Dusko Popov elsket å stå på ski. Interessen var med på å avgjøre hvor han tok doktorgraden. Valget kom til å bestemme livsløpet hans.

Dusko Popov var virkelighetens James Bond

En jugoslavisk millionærsønn tilbød seg å skaffe viktige opplysninger til tysk etterretningstjeneste. Få dager senere ble han ansatt i britiske MI5. Dusko Popovs dobbeltspill kunne ha hindret angrepet på Pearl Harbor. Men FBI hørte ikke på ham.

27. oktober 2015 av Annette Kruhøffer

Ian Fleming overvåker dobbeltagent

Lisboa summet av lyssky aktivitet. Hemmelig informasjon og store pengesummer byttet hender under hemmelige møter på byens hoteller, restauranter og kasinoer. Portugal var nøytralt, og hovedstaden under 2. verdenskrig en lekeplass for forretningsmenn, diplomater og spioner.

Briter, tyskere, franskmenn og amerikanere. De var der alle, og kunne fritt reise inn og ut av landet uten at myndighetene stilte for mange spørsmål.

En av de mange agentene i byen var Ian Fleming fra den britiske marinens etterretningstjeneste. Han skulle overvåke og registrere den lovende dobbeltagenten Dusko Popovs bevegelser og vurdere om MI5 gjorde klokt i å stole på ham.

Fleming noterte seg agentens stil, manerer og sjarm, og baserte senere sin berømte romanhelt James Bond på ham. Likheten mellom Popov og Bond er slående, men livet var imidlertid langt mindre komplisert for James Bond.

Dusko Popov nøt livet med sprit og kvinner

I begynnelsen av 1940 hadde Hitlers armeer satt Europa i brann i løpet av fem måneder. Imens tok den unge serbiske overklassesønnen Dusko Popov seg tid til å feste og nyte livet. Ungkaren tilbrakte de fleste netter i Beograds klubber og restauranter, der han aldri ble sett uten en skjønnhet ved sin side.

Dusko Popov kastet ikke bort tiden. Han hadde elskerinner uansett hvilken by han befant seg i.

Faren Milorad Popov hadde vist veien. Han arbeidet ikke og brukte tiden på reiser til Monte Carlo, Sveits og Paris i selskap med sine elskerinner. Livsstilen ble finansiert av farfarens formue, som han hadde tjent på sine tekstilfabrikker og kullgruver.

Popov hadde gjort seg ferdig med jusstudiene ved universitetet i Beograd i 1935, men han hadde absolutt ingen planer om å starte en karriere og dermed avslutte festingen og det frie livet.

Løsningen var å fortsette utdannelsen. I de sørtyske skogene lå byen Freiburg med det gamle universitetet fra 1457. Middelalderbyen huset mange anerkjente restauranter, og nattelivet sydet av festende studenter – og unge kvinner. Dessuten lå Freiburg nær en rekke ettertraktede­ skisportssteder. Alt var midt i blinken for Dusko, og dermed bestemte han seg for å ta en doktorgrad ved universitetet i byen.

Adolf Hitler hadde kommet til makten to år tidligere, og den lokale herreklubben for studenter var i realiteten et forum for diskusjonslystne unge menn med nazistiske tilbøyeligheter. Her møtte han den unge tyskeren Johann “Johnny” Jebsen – sønn av en velstående skipsreder fra Hamburg. Begge menn var demokrater og forsøkte ved enhver anledning å argumentere for sin sak. De to ble snart venner og kastet seg ut i Freiburgs heftige natteliv.

En dobbeltagent blir født

Popov var 28 år gammel i 1940. Han hadde fortsatt ingen sympati for nazismen, men så ingen grunn til at han offisielt skulle velge side og dermed risikere å gi avkall på sitt sorgløse liv. Mange av
familiens venner befant seg på toppen av det jugoslaviske politiske systemet, og frem til mars 1941 hadde landet en pakt med Hitlers Tyskland.

Johnny Jebsen hadde i all hemmelighet blitt ansatt ved den tyske etterretningstjenesten Abwehr – ifølge ham selv for å unngå tysk verneplikt. Han ba Dusko om en tjeneste. Med hjelp fra sine innflytelsesrike venner skulle Dusko skaffe opplysninger om den franske hæren og deretter skrive rapport om den politiske og militære situasjonen i Frankrike.

Den tyske krigsmaskinen trengte opplysningene i forberedelsene til en invasjon av landet. Dusko nølte, men Johnny hadde fenomenale overtalelsesevner. Han kjente Duskos antipati mot den nasjonalsosialistiske saken og overtalte ham med ordene: “Hvis du vil uskadeliggjøre en gruppe, er det mest effektivt å gjøre det innenfra­”.

Etter en søvnløs natt aksepterte Dusko forslaget. Han laget rapporten, men tok en kopi. Originalen ga han som avtalt til tyskerne. Kopien tok han med på en fest, og etter en kort uformell samtale på altanen med en britisk diplomat, stakk han den diskret i diplomatens jakkelomme. Nå hadde Popov endelig valgt side.

Dusko Popov holdt på å bli avslørt

Agent Popovs rapport ble varmt mottatt i begge leire. Analysene hans var skarpsindige, nøyaktige og detaljerte. Tyskerne inviterte ham til det nøytrale Portugal for å møte sjefen for Abwehr i Lisboa, major von Karsthoff.

Von Karsthoff var en sann mester i spionspillets regler, og han lærte Dusko opp i bruken av hemmelige koder og kontaktmetoder, og ga ham blant annet et Leica-kamera. Et av triksene han brukte når han skulle ta spionasjebilder, var å plassere en vakker kvinne foran det egentlige motivet slik at selve fotograferingen ikke vakte oppsikt.

Popov lærte også å blande usynlig blekk av knuste krystaller og klorfritt vann. Von Karsthoff ga ham dessuten det tyske kodenavnet “Ivan”.

Samtidig rekrutterte britene Dusko Popov til Secret Service under kodenavnet “Scout”. Hans viktigste oