Tyskeren Richard Sorge spionerte for Sovjetunionen i Japan i åtte år. 

© Polfoto/Ullstein & Shutterstock

13 spioner som skrev livsfarlig historie

Noen gjorde det for penger, andre ut fra kjærlighet til fedrelandet. De største spionene i historien hadde det til felles at de levde et livsfarlig dobbeltliv, der ingenting var det det ga seg ut for å være – og det minste feiltrinn ble straffet med døden.

9. januar 2019 av Jannich Kofoed

1. Tysker snudde krigen for Sovjet

«Njet», het det i det krypterte svaret som tikket inn til Kreml. Og Stalin og generalene hans kunne puste lettet ut: Det vesle ordet «nei» betydde at Japan ikke ville angripe Sovjetunionen i denne omgang – keiserdømmet hadde i stedet planlagt et tokt mot USA. 

Først nå torde Stalin sette en kvart million vinterkrig-trente mann fra Sibir inn i motoffensiven som i desember slo tyskernes millionhær tilbake fra Moskva.

Beskjeden ble sendt direkte fra Tokyo av spionen Richard Sorge 14. september 1941. Den opplysningen alene var verdt de åtte årene Richard Sorge og spion-ringen hans hadde operert i Japan.

Drakk seg til venns med fienden

Richard Sorge hadde russisk mor og tysk far. Han vokste opp i Berlin, og under første verdenskrig kjempet han for Tyskland på vestfronten. Her ble han hardt såret, og mens han var på rehabilitering studerte han Karl Marx' skrifter – og ble en erklært kommunist. 

Men Sorges politiske overbevisning hindret ham i å få arbeid i Tyskland, og i 1919 flyttet han til Moskva. 

Her kontaktet den sovjetiske etterretningstjenesten ham, og allerede i 1920 ble den 25 år gamle tyskeren sendt rundt i Europa for å rapportere om utsiktene til revolusjon.

13 år senere ble Sorge sendt til Japan som agent. Her knyttet han viktige kontakter med noen av landets intellektuelle, som skulle komme til å inngå i den viktigste oppgaven i hans karriere: opprettelsen av en spionring i Japan.

Sorge knyttet raskt kontakter på den tyske ambassaden i Tokyo. Blant dem han ble nær venn med var den tyske ambassadøren Eugen Ott. Han ba ofte om Sorges mening, og dermed forsynte han den sovjetiske agenten med informasjon. Richard Sorge bygde også opp et nettverk i det vestlige miljøet i byen. 

Der kjente folk ham som journalist for flere tyske aviser, ekspert på kinesiske forhold, en skarp analytiker med doktorgrad i politikk fra universitetet i Hamburg, en under-holdende svirebror og overbevist nazist.

Bare det siste var feil, og det fikk Berlin mistanke om i 1941. De sendte den brutale nazisten Josef Meisinger til Tokyo for å spore opp fiender av Det tredje rike, og ikke minst å gå Sorge etter i sømmene. Men nazisten ble i stedet en av den sjarmerende spionens drikkekamerater – og nok en viktig informant.

Richard Sorge var halt etter en skade han pådro seg i kampene på vestfronten under første verdenskrig.

© Polfoto/Topfoto

Et av Sorges største skup kom fra den tyske militærattacheen i Tokyo, da han i 1941 fortalte at Hitler ville angripe Sovjetunionen. Allerede i mars forsøkte Sorge å advare Moskva, og 15. mai gjentok han advarselen over radio. 

Men Stalin stolte på ikke-angrepspakten han hadde inngått med Hitler, og skal ha omtalt Sorge som «den drittsekken som driver forretninger og bordeller i Japan og påstår at Tyskland vil angripe oss 22. juni!»

Da 3,7 millioner tyske soldater i juni 1941 rullet mot øst, måtte Stalin ete i seg disse ordene.

Sovjet avviste kjennskap til Sorge

Sorges spionring sto også bak de første rapportene om pakten mellom Tyskland og Japan, og at Japan bare ville angripe Sovjet hvis tyskerne klarte å innta Moskva eller Stalingrad. 


4. oktober 1941 kom så beskjeden: «Japan vil gå til krig mot USA denne eller neste måned».

