Southside Slayer: Slumkvarter var lystmordernes paradis

I 1980-årene begynte likene av kvinnelige prostituerte og narkomaner å hope seg opp i Los Angeles' slumkvarter. Seriemorderen “Southside Slayer” var løs, og han sov visst aldri, for antallet drepte var ekstremt.

I 1980-årene begynte likene av kvinnelige prostituerte og narkomaner å hope seg opp i Los Angeles' slumkvarter. Seriemorderen “Southside Slayer” var løs, og han sov visst aldri, for antallet drepte var ekstremt.

Enietra Washington står foran speilet i leiligheten sin i South Central i Los Angeles.

Et stramt, kremfarget skjørt smyger seg om lårene hennes, og et tykt lag rød leppestift pryder munnen.

Det er 19. november 1989, og den 30 år gamle tobarnsmoren gjør seg klar til en tur på fest med en venninne.

Hun tenner en joint som er dyppet i kokain og inhalerer røyken. Etter en hard dags arbeid som husholderske føler hun behov for en skikkelig fest.

Venninnen Lynda bor i gangavstand fra Enietras leilighet, så da hun blir passet opp av en svart mann i en oransje Ford Pinto med en hvit stripe på radiatoren, takker hun nei til tilbudet om haik.

“Det er problemet med dere svarte kvinner”, sier sjåføren ut av bilvinduet, “dere vil ikke ta imot hjelp av andre.”

Et smil sprer seg over sjåførens ansikt, og Enietra trekker også på smilebåndet. Den fremmede går ut av bilen for å prate.

Han har på seg en kaki-farget bukse, mørkeblå T-skjorte og en beige jakke.

“Rør ikke det håndtaket! Ellers skyter jeg deg igjen.” Ordre fra morderen til Enietra Washington

Han er på hennes egen alder og ser like ufarlig ut som en golden retriever, tenker hun. Hva kan vel skje?

“Ok, du kan da godt kjøre meg bort til venninnen min,” sier hun og setter seg inn på forsetet.

Bilens høyttalere står på for full musikk mens de kjører ned South Harvard Boulevard.

Plutselig og uten det minste forvarsel trekker sjåføren en liten pistol og skyter Enietra i brystet.

Men hun merker det ikke før blodet siver ut. Panisk prøver hun å skyve opp døren.

Enietra ble skutt med et veldig lite kaliber.

© Crime Archive

“Ikke rør håndtaket!” roper overfallsmannen som nå har stoppet bilen. “For da skyter jeg deg igjen.”

Smerten i brystet er uutholdelig, og Enietra klarer nesten ikke å puste. Hun glir inn og ut av bevisstheten og oppfanger bare sporadisk det marerittet hun befinner seg i: En tung kropp oppå hennes.

Klær som blir flerret i stykker. Lysglimt fra et Polaroid-kamera som tar bilder av henne med kroppen innsmurt i blod.

Enietra kommer ikke til full bevissthet igjen før mannen skyver henne ut av bilen så hun lander på fortauet som en etterlatt søppelsekk.

Han er overbevist om at hun er død, starter bilen og kjører ut i den kjølige høstkvelden.

Enietra roper ikke opp og søker ikke hjelp i de nærmeste husene. De færreste i den svært kriminelle bydelen South Central åpner døren for fremmede etter solnedgang.

Dessuten er venninnen Lyndas hus bare noen få gater unna. Mens blodet siver fra skuddhullet sleper Enietra seg bort til venninnens hus.

“Hjelp meg!” roper hun og banker fortvilet på døren.

Ingen åpner. Lynda og mannen hennes har gitt opp å vente og dratt på byen uten henne.

Kort etter besvimer Enietra. Da Lynda kommer hjem kl. 2 om natten, ligger venninnen i fosterstilling på bakken.

“Ikke la meg dø. Ikke la meg dø!” gjentar hun langsomt.

Lynda ringer etter ambulanse, og Enietra blir fraktet til sykehuset. Bare fire dager senere er hun stabil nok til at legene kan fjerne kulen av kaliber 25 som gjerningsmannen hadde plantet i brystet hennes.

Den hadde truffet rett ved siden av hjertet.

