Jack O’Mara er nervøs idet han går inn i møtelokalet denne kalde novemberkvelden i 1946. Sjefen hans hadde vært ordknapp da han ringte og ba O’Mara om å møte opp omgående.
Nå fryktet betjenten en irettesettelse. Det kommer derfor som litt av et sjokk at det venter 17 andre politifolk i lokalet. Lengst inne i rommet får O’Mara øye på politiassistenten Willie Burns, som tar ordet.
«Politisjefen har bedt oss om å danne en spesialenhet,» forklarer Burns.
Enhetens oppgave blir å sette en stopper for den organiserte kriminaliteten i Los Angeles. I årevis har forbryterne herjet byen med mord, vold, ulovlig gambling, narkohandel og prostitusjon.
«Dere kommer til å arbeide med slike som dette,» sier han og peker på et Thompson-maskingevær som ligger på benken foran ham.
Mens han prater begynner han å ta geværet fra hverandre med samme selvfølgelighet som når andre knytter skolissene.
Betjentene forstår at den nye enheten skal operere på kanten av loven.
De skal glemme alt om normalt politiarbeid og ta tøffe midler i bruk i jakten på byens hardkokte gangstere.
Men Burns påpeker at enheten ikke eksisterer offisielt.
Mennene får en uke til å bestemme om de vil være med. Bare sju melder seg, blant dem Jack O’Mara.
De til sammen åtte mennene kommer til å utgjøre en svært uvanlig enhet. Men til tross for den viktige oppgaven har betjentene verken kontor eller patruljevogner.
De skal kjøre rundt i to avdankede personbiler, og navnene deres står kun på mannskapslisten på den stasjonen der de har jobbet til nå.
Enheten har ikke engang et navn, og i starten omtales den bare som «spesialenheten».
Senere får den navnet Organized Crime Intelligence Division (OCID), men i dagligtale blir betjentene kjent som «Gangster Squad».
I 1947 ble «Bugsy» Siegel skutt flere ganger av en ukjent gjerningsmann mens han var på besøk hos kjæresten.
Los Angeles var gangsternes paradis
Da spesialstyrken Gangster Squad ble opprettet i 1946, hadde Los Angeles lenge hatt rykte for å være et paradis for organisert kriminalitet.
Funnet av olje og ikke minst den fremvoksende filmindustrien fikk byen til å vokse eksplosivt på begynnelsen av 1900-tallet.
Rikdommen, alle menneskene og beliggenheten nær narkotikamarkedet i Mexico gjorde byen attraktiv for gangstere.
Benjamin «Bugsy» Siegel var en av de mange innflytterne. Han tjente store penger på spill, bordellvirksomhet, narkohandel og andre kriminelle aktiviteter, og var på 1940-tallet Los Angeles´ ubestridte gangsterkonge.
I 1942 tjente han en halv million dollar om dagen bare på ulovlig spill på hester.
Siegel var også del av Hollywoods eksklusive overklasse, og var bl.a. venner med stjerner som Clark Gable og Cary Grant.
Bystyret og politistyrken Los Angeles Police Department (LAPD) var gjennomsyret av korrupsjon, så de kriminelle hadde gode tider.
Gangsterne kunne skaffe seg politisk støtte og politiets velvilje vha. bestikkelser, dyre middager og tilgang til prostituerte.
Loven blir satt til side
I etterkrigsårene var Los Angeles en hengemyr av korrupsjon og lovløshet.
Minst 1800 ulovlige bookmakere, 600 bordeller og 200 ulovlige spillebuler lokket fastboende og turister. Gangsternes bakmenn havnet ofte i kamp om de mest lukrative markedene, og mord forekom hyppig.
Man lyktes sjelden med å dømme gangsterne, for vitnene turde ikke stå fram av frykt for hevn. I tillegg var mange politifolk og lokale politikere i lommen på gangsterne.
Jack O’Mara og hans kolleger ble raskt satt inn i sakene. De skulle ikke arrestere noen – denne delen skulle det vanlige politiet ta seg av. Men ut over det sto de fritt.
Medlemmene av Gangster Squad forsto at regelen var at det ikke var noen regler.
Betjentene utnyttet den friheten til fulle når de f.eks. ville skremme kriminelle ut av byen.
Å slå en mistenkt i bakken eller holde ham ut fra en bro hørte til de foretrukne fremgangsmåtene.
Da betjentene besøkte en barberer som var mistenkt for å drive en spillebule på bakrommet, smadret de inventaret og fjernet håret fra hodet på den mistenkte med en sløv barberkniv.
