Den første spionutvekslingen på Glienicker Brücke

Den kalde krigen ble utkjempet av spioner som var sendt inn i fiendens land for å skaffe opplysninger. De brukte den nyeste teknologien – minikameraer og skjulte mikrofoner. Spionene risikerte å bli avslørt, fengslet eller henrettet.

Spionutveksling på Glienicker Brücke

Uten forvarsel slo vaktene på lyset i den smale cellen i det vestberlinske fengselet. Mannen på brisken våknet brått. Han myste og så seg forvirret rundt, så husket han hvilken dato det var: 10.
februar 1962. Det ville bli en god dag for fangen, den sovjetiske mesterspionen Rudolf Abel. Egentlig skulle han sitte 30 år i et amerikansk fengsel, men i dag ville han bli en fri mann igjen.

Da han hadde fått på seg klærne, ble han ført ut i den råkalde vestberlinske morgenen og plassert i den midterste av fem mørkeblå Mercedeser. Bilene kjørte i kortesje mot Glienicker-broen over elven Havel, som dannet grensen mellom Vest-Berlin og Øst-Tyskland.

Rudolf Abel. Den sovjetiske mesterspionen ledet et spionnettverk i USA i ni år. I 1957 ble han avslørt og dømt til 30 år i fengsel. I 1962 blir han overført til soning i Vest-Berlin. Francis Gary Powers. Etter flere vellykkede U2-spionflygninger i 1960 ble piloten Powers skutt ned over Sovjet. Han fikk en dom på 17 års fengsel. I 1962 blir fangen flyttet til DDR.

Ved broen kunne Abel, omgitt av et tjuetall amerikanske militærfolk, se fire svarte personbiler stoppe på den østtyske siden. Av gruppen på 16 mann var det en som skilte seg ut; han var iført en uniform fra det amerikanske luftvåpenet og begynte å gå ut på broen.

Amerikanerne ga Abel et puff. Han skulle også over broen. Spionutvekslingen var i gang. Midt på broen passerte de to mennene hverandre i ingenmannsland. Minutter senere var Rudolf Abel og Francis Gary Powers i sikkerhet på hver sin side av jernteppet.

LES MER: Se de lure våpnene spionene brukte under den kalde krigen

Brennhet kald krig

Utvekslingen av Abel og Powers var den første av en rekke spektakulære spionutvekslinger på den berlinske Glienicker-broen. Antall utvekslinger var stort – og økte i takt med at spionasje fikk stadig større betydning.

Før krigen hadde USA den noble – men naive – holdningen at “gentlemen ikke leser gentlemens post”. Innhentingen av informasjon om andre nasjoner uten deres vitende ble sett på som ufin og overlatt til små spesialavdelinger i hæren. Men verdenskrigen var blitt utkjempet på så mange fronter og mellom så mange aktører, at spionasjen fikk avgjørende betydning. Og den ble enda viktigere etter Tysklands kapitulasjon, da både øst og vest innså at de som tidligere var alliert under krigen, var fredstidens fiender.

Da utvekslingen av Abel og Powers fant sted i 1962, var den kalde krigen i full gang: 13 år tidligere hadde Sovjetunionen sjokkert Vesten ved å teste sin første atombombe. Sjokket ble enda større da det viste seg at Sovjet hadde skaffet seg den avgjørende teknologiske kunnskapen om bomben fra spioner i USA.

I 1959 kom den foreløpige kulminasjonen på den kalde krigen, da Fidel Castros kommunistiske opprørere tok makten på Cuba – i “USAs bakgård”, bare 150 km sør for Florida. USAs forsvarsminister Robert McNamara var heller ikke i tvil da han ble bedt om å karakterisere perioden: “Kald krig? Det var en varm krig, for pokker!”

Utvekslingen av Rudolf Abel og Francis Gary Powers satte punktum for to store spionsaker: FBI hadde avslørt Rudolf Abel som leder av et stort spionnettverk i USA, og Francis Gary Powers var blitt skutt ned med sitt U2-fly på et spionoppdrag over sovjetisk territorium.

LES MER: Se spionenes høyteknologiske spionasjeteknikker

Vilyam Fisher alias Rudolf Abel

Rudolf Abel ble født i England i 1903 av russiske foreldre og het egentlig Vilyam Genrikhovich Fisher. I 1921 flyttet familien tilbake til Russland, som i mellomtiden var blitt til Sovjetunionen. Abel, som snakket flytende engelsk, fikk arbeid som tolk for regjeringen og siden i militærets etterretningstjeneste. Under andre verdenskrig trente han motstandsfolk i å bruke radiosendere.