Det ingen ennå vet er at Enietra er det eneste offeret som har overlevd møtet med Los Angeles’ verste seriemorder: The Southside Slayer.

Mange år senere møtte Enietra Washington overfallsmannen sin i retten.

© Damian Dovarganes/AP/Ritzau Scanpix

Southside Slayer var flere menn

Enietra Washington var millimeter fra å bli enda et tall i den uhyggelige drapsstati­stikken som plaget Los Angeles i siste halvdel av 1980-årene.

Bare i 1989 ble det begått 1693 drap i hele Los Angeles County. Rundt halvparten av de ca. 800 drapene som i snitt ble begått hvert år i Los Angeles på 1980-tallet fant sted i bydelen South Central.

“South Central har den høyeste mordraten i landet.” Intervju i The New York Times, 1989.

Som en frivillig som hjalp gjengmedlemmer ut av forbryterlivet sa det til The New York Times: “South Central har landets høyeste drapsfrekvens. Og ingen passer på svarte og brune borgere. California er mulig­hetenes land hvis du bor i Westwood og Sherman Oaks. I South Central er det kriminalitetens land.”

Crack-avhengigheten rev i stykker hele familier i fattigkvarterene i Los Angeles.

© William Karl Valentine

Crack forvandlet South Central til et kriminelt helvete

Det veldig vanedannende stoffet crack-kokain inntok bydelen South Central i Los Angeles i 1980-årene. Det ga seriemorderne rik anledning til å tilfredsstille sine bestialske lyster.

Crack dukket første gang opp i byen Miami i begynnelsen av 1980-årene. Der ga innvandrere fra Karibia tenåringer opplæring i hvordan de kunne omdanne kokain til crack så det kunne røykes.

Crack er billigere enn vanlig kokain og fikk derfor fort stor utbredelse i fattige bydeler som South Central i Los Angeles, der innbyggere flest var svarte eller hadde latin­amerikansk bakgrunn.

For å få bukt med crack-­epidemien fikk daværende president Ronald Reagan innført strengere lover i 1986. Nå ble folk straffet langt hard­ere for besittelse av crack enn av kokain.

Funn av 50 g crack utløste ti års fengsel mens det skulle 5 kg kokain til for å få en like lang straff.

Loven gjorde at antallet svarte i amerikanske fengsler eksplo­derte. I South Central havnet et stort antall fedre i fengsel, og konene deres måtte selge kroppen sin for penger i et nabolag som var preget av fortvilelse.

Forholdene ga seriemordere gode muligheter til å slippe unna med drap.

En død crack-misbruker eller prostituert var uhyggelig vanlig i South Central, og med så mange gjengrelaterte drap samt en enorm mistillit til politiet var det praktisk talt umulig å finne gjerningsmennene.

Data fra FBI viser at prostituerte er seriemordernes foretrukne bytte.

Risikoen for å bli drept av en seriemorder er 18 ganger større for kvinner som selger sex.

Eller som seriemorderen Gary Ridgeway sa det i retten i 2003: “De prostituerte var lette å plukke opp uten at det tiltrakk noen oppmerksomhet. Jeg visste at de ikke ville bli etterlyst med det samme – hvis de noensinne ble det. Jeg valgte meg prostituerte fordi jeg trodde at jeg kunne drepe så mange av dem som jeg bare ville uten at jeg ble tatt.”

Overfall på svarte stoffmisbrukere som Enietra Washington var hverdagskost i de årene da stoffet crack hadde forvandlet bydelen til en hotspot for kriminalitet.

Like­vel viste politiet stor interesse for overfallet på den 30 år gamle moren.

Drapsforsøket, og ikke minst kulen som ble gravd ut av Enietras bryst, bar nemlig preg av en helt spesiell seriemorder som politiet hadde jaktet på i nesten fire år.

Fire år tidligere fant politiet liket av den 29 år gamle prostituerte Debra Jackson under et rødt teppe i et smug like ved hoved­gaten Vermont Avenue i South Central.

En hånd stakk ut under teppet som om den ba om hjelp. Larvene som krabbet ut av øyne, nesebor og ører vitnet om at ingen hadde hørt hennes rop om hjelp.

Kroppen hennes hadde fått hard medfart i varmen, og det var umulig å si om hun var blitt voldtatt.

Men politiet var ikke i tvil om dødsårsaken. I brystet satt tre kuler fra en kaliber 25-pistol.

Crack var billig og ble spesielt populært blant USAs fattigste – de svarte og folk med røtter i Latin-Amerika.

© Bettmann/Getty Images

Betjentene J.C. Johnson og Lionel Robert sto for etterforskningen av drapet, og i månedene som fulgte overvåket de alle kulene av kaliber 25 som ble sendt inn til politiet i Los Angeles.

Nøyaktig ett år senere fikk de napp. Den 12. august 1986 ble betjentene kalt ut til et smug nær West Vernon Avenue i South Central.

Her lå liket av 34 år gamle Henrietta Wright – dumpet akkurat som Debra Jackson var blitt det.

Offerets skjorte var revet opp til haken slik at brystene var blottet. I munnen satt et tøystykke som kan ha blitt brukt til å undertrykke skrik­ene hennes. Dødsårsaken var to skudd i brystet, begge kaliber 25.

Pistoldrapene var imidlertid ikke det eneste som opptok politiet. Drapsen­heten “Southside Slayer Task Force” undersøkte på dette tidspunktet ti drap på prostituerte som var begått fra 1983 og fremover.

Morderens drapsmetode var kvelning og knivstikking, så de to skuddofrene hadde ikke interessert en­heten. Ennå.

Crack-epidemien fikk også gjengkriminaliteten til å eksplodere i Los Angeles.

© William Karl Valentine

Men da enda en prostituert ble funnet i et smug med en 25 kaliber kule i brystet i januar 1987, overtok Southside Slayer-gruppen også etterforskningen av de tre pistoldrepte prostituerte.

Hittil hadde politiet trodd at bare én person sto bak.

Men de ulike drapsmetodene viste at de jaktet på to drapsmenn. Minst.

Politiet på bar bakke

Nå arbeidet 50 betjenter i Southside Slayer-enheten med sakene uavbrutt.

Avdelingen brukte ca. 600 000 kroner i måneden bare på overtidstimer.

På ett år hadde betjenter undersøkt hele 4326 spor. Men ut over et par arrestasjoner av mistenkte som viste seg å være uskyld­ige, sto de på bar bakke.

Det fikk Los Angeles-politiet til å redusere enheten til bare 17 betjenter.

"Etterforskningen fortsetter”, sa den ansvarlige lederen i desember 1988. “Men akkurat nå er det som et tredimensjonalt puslespill. Vi fortsetter med å snu og vende på brikkene i håp om at de passer sammen.”

Nyheten om nedbemanningen skapte forargelse blant svarte innbyggere i South Central.

Margaret Prescod fra organisasjonen “Black Coalition Fighting Back Seri­al Murders” raste:

“Hvis drapene hadde funnet sted i en hvilken som helst annen bydel, ville ikke politiet ha vist en så tafatt holdning.”

Aktivisten Margaret Prescod startet demonstrasjoner for å få politiet til å reagere på de mange drapene i South Central.

© Rose South LA

Frustrasjonen ble ikke mindre av at seriemorderen som skjøt ofrene sine med en kaliber 25-pistol, nå hadde drept fire prostituerte crack-misbrukere.

Borgerne i den urolige bydelen var frustrert over mangelen på gjennombrudd i saken.

““Selv om det er øyenvitner til drapene, ønsker ikke innbyggerne å ha med politiet å gjøre.” Paul Mize, etterforskningsleder, 1989.

Det var også politiet. Selv da Enietra Washington overlevde sitt møte med en av drapsmennene i november 1989 på mirakuløst vis og kunne beskrive både utseendet og kjøretøyet, kom betjentene ingen vei.

Det skyldtes i stor grad det svært anstrengte forholdet som mange i bydelen hadde til politiet.

“Selv om det er øyenvitner til drapene, ønsker ikke innbyggerne å ha med politiet å gjøre fordi de ikke stoler på oss”, uttalte sjefen for drapsavdelingen i Los Angeles til en avis.

