Slik foregikk jakten på Kennedys drapsmann

Unge menn henger ut av vinduene da kortesjen passerer den sju etasjer høye mursteinsbygningen som huser Texas School Book Depository, svinger mykt mot venstre og fortsetter nedover Elm Street.

Plutselig gir et skarpt smell gjenlyd over Dealy Plaza, og gnister slår opp fra asfalten like bak presidentens bil.

Clint Hill oppfatter ikke faren med en gang. Han hører rifleskuddet, men er i tvil om lyden kommer fra en punktering.

Han retter oppmerksomheten mot president-limousinens dekk.

Deretter ser han tilbake og mot høyre, der lyden kom fra. Rufus Youngblood, ansvarlig for visepresident Lyndon B. Johnsons sikkerhet, reagerer derimot instinktivt og lynraskt.

Som han har lært i løpet av hundrevis av timer med trening, trekker agenten visepresidenten ned i setet og dekker ham med sin egen kropp.

2,7 sekunder senere er ingen i tvil om hva som foregår. Nok et rifleskudd, og i samme øye-blikk tar Kennedy seg til strupen.

Kulen treffer presidenten i høyre side av halsen, baner seg vei gjennom presidentens kropp og inn i ryggen på guvernør Connally.

Mens Connally synker ned i setet, blir Kennedy sittende halvt oppreist. Unaturlig stivt.

Ryggproblemer gjør at han må gå med et stramt korsett, som nå hindrer at kroppen faller sammen. Det skal vise seg å bli fatalt. Presidenten er det perfekte mål.

Clint Hill og John Ready er på vei frem mot presidentlimousinen i fullt firsprang da en tredje kule seks sekunder senere lager et gapende hull på høyre side av presidentens hode.

I den svarte Lincolnen tråkker sjåfør William Greer i panikk gassen i bånn.

Clint Hill når akkurat å kaste seg på den bakre delen av bilen før den akselererer og suser ut av Dealy Plaza i 100 km/t.

Texas School Book Depository, Elm Street, kl. 12.31

En rekke vitner har sett kruttrøyk og en mann med en rifle i et vindu i 6. eller 7. etasje i Texas School Book Depository.

Marrion Baker slipper gassen og bremser hardt. Han er sikker på at skuddene kom fra taket på den sju etasjer høye, brune mursteinsbygningen der Texas School Book Depository (skoleboklageret, red.) holder til.

Motorsykkelbetjenten har sett de flere hundre fuglene som lettet fra taket på bygningen da skuddene lød. Baker hiver seg av motorsykkelen og presser seg løpende gjennom tilskuerne som har omringet bygningen.

En kvinne bak ham skriker: «De skjøt ham, de skjøt ham». Baker vet ikke hvem som er blitt truffet, og tør ikke tenke tanken fullt ut.

På trappen foran bygningen ser Roy Truly den unge betjenten komme løpende. Truly er ansatt i bygningen og fungerer som portvakt denne dagen.

Baker spør etter en vei til taket. Heisen er i bruk, og i stedet spurter Truly oppover trappene med Baker i hælene.

Betjenten har trukket tjenestepistolen. Vaktmesteren er allerede nesten oppe i fjerde etasje da Baker når avsatsen i tredje.

Gjennom et vindu i en dør får han øye på en mann som er på vei nedover en smal gang.

Uten å tenke nærmere over hvorfor, stanser betjenten løpet mot taket, strammer grepet om pistolen, river opp døren og skritter raskt nedover den smale gangen.

Ved inngangen til et lite kjøkken ser Marrion Baker igjen mannen, som er på vei bort med raske skritt.

Baker stanser, sikter fra hoften med pistolen mot den fremmede og roper: «Kom hit».

Reaksjonen kommer prompte. Mannen stanser opp og snur seg. Ansiktet til den fremmede er uttrykksløst da han beveger seg mot Baker og stanser vel en meter fra pistolmunningen.

I mellomtiden har Roy Truly løpt tilbake for å finne Baker. Han skynder seg mot kjøkkenet, der han hører stemmer.

«Kjenner du denne karen her?» spør Marrion Baker, mens han kikker seg over skulderen mot Truly, som svarer bekreftende: «Ja, han jobber her».

Betjenten kaster ikke bort et sekund ekstra. Han løper straks tilbake gjennom gangen og fortsetter mot taket med oppsynsmannen i hælene.

Hva Lee Harvey Oswald tenker etter møtet med betjent Baker vet ingen, men den 24 år gamle lagerarbeideren fortsetter straks mot utgangen av bygningen der han har arbeidet de siste fem ukene.

Stemmons Freeway, kl. 12.34

Presidentens kortesje er i rasende fart på vei mot Parkland Hospital noen kilometer unna.

J.W. Courson frykter for sitt liv.

Dypt konsentrert knuger han styret på politimotorsykkelen sin.

Den 3,5 tonn tunge limousinen ligger konstant klint opp i bakhjulet hans.

Dersom betjenten mister balansen, kommer han til å bli most flat av flere tonn stål som raser nedover Stemmons Freeway.

Flere ganger har Courson forsøkt å få avstand til kortesjen ved å øke farten, men hver gang har presidentens sjåfør tråkket gassen i bånn og tettet luken.

I limousinen ligger guvernør Connally stille i fanget til konen Nellie. Han blør fra et sår i brystet, skjorten hans er gjennomvåt av blod.

Bak dem kan guvernørparet såvidt høre presidentfruens gråt. «Han er død, de skjøt ham – å Jack, jeg elsker deg», hvisker Jacqueline om igjen og om igjen gjennom stille tårer, mens hun knuger ektemannens maltrakterte hode i armene.

Med en fart på 120 km i timen suser først politimotorsyklene og deretter limousinen over jernbaneovergangen på Harry Hines Boulevard, før de deiser ned på asfalten og svinger skarpt til venstre.

Ute av svingen akselererer kortesjen i rasende fart den siste kilometeren opp mot inngangen til sykehuset.

Elm Street, kl. 12.36

Flere politifolk er kommet til skoleboklageret, som nå er avsperret. Ingen får forlate bygningen. Lee Harvey Oswald er imidlertid allerede ute.

Om farten er høy på Harry Hines Boulevard, så er tempoet til gjengjeld stabilt på Elm Street, der politisperringer og tusenvis av nysgjerrige blokkerer trafikken.

Noen hundre meter fra skoleboklageret står bussen mot Oak Cliff helt i ro da en mann hamrer på døren.

På nest fremre sete drar Mary Bledsoe straks kjensel på Lee Harvey Oswald, som stiger om bord i bussen og betaler 23 cent for billetten.

Noen måneder tidligere leide hun ut et rom til den unge mannen, men hun kastet ham ut etter fem dager – hun likte ikke den aggressive oppførselen hans.

At han i dag har hull i den brune genseren og krøllete bukser på seg, er for Bledsoe bare en bekreftelse på at hun gjorde det riktige.

Oswalds ansikt er sammenbitt da han passerer den tidligere husverten sin uten å legge merke til henne, og setter seg på det nest bakerste setet ut mot høyre vindu.

Herfra kommer han til å ha fri sikt til attentatstedet lenger fremme.

Så langt kommer han imidlertid aldri. Etter at bussen har sneglet seg noen meter frem, stanser den helt.

Oswald ber sjåføren om å slippe ham av, og mens hundrevis av nysgjerrige strømmer mot Dea​ly Plaza, begir Oswald seg med raske skritt bort fra stedet.

Etter 300 meters rask gange hopper han inn i en drosje og ber sjåføren kjøre ham mot North Beckley Avenue i bydelen Oak Cliff.

Her har Oswald leid et rom hos 26 år gamle Earlene Roberts.

Forstaden Oak Cliff, Dallas, kl. 12.52

I mediene er nyheten om attentatet allerede ute. Tre øyevitner som så en mann skyte fra vinduet i skoleboklageret, har beskrevet gjerningsmannen som hvit, rundt 30 år, mørkhåret, tynn og omtrent 1,70 m høy.

«Bare stans her», sier Lee Harvey Oswald til drosjesjåføren.

William Whaley trår forsiktig på bremsen og svinger drosjen opp langs fortauet. Kunden, som ikke har sagt et ord på hele turen, ba opprinnelig om å bli kjørt til North Beckley 1026 et par hundre meter unna, men det er det samme for Whaley.

Han er fornøyd med at han får en dollar for turen, selv om taksameteret bare viser 95 cent.

Earlene Roberts er i ferd med å rette på antennen på fjernsynet sitt idet leieboeren Oswald kommer brasende inn døren og fortsetter inn på rommet sitt uten å si et ord.

Få minutter senere kommer den underlige leieboeren, som hun har hatt boende i en måneds tid, ut fra rommet sitt igjen.

Han har skiftet til hvit vindjakke og har trukket glidelåsen helt opp, selv om novemberværet er fint.

Oswald forlater huset like fort som han kom inn. Fra vinduet ser fru Roberts at han har stilt seg opp ved busskiltet nede i gaten for å vente på bussen, stadig med jakken helt lukket.

