Motstanderne, som ble kalt covenanters (de som inngår en pakt), fikk ordre om å innrette seg etter biskopene, og kirken slo hardt ned på alle avvikere.
Blant dem som fikk i oppgave å holde prester og menigheter på den rette vei, var James Sharp. Den ærgjerrige presten innyndet seg hos kong Karl og ble som belønning utnevnt til erkebiskop og Skottlands religiøse overhode. To år senere ble han medlem av kongens råd, Privy Council.
Sharp hadde nok å henge fingrene i. De gjenstridige troende møttes trassig til bønn og andakt i det fri, der de ikke måtte følge de strenge reglene til biskopen. Men de nøyde seg ikke med å be. I 1666 samlet de en hær på cirka tusen mann og marsjerte mot Skottlands hovedstad Edinburgh.
Styrken ble straks nedkjempet, og Sharp, som ledet rettergangen, krevde alle henrettet. Det gjaldt også de elleve som hadde overgitt seg med løfter om fritt leide.
«Dere ble benådet som soldater, ikke som undersåtter», sa Sharp kaldt og brøt løftet. Så sendte han mennene til galgen.
For å sikre seg mot ytterligere opptøyer samlet Sharp raskt en ni tusen mann stor milits, men han maktet ikke å styre de mange bevæpnede mennene, så militsen ga seg til å røve og plyndre hvor enn de kom.
Ingen ville jakte på attentatmannen
Hatet mot Sharp kokte, og to år senere prøvde en av de overlevende veteranene fra opprøret å snikmyrde Sharp under biskopens besøk i Edinburgh.
Men kula fra veteranens pistol bare streifet Sharp. Biskopen var så forhatt at ingen av de mange som sto rundt, løftet en finger for å stanse gjerningsmannen, som slapp unna.
Andre hadde større suksess med drapsforsøkene. Den 3. mai 1679 lå en gruppe ledet av David Hackston, en ivrig covenanter, i bakhold på landeveien omkring ti kilometer utenfor St. Andrews.
Da Sharp nærmet seg i stasvogna, red mennene opp til den og rev opp døren. De dro biskopen og datteren hans ut av vogna og begynte å hugge løs på Skottlands mest forhatte mann med kniver. Sharp falt på kne og ba for sitt liv, men mennene viste ingen nåde. Med et hardt hugg kløyvde en av morderne hodeskallen på biskopen, og Sharp åndet ut i en blodpøl.
Bare to av de ni, blant annet David Hackston, ble fanget og dømt til døden ved henging.
«Mens han fremdeles er i live, skal innvollene hans skjæres ut, og bøddelen skal vise hjertet hans frem til folket», lød dommen. De andre morderne forsvant, trolig beskyttet av noen av de mange fiendene til biskopen.
Ni år etter drapet, i 1688, endte det politiske og religiøse kaoset i Skottland i en revolusjon og en ny innretning av samfunnet. Blant endringene var avskaffelsen av bispeveldet, som aldri ble gjeninnført.