Den 29 år gamle O’Mara var som skapt for jobben som gangsterjeger, og han fant opp sin egen metode for å skremme livet av forbryterne.
Sammen med sin makker kastet han gangsteren inn i bilen og kjørte av gårde.
Underveis diskuterte de to betjentene høylytt hva de skulle gjøre med skurken. Enden på visa ble alltid at de ville ta ham med «opp i høyden» – høydedraget i utkanten av Los Angeles.
Til slutt stoppet bilen, og O’Mara tvang gangsteren ned på kne. Uten et ord stakk han pistolen i øret på den livredde mannen.
Det var bare gangsterens raske pust som kunne høres i mørket, før betjenten brøt stillheten.
«Trenger du å nyse?» spurte han utfordrende. «Kan du føle at det er på vei? Et kjempe... stort… høyt nys?»
O’Maras adferd fikk mange gangstere til å stikke halen mellom beina.
«Vi gjorde mange ting som vi ville blitt dømt for i dag,» uttalte den pensjonerte O’Mara mange år senere.
Mickey Cohen elskede at være i mediernes søgelys og var på hundredevis af avisforsider igennem sit liv.
Gangsternes konge
Forbryterne som Gangster Squad jaktet på de første månedene var slike som Jack O’Mara betegnet som «flass» – småskurker av samme elendige betydning som det irriterende drysset på jakkekragen.
Den egentlige utfordringen var storgangsterne som styrte den illegale virksomheten.
Da kongen av LAs underverden, Benjamin «Bugsy» Siegel, ble drept av flere skudd i 1947, overtok hans høyre hånd, Mickey Cohen, tronen.
Men Cohens rival Jack Dragna så sitt snitt til å overta tittelen, og de kommende årene raste en mindre krig i Los Angeles’ gater.
Mickey Cohen elsket å vise seg fram. Han kledde seg i dyre dresser og hadde alltid silkeslips, sokker importert fra Frankrike og hatter til 275 dollar stykket.
Jack O’Mara og en annen betjent inspiserer en stor mengde konfiskert materiale i 1946, kort tid før O’Mara blir en del av Gangster Squad.
Om kvelden kjørte han og vennene fra nattklubb til nattklubb i Cohens flåte av Cadillacer. Alle visste at rikdommen ikke kom fra Cohens manufakturbutikk, men var tjent på prostitusjon, spillebuler og utpressing.
Det var også velkjent at Cohen to år tidligere, mens han var Siegels livvakt, hadde drept bookmakeren Maxie Shaman, angivelig på grunn av spillegjeld.
Den gangen slapp Cohen straff ved å overbevise retten om at han hadde handlet i selvforsvar.
Cohen var så godt som umulig å få has på for politiet siden han kjente alt og alle i LA og var en mester i å håndtere sitt offentlige image.
Når en aktor i retten eller en nysgjerrig journalist kom for tett på, spilte han rollen som en forfulgt uskyldig som var misforstått på grunn av sin manglende utdannelse.
«Det er fordi jeg aldri har gått på noen av de der fine skolene,» var det avvæpnende svaret når han ble tatt i å snakke om andre ting eller trakk tilbake uttalelser.
Cohen betaler for politiets avlytting
Gangster Squad prøvde først å ramme Cohen ved hjelp av sin favorittmetode – avskrekking.
Betjentene utstyrte en av bilene sine med falske skilter fra Illinois – staten der gangsterbyen Chicago lå. Her hadde Cohen flere fiender.
Betjentene kjørte sakte forbi Cohens forretning, og da de var rett ved stakk de maskingeværene ut gjennom de åpne bilvinduene. Et par av Cohens venner kastet seg straks ned på fortauet foran butikken.
Men det ble raskt klart at det måtte mer til for å skremme en forbryter som Cohen. Derfor la betjentene en utspekulert plan:
Da Cohen var ute en kveld, listet en teknisk kyndig betjent seg opp til gangsterens villa og brøt seg inn for å installere en mikrofon i gangsterens klesskap.
«Jeg understreket at dette er LA, og vi finner oss ikke i slikt tull». Betjent Jack O’Mara
Betjentene hadde imidlertid ikke tatt høyde for hva avlyttingen gjorde med Cohens fjernsyn.
Apparatet var et av markedets dyreste, og det var åpenbart også svært følsomt, for avlyttingsutstyret fikk bildet til å flimre hver gang Cohen slo over på Kanal 2.