Det hun ikke kan se er revolveren Oswald nå bærer på. Earlene går tilbake til fjernsynet og fortsetter å prøve å få inn et brukbart antennesignal.

Operasjonssal 1, Parkland Hospital, kl. 13.00

John F. Kennedys liv står ikke til å redde, men likevel fortsetter legene den håpløse kampen. Ingen skal kunne si at de ikke forsøkte alt.

Nevrokirurgen Kemp Clark ser på klokken i operasjonssalen. I 22 minutter har Dallas' beste leger forsøkt å redde presidentens liv.

Clark selv er utmattet etter å ha utført intensiv hjertemassasje stående på en stol i et forsøk på å øke muligheten for å pumpe liv i John F. Kennedys sviktende hjerte. Men til tross for det intensive redningsforsøket er den svake pulsen borte.

Clark går ned fra stolen og griper et hvitt laken som han trekker over Kennedy.

Så snur han seg mot presidentfruen og konstaterer hviskende: «Deres mann var livstruende såret».

«Jeg vet det». Ordene former seg lydløst på Jacqueline Kennedys lepper.

Tre måneder tidligere har hun i sitt livs tyngste stund fulgt sitt fem dager gamle barn til graven, nå har hun også mistet sin mann.

Klokken er 13.00, og John Fitzgerald Kennedy er død, 46 år gammel.

Forstaden Oak Cliff, kl. 13.16

J.D. Tippit er en av de få politibetjentene som ikke er kalt til Dealy Plaza. Tre ganger har han mottatt signalementet av den antatte attentatmannen over politiradioen.

Fra patruljebilen observerer 39 år gamle J.D. Tippit mannen som beveger seg nedover 10th Street med raske skritt.

Han kan minne om beskrivelsen av attentatmannen, som har blitt repetert over radioen de siste 25 minuttene.

Mens betjenten langsomt triller etter den fremmede, kaller han opp sentralen. «Åttesytti», sier Tippit – hans tildelte kallesignal.

Veteranen fra andre verdenskrig er kjent som en pliktoppfyllende og rolig politibetjent, som tar veloverveide beslutninger og sjelden hisser seg opp.

Det gjør han heller ikke over sine forgjeves anrop til sentralen, som er overbelastet av meldingene fra Dealy Plaza.

«Åttesytti», prøver Tippit igjen, men forgjeves. I stedet kjører han langsomt den hvite patruljebilen opp på siden av mannen og vinker ham bort til seg.

Lee Harvey Oswald står i den hvite vindjakken sin med hendene i lommen da betjenten går ut av patruljebilen, rundt radiatoren og bort mot ham.

J.D. Tippit har ikke trukket våpenet, og nærmer seg rolig.

Med ett kommer en revolver til syne i Oswalds hånd.

Tippit forsøker febrilsk å gripe etter tjenestevåpenet sitt, men for sent. Lee Harvey Oswald avfyrer fire skudd mot den forsvarsløse betjenten, som tar seg til magen, vakler baklengs og faller om på bakken, bak det venstre forhjulet på patruljebilen.

Oswald går et par skritt mot bakenden på bilen, så nøler han og går tilbake til Tippit, som ligger sammenkrøket på bakken.

Kynisk hever Oswald revolveren en siste gang, sikter mot Tippits hode og trykker inn avtrekkeren. Politibetjenten ligger igjen, dødelig såret.

Straks etter legger Oswald på sprang nedover 10th Street, kaster seg inn i noen busker, skrår gjennom en hage ut på Patton Street, og strener rundt hjørnet nedover den tett trafikkerte Jefferson Boulevard.

Dallas Police Headquarters, kl. 13.22

De første patruljebilene har kommet til 10th Street. Avhør av vitner er i full gang.

Seks minutter etter drapet på Tippit mottar Murray Jackson i politihovedkvarteret et oppkall fra åstedet.

«Vi har en beskrivelse av den mistenkte», lyder det skrapende gjennom radioen.

«Han er en hvit mann, rundt 30 år gammel, omtrent 1,70 høy, mørkhåret, tynn, kledd i en hvit jakke og mørke bukser».

Likheten med signalementet på presidentens drapsmann er slående.

Seks minutter senere mottar samtlige politibiler et anrop som bekrefter det de fleste har begynt å tenke – det er en reell mulighet for at mannen som har henrettet J.D.

Tippit er den samme som har avfyrt skudd mot presidentens kortesje.

