Irans statsminister Mossadek skapte hat i Storbritannia og frykt i USA. De to landene besluttet derfor å bruke Irans monark, sjahen, til å styrte den folkekjære politikeren.

Kriminalitet - Spionasje

CIA kuppet seg til makten i Iran

I 1953 vil britene ha fatt i Irans olje, mens USA frykter at kommunistene overtar landet. En amerikansk CIA-agent pønsker ut en snedig plan for å styrte Irans folkevalgte statsminister Mossadek. Planen lykkes, men konsekvensene blir katastrofale.

Operasjon Ajax iverksettes

Kermit Roosevelt jr. trykket seg sammen under et teppe bak i bilen det siste stykket opp mot sjahens palass i Irans hovedstad Teheran. Den amerikanske CIA-agenten ville unngå å bli sett av soldatene ved porten til palasset. Det var en varm natt i begynnelsen av august 1953, og gatene var nærmest folketomme.

Klokken hadde passert midnatt da sjåføren trillet forbi vaktene. Da bilen omsider stanset opp, satte Kermit Roosevelt seg opp i baksetet og kikket ut. Han gjenkjente straks den slanke skikkelsen som nærmet seg bilen. Mohammad Reza Pahlavi – sjah av Iran. Den 33 år gamle regenten smøg seg inn i baksetet ved siden av amerikaneren.

«God kveld, mr. Roosevelt. Jeg kan ikke si jeg forventet å se akkurat deg, men det er en fornøyelse», sa han og rakte ham hånden.

De to mennene hadde truffet hverandre seks år tidligere, da den drevne agenten, som også arbeidet som rådgiver i midtøstenspørsmål, hadde intervjuet sjahen til en bok om oljen i den arabiske verden. Denne kveldens møte var imidlertid av en helt annen karakter.

Roosevelt var utsendt av den amerikanske etterretningstjenesten, CIA, som i samarbeid med britene ville avsette Irans populære statsminister Muhammed Mossadek. For å få til det, trengte CIA sjahens hjelp, forklarte Roosevelt.

Den unge monarken nølte. Han kunne ikke utstå Mossadek, som blant annet hadde tatt fra ham kontrollen over hæren. Men han var ingen eventyrer og turde ikke ta sjansen, forklarte han.
Roosevelt visste at sjahen kunne være litt engstelig av seg og smurte på: Hvis ikke Mossadek ble fjernet, «ville det føre til et kommunistisk Iran eller et nytt Korea». Og nektet regenten å medvirke, så ville Roosevelt komme opp med «en annen plan» – en dårlig skjult trussel om at CIA godt kunne finne en ny samarbeidspartner. Deretter tok de farvel.

Da Kermit Roosevelt og sjahen møttes igjen en ukes tid senere, hadde monarken omsider fått roet nervene. Han ville hjelpe CIA, mot at han fikk forlate Teheran rett etter kuppet – for sin egen sikkerhets skyld.

Roosevelt gikk da straks i gang med å iverksette Operasjon Ajax, som CIA hadde døpt planen. I løpet av den neste uken skulle Teheran bli skueplass for et av etterretningshistoriens mest vellykkede statskupp, basert på en feilinformasjonsoffensiv som var så omfattende at bare de færreste i ettertid kunne si hva som var sannhet­ og hva som var løgn.

Britene var inspirasjon for kupplanene

Ideen til kuppet mot Irans demokratisk valgte statsminister stammet ikke opprinnelig fra amerikanerne, men fra britene, som var rasende over å ha mistet Irans olje. Siden begynnelsen av 1900-tallet hadde Storbritannia hatt utvinningsretten til Irans uuttømmelige oljereserver, kjøpt for en symbolsk sum av den daværende sjahen for en periode på 60 år. Det delvis statseide britiske selskapet Anglo-Iranian Oil Company hentet oljen opp og skipet den ut fra raffineriet ved havnebyen Abadan.

Inntektene var enorme, men den iranske staten fikk bare 16 prosent av det enorme overskuddet fra oljen, og britene nektet å forhandle om en mer rettferdig fordeling. Irans monark, sjahen, behøvde de ikke frykte. Han kunne takke britene for at han satt på tronen, og landets skiftende statsministre var alle nøye utvalgt av Storbritannia.

Det kom derfor som et sjokk da det iranske parlamentet i 1951 med stort flertall valgte adelsmannen og nasjonalisten Muhammed Mossadek til ny statsminister.

Folket jublet da Mossadek nasjonaliserte oljeindustrien etter at han ble valgt til statsminister i Iran i 1951. Foto: Polfoto

Mossadek hadde i årevis agitert mot britenes utbytting av Iran, og noe av det første han gjorde som statsminister, var å nasjonalisere Anglo-Iranian Oil Company. Nå skulle fattige iranere nyte godt av det svarte gullet. Storbritannia steilte og vurderte å invadere Iran. Men de forsmådde britene fikk ingen støtte fra sine amerikanske allierte, som ikke følte sympati for britenes koloniherrementalitet.