Gangsteren fikk et raserianfall.
«Fjern den forbaskede tingen, eller få noen til å komme ut og reparere den!» brølte han i telefonen til forhandleren.
Betjentene hørte samtalen via den hemmelige mikrofonen, og snart sto det to menn forkledd som fjernsynsteknikere foran Cohens dør.
Mens de lot som om de stilte inn fjernsynskanalene, monterte de en ny mikrofon som opererte på en annen frekvens og derfor ikke ville forstyrre Cohens TV.
Før de gikk, lovte de å kikke innom en gang i uken og forsikre seg om at alt var i skjønneste orden – et trekk som gjorde det mulig for betjentene å skifte batteri i mikrofonen. Som takk ga Cohen dem 50 dollar i driks.
Betjentene moret seg over at Cohen betalte for sin egen avlytting, men beviser fikk gangsterjegerne ikke.
Cohen hadde muligens luktet lunten, for alt betjentene fikk ut av avlyttingen var hunder som gjødde og likegyldig tåkeprat.
Begravelseskrans sendt til betjent
Mens Gangster Squad prøvde å få has på Cohen, viste en rekke avsløringer hvor korrupt politiet i LA var og hvorfor gangsterbossen var så vanskelig å få has på.
Det kom blant annet fram at flere betjenter hadde tatt imot bestikkelser fra bordelleiere og fått fine middager.
Når bestikkelser ikke virket, prøvde Cohen seg med skremselsmetoder. Det ble f.eks. levert en begravelseskrans til Willie Burns, lederen for Gangster Squad.
Kransen bar navnet til kona hans, og Burns var ikke i tvil om hvem som sto bak stuntet.
Men ingenting kunne bevises, og det ble etter hvert klart at selv om Gangster Squad kunne bruke alle de harde metodene, var de bare nybegynnere sammenlignet med Cohen.
Kulene fløy ofte i LAs underverden – særlig fra 1947 til 1953, da krigen mellom Mickey Cohen og hans rival Jack Dragna var på sitt mest intense.
I et desperat forsøk på å få has på den utspekulerte gangsteren begynte Gangster Squad å stoppe ham på gaten for å se hva han hadde i lommene.
Metoden var ikke helt ufarlig, for Cohen var rask til å rope opp om hvordan politiet sjikanerte ham. Men det ga resultater.
På denne måten lyktes betjentene i å få tak i en rekke regninger som viste at Cohen hadde et forbruk som lå langt over det som var vanlig for en manufakturhandler.
Han betalte f.eks. en interiørarkitekt 49.329 dollar for arbeid på villaen sin, og han hadde gitt 800 dollar for skoene sine. Cohen forklarte at han hadde lånt 300.000.
«Hvis det er ulovlig å låne noen kroner, ja, så er jeg skyldig,» smilte han da myndighetene spurte ham ut.
Gangster Squad bruker bestikkelser
Cohen var sikker på at myndighetene aldri ville kunne bevise hans kriminelle aktiviteter.
Han hadde nemlig montert en vedovn i hagen. Her fikk han sikkerhetsvakten Neal Hawkins til å brenne kvitteringer og regninger som kunne avsløre Cohens høye forbruk.
Det Cohen ikke visste var at Hawkins ble betalt av Gangster Squad og rapporterte direkte til O’Mara. Hawkins skaffet de nødvendige bilagene slik at Cohen i juli 1951 kunne dømmes for skattesvik og settes i fengsel.
Gangsterens dom lød på fire år bak murene – en liten seier, men langt fra tilfredsstillende for Gangster Squad.
«Hvis det er ulovlig å låne noen kroner, ja, så er jeg skyldig». Mickey Cohen
Til tross for patruljens harde arbeid og oppfinnsomme metoder hadde betjentene fremdeles ikke klart å få noen dømt for drap.
I en intern rapport ble det slått fast at det i årene 1900-1951 ble begått 57 drap med forbindelser til organisert kriminalitet. Kun ett var oppklart.
Mens Cohen slet seg gjennom dagene som straffange arbeidet Gangster Squad videre med å rydde opp i Los Angeles’ underverden.
Jobben var en del lettere nå når det ikke lenger var en gangsterboss av Cohens kaliber.
Men betjentene visste at de gode tidene ikke ville vare evig. Ingen regnet med at Cohen ville komme ut av fengselet som en lovlydig samfunnsborger.