Opplysningen ble den siste Sorge sendte til Moskva. To måneder senere – 7. desember – angrep japanske fly Pearl Harbor. I mellom-tiden var Sorge blitt arrestert av den japanske etterretningstjenesten.

Til tross for tortur benektet han at han var agent for Sovjet, og Sovjet benektet også ethvert kjennskap til ham. Om formiddagen 7. november 1944 gikk en fattet Richard Sorge til galgen i Sugamo-fengselet. 

2. Østtysk spion avsatte vesttysk forbundskansler

Den østtyske agenten Günter Guillaume innrømmet det selv senere: Det var overhodet ikke i Øst-Tysklands interesse at Willy Brandt måtte gå av som Vest-Tysklands forbundskansler 

i 1974. Den sosialdemokratiske forbundskansleren sto for en forsonlig politikk overfor den sovjet-dominerte delen av Tyskland, DDR. 

 Men Brandt måtte ta konsekvensen av at hans nærmeste fortrolige gjennom flere år hadde forsynt DDRs etterretningstjeneste, Stasi, med en strøm av opplysninger om det politiske livet i Forbundsrepublikken.

Spionpar ble utvekslet

Ekteparet Günter og Christel Guillaume emigrerte fra Øst- til Vest-Tyskland i 1956. På ordre fra Stasi arbeidet Günter Guillaume seg opp gjennom det sosialdemokratiske partiet, der han endte som forbundskansler Brandts aller nærmeste medarbeider og fikk tilgang til Vest-Tysklands mest sensitive opplysninger. 

Under en reise til Norge hadde Guillaume med seg en hel koffert med dokumenter, blant annet om NATOs atomvåpenstrategi, og brev fra USAs president Nixon til Willy Brandt. Dokumentene ble gitt videre til østtyske kurerer.

Vesttysk kontraspionasje hadde allerede fra 1969 mistanke til Günter Guillaume. Men Willy Brandt ble aldri advart, og ekteparet Guillaume ble heller ikke overvåket før i 1973. I 1974 ble paret arrestert, og en sjokkert Willy Brandt valgte å gå av.

Günter Guillaume fikk en dom på 13 år, Christel slapp med åtte år. Men begge to ble utvekslet i 1981, i bytte mot vestlige spioner i østtysk fangenskap. I DDR ble Guillaume tatt imot som en helt, og han fikk blant annet jobb som spioninstruktør. Han døde 10. april 1995 i Berlin. 

3. Violette ble britenes heltinne

Vakre Violette Szabo var bare 21 år gammel da hun i 1942 tilbød sine tjenester til det britiske SOE. Organisasjonen var Churchills idé, og skulle organisere og bevæpne motstandskampen i okkuperte områder. 

Szabo hadde fransk mor og snakket derfor språket flytende. Det gjorde henne til en opplagt kandidat til oppdrag i Frankrike.

SOE ga henne opplæring i flere våpentyper, nærkamp med og uten våpen, sprengstoff, hemmelige koder og radioteknikk, og i april 1944 var hun klar. Hun ble sluppet ut i fallskjerm over den franske byen Cherbourg ved Den engelske kanal. 

Under dekknavnet «Louise» organiserte hun byens motstandsbevegelse, saboterte jernbaner og broer og spionerte på våpen- og ammunisjonsfabrikker, som britene deretter bombet. 25 dager senere dro hun tilbake til Storbritannia med fly.

Like etter D-dagen 6. juni 1944 ble hun igjen sendt til Frankrike. Denne gangen saboterete hun med hell tyske kommuni­kasjonslinjer. Men etter fire dager havnet motstandsgruppen hennes i en skuddveksling ved en tysk veisperring. 

Hun ble såret, men greide å barrikadere seg i et hus der hun egenhendig holdt stand i timevis før hun ble overmannet. Etter fire dager med forhør ble hun overført til Paris. Der ble hun torturert av Gestapo, men røpet ingenting.

Szabo ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i august 1944. Her døde 92 000 kvinner. Szabo holdt ut lenge. Hun hjalp sine svakere medfanger helt frem til hun ble henrettet 5. februar 1945. 

I konsentrajonsleiren Ravensbrück hjalp den britiske spionen Violette Szabo medfangene, helt frem til hun ble henrettet.