Hardy’s Shoe Store, Jefferson Blvd., kl. 13.36

Flere vitner har sett Oswald på Jefferson Boulevard. Gaten er full av patruljebiler på jakt etter politimorderen.

Etter det Johnny Brewer kan oppfatte på transistorradioen sin har presidenten blitt skutt – og visstnok også en politimann oppe på 10th Street.

Han har hørt sporadiske politisirener i 20 minutter, men nå hører den 22 år gamle sjefen hos Hardy’s Shoe Store at lyden blir sterkere.

Brewer anslår at politiet bare er hundre meter unna, idet en ung mann slår opp døren og kommer inn i butikken.

Det tar ikke mange sekundene før skoselgeren biter seg merke i den nye kundens noe merkelige oppførsel.

Fyren i den slitte brune genseren er tydelig andpusten, og håret hans er bustete. Og mens alle andre har gått ut på gaten for å se hva som foregår, snur den unge mannen ryggen til alt oppstyret ute på Jefferson Boulevard.

I noe som føles som en evighet står den fremmede helt stille og stirrer Brewer intenst rett inn i øynene. Svetten renner nedover pannen på ham. En tung stillhet fyller lokalet.

Ute på gaten snur plutselig alle politibilene og kjører tilbake langs Jefferson mot biblioteket (vitner har sett en ung mann løpe inn på biblioteket lenger oppe i gaten. Det viser seg å være falsk alarm).

Den fremmede kaster et raskt blikk over skulderen, og da han er sikker på at politiet har forsvunnet, fortsetter han uten et ord ut døren og nedover gaten i motsatt retning.

Forundret over kundens merkelige oppførsel bestemmer Brewer seg for å følge etter.

30 meter lenger nede på Jefferson Boulevard har Julie Postal forlatt skranken sin foran kinoen Texas Theatre.

Jobben hennes er å selge kinobilletter til publikum, men politisirenene har lokket henne ut på gaten.

Med ryggen til kinoen ser hun ikke Lee Harvey Oswald snike seg inn i mørket i Texas Theatre. Det gjør til gjengjeld Johnny Brewer.

CBS News, New York kl. 13.38

Overalt svirrer ryktene om at presidenten er død. Ennå har ingen offisielt uttalt seg om Kennedys tilstand.

CBS' nyhetsanker Walter Cronkite snakker til seerne da han stopper brått midt i en setning.

47-åringen tar på seg de tunge brillene og skumleser meldingen han nettopp har fått stukket i hånden.

Så fyller Cronkites tunge, dype røst igjen eteren: «Fra Dallas, telegrammet er tydeligvis offisielt, president Kennedy døde klokken 13 central standard time, klokken 14 eastern standard time».

Cronkite hever langsomt blikket, ser mot klokken i tv-studioet og fortsetter «for vel 38 minutter siden».

Den mest respekterte fjernsynsjournalisten i USA har problemer med å holde tårene tilbake og må renske stemmen før han fortsetter:

«Visepresident Lyndon Johnson har forlatt sykehuset. Vi vet ikke hvor han befinner seg».

USA går i stå. På gater og kontorer bryter folk ut i gråt. Fra øst til vest fylles Guds eget land med sorg og frykt for fremtiden. New York

Times skriver om kloden «som plutselig har blitt et mørkt og kaldt sted», og om amerikanerne som nå er «redde og desperat usikre på hva som skal skje med verden».

Texas Theatre, Jefferson Blvd., kl. 13.50

Etter å ha blitt varslet av skoselgeren Brewer har politiet omringet Texas Theatre.

De fire politibetjentene samler seg rundt Brewer. Fra plassen sin bak den tunge fløyelsgardinen ved utgangen peker skoselgeren ut i den nå opplyste kinosalen.

Fingeren går i retning en spinkel, mørkhåret mann som sitter alene på tredje bakerste rad.

Mens de tre andre betjentene begir seg opp langs seteradene på venstre side, beveger Nick McDonald seg opp langs høyre.

Han ser ikke på den mistenkte, men stirrer i stedet intenst på et kjærestepar som befinner seg et par rader unna.

Han vil ikke risikere at den bevæpnede morderen trekker våpenet i panikk.

Idet han passerer tredje bakerste rad, snurrer McDonald rundt og trekker tjenestevåpenet: «Reis deg», beordrer han.

Mannen i kinosetet rekker langsomt hendene i været, mens han reiser seg. Fra den andre siden av radene nærmer McDonalds tre kolleger seg.

«Det er over nå», utbryter Oswald resignert. Så eksploderer han i et brått rykk og kjører knyttneven i ansiktet på McDonald.