Heldigvis for Gangster Squad hadde gangsterbossen ikke funnet ut at vaktmannen Hawkins arbeidet på begge sider av loven.
Sammen la de en ny plan: Like før Cohens løslatelse foreslo Hawkins at han kunne smøre og sjekke alle pistolene den fengslede bossen hadde liggende. Da ville de ligge klare når gangsterbossen en dag ble løslatt.
Cohen var med på ideen, og Hawkins hentet syv pistoler i gangsterens hus. Men i stedet for å gjøre som lovet, kjørte Hawkins ut til politiets skytebane sammen med O’Mara.
Ifølge våpenregisteret sto ingen av våpnene i Cohens navn. O’Mara noterte alle serienumrene på våpnene og sørget for at det ble avfyrt testskudd fra hvert av dem til senere ballistiske undersøkelser.
Før O’Mara leverte pistolene tilbake til Hawkins, skrudde han av bunnplatene og risset inn bokstaver i metallet.
Så låste betjenten listen med serienumre og merker inn i et skap på politistasjonen.
Nå var det bare å vente til pistolene ble brukt til et nytt drap – og så kunne Gangster Squad omsider bure gangsterbossen inne for godt.
Gangster Squad brukte ofte vold og trusler for å få ut informasjon av gangsterne.
Juling, tyveri og trusler ble betjentenes våpen
Kun resultatene var viktige for gangsterjegerne i Los Angeles. Betjentene ga blaffen i lover og dommerkjennelser når det gjaldt å ta knekken på byens organiserte kriminalitet.
Planteskole står bak utpressing
Det var imidlertid ingenting som tydet på at O’Maras drøm ville gå i oppfyllelse.
Da Cohen ble løslatt i 1955, var han tilsynelatende fast bestemt på å leve et lovlydig liv. Han passet fromt på forretningene sine, som i tillegg til nattklubber og kasinoer besto av en planteskole.
Selv om alt så lovlydig ut, holdt Gangster Squad hele tiden øye med sitt gamle hovedmål, for det var mye som tydet på at Cohens virksomheter var et skalkeskjul for kriminalitet.
Fikk man tilbud om å kjøpe planter hos Cohens planteskole var det som oftest umulig å avslå, for gangsteren truet med vold og hærverk mot alle som nektet å motta planter.
Den tidligere straffedømte holdt seg derimot unna grovere overfall og mord.
Cohen holdt den skinnende fasaden i årevis, men det endret seg den 2. desember 1959. Den ettermiddagen fikk Jerry Wooters, et tidligere medlem av Gangster Squad, en telefon fra en gangster som het Jack Whalen.
Wooters var blitt kastet ut av enheten fordi han fikk et litt for tett forhold til noen av de kriminelle – og Whalen betraktet Wooters som en han kunne stole på.
Den bredskuldrede gangsteren var Cohens nærmeste rival, og etter at gangsteren hadde prøvd å lure Whalen i et hesteveddeløp, var en konfrontasjon uunngåelig.
«Jeg er i en vanskelig knipe. Kan du hjelpe?» spurte han Wooters i håp om å få Gangster Squads hjelp til å vippe Cohen av tronen.
Like før hadde Whalen ringt og truet Cohen, som hadde svart iskaldt at han ville være på restauranten Rondelli’s samme kveld og at Whalen bare kunne komme.
For å redde sin ære var Whalen nødt til å ta imot Cohens invitasjon, men Wooters avslo å hjelpe.
I stedet ringte han til sine tidligere kolleger og fortalte dem om den forestående konfrontasjonen i Los Angeles’ underverden.
Frontruten
ble skiftet ut så den besto av to deler som kunne åpnes utover slik at det var mulig å stikke ut et geværløp.
Hver dør
var kledd med et 20 mm tykt stålpanser og veide 45 kilo. Verkstedet testet pansringen ved å skyte på bilen med de kraftigste riflene Los Angeles-politiet hadde til rådighet. Ingenting bet på.
Rutene
besto av 4,5 cm tykt, skuddsikkert fiberglass.
Bunnen
av bilen ble forsterket med panser slik at den kunne tåle en bombesprenging.
Dekkene
kostet 400 dollar stykket og var etter sigende skuddsikre.
Drap forstyrrer middagen
Som så ofte før holdt Mickey Cohen hoff på Rondelli’s. Kl. 23.28 stormet Whalen mot bordet, der også Cohens elskerinne Sandy Hagen og to av hans nærmeste menn, Sam LoCigno og George Piscitelle, satt.
Men før Whalen nådde bordet fikk han en kule i pannen, og han sank livløs sammen på gulvet. Restaurantgjestene flyktet i panikk.
Kl. 00.10 gikk alarmen hos politiet. Byen var rammet av enda et gangsterdrap. Mickey Cohen avviste straks at han hadde hatt noe med drapet å gjøre.
«Jeg satt bare og spiste pasta,» fortalte han de tilkalte betjentene. «Plutselig hørte jeg skudd. Dere må tro jeg fikk det travelt med å gjemme meg.»
Cohens tre gjester ved bordet hevdet også at de bare hadde hørt skuddene. Andre vitneutsagn gjorde det imidlertid klart at Cohen og vennene hans løy.
En forretningsmann fortalte at Cohen hadde grepet tak i ham fordi han trodde han var en av Whalens medsammensvorne.
Det skjedde et gjennombrudd i etterforskningen da politiet noen timer senere fant tre pistoler i en plastpose nær restauranten.
Da de åpnet bunnplaten og kikket etter O’Maras markeringer, kunne politiet konstatere at to av dem tilhørte Cohen.
Seks dager senere meldte Cohens venn LoCigno seg for politiet og tilsto at han hadde skutt Whalen i selvforsvar.
Nå var Gangster Squad sikre på at de kunne få has på Cohen.
LoCigno tilsto riktignok at han hadde begått drapet, men mye tydet på at han var betalt for å ta på seg skylden, og eierskapet til pistolene viste en forbindelse til Cohen.
Under rettssaken fremla O’Mara pistolene, og selv om det ikke var Cohen som sto for retten, mer enn antydet O’Mara at gangsterbossen hadde vært involvert.
Cohen selv løy ca. 100 ganger under rettssaken – f.eks. ved å påstå at «jeg har aldri eid noen pistoler».
Cohen på vei om bord i båten til Alcatraz etter dommen i 1962.
Selvangivelsen sendte gangsterbossen i fengsel
Myndighetene klarte aldri å felle Cohen for mord, men til slutt fikk lovens lange arm likevel fatt i den sleipe forbryteren.
I 1961 ble Cohen stilt for retten og dømt for skattesvindel – for øvrig samme skjebne som rammet den ellers uangripelige storgangsteren Al Capone i 1931.
Rettssaken omfattet 194 vitner, og utskriften fra rettssaken fylte 8000 maskinskrevne sider. Vitnene kunne fortelle at Cohen strødde om seg med penger.
Ifølge vitner var det normalt at Cohen hadde 30.000 dollar i kontanter på seg. Ingenting av det gangsteren hadde levert til skattemyndighetene kunne dokumentere at pengene var tjent på lovlig vis.
Dommen lød på 15 års fengsel, som han sonet på den fluktsikre fengselsøya Alcatraz og i et delstatsfengsel i Atlanta, Georgia.
Etter ni år, i 1972, ble Cohen løslatt – og han var ikke glemt. TV-show og forlag ville ha tak i den tidligere gangsteren, og hans memoarer ble en bestselger.
Cohen døde av hjerteinfarkt i 1976, etter lengre tids sykdom. Offisielt beløp formuen hans seg til 3000 dollar.
Gangster Squad går i glemmeboken
Den 31. mars 1960 ble LoCigno dømt til fengsel på livstid.
Spørsmålet om Cohens medvirkning fikk retten til å gjenoppta saken året etter. Her falt politiets beviser sammen.
De tekniske undersøkelsene viste nå at ingen av pistolene de fant hadde vært brukt til å skyte Whalen.
At pistolene i det hele tatt var blitt fremlagt som bevis, var en klar feil, mente retten. Resultatet var at LoCigno ble frifunnet. Fiaskoen gikk så hardt inn på O’Mara at han forlot politiet få dager etter.
Det så heller ikke stort bedre ut for Cohen. Samme år ble han idømt 15 års fengsel for skattesvindel.
Kort etter dommen sluttet Gangster Squad i realiteten å eksistere. Storforbryterne hadde mistet grepet om LA, og politiledelsen ville helst glemme at de i 15 år hadde hatt en enhet som opererte utenfor loven.
Da Cohen ga ut sine memoarer i 1975, kom han inn på det gamle drapet:
«Sam LoCigno kunne ikke treffe veggen i en ballsal. Personen som skjøt Whalen var ekspert på å skyte».
Han kunne ikke dy seg for å tilføye: «Og jeg var selv forbasket god med pistol».