New York Daily News Archive/Getty Images

Som barn pinte forbryterne dyr

I 1970- og 1980-årene opplevde USA en epidemi av seriemord. Derfor gikk politiets eksperter i gang med å undersøke hva disse drapsmennene har til felles.

Begrepet seriedrap ble oppfunnet i Tyskland i 1930-årene. Det nådde ikke USA før i 1974, da FBI-kriminologen Robert Ressler brukte begrepet under et foredrag.

Opp gjennom 1970- og 1980-årene hadde han intervjuet i alt 36 dømte serie­mordere for å forstå hvordan en serie­morder tenker – og dermed bli i stand til å stoppe de neste. Og det var mange seriemordere på frifot den gang.

På 1980-tallet sa Robert Ressler: “Seriedrap har nådd et epidemisk omfang. Den typen forbrytelser vi ser i dag, skjedde ikke med samme frekvens før 1950-årene. Et individ som tar 10, 12, 15 liv, er et relativt nytt fenomen i USAs kriminalhistorie.”

I løpet av 1980-tallet registrerte FBI hele 823 aktive seriemordere som bare i året 1987 drepte 361 mennesker (tallet er fremdeles amerikansk rekord). 1980-årene har derfor blitt kalt “seriemordernes tiår”.

I 1990-årene falt antallet seriemordere til 724. Og den synkende tendensen har fortsatt – det siste tiåret så bare 201 seriemordere.

Seriemordere drives av sex

På film blir seriemordere fremstilt som ekstremt intelligente (f.eks. Hannibal Lec­ter i Nattsvermeren), som schizofrene (Norman Bates i Psycho) eller som sjarmerende psykopater (Patrick Bate­man i American Psycho). Virkeligheten er ofte en annen.

Ingen er født som seriemorder. Som regel vokser de opp i dysfunksjonelle hjem med passive eller fraværende fedre, dominerende mødre og en overflod av psykiske og fysiske overgrep.

Som barn fant de aller fleste glede i å torturere og drepe dyr.

Flere seriemordere var sengevætere i sen alder, andre yndet å tenne på ting, og som barn fant de aller fleste glede i å torturere og drepe dyr. De aller fleste seriemordere er menn, og forskningen viser at de er blitt utsatt for en skjellsettende hendelse som barn – f.eks. en trafikkulykke eller slaktingen av et dyr som de aldri har glemt.

Generelt sett er drapsmennene sjelden sinnssyke eller overintelligente – deres IQ ligger i gjennomsnitt litt under befolkningens. Flertallet er drevet av et seksuelt begjær som ikke nødvendigvis retter seg mot selve kjønnsakten. Det er i stedet kontrollen over og volden mot offeret som gir dem tilfredsstillelse.

Det store spørsmålet er hvorfor akkurat USA fostret så mange seriemordere i 1970- og 1980-årene. Det har HISTORIE spurt Mike Aamodt om. Han er professor i psykologi ved Radford University i delstaten Virginia.

“Dette er det svært vanskelig å svare på, for vi vet ikke med sikkerhet om økningen i 1970- og 1980-årene i det hele tatt var så høy sammenlignet med tidlig­ere tiår.

Begrepet ‘seriemorder’ ble ikke tatt i bruk før på 70-tallet, så dokumentasjonen av seriedrap før denne perioden er mangelfull”, forklarer Aamodt, som var med og startet Radford Universitys database over seriemordere i 1992.

Dette er verdens mest omfattende data­base med 5079 seriemordere fra år 1900 og frem til i dag. I underkant av 68 pst. av dem har funnet ofrene sine i USA.
Mike Aamodt påpeker at den kraftige økningen kan skyldes lovgivningen på den tiden:

“I 1970- og 1980-årene var det langt lettere å bli løslatt på prøve i USA enn tilfellet er i dag. Og dette er et veldig viktig poeng, for vår database over seriemordere viser at mer enn 80 pst. av alle seriemordere i USAs historie tilbrakte tid i fengsel før de begikk sitt første drap. 17,9 pst. av seriemorderne har sågar vært dømt for drap for så å bli løslatt og drepe på nytt.”

Fire typer av seriemordere

I den viktige boken Serial Murders fra 1988 sorterte krimi­nologene Ronald Holmes, Stephen Holmes og James De Burger seriemord­erne ut fra motivene deres, ikke metodene deres, som FBI ofte analyserer. Forfatterne fant fire grupper av mordere, hver med sitt motiv.

California har hatt flest seriedrap

Noen av de mest beryktede drapsmennene slo til under “seriedrapsepidemien” i California. Men til tross for at “Night Stalker”, “Golden State Killer” og “Grim Sleeper” har føyd grufulle kapitler til USAs kriminalhistorie, er California bare på syvendeplass på listen over stater med flest seriemordere – etter stater som Alaska og Florida.

Med nesten 40 millioner innbygg­ere er California USAs mest folkerike stat. Derfor er det ikke rart at de fleste ofrene for seriemordere har mistet livet her: 1777 kvinner og menn siden 1900. Tallet tilsvarer ca. 14 pst. av det totale antallet ofre for seriemordere i USA.

I dag har seriemorderne blitt sjeldne

Siden 1990-årene har antallet aktive serie­mordere falt med hele 85 pst., og ifølge FBI står de i dag for under 1 pst. av alle drap i USA.

Ifølge seriedrapsforskeren Enzo Yaksic skyldes nedgangen bl.a. at politiet har blitt flinkere til å fange drapsmennene før de begår tre eller flere drap, som er definisjonen på en seriemorder.

Drapsmennenes patologi er blitt studert i flere årtier, og dagens politietterforskere er gode til å se mønstre i drapssakene og dermed bli i stand til å stoppe gjerningsmennene fort.

Siden årtusenskiftet har etterlatt DNA i økende grad blitt brukt til å felle drapsmennene. Dessuten gir Internett og mobiltelefonen politiet bedre muligheter for å overvåke en mistenkt.

”Det kan saktens finnes tusenvis av serie­mordere som vi ikke vet om.” Professor i psykologi Mike Aamodt, Radford University

Det finnes imidlertid et ukjent mørketall: Hvis politiet har blitt flinkere til å identifisere seriemorderne, kan det også tenkes at drapsmennene har lært å unngå fellene slik at de ikke kommer i politiets søkelys.

Mørketallet viser seg i en fallende oppklaringsprosent: Mens amerikansk politi oppklarte 91 pst. av alle drap i 1965, hadde tallet falt til 61,6 pst. i 2017.

"Det kan saktens finnes tusenvis av serie­mordere som vi ikke vet om og som vi av en eller annen årsak ikke identifi­serer”, sier professor Aamodt.