Southside Slayer-enheten ble oppløst i slutten av 1989. Kort etter nådde drapstallene i Los Angeles nye høyder. I 1992 ble det begått 2589 drap. Det var ny rekord.

Men i desember 1993 fikk Los Angeles-politiet en etterlengtet suksess da de felte et av Southside-monstrene.

Afroamerikaneren Michael Hughes ble arrestert for å ha drept fire kvinner mellom 1992 og 1993.

Den første Southside Slayer, Michael Hughes, ble tatt av politiet i 1993.

© Nick Ut/AP/Ritzau Scanpix

Som de andre drapsmennene gikk Hughes etter kvinnelige prostituerte og narkomane, og han kastet likene på gaten.

Ett av ofrene var fra South Central, de tre andre fra Culver City. I 2008 ble han også dømt for å ha kvalt fire andre kvinner i Los Angeles mellom 1986 og 1993.

Men den mest beryktede seriemorderen i Southside Slayer-gruppen, som politiet flere tiår senere mener har talt opptil seks ulike drapsmenn med ca. 90 liv på samvittigheten, holdt lav profil.

De brutale drapene med kaliber 25-pistolen stoppet brått etter 1989.

Kanskje ble morderen skremt da hans siste offer overlevde, eller han var død. Politiet hadde mange teorier, men ingen svar.

DNA ga stort gjennombrudd

I 2000 fikk imidlertid politiet i Los Angeles et nytt verktøy som gjorde at de kunne pågripe en annen av seriemorderne i South Central.

Et nytt DNA-­register gjorde at politiet nå kunne sammenligne DNA-prøver fra f.eks. sædflekker eller spytt som ble funnet på åstedet med DNA fra de mange tusen innsatte i statens fengsler.

Med denne teknologien var en ny enhet i stand til å undersøke DNA-spor fra uoppklarte drapssaker på nytt. De to drapsetterforskerne Cliff Shepard og Jose Ramirez ble knyttet til den nye enheten.

Shepard hadde bl.a. med DNA fra en gammel drapssak som han selv hadde arbeidet med i 1998.

Offeret var en hjemløs kvinne, Paula Vance, som var blitt voldtatt og kvalt på et gatehjørne i by­delen Downtown i L.A., og i september 2002 fant de en match.

DNA funnet på Paula Vance stemte med DNA fra fangen Chester Turner som sonet åtte år i statsfengselet.

Chester Turner satt fengslet for voldtekt da politiet siktet ham for en lang rekke drap i Southside.

© Anne Cusack/Getty Images

Han satt inne for å ha voldtatt en 45 år gammel hjemløs kvinne, og i forbindelse med pågripelsen hadde han gitt politiet sitt DNA.

Med Chester Turner i søkelys­et så Shepard og Ramirez på nesten 30 uløste drapssaker med den mistenktes varemerke: Voldtekt og kvelning.

Til deres forbløffelse matchet Turners DNA også åtte andre ofre – alle drept i South Central mellom 1987 og 1998.

Chester Turner hadde vært bare 20 år gammel da han tok livet av sitt første offer. Den gang hadde han arbeidet som pizzabud.

To andre ofre ble senere knyttet til Chester Turners DNA-profil – ofre som David Jones, en 33 år gammel vaktmester med en IQ på 62, satt fengslet for. Jones ble senere frikjent for drapene.

Gjennombruddet med å identifisere Chester Turner ga borgerne i bydelen en smule ro i sjelen. Men demonen med kaliber 25-pistolen som hadde drept ni kvinner opp gjennom 1980-årene, spøkte fortsatt.

Derfor kastet Shepard og Ramirez seg over DNA-materialet som ble funnet i forbindelse med kaliber 25-morderen. Bare tre av ofrene hadde DNA-materiale tilgjengelig.

De andre likene var for nedbrutt da de ble funnet.

Til politiets store skuffelse stemte ikke DNA-et fra likene med noen kjente kriminelle.

Men i desember 2004 gjorde Shepard en rystende oppdagelse.

DNA funnet på offeret Mary Lowe i 1987 stemte med DNA som ble funnet på to nye ofre: 15 år gamle Princess Berthomineux og Valerie McCorvey på 35, drept i 2002 og 2003 i South Central.