Brøkdelen av et sekund senere velter de to mennene rundt på gulvet. McDonald ender under Oswald, som med høyre hånd prøver å få fatt i revolveren han har i beltet.

To av de andre betjentene kaster seg inn i kampen. En får lagt armen rundt halsen på Oswald, den andre griper den venstre hånden hans.

Likevel får den spinkle morderen tak i revolveren sin med den frie høyrehånden.

Våpenet som en halvtime tidligere drepte J.D. Tippit, danser nå rundt i luften og peker plutselig rett mot McDonald.

Lynraskt griper den rutinerte betjenten tak i trommelen og hindrer den dermed i å snurre – og avfyre et skudd.

Mens en fjerde betjent gir den mistenkte et slag i hodet med geværkolben, får McDonald tak i revolverskjeftet med høyre hånd, og forsøker å vri våpenet ut av Oswalds grep.

I adrenalinrus ser han ikke at Oswald trekker av, og han kjenner ikke at hammeren på revolveren treffer huden mellom tommelen og pekefingeren hans.

Det millimetertynne stykket med hud er nok til å hindre våpenet i å bli avfyrt.

Et sekund senere får han kjempet til seg revolveren fra den mistenkte.

Kampen er slutt, Lee Harvey Oswald er arrestert.

P-kjelleren under Dallas Police Headquarters, søndag 24. november kl. 11.21

Etter tolv timers avhør de siste to døgnene er Oswald offisielt siktet for drapet på både Tippit og Kennedy. En bil venter på å transportere ham bort fra arresten og til et større fengsel.

Jack Ruby brenner av innvendig raseri.

Diskret presser han seg frem gjennom det massive presseoppbudet som har samlet seg i parkeringskjelleren for å følge overføringen av Oswald til Dallas County Prison.

De siste to dagene har den 52 år gamle nattklubbeieren vekselvis vært oppløst i tårer hjemme hos seg selv, eller vandret hvileløst rundt i Dallas' gater.

Selv medisinen som vanligvis kontrollerer humørsvingningene hans er ikke nok til å dempe de voldsomme følelsene som har overmannet ham siden han så bildene av den sørgende presidentfruen.

Rolig lar han høyre hånd gli over revolveren han bærer i jakkelommen – et langt liv i USAs underverden har lært Ruby alltid å være bevæpnet.

Og så kommer han brått til syne. I en svart, hullete genser. Lenket med håndjern til en politimann og med det lumske smilet om leppene.

Lee Harvey Oswald – presidentmorderen.

På brøkdelen av et sekund trekker Ruby revolveren, trer et skritt frem slik at han er mindre enn en meter fra Oswald, og avfyrer et enkelt skudd opp gjennom offerets mage.

Oswald skriker av smerte og faller på kne.

Så eksploderer parkeringskjelleren i kaos. Politimenn kaster seg over Ruby, andre sleper den sårede fangen – stadig lenket til politimannen – bort.

Kameraene ruller og sender dramaet live ut til den amerikanske befolkningen.

Operasjonssal 2, Parkland Hospital, søndag 24. november, kl. 13.07

To dager tidligere har legene på Parkland Hospital kjempet hardt for å redde John F. Kennedys liv. Ironien er tydelig for alle der de nå forsøker å redde livet til Lee Harvey Oswald.

Dr. Perry og kollegene hans har gjort det umulige. De har den siste timen skrapt litervis av blod ut av Oswalds bukhule og sydd igjen istykkerrevne arterier.

Pasienten er, mot all forventning, stabilisert, og legene tror for første gang at Oswald kanskje overlever drapsforsøket.

Mens Perry diskuterer neste skritt med sitt team av kirurger, faller Oswalds puls plutselig fra 85 til 40, og få sekunder senere til null.

Det massive blodtapet har fått Lee Harvey Oswalds hjerte til å gå i sjokk.

Lynraskt griper dr. Perry en skalpell og skjærer hull i Oswalds venstre side. Med hendene griper han direkte rundt hjertet, som kjennes underlig slapt og geleaktig på grunn av blodmangelen.

Den intensive massasjen av det døde hjertet hjelper ikke. Det gjør heller ikke de 240, 360, 500 eller 700 voltene dr. Perry sender gjennom Oswalds kropp.

Etter noen minutter må Perry og teamet hans gi opp. Legene har gjort alt de kunne, men kampen er forgjeves.

Klokken er 13.07. For nesten nøyaktig to dager siden ble president Kennedy erklært død i operasjonsstue 1 like ved siden av – nå trekker legene et laken over hans antatte drapsmann.

Lee Harvey Oswald er død.