Francis Walsingham er en åndelig far for alle Englands senere spioner.

© National Portrait Gallery, Mary Evans & Greg Williams

Agent 001: Englands første spioner jaktet på katolikker

Blant Englands hemmelige agenter var spionsjefen Francis Walsingham den største. Under mottoet “Det er farligere å frykte for lite enn å frykte for mye” grunnla han landets første etterretningstjeneste, snuset opp forrædere og reddet majestetens trone – og hode.

24. mai 2016 av Andreas Ebbesen Jensen

Edmund Campion ligger utstrakt på en båre av piletre. Skjellsord og forbannelser fra de mange fremmøtte tilskuerne hagler over den katolske presten mens han blir trukket gjennom Londons skitne gater på vei mot sin egen henrettelse. 

Datoen er 1. desember 1581, og Campion er dømt for høyforræderi mot den engelske dronningen, Elisabet 1. Om litt skal han møte sin skaper.

Campion får løkken rundt halsen og blir klynget opp i den beryktede galgen Tyburn Tree, som har krevd mange menneskeliv gjennom dronning Elisabets regjeringstid.

Men pinslene hans stopper ikke her. Mens Campion ennå puster, blir han skåret ned og lagt ved foten av galgen. Bøddelen spretter deretter opp magen på ham, og river ut innvoller og genitalier. Campion er i live lenge nok til å se de blir brent foran ham.

Edmund Campion er blitt offer for dronning Elisabet 1.s hemmelige etterretningstjeneste. I månedene før henrettelsen har agenter nidkjært samlet inn fellende opplysninger om den katolske prestens forræderi og rapportert det til den engelske monarkens spionsjef.

Konspirasjoner overalt

På slutten av 1500-tallet vakler tronen faretruende under dronning Elisabet. Kong Filip 2. av Spania planlegger å angripe De britiske øyer, og internt i landet konspirerer de engelske katolikkene om å styrte den protestantiske regenten og sette inn hennes katolske slektning Maria Stuart, dronning av Skottland.

Frykten er stor hos Elisabet, og med god grunn, for hun er dronning over et folk som hovedsakelig består av katolikker. I 1573 utpeker hun juristen Francis Walsingham som sin sekretær. Håpet er at han kan hjelpe henne med å slå ned det ulmende katolske opprøret.

Walsingham viser seg å være perfekt mann for jobben. Året før hadde han personlig bevitnet de franske katolikk- enes brutale massakre mot protestant- ene i Paris. 2000 menn, kvinner og barn måtte bøte med livet under den såkalte Bartolomeusnatten.

Den natten så Francis Walsingham ondskapen i øynene, og han var ikke i tvil. Katolikkene er djevelen selv og må stanses for enhver pris. Men det er først da Walsingham flere år senere hører om den 18 år gammel forfatterspiren Anthony Munday, at det går opp for ham hvordan han skal gjøre det.

I 1579 reiser Anthony Munday til Roma med en tom notisbok og et hjerte fullt av eventyrlyst. Det går ikke lang tid før han befinner seg ved byens universitet sammen med 40 av sine landsmenn, som alle studerer den katolske troen.

Dronning Elisabet og spionsjefen Francis Walsingham drøfter det katolske komplottet.

© John Charles Bromley

Den engelske giftslangen

Munday vinner raskt medstudentenes tillit, og snart er blokken hans full av forræderske utsagn om den engelske dronningen, som blant annet blir kalt «en giftslange». Eksil-engelskmennene og ytringene deres vekker Mundays avsky – og det samme gjør Roma, som han beskriver som «helvete på jord».

Da han to år senere vender hjem, gir han ut reiseberetningen sin i bokform, og de saftige historiene om de katolske prestenes konspirasjoner og forbannelser mot dronningen går unna som varmt hvetebrød i den engelske hovedstaden. I november samme år vitner Munday mot de engelske prestene som nå har vendt tilbake fra studiene i Roma. De blir alle hengt for forræderi. Blant dem er Edmund Campion.

Munday og hans medrivende historier om livet som spion med falsk identitet inspirerer Francis Walsingham til å føye enda en tittel til CV-en sin. Han er nå ikke lenger bare Elisabets sekretær. Han blir også hennes nye spionsjef.

James Bonds forgjengere

Den hemmelige etterretningstjenesten får hovedkvarter i Francis Walsinghams eget hjem på Seething Lane, ikke langt fra det beryktede fengselet Tower of London. Det er ennå langt igjen til MI5 og MI6s flokk av sjarmerende over­klasse­agen­ter, slik de blir beskrevet blant annet i Ian Flemings romaner om Agent 007 – James Bond. 

Spionene og dobbeltagentene Francis Walsingham samler rundt seg fra 1580-årene og frem til sin død i 1590, er en broket forsamling av alt fra unge adelsmenn og universitetsstudenter til fengselsfugler og tjuveradder. Alle rekrutteres til å samle opplysninger om mulige konspirasjoner mot dronning Elisabet.

Etterretningstjenesten er ennå ikke noen veletablert organisasjon, den er snarere et stort nettverk av løse tråder som blir bundet sammen i Francis Walsinghams hånd.

De viktigste informantene og spion- ene er diplomater og handelsfolk som befinner seg i de katolske fiendelandene Spania, Frankrike og Italia. Posisjonen deres gjør at de har lett for å få tak i opplysninger om fiendens gjøren og laden. Folkene blir ofte håndplukket av Walsingham, som selv har gode forbindelser i utlandet på grunn av sitt tidligere arbeid som ambassadør i Frankrike.

Etterretningstjenesten finansieres gjennom et årlig stipend fra kongedømmets såkalte privy seal, som administreres av Francis Walsingham selv. I 1582 er det årlige beløpet 750 pund. I 1585 er det nesten tredoblet til 2000 pund, og Walsingham sies å ha ikke mindre enn 111 agenter tilknyttet etterretningstjenesten sin i de årene.

Folkene hans får betaling for oppdragene de utfører, og lønna varierer. For de vanligste oppgavene – så som å snappe opp brev og gjengi mer eller mindre pålitelige rykter – mottar de rundt fem pund, som tilsvarer rundt 15 000 norske kroner i dag.

Men pengene er ikke den primære drivkraften når unge menn velger en karriere som spion. Snarere håper de at nettopp deres viktige avsløring vil heve dem til rikdom og føre til at de øker anseelsen hos dronningen.

Katolikker i eksil

Det er farligere å frykte for lite enn å frykte for mye», er Francis Walsinghams motto. Og det livssynet preger i stor grad hans tid som sjef for Englands første etterretningstjeneste.

Alle katolikker er potensielle fiender i spionsjefens øyne, og ved utgangen av 1581 blir det enklere for ham å slå klørne i forræderne. Dette året vedtar parlamentet en rekke lover som blant annet gjør katolske gudstjenester ulovlig, og innfører dødsstraff for den som prøver å lokke befolkningen bort fra sin «naturlige troskap til dronningen».

Klappjakten får mange katolikker til å flykte ut av landet, og i begynnelsen av 1580-årene lever rundt 400 av dem i eksil i Paris – langt fra dronning Elisabets jernneve. Her kan katolikkene planlegge hvordan de skal fjerne dronningen fra tronen, og flere sender penger hjem til slektningene sine. 

Pengene går til å finansiere det ulmende opprøret som skal føre den katolske skotske dronningen, Maria Stuart, til makten.

I forsøket på å uskadeliggjøre henne har Elisabet besluttet at hun skal settes i husarrest mens Walsingham gjør den franske hovedstaden til fremste mål for spionene. I Paris kan de, forkledd for eksempel som sendebud eller tjenestefolk, infiltrere hjemmene til de bedrestilte katolske forræderne og rapportere til London om aktivitetene deres.

De fleste av spionene er enten selv katolikker som er blitt presset av Walsingham og hans folk til å spionere mot sine egne, eller så er de patriotiske protestanter som utgir seg for å være katolikker for å få has på fienden.

Brev feller Maria Stuart

I takt med at Walsinghams etterretningstjeneste vokser, og spionenes arbeidsmetoder blir kjent av katolikkene, begynner Maria Stuart og hennes medsammensvorne å ta sine forholdsregler. For eksempel blir de mest prekære meldinger nå skrevet i et komplisert kodespråk som kalles nomenklatur.

Koden består av en rekke forskjellige symboler, som står for alle bokstavene i alfabetet, samt mye brukte ord og vendinger. For et utrent øye gir ikke innholdet mening, og bare ved hjelp av en kode- nøkkel kan det avsløres hva symbolene står for. Med mindre man heter Thomas Phelippes.

Han er utdannet i lingvistikk ved Universitetet i Cambridge, og en av tidens beste kryptografer i Europa. Det tar derfor ikke lang tid før han står på Francis Walsinghams lønningsliste. Phelippes mestrer både fransk, tysk, italiensk og latin, og hans enorme kunnskap om symboler og språk, samt en tålmodighet som synes nesten utømmelig, gjør ham til den perfekte kodebryter.

Phelippes utvikler også selv nye koder til bruk for etterretningstjenesten og underviser det brokete nettverket av spioner i koding og forfalskning utover i 1580-årene. Han er en dyktig læremester, og når opplysningene mellom ham og spionene hans er av aller størst betydning, foregår kommunikasjonen ved hjelp av usynlig skrift.

Forrædernes kode Nomenklatur-koden, som ble brukt av blant andre den katolske dronningen Maria Stuart, var den mest brukte på 1500-tallet. Bokstaver og faste uttrykk ble byttet ut med symboler.

© National Archives & National Portrait Gallery

Den hemmelige meldingen blir skrevet med melk, sitronsaft eller urin blandet ut med vann. Den usynlige teksten er ofte ledsaget av en helt uskyldig utseende tekst for å få det egentlige innholdet til å fremstå så harmløst som mulig, og dermed unngå at fienden får mistanke om et hemmelig budskap. Først når brevet holdes over et stearinlys, kommer meldingen til syne.

Det er Phelippes’ evner som til slutt feller Maria Stuart. Det avgjørende beviset er et kodet brev fra Maria Stuart til Anthony Babington, lederen for de katolske opprørerne. I brevet bifaller Maria Stuart opprørernes planer om å drepe dronningen, og da Phelippes bryter koden, er Maria Stuarts skjebne beseglet.

«Spioner er menn av meget tvilsom karakter», sier Maria Stuart, før hun 8. februar 1587 blir halshogd for forræderi. Maria Stuarts død blir høydepunktet for Francis Walsinghams hemmelige etterretningstjeneste, som i et par turbulente tiår egenhendig har sikret den engelske dronningens – og protestantismens – overlevelse.

Da dronning Elisabet utånder 24. mars 1603, trekker de kløktige kodebryterne, dristige dobbeltagentene og slu spionene seg tilbake til skyggene de kom fra.

Men det er langt ifra det siste verden har sett til hemmelige agenter. Som Francis Walsingham selv uttrykte det overfor dronning Elisabet, så er «kunnskap det mest dyrebare som fins».

Den sannheten har alle senere etterretningstjenester arbeidet etter – ved å avlytte samtaler, dampe opp brev og, om nødvendig, spre falsk informasjon.

Kanskje du er interessert i