I stedet spilte britene på amerikanernes frykt for kommunismen og overbeviste dem om at Iran ville falle i klørne på nabolandet Sovjetunionen hvis ikke et sterkt, provestlig styre ble innsatt. Og da Mossadek hadde kastet britene ut av Iran i kjølvannet av nasjonaliseringen, påtok CIA seg å stå for den praktiske gjennomføringen av planene.

I juni 1953 ga USAs president Eisenhower CIA grønt lys til å styrte den iranske statsministeren. Kermit Roosevelt jr. ble satt til å lede Operasjon Ajax. Kort etter utnevnelsen ankom han Teheran og begynte straks å trekke i trådene under dekknavnet James Lockridge.

CIA styrte lokale aviser

Gjennom årene hadde britiske etterretningsfolk bygd opp et nettverk av lokale agenter, og nå aktiverte Kermit Roosevelt dem med knitrende dollarsedler. I ukene frem til kuppet igangsatte han en svertekampanje mot Mossadek. Statsministeren ble daglig rakket ned på av betalte politikere, nyhetskommentatorer og journalister.

En av CIAs propagandafolk, Richard Cottam, anslo at fire av fem aviser i Teheran var på etterretningstjenestens lønningsliste: «Hver gang jeg skrev en ny artikkel, dukket den nesten umiddelbart opp i iransk presse», fortalte Cottam stolt.

Målet for Roosevelt var å snu folkestemningen mot Mossadek ved å fremstille ham som kommunistisk kollaboratør og fanatiker. For å skape ytterligere frykt ble mange religiøse ledere ringt opp om natten og truet med grusomme straffer hvis de motsatte seg Mossadek. De som ringte, utga seg for å være iranske kommunister, men var i virkeligheten CIA-agenter. Konsekvensen var at det begynte å bre seg et hat mot Mossadek blant de geistlige. Samtidig sørget Roosevelt jr. for at betalte folkemengder daglig gjennomførte protestdemonstrasjoner i Teherans gater.

Men det tyngste skytset kom fra sjahen selv. Etter flere hemmelige møter på nattestid med Kermit Roosevelt gikk han med på å underskrive et kongelig dekret som fratok Mossadek posten som statsminister.

Egentlig måtte det en mistillitserklæring i parlamentet til for å frata ham embetet, men sjahens dekret ga kuppet et skjær av legitimitet. Som ny statsminister hadde Roosevelt sett seg ut den pensjonerte general Fazlollah Zahedi, som fikk mer enn 100 000 dollar for å gå med på utnevnelsen. Med sine sterke forbindelser til hæren var Zahedi­ den perfekte marionetten.

Kuppet endte i katastrofe

Sjahen var svært engstelig for det forestående maktskiftet. For å roe monarkens nerver tillot Kermit Roosevelt ham derfor å søke tilflukt i sommerresidensen ved Det kaspiske hav – betryggende nær en flyplass.

«Hvis planen skulle slå helt feil, tar Hennes Høyhet og jeg flyet direkte til Bagdad», advarte sjahen noen dager før kuppet, som ifølge Kermit Roosevelts plan skulle gjennomføres 15. august.
Regenten fikk snart bruk for fluktplanen. Kuppet sto og falt med oberst Nematollah Nasiri, som ledet soldatene som skulle pågripe Mossadek og hærens øverstkommanderende, general Riahi. Like før midnatt 15. august kjørte obersten gjennom Teherans gater med en kolonne soldater for å arrestere generalen. Men da Nasiri kom frem til generalens hus, hadde han stukket av.

I desperasjon fortsatte obersten og hans menn videre mot Mossadeks hjem, men også denne gangen kom de for sent. Her ventet den forsvunne general Riahi med sine trofaste soldater. På en eller annen måte hadde generalen fått kjennskap til kupplanene, og nå var det i stedet han som tok Nasiri til fange.

Imens ventet Kermit Roosevelt og hans menn i et hus i Teheran. Her feiret de seieren på forhånd med vodka og allsang – uvitende om at kuppforsøket hadde gått rett i vasken.

Roosevelt nektet å gi opp

Morgenen etter kuppforsøket slo en forventningsfull Roosevelt på radioen for å høre siste nytt om Mossadeks fall. Uvanlig nok ble sendingen fra Radio Teheran innledet med militærmusikk, og da Mossadeks stemme kort etter fylte eteren, gikk sannheten opp for CIA-agenten: Kuppet hadde slått helt feil.

I sin residens ved Det kaspiske hav satt også sjahen og hørte på radioen. Han pakket i all hast to små kofferter før han gikk om bord i privatflyet som så tok av med kurs for Bagdad i Irak. Samtidig innledet iranske sikkerhetstyrker en klappjakt på den pensjonerte general Zahedi, som ifølge CIA-planen skulle bli ny statsminister.