© Getty Images

4. Virkelighetens agent 007 skulle drepe Lenin

Russeren Salomon Rosenblum startet sin karriere som bedragets mester allerede som 18-19-åring. Tsarens fryktede politi hadde snust opp at han var løpergutt for en revolusjonær gruppe. 

I 1892 iscenesatte han derfor sin egen død i havnebyen Odessa ved Svartehavet og fikk deretter hyre på et britisk skip med kurs mot Brasil, under navnet «Juan». Detaljene om hvordan han greide det er uklare, i likhet med store deler av historien om russerens eventyrlige liv.

Historikerne vet imidlertid at han i årene som fulgte solgte talentet for skuespill og forkledning til høyst-bydende: Forkledd som russisk våpenhandler avslørte han for britene at nederlenderne forsynte boerne i Sør-Afrika med våpen.

Som prest sikret han den britiske marinens oljeleveranser fra Persia. Han spionerte også på Krupps våpenfabrikker i Tyskland.

Da første verdenskrig brøt ut, var den driftige spionen i New York, der han solgte våpen til både Tyskland og Russland. 

Han opptrådte under en rekke navn, men det var som Sidney Reilly at han i 1918 ble vervet av den britiske etterretningstjenesten for å forhindre kommunistenes makt-over­tagelse i Russland og ta livet av revolusjons-lederen Lenin.

Forhør skrevet på sigarettpapir

Selv om Reilly hadde en sovjetisk dødsdom hengende over seg, krysset han grensen fra Finland i september 1925 – og gikk rett i en sovjetisk felle. 

I to måneder ble han forhørt i etterretningstjenesten NKVDs Lubjanka-fengsel, men avslørte ingenting. Med unntak av forhørsmetodene, som han beskrev på sigarettpapir.

Etter at han var henrettet, fant fangevokterne de små notatene stukket inn i sprekkene i veggen på cellen hans. 

Få år etter at han forsvant ble Sidney Reillys bedrifter beskrevet i britisk presse, og han var en inspirasjonskilde da forfatteren Ian Fleming skapte romanfiguren «James Bond».

5. USAs første spion holdt bare en uke

I 1776 var den amerikanske uavhengighetskrigen i full gang, og general George Washington trengte informasjon om britenes styrker ved Long Island og New York. Unge Nathan Hale meldte seg. 

Den 21 år gamle løytnanten hadde ennå ikke vært i kamp, selv om han hadde tjenestegjort i den amerikanske hæren i over et år. Nå ville han bidra med noe konkret, og byttet ut uniformen med sivile klær for å gå bak fiendens linjer.

Det skulle bli en av historiens korteste spionkarrierer. 12. september 1776 ble Hale rodd over til New York, og under dekke av å være en fattig skolelærer vandret han uhindret gjennom den britiske general Howes forposter. 

Underveis tok Hale notater som han gjemte i skoen. Etter en god ukes tid satte han igjen kursen mot de amerikanske stillingene. Men han nådde aldri frem.

Gikk stolt i døden for sitt nye land

Historikerne er ikke sikre på hvordan og når Nathan Hale ble avslørt som spion. Men ifølge en av historiene fordrev Hale ventetiden på et vertshus før skipet hans ankom. 

På kroen ble han gjenkjent av en pro-britisk offisers-kollega, og rødjakkene pågrep ham.

En ting er sikkert, nemlig at Hale ble avhørt av general Howe selv. Da britene fant Hales skjulte beskjeder, var saken klar: Hale skulle henges.

Galgen var den mest nedrige avslutningen på en soldats tjeneste. Likevel holdt unge Hale motet oppe: «Det eneste jeg er beklager er at jeg bare har dette ene livet å gi for mitt land», skal han ha sagt før han ble ført til galgen 22. september 1776.

Til tross for den kortvarige krigs-innsatsen ble Hale kjent som en av den unge amerikanske nasjonens første og største helter. 

6. Spion lurte britene i 26 år

Det russiske lasteskipet Dolmatova forlot Beirut så raskt 23. januar 1963 at deler av lasten sto igjen på kaien. 

Men skipet hadde en passasjer som gikk foran all last – Harold Adrian Russell Philby, bedre kjent som «Kim» Philby. Etter 26 år som sovjetisk spion i Vesten skulle han bringes i sikkerhet i Odessa.

Intet var hemmelig i MI6

Kim Philby var født i India i 1912 i en britisk diplomatfamilie. Mens han studerte ved Cambridge ble han overbevist sosialist, og viet sine unge år til å bekjempe fascismen, først i Østerrike og senere i Spania. 

Der arbeidet han undercover som journalist blant Francos fascister, og spionerte for den sovjetiske etterretningstjenesten.

Hjemme i Storbritannia ble Philby vervet til MI6, og da han blant annet begynte å arbeide i avdelingen for kontraspionasje, ble han for alvor verdifull for Moskva.

Da Philby ble sjef for den britiske agentvirksomheten i Tyrkia i 1947, avslørte han anti-kommunistiske bulgarere og albanere. De ble pågrepet straks de ble sluppet ut i fallskjerm. 

Som offiser i Secret Service på den britiske ambassaden i Washington fra 1949 fikk Philby tilgang til svært mye informasjon som han forsynte sine sovjetiske kontakter med. 

Men nettet snørte seg sammen etter at han hadde advart to gamle studiekamerater og spioner, Donald Maclean og Guy Burgess, som flyktet til Sovjet-unionen i 1950. 

Etter en rekke forhør trakk Philby seg fra etterretningstjenesten, men den britiske utenriksministeren Harold Macmillan gikk god for ham: «Jeg har ingen grunn til å tro at mr. Philby noensinne har forrådt sitt lands interesser».

Utenriksministerens ord ga Philby ytter-ligere ti års arbeidsro, blant annet i Beirut.

På en pressekonferanse i foreldrens leilighet fikk Kim Philby renvasket seg etter offentlige spekulasjoner om at han var dobbeltagent.

© Polfoto/Topfoto

7. USAs første detektivsjef forlenget krigen

Under mottoet «Vi sover aldri» stiftet den 31 år gamle skotske immigranten Allan Pinkerton USAs første detektivbyrå i Chicago i 1850. Som logo valgte han et overvåkende øye.

Vesten var vill, og jernbanene var plaget av togrøvere. Pinkertons byrå forfulgte bandene med stor suksess. Da borgerkrigen brøt ut i 1861, valgte president Lincoln og hans toppgeneral George McClellan detektivbyrået som sine hemmelige øyne bak fiendens linjer.

I utgangspunktet et klokt trekk, for Pinkerton hadde trent sine folk i å overvåke, infiltrere og forkle seg. Han tok heller ikke fem øre for å ikle seg en sørstatsoffisers uniform og slentre rundt i konføderasjonens områder. Innsatsen hans ga Nordstatene mye verdifull informasjon.

Men Nordstatene fikk også mange løse rykter og ville overdrivelser, for Pinkertons agenter lyttet til tvilsomme påstander fra rømte slaver og desertører, og agentene hadde selv en hang til å overdrive sørstatshærens styrke dramatisk. 

Dermed ga de den lite kamplystne general McClellan en hel haug med unnskyldninger for ikke å gå på offensiven, og borgerkrigen ble unødig forlenget. Etter bare et år som leder av Nordstatenes etterretningsenhet gikk Pinkerton tilbake til detektivarbeidet.

Den dyktige detektiven døde ikke på agenters vis. I 1884 snublet Pinkerton på et fortau i Chicago, bet seg i tungen og døde av blodforgiftning.

8. Hun flørtet opplysninger ut av Japans offiserer

«Og hvor går ferden i morgen, herr oberst?» kunne den brunhårede italienske sangeren Dorothy Clara Fuentes flørtende spørre de japanske gjestene på Club Tsubaki i Manila på Filippinene. Mange svarte villig vekk og forsynte henne med verdifull kunnskap om Japans styrker.

Signora Fuentes italienske papirer var imidlertid bare et dekke. I virkeligheten var sangerinnen en amerikansk spion ved navn Claire Phillips. 

Når hun fikk nyttige opplysninger, sendte hun dem videre til sine landsmenn gjennom innfødte filippinere. Opplysningene førte i flere tilfeller til at USA kunne senke japanske fartøyer.

Phillips' eventyrlyst hadde brakt henne til Filippinene i 1941, like før japanerne invaderte den amerikanske kolonien. Snart åpnet hun nattklubben Club Tsubaki i hovedstaden Manila, der hun pumpet japanske offiserer for informasjon.

I mai 1944 ble hun avslørt. De japanske bødlene mishandlet Phillips nådeløst med vanntortur, sigarettglør og utallige slag – uten at hun røpet noe.

Etter Japans nederlag reiste Claire Phillips tilbake til USA, der hun på general MacArthurs anbefaling ble tildelt landets høyeste sivile orden, Frihetsmedaljen.

9. Et brennende hat mot alt britisk

Hele livet hadde Frederick Duquesne bare en eneste ambisjon – å bekjempe Storbritannia med alle midler. Som sønn av en sørafrikansk boer­familie var han oppdratt til å bekjempe britene. De var sent på 1800-tallet i ferd med å fordrive de nederlandske nybyggerne.

Duquesne ble mot sin vilje innkalt til britisk militærtjeneste i den første boerkrigen i 1899. Han ble imidlertid snart tatt til fange av portugisiske kolonister og sendt til Portugal. Derfra rømte han til Storbritannia, og under falsk identitet ble han offiser i den britiske hæren. 

Under den identiteten reiste han tilbake til Sør-Afrika for å sabotere den britiske krigsinnsatsen. Han ble avslørt og forvist til en øy i Atlanteren, men Duquesne unnslapp og flyktet til USA.

Da første verdenskrig braket løs, så Duquesne sitt snitt til igjen å gjøre livet surt for britene: Forkledd som arkeolog senket han flere av skipene deres.

I 1917 oppdaget britene igjen Du-quesne, og krevde ham utlevert av USA. Men han spilte lam i nesten to år – før han stakk av fra fengselssykehuset forkledd som kvinne. Da han ble på-grepet 15 år senere, forlangte britene ham igjen utlevert – men da var saken foreldet, og Duquesne gikk fri.

Under andre verdenskrig nøstet FBI opp et 43 mann stort tysk spionnettverk, ledet av en gammel kjenning: Duquesne. Han fikk 18 år i fengsel.

«Fritz» Duquesne hevdet å ha bidratt til å senke flere fartøy. Et av dem var HMS Hampshire i 1916, der den britiske øverstkommanderende, lord Kitchener, omkom.

© Polfoto/Topfoto

10. Spionsjefen beskyttet Elisabet mot katolsk kupp

I 1577 ble Francis Walsingham slått til ridder av dronning Elisabet – blant annet for sin utrettelige innsats som sjef for et stort nettverk av spioner. 

Han var dronningens beskytter og høyre hånd i kampen mot katolisismen i England, men spionene hans hjalp også hugenottene i Frankrike og det spanskokkuperte Nederland.

Først i 1587 fikk han tatt livet av dronningens farligste rival: hennes kusine, Skottlands katolske dronning Maria Stuart. Konspiratoriske krefter blant Englands katolikker hadde – nok en gang – planlagt et komplott mot den protestantiske Elisabet for å sette Maria Stuart på tronen. 

Ved hjelp av spioner og grusomme forhørsmetoder avslørte Walsingham komplottet, og som straff ble Maria Stuart henrettet – selv om hun antagelig ikke hadde spilt noen aktiv rolle i planleggingen.

Overvåkningen av Europas katolikker var så dyr at den velstående Walsingham selv skjøt inn penger i den. Da han døde 58 gammel i 1590, var han nesten ruinert.

11. Vitenskapsmann ga Sovjet atombomben

I 1939 flyktet kommunisten Klaus Fuchs fra Nazi-Tyskland til Storbritannia, og ble en av landets ledende fysikere. Til tross for fortiden sin fikk han plass blant de britiske kapasitetene som skulle bidra til USAs atomvåpenprogram.

Men Fuchs sto ikke på Vestens side. Han hadde for lengst meldt seg på den sovjetiske ambassaden i London for å bli spion. 

Og kort etter den første atomprøvesprengningen i New Mexico forsynte Fuchs Sovjetunionen med bunkevis av dokumenter om kjernevåpen. De neste årene fortsatte han med å viderebringe opplysninger til kommunistene om USAs kjerne-våpenarsenal.

Fuchs ble avslørt i 1949, da han brøt sammen og innrømmet alt. En kjede av avsløringer sendte flere sovjet­iske agenter i fengsel. 

Fuchs tilbrakte selv ti år bak murene. Etter soningen flyttet han til DDR. Her hjalp han det kommunistiske Kina med å utvikle atomvåpen.

12. Sørstatskvinne sjarmerte seg ut av dødstraffen – gang på gang

Belle Boyd endte sine dager som fetert skuespillerinne. Faget lærte hun av ren nødvendighet – som spion for Sørstatene under den amerikanske borgerkrigen.

Foreldrene hennes eide et hotell i delstaten Virginia, der Nordstatenes offiserer holdt til. Belle Boyd var god til å sjarmere dem til å røpe strategiske opplysninger, som hun straks ga videre til sørstats-hæren. Da Belle Boyd ble tatt på fersk gjerning, ble hun truet med dødsstraff, men slapp unna med husarrest.

Boyd lot seg ikke skremme. I 1862 gjemte hun seg i fire stive timer i et skap på foreldrenes hotell og lyttet mens sigar­røykende nordstatsoffiserer la militære planer. Midt på natten red hun av sted i full fart med en kodet beskjed. 

Hun ble stanset av nordstatssoldater to ganger, men begge gangene greide hun å snakke dem trill rundt og så fortsette rittet. 

Hun fikk overlevert opplysningene til sin betrodde sørstatsoffiser, og de bidro til en stor, uventet seier til Sørstatene.

Noen måneder senere ble hun angitt av elskeren sin og fengslet på nytt. Men akkurat som den første gangen unngikk hun dødsstraff. I stedet ble hun sluppet fri etter en måned, og kunne fortsette å spionere resten av borgerkrigen. 

13. Forførersken tok seg godt betalt

At Margareta Geertruida Zelle ikke var datter av en indisk hellig mann og tempeldanserinne eller het Mata Hari, regnes som helt sikkert i dag. Det er mer uklart om hun var spion for tyskerne, slik franskmennene hevdet da de henrettet henne 15. oktober 1917.

Margareta Geertruida – kalt Gerda – ble født inn i en solid, borgerlig familie i Nederland i 1876. Hun var ikke utpreget vakker, men hun hadde en sterk sensuell utstråling, og den benyttet hun seg av hele livet.

18 år gammel giftet hun seg med den 39-årige nederlandske offiseren Rudolf MacLeod. Paret ble utstasjonert på Java, men ekteskapet var ikke noe for Gerda, som hadde utallige affærer med andre menn i den nederlandske kolonien.

Mata Hari oppstår på Java

Da paret ble skilt hjemme i Nederland, eide ikke Gerda nåla i veggen. Hun flyttet til Paris, der hun ble prostituert.

Det var her hun fikk sitt gjennombrudd som dansende indisk tempelprinsesse – selv om navnet Mata Hari, «Morgenens øye» var javanesisk, i likhet med dansene som inspirerte de selvlagde dansetrinnene hennes.

Som borger i det nøytrale Nederland kunne Mata Hari reise noenlunde fritt, og i Berlin fant hun et velvillig publikum til sin halvpornografiske opptreden. Blant de mange mennene som fant veien til sengen hennes var både kronprinser, politikere, offiserer og diplomater.

På grunn av alle stevne-møtene hun hadde med militære, holdt den britiske etterretningstjenesten øye med reisene hennes inn og ut av Frankrike. 

Da hun ble avhørt, hevdet hun at hun var hyret av fransk etterretning. Men hun var også observert da hun mottok 30 000 riksmark av Berlins politipresident tre dager før første verdenskrig brøt ut.

Mata Hari fikk sin orientalske inspirasjon, da hun bodde på den indonesiske øya Java.

© Polfoto

Udugelig dobbeltspion

Franskmennene betalte Gerda store summer, men fikk aldri opplysninger av betydning. Til gjengjeld avkodet de et tysk telegram som omtalte en «Agent H.21». Det kunne bare være Gerda Zelle, mente franskmennene. Hun ble arrestert i februar 1917.

Mata Hari ble anklaget for å være skyld i 50 000 franske soldaters og 65 franske spioners død, og i senkingen av 17 britiske troppetransportskip. 

Men etter hvert som arkivene er blitt åpnet, tyder alt på at Mata Hari stort sett ikke rapporterte noen hemmelig-heter av betydning til noen – men gjerne tok imot penger.

Kanskje du er interessert i