaden skjedd. Militærretten dømte ham til 20 års innesperring i militærfengselet i Möllersdorf.
Etter planen skulle han ikke vært løslatt før 25. juni 1930, men skjebnen ville det annerledes. I kjølvannet av avslutningen på 1. verdenskrig brøt det østerriksk-ungarske riket sammen i 1918. Året etter ble Hofrichter benådet.