Som kuppets diskré bakmann var Kermit Roosevelt ennå ikke i iranernes søkelys. Han valgte å søke dekning i den amerikanske ambassaden, til tross for at hans overordnede i Washington hadde bedt ham om å forlate landet så fort som mulig. Roosevelt hadde kommet til Iran for å velte Mossadek, og han hadde ikke tenkt å gi seg før oppdraget var utført.

«Det er fortsatt en ørliten mulighet for suksess», sa agenten til de skeptiske kollegene i CIA-hovedkvarteret.

Allerede om formiddagen søndag 16. august oppsøkte han general Zahedi, som gjemte seg i en leilighet i en forstad til Teheran. Roosevelt hadde bare ett spørsmål til ham; var han klar for et nytt kuppforsøk? Generalen svarte ja med en gang. Han hadde ingenting å miste.

Mobiliserte bøller i gatene

Kermit Roosevelt hadde fortsatt noen trumfkort i ermet. Han hadde ikke bare det kongelige dekretet som fratok Mossadek embetet, men også et annet dekret fra sjahen der general Zahedi ble utropt til Irans nye statsminister. Samtidig hadde amerikaneren også et nettverk av agenter til rådighet, og de hadde vist seg å være imponerende gode til å spre rykter og manipulere folkestemningen.

Roosevelt fikk sine håndlangere til å spre falske rykter om kuppforsøket. Korrupte aviser skrev nå at Mossadek hadde forsøkt et kupp mot sjahens trone, men at patriotiske offiserer hadde slått ned angrepet. De falske historiene fikk ikke Mossadek og hans apparat til å ane uråd. De var overbevist om at sjahen sto bak kuppforsøket, og nå som han hadde flyktet, trengte de ikke gjøre mer.

Samtidig arbeidet Kermit Roosevelt på spreng for å snu nederlaget til triumf, og for å få det til la han en utspekulert plan: Først skulle bøller herje Teherans gater mens de proklamerte sin støtte til Mossadek. De skulle knuse vinduer, banke opp uskyldige, skyte mot moskeer og i det hele tatt vekke folks avsky og raseri. Deretter skulle sjahens tilhengere ta gatene tilbake og redde nasjonen fra Mossadek.

Blant Roosevelts dyrt betalte hjelpere var den fryktede bandelederen og tidligere bryteren Shaban Jafari, med tilnavnet «den hjernedøde» – en slåsskjempe med større muskler enn forstand.

Blant CIAs håndlangere var bryteren Shaban Jafari, kalt «den hjernedøde». Sammen med sine menn skapte han frykt i gatene. Som takk fikk han en gul Cadillac av sjahen.

Andre trofaste våpendragere var de tre Rashidian-brødrene. De hadde ikke bare arvet en stor formue fra sin far, men også en grenseløs forkjærlighet for alt britisk, og i flere år hadde de i all hemmelighet stått på britenes lønningsliste. Brødrene betalte nå nettverket av politikere, mullaher og journalister for å vende Mossadek ryggen.

Hæren støttet pøbelen

Sett med Kermit Roosevelts øyne utviklet urolighetene i gatene seg over all forventning. Bare to dager etter det feilslåtte kuppet kokte Teheran. Horder av bøller gikk berserk i storbyen, ropte slagord til støtte for Mossadek og trakk intetanende tilhengere av statsministeren med seg på turen fra slumstrøkene og inn mot sentrum av byen. Roosevelt fikk selv et glimt av urostifterne: «De skremte nesten livet av meg», skrev han senere.

Fremme ved plassen foran parlamentet samlet titusenvis av pøbler seg. En stor statue av sjahens far, Reza Sjah, prydet plassen, og nå festet bøllene en kjetting rundt den og trakk den med et tungt kjøretøy slik at den gikk i bakken.

«Det var det beste vi kunne håpet på. Jo mer de skrek mot sjahen, jo mer så hæren og folket dem som fienden», skrev Roosevelt i sin bok om kuppet. Mossadek var tilbakeholden med å la politiet gripe inn. I utgangspunktet ønsket han å respektere folkets rett til å demonstrere. Men anarkiet som utviklet seg i gatene, ga inntrykk av en maktesløs statsleder.

Til slutt måtte han gi militæret ordre om å stanse urolighetene. Samtidig instruerte statsministeren tilhengerne sine om å bli hjemme. Det skulle vise seg å være et feilgrep, for dermed overlot han gatene til Roosevelt.

Onsdag 19. august gikk CIA-agenten og hans folk til aksjon. Horder av sjahtilhengere trakk ut på gatene og marsjerte gjennom byen, mens de ropte kamprop som «død over Mossadek!» og «lenge leve sjahen!».

Og nå begikk Mossadek sin neste feil. Han sendte generalen Mohammad Daftary ut for å stoppe demonstrantene, men generalen var rojalist og nær venn av kuppgeneralen Zahedi. Daftary og andre offiserer støttet derfor i stedet opp om protestene på gaten og satte inn stridsvogner for å hjelpe demonstrantene. Roosevelts plan hadde lykkes over all forventning. Nå kunne CIA-agenten bare lene seg tilbake og vente på den endelige fasen av kuppet.

Sjahen kalt hjem fra eksil

Ved departementer, hærens hovedkvarter og byens politistasjoner brøt det ut kamper mellom regjeringstro tropper og kuppmakere, men utpå kvelden var Mossadeks skjebne beseglet. Den øverstkommanderende for hæren ble tatt til fange, og i gatene lå rundt 300 mennesker døde.

Like etter rykket kuppmakernes tropper frem til Mossadeks hus. Her hadde Mossadek-tro soldater barrikadert seg, og det brøt ut heftig skuddveksling mellom angripere og forsvarere. Statsministeren selv satt ifølge øyenvitneskildringer helt rolig på soverommet sitt og avventet sin skjebne. Da sekretæren hans ba ham innstendig om å flykte, ristet han bare på hodet:

«Hvis dette skal skje, hvis dette er et kuppforsøk, er det bedre at jeg blir i dette rommet og dør i dette rommet».

Til slutt lot statslederen seg likevel overtale, og da angriperne trengte inn i huset to timer senere, var det tomt. Kort etter utnevnte general Zahedi seg selv til Irans nye statsminister. Sjahen selv hadde i mellomtiden flyktet videre fra Bagdad til Roma og satt midt i middagen på hotellet da han ble servert nyheten fra hjemlandet.

«Kan det virkelig stemme?» utbrøt han da han hadde lest telegrammet.

Så reiste han seg og ropte: «Jeg visste det! Jeg visste det! De elsker meg!»

Sjahen returnerte så til Iran – denne gang som landets mektigste mann. På den amerikanske ambassaden i Teheran var Kermit Roosevelt og hans nærmeste folk beruset av suksessen. CIA-agenten hadde mot alle odds styrtet Mossadek. Som takk for hjelpen fikk han CIA til å overføre fem milioner dollar til general Zahedis nye regjering og ytterligere én million til generalen selv.

For Kermit Roosevelt var tiden nå inne til å forlate Iran, etter fire uker i landet. Før avreisen møtte han i all hemmelighet sjahen­ en siste gang. Fortsatt var det bare noen få som kjente til amerikanernes rolle i kuppet. I sjahpalasset i Teheran skålte de to mennene i vodka.

«Jeg har Gud, mitt folk, min hær – og deg å takke for at jeg sitter på tronen,» sa sjahen­ og overrakte Kermit Roosevelt et sigarettetui i gull.

Savak knuste all politisk opposisjon

Etter kuppet våknet iranerne opp til en tøff virkelighet. De neste ukene sørget sjahen for å arrestere Mossadeks støttespillere. Rundt 60 offiserer ble henrettet. Den avsatte statsministeren innså at han ikke hadde noen mulighet for å unnslippe forfølgerne, og overga seg. Han ble satt i husarrest, mens partiet hans, Nasjonal Front, samt landets kommunistiske parti ble forbudt.

Britene og amerikanerne fikk hovedrollene i den fremtidige utvinningen av Irans olje, men denne gangen krevde iranerne større betaling enn tidligere. De neste årene brukte sjahen sine oljemilliarder på våpen og en brutal sikkerhetstjeneste, Savak, som holdt befolkningen i et jerngrep med tortur og drap og knuste all politisk opposisjon.

Som en dyster kuriositet takket sjahen bandelederen Shaban «den hjernedøde» Jafari med en gul Cadillac for hans innsats under kuppet. De neste årene ble Jafari et kjent ansikt i Teherans gater når han kjørte rundt med en pistol ved hver hofte – klar til å angripe enhver sjahmotstander.

Isolert sett var kuppet mot Mossadek den mest vellykkede operasjonen i CIAs historie og sikret et antikommunistisk Iran i tiårene som fulgte. Til gjengjeld banet kuppet veien for sjahens ubarmhjertige diktatur. I 1979 fulgte motreaksjonen, da ayatollah Khomeini og hans fundamentalistiske støttespillere styrtet­ sjahen og innførte prestestyre i landet – et styre som siden den gang har vært USAs og ikke minst CIAs mest innbitte­ og fryktede­ fiende.

null

Les også:

Film

Operation Argo - Sci-fi-spionene består historietesten

3 minutter
Krig

Hvorfor okkuperte Sovjet Afghanistan?

2 minutter
Sjøfart

Derfor ble ubåter atomdrevne

2 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!