Lørdag 2. juli 1881 er Charles Guiteau tidlig på ferde. Lenge før det nordgående morgentoget ruller inn på Baltimore og Potomac-stasjonen i Washington D.C., står han i venterommet.
Ved luken kjøper passasjerer billetter og avleverer kofferter og reisegods. Men Guiteau bryr seg ikke om dem.
Han skal ikke på toget, og han har ikke med seg bagasje. Den eneste eiendelen han bærer på seg, er en revolver, som han skjuler i lommen.
Med våpenet ladet og klart til skudd venter han på togets mest prominente passasjer, den nesten nyvalgte presidenten i USA, James A. Garfield.
Tale satte i gang drømmene
Møtet med presidenten vil ikke være Guitaus første. Under valgkampen året før var han en av Garfields varmeste støttespillere.
Den mislykkede advokaten og vekkelsespredikanten trodde da fullt og fast på at han hadde en stor karriere som diplomat foran seg.
Da alt tydet på at republikaneren Garfield ville vinne valget, skrev Guiteau en tale til fordel for ham og delte den ut i politiske forsamlinger.
Da Garfield ble valgt, mente Guiteau at seieren var hans fortjeneste. Som belønning krevde han å bli utnevnt til konsul i Paris.
Garfield avviste anmodningen blankt, men Guiteau var ikke lett å riste av seg. Han ble snart en fast gjest mottakelsesværelset i Det hvite hus.
Attentatmann lurte i venteværelset
Kulen borer seg inn i presidentens kropp
Attentatmannens kule treffer Garfield i ryggen. Kulen borer seg inn i vevet bak bukspyttkjertelen.
Angrepet sjokkerer Garfields ledsager
Utenriksminister James G. Blaine går arm i arm med presidenten da skuddet treffer. I forvirringen vakler Blaine mellom å støtte Garfield og å løpe etter attentatmannen.
Tilskuere pågriper attentatmannen
En billettselger og et par tilskuere griper fatt i Guiteau og holder ham fast. Han blir kort etter arrestert av en betjent som kommer inn fra gaten etter å ha hørt skudd fra jernbanestasjonen.
Den 13. mai 1881 fikk utenriksminister James G. Blaine nok og kastet ham ut med ordene: «Aldri i livet vil jeg høre Dem snakke om å bli konsul i Paris igjen.»
Kort tid etter kjøpte Guiteau en revolver. Rasende og ydmyket bestemte han seg for å gjøre det av med mannen som så brutalt hadde avvist og forsmådd ham.
I de påfølgende ukene skygget han Garfield når presidenten gikk i kirken eller spaserte en tur.
Tre ganger kom han nær nok til å skyte, men så sviktet motet. Da Guiteau leste i avisen at Garfield skulle reise på sommerferie til New England med morgentoget 2. juli, visste han at tiden var inne.
Guiteau valgte en revolver med et skjefte av elfenben. Den ville ta seg godt ut på et museum, mente han.
Guiteau avfyrte revolveren så snart Garfield trådte inn døren med følget sitt. Skuddet streifet presidentens skulder. «Min Gud, hva skjer?» utbrøt Garfield mens han strakte armene i været.
I det samme falt det et skudd til. Det traff Garfield i ryggen, og presidenten falt om på gulvet.
Tilskuere grep Guiteau og holdt ham til en betjent arresterte ham. «Jeg gjorde det, og jeg ønsker å bli arrestert for det», erklærte han med stolthet i stemmen.
Dårlig hygiene ble fatal
I mellomtiden ble Garfield ført til Det hvite hus, hvor legene forgjeves forsøkte å finne kulen som skjulte seg i kroppen hans. Skiftende leger fortsatte undersøkelsene de påfølgende dagene, men kulen var og ble umulig å få øye på.
«Legene gjorde det. Jeg bare skjøt ham.» Charles Guiteau, 1882.
Legene på den tiden visste lite om bakterier og desinfeksjon, og verken hendene eller instrumentene deres var derfor sterile. Resultatet var at skuddsåret ble infisert. Garfield fikk feber og ble stadig svakere etter hvert som infeksjonen spredte seg.
Den 19. september bukket han under, og presidenten utåndet etter 79 dager i sykesengen.
To måneder senere ble Guiteau stilt for retten. Han sa seg ikke skyldig i drap.
«Legene gjorde det. Jeg bare skjøt ham», hevdet han muntert.
Etter hvert som storhetsvanviddet vokste, avviste han enhver tanke på straff.
«Faktisk forventer jeg å leve lenge nok til å bli president», sa han.
Retten var uenig. Den 25. januar 1882 ble Guiteau dømt til døden ved henging.
Før han den 30. juni 1882 trådte opp på skafottet, håndhilste han på bøddelen, vinket til publikum og resiterte et dikt han selv hadde skrevet – det nærmeste han kom å oppnå den ære og oppmerksomhet han inderlig søkte.