Etter krigen gikk han over i aktiv tjeneste. Han ble tildelt dekknavnet Rudolf Abel og fikk en grundig innføring i livet som hemmelig agent. Han ble undervist i hvordan han skulle verve spioner, utveksle hemmelige beskjeder, hva han skulle undersøke og – viktigst av alt – hvordan han skulle unngå å vekke mistanke. Han lærte alt om fotografering, og han fikk konstruert en dekkhistorie om Rudolf Abels liv, som han ble hørt i om og om igjen. Etter to års intensiv trening ble han endelig sendt til USA i 1948.

CIA og KGB fikk frie hender

I USA var Central Intelligence Agency (CIA) blitt opprettet i 1947 for å skaffe informasjon om andre land som det var vanskelig for diplomatiet å få fatt i. Arbeidet var av stor strategisk betydning, og derfor sto CIA bare til regnskap for Det hvite hus.

Sovjetunionens aggressive utenrikspolitikk skapte stor frykt i USA, og CIA fikk nærmest ubegrenset med midler og handlefrihet. Alt fra å styrte fremmede regjeringer, utføre attentat og støtte opprørsgrupper til å overvåke amerikanske statsborgere var tillatt, hvis det kunne bidra til å holde kommunismen i sjakk.

Den sovjetiske etterretningstjenesten var godt utbygd allerede før andre verdenskrig. En stab på 1,5 millioner mann arbeidet primært med å overvåke landets borgere. Etter Stalins død i 1953 ble tjenesten omorganisert for å begrense dens politiske makt.

Resultatet ble KGB – Komitet gosudarstvennoj bezopasnosti (Komiteen for statens sikkerhet) – med en stab som talte mer enn en halv million. Bare en tredjedel av KGBs ansatte var spioner. Resten analyserte opplysningene som agentene innhentet. Sovjet var fremfor alt ivrig etter å ta igjen Vestens store teknologiske forsprang, og mottrekket til USAs overlegne teknikk var en hær av spioner.

LES MER: Se spionenes hemmelige øyne og ører

Innredet fotoatelier

16. november 1948 krysset Rudolf Abel den kanadisk-amerikanske grensen under falskt navn. Med seg hadde han 5000 dollar til å etablere seg for (rundt 300 000 norske kroner i dag). I New York-bydelen Brooklyn leide han et butikklokale under navnet Emil Goldfus og åpnet et fotoatelier.

I nabolaget gikk den nyinnflyttede for å være en hyggelig mann som gjerne slo av en prat om hverdagslige ting og fortalte anekdoter fra sin – oppdiktede – tid som skogsarbeider nordvest i USA. Ingen fattet noen mistanke om at atelieret var et spionreir.

Rudolf Abels oppgave var å organisere nettverk til spionasje og sabotasje. I tilfelle krig skulle sabotasjenettverket sette utvalgte amerikanske våpenfabrikker, militære anlegg og infrastruktur ut av spill. Sabotørene var kommunistiske veteraner fra 2. verdenskrig, bosatt i Mexico og Sør-Amerika.

Hvis krigen brøt ut, skulle de snike seg over den meksikansk-amerikanske grensen forkledd som illegale immigranter. I 1950, under Korea-krigen, var sabotørene faktisk samlet i USA i to uker, klar til å gå til aksjon hvis kamphandlingene i Asia skulle spre seg.

Spionnettverket rekrutterte Rudolf Abel ved diskret å spørre amerikanske kommunister som var ansatt i den militære forskningen, industrien eller administrasjonen.

Alle midler ble brukt

Sovjetunionen ønsket å oversvømme Vesten med spioner. Alle midler for å skaffe opplysninger ble tatt i bruk – også bestikkelse og utpressing. John Walker, en kommunikasjonsekspert i den amerikanske marinen, hadde i 1960-årene stor gjeld.

Han oppsøkte den sovjetiske ambassaden og solgte kystvaktens radiokode. De neste 20 årene tjente han over to millioner dollar på å selge opplysninger om blant annet atomubåter. Walker ble først avslørt i 1985, da han ble skilt og nektet å betale konen underholdningsbidrag. Som hevn gikk hun til FBI og avslørte ham.