Begge var avhengige av crack og var nødt til å selge kroppen sin for å få råd til det neste skuddet – helt til de ble voldtatt og drept.

DNA-resultatet kunne bare bety én ting: Etter 15 års pause hadde South Centrals mest beryktede drapsmann begynt å drepe igjen.

Politiveteraner ble satt inn

Den 1. januar 2007 kom enda en kvinne på drapsmannens grusomme CV. En hjemløs mann som lette etter pante­flasker i en container i South Central, falt over en svart søppelsekk som han trodde det var flasker i.

Da den hjemløse mannen rev opp sekken, så han til sin for­ferdelse en misfarget arm falle ut.

I sekken lå liket av den 25 år gamle narkomane Janecia Peters med to kuler av kaliber 25 i brystet. Spytt på søppelsekken stemte med DNA funnet på de andre drepte kvinnene.

Dennis Kilcoyne ledet en spesiell seriedrapsenhet, og han opprettet en spesialgruppe.

Den nye enheten ble kalt “800 Task Force” og talte syv mann med mer enn 100 års politierfaring. Flere av dem var bare noen få år fra pensjonen og var oppsatt på å fange drapsmannen før de leverte inn politiskiltet.

Mediene hadde kalt den ukjente seriemorderen “Grim Sleeper” – “den uhyggelige sovende” – på grunn av den mange år lange pausen.

I 2007 klarte spesialenheten å koble ti ofre til gjerningsmannen, men Kilcoyne fryktet at han kunne stå bak dobbelt så mange.

Derfor undersøkte enheten 150 tidligere drap på svarte kvinner i South Central for å se om de hadde drapsmannens DNA – forgjeves.

I 2010 var 800 Task Force blitt redusert til fire frustrerte politimenn som ikke hadde kommet nærmere å fange morderen enn kollegene deres i 1980-årene.

To år tidligere hadde etterforskerne tatt i bruk et nytt verktøy som gjorde det mulig å utvide søket til også å omfatte personer som hadde felles genetisk materiale med den mistenkte – altså nære slektninger.

“Vi har et treff.” DNA-tekniker til kriminalbetjenten Dennis Kilcoyne

Det første søket ga ingenting, men i løpet av de to årene hadde DNA-data­basen over kriminelle vokst med 400 000 til 1,4 millioner. Derfor satte Dennis Kilcoyne i gang et nytt søk i mars 2010.

Tre måneder senere ringte led­eren som tok seg av søkene.

“Sitter du?” spurte hun Kilcoyne. “Nei, hvorfor?” svarte han.

“Vi har et treff,” lød beskjeden.

Treffet var den 28 år gamle Christopher Franklin som var blitt arrestert for ulovlig våpenbesittelse i 2009.

Hans DNA var delvis identisk med det genetiske arvematerialet som politiet hadde samlet inn fra ofrene.

Men han var for ung til at han kunne ha begått de første drapene to tiår tidligere.

Derfor måtte det være en eldre slektning – sannsynligvis den arrestertes far. Fedre og sønner har nemlig nesten identisk DNA.

Lonnie Franklin bodde på en villavei i Southside. Han arbeidet som mekaniker for politiet. Derfor kjente han arbeidsmetodene deres.

© Nick Ut/AP/Ritzau Scanpix

Pizza felte Grim Sleeper

Faren, den 57 år gamle Lonnie Franklin jr., bodde sammen med sin kone i et hus på 1728 West 81st Street i South Central – episenteret for Grim Sleeper-drapene.

Han arbeidet som mekaniker for politiet og hadde vært ansatt som søppelmann i South Central.

Derfor kjente han både politiets metoder og alle de skumle smug­ene i bydelen. Betjentene var ikke i tvil: Lonnie Franklin var deres mann. Nå gjaldt det bare å bevise det.

Først måtte de få fatt i den antatte drapsmannens DNA.

Bydelen Southside ble gjennomskåret av en stor motorvei. På hver side av veien lå det utallige bakgater.

© Alfred Twu/Creative Commons

Seriemorderne drepte for fote i sin egen bakgård

Ifølge statistikkene dreper USAs seriemordere sjelden utenfor sin egen stat. Dette gjaldt også de to mest beryktede Southside Slayers. De drepte sine ofre bare noen gater hjemmefra.

Ifølge FBIs offisielle rapport om serie­mordere fra 2005 begår 74 pst. av alle seriemordere i USA sine forbrytelser i staten de selv bor i – og ofte nær steder der de føler seg trygge.

Disse såkalte komfortsonene omfatter gjerne seriemorderens arbeids­plass eller hans eget hjem.

For Chester Turner og Lonnie Franklin jr., som drepte minst 20 kvinner i bydelen South Central i Los Angeles fra 1980-årene og frem til 2002, lå hjemmet deres sjelden mer enn noen få kilometer unna når de begikk sine grusomme drap.

I 1989, da Lonnie Franklin jr. skjøt Enietra Washington, hans eneste offer som overlevde, stoppet bilen tre hus fra hans eget hjem.

De ti kvinnene som ikke overlevde møtet med ham, ble funnet innenfor en radius på maks. 6 km fra hjemmet hans.

Chester Turner var enda mindre glad for å forflytte seg bort fra sin trygge base. Ni av Chester Turners ti ofre ble alle funnet innen gang­avstand fra boligen hans.

Som betjenten Cliff Shepard, som felte Turner, sa det da han ble dømt i 2007:

“Han var en lat seriemorder. I en av Chester Turners siste forbrytelser gikk han simpelthen ut av leiligheten, dreide om hjørnet og tok livet av en tilfeldig hjelpeløs kvinne. Jeg synes fortsatt det er helt ufattelig.”

De hadde ikke bevis de kunne bruke til å forlange en DNA-prøve av Franklin, og de fryktet han ville kvitte seg med andre bevis hvis de spurte ham.

DNA måtte hentes fra et offentlig sted, forklarte Dennis Kilcoyne: “Hvis han spytter på fortauet, er det fritt frem. I det offentlige rom er du ikke lenger eier av DNA som du gir bort.”

Derfor skygget et par betjenter Franklin i håp om få samlet opp hans DNA. Og den 5. juli ble det bingo.

Da deltok Grim Sleeper på en barnebursdag sammen med sin elskerinne og hennes to mindre barn.

Festen fant sted på en pizzeria. Med hjelp av restaurantens eier tok en betjent på seg firmaets blå T-­skjorte og lue og utga seg for å være rydde­gutt. Ballonger og barnelatter fylte lokalet mens betjenten gikk på jakt.

Politimannen oppdaget raskt Lonnie Franklins selskap og begynte å rydde bordet deres.

Snart hadde han samlet det nødvendige: En gaffel, en serviett, to plastkopper, en pizzaskorpe og en tallerk­en med sjokoladerester på.

To dager senere kom resultatet: DNA fra pizzaskorpen og de to serviettene matchet 100 pst. med Grim Sleepers genetiske profil.

Samme kveld arresterte politiet Franklin. Under ransakingen av huset hans samlet politiet mer enn 800 stykker bevismateriale som f.eks. 20 kameraer og hundrevis av bilder av nakne kvinner.

Og viktigst av alt: De fant en liten pistol av kaliber 25.

180 bilder av kvinner som politiet antar er Franklins ofre, ble offentliggjort i 2010.

© Jae C. Hong/AP/Ritzau Scanpix

33 mulige ofre ble aldri identifisert

I 2010 offentliggjorde politiet over 100 bilder av mulige ofre som Lonnie Franklin hadde tatt bilder av. En femtedel av kvinnene har fortsatt ikke noe navn.

Noe av det siste Enietra Washington husket da hun ble overfalt av Lonnie Franklin i 1989, var lysglimtet fra et Polaroid-kamera.

Men seriemord­erens eneste overlevende offer var langt fra den eneste uheldige kvinnen som Grim Sleeper tok bilder av.

Senere kom det frem at Lonnie Franklin og to andre hadde voldtatt en kvinne i Tyskland mens han var utstasjonert der som soldat. Allerede den gang ble offeret fotografert.

Da politiet gjennomsøkte drapsmann­ens hjem i 2003, fant de over 1000 bilder og mange hundre timers video­opptak av ukjente kvinner.

I 2010 offentliggjorde politiet 180 bilder av i alt 160 uidentifiserte kvinner. Med hjelp fra publikum klarte de å finne ut hvem de fleste var, men 33 kvinner er fremdeles ikke identifisert.

“Vi vet ikke engang om de er ofre. Men vi innbiller oss slett ikke at vi er så heldige eller dyktige at vi kjenner til alle ofrene hans.

Vi behøver offentlighetens hjelp”, sa politimesteren i Los Angeles på en pressekonferanse.

Politimannen Dennis Kilcoyne, som var med og felte seriemord­eren, tilføyde: “Vårt største ønske er at vi får en telefonoppringning for hver eneste en av disse kvinnene og at de alle sammen har det bra.”

“Satan i menneskeskikkelse”

Etter mange års forsinkelser som bl.a. skyldtes forsvarsadvokatens forhaling av rettssaken, kunne saken mot den verste drapsmannen i South Centrals historie endelig begynne den 16. februar 2016.

Saken varte i tre måneder og inkluderte over 40 vitner, deriblant det eneste overlevende vitnet, Enietra Washington.

Da hun ble bedt om å utpeke den som hadde skutt henne i brystet 19. november 1989, pekte hun på Franklin.

Med tårer i øynene og skjelvende stemme snakket Enietra til overfallsmannen for første gang på nesten 30 år.

“Du er Satan i menneskeskikkelse.”

Juryen og dommeren var enige. Den 10. august dømte de Lonnie Franklin til døden for drap på ni kvinner og en tenåring mellom 1984 og 2007.

“Det du har gjort, kan ikke rettferdiggjøres hverken overfor Gud eller landets lover”, sa dommeren.

Men Lonnie Franklin rakk aldri å bli henrettet av den staten som hadde lett etter ham i tre tiår.

Den 28. mars 2020 ble han funnet død i dødscellen sin i San Quentin-fengselet. Dødsårsaken er fortsatt ukjent.

I fengselet San Quentin i California har dødssprøyterommet ikke vært i bruk siden 2006.

© Uncredited/AP/Ritzau Scanpix

Giftproblemer sparte morderne for døden

28 år. Så lenge har South Centrals serie­morder Michael Hughes sittet i dødscelle i fengselet San Quentin i California.

Chester Turner, som drepte minst ti kvinner i Los Angeles’ fattige bydel, har sittet på den samme gangen siden 2003. Og det er uvisst om de noensinne blir henrettet.

Siden 2006 har ingen dødsdommer blitt fullbyrdet i California. Siden 1978 har faktisk bare 13 innsatte på dødscelle i California blitt henrettet.

I den samme perioden har 1519 fanger blitt henrettet på landsplan.

Nedgangen i henrettelser i California skyldes hovedsakelig metoden med giftinjeksjoner som har blitt brukt de fleste steder i USA siden 1980-tallet.

Legestanden tar avstand fra giftstoff­ene av etiske grunner, og legemiddel­firmaene nekter å selge kjemikalier som dreper.

Mens USA prøver å fylle de tomme lagrene med giftinjeksjoner, har Californias guvernør Gavin Newsom satt en stopper for flere henrettelser.

I 2019 signerte Newsom en kunn­gjøring som betyr at de som er dømt til døden i staten, ikke vil bli henrettet i hans embetsperiode.

Flertallet av velgerne i staten er ikke glade for denne avgjørelsen. I for­bindelse med presidentvalget i 2016 stemte borgerne i California om dødsstraffen for første gang siden 1978.

På spørsmål om staten skulle avskaffe dødsstraffen, stemte 53,9 prosent av velgerne nei mens 46,1 prosent stemte ja.

Politiet mener Franklin kan ha drept opptil 30 kvinner i den tiden han herjet i de mørke smugene i bydelen South Central.

Ytterligere fire drap har siden blitt knyttet til Grim Sleeper – et navn som Dennis Kilcoyne, betjenten som hjalp til med å fange ham, ikke er enig i.

“Jeg tror ikke at det var noe opphold mellom drapene”, uttalte han etter dommen. “Jeg tror ikke at han noen gang sov.”