KGB brukte blant annet seksuell utpressing. Folk med tilgang til nyttig informasjon ble for eksempel koblet med gutteprostituerte. Opptrinnet ble filmet, og informanten fikk valget mellom å spionere eller få eskapadene avslørt. Øst-Tysklands etterretningstjeneste Sta­si brukte såkalte Røde Romeoer i stor stil. Det var menn som ble trent i både spionasje og kunsten å forføre.

Et av ofrene var Gabriela Kliem, som arbeidet som tolk på den amerikanske ambassaden i Bonn. I 1977 møtte hun sitt livs drømmemann, og i løpet av de seks månedene de bodde sammen fotograferte hun hundrevis av fortrolige dokumenter for ham. Hun trodde at han arbeidet for fredsbevegelsen – i virkeligheten var han Stasi-agent med en kone i Rostock, DDR.

Den strenge overvåkningen av innbyggerne i østblokklandene gjorde det vanskelig for CIA å få sneket inn egne spioner. I stedet brukte amerikanerne store summer på høyteknologisk utstyr.

I 1955 tok CIA i bruk det høytflygende U2-spionflyet. I 21 000 meters høyde, utenfor fiendens rekkevidde, kunne flyene ta bilder av militære anlegg.

I 1960 ble Francis Gary Powers likevel skutt ned under et oppdrag, og KGB slo snart hull på dekkhistorien hans om at flyet bare var et værobservasjonsfly som hadde kommet ut av kurs. Han ble dømt til 17 års fengsel og straffarbeid i en sovjetisk arbeidsleir.

10-cent mynt avslørte Abel

Spioner gjorde alt for å vekke så lite mistanke som mulig. Rudolf Abel sørget for å få en omgangskrets som inkluderte både naboene og andre fotografer og malere, som han med stort engasjement diskuterte fotografi og kunst med.

Spionene i nettverket hans kjente ham til gjengjeld bare under kodenavnet Arach, og ingen av dem hadde noen gang besøkt fotoatelieret hans. De kommuniserte gjennom kodede beskjeder, som ble etterlatt på avtalte steder eller sendt over kortbølgeradio.

Selv om han var forsiktig, ble Rudolf Abel avslørt. Hans overordnede på den sovjetiske ambassaden var uforsiktig og tok en enkelt gang spionen Reino Hayhanen med til Abels atelier for å utstyre ham med et kamera. Før besøket hadde ikke Hayhanen engang kunnet avsløre Abels adresse hvis han hadde villet.

Reino Hayhanens kone visste ingeting om mannens virkelige yrke. Både hun, resten av familien og vennene trodde at han var en vanlig arbeider. Men en dag da nabofruen manglet penger til avisbudet, lånte Hayhanens kone henne gladelig en 10-cent-mynt som hun fant i lommen på et par av mannens bukser.

Hjemme hos seg selv mistet avisgutten mynten. Den åpnet seg, og ut falt en mikrofilm. Han gikk straks til politiet, som overleverte saken til FBI. Det tok ikke lang tid å spore hvor mynten kom fra, og i stedet for en lang fengselsstraff valgte Hayhanen å avsløre alt han visste – også det at Rudolf Abels fotoatelier i Brooklyn i virkeligheten var et sovjetisk spionasjesenter.

Abel ble arrestert. I kjelleren hans dukket det opp både mikrofilmer, kodeblokker, kortbølgeradioer og annet spionutstyr. Abel benektet alt. Men på bakgrunn av Hayhanens vitneutsagn og de mange bevisene fra kjelleren, ble han idømt 30 års fengsel.

Folkehelter i Sovjet

Etter utvekslingen med Francis Gary Powers vendte Rudolf Abel hjem til Sovjetunionen, der han fikk tildelt Lenin-ordenen, Sovjets høyeste utmerkelse. Utover en livslang statsmannspensjon fikk Abel jobb hos KGB, der han underviste nye spioner.

I 1989 besluttet Sovjetunionen å ære Abels innsats ved å la portrettet hans pryde et frimerke. Både offisielt og uoffisielt var spionene kommunismens forsvarere og sovjetiske helter, som risikerte alt ved å operere dypt bak fiendens linjer.

Suksessen som leder av spionnettverket i USA gjorde Rudolf Abel til en av KGBs gull­gutter. Han fortsatte i tjenesten som instruktør, og ses her med ledende KGB-folk.

Les også:

Revolusjon

Fidel Castros rebeller veltet Cubas forhatte diktator

16 minutter
Spionasje

Skjulte kameraer og mikrofoner var spionens øyne og ører

2 minutter
Spionasje

Hundre dobbeltagenter lurte CIA

1 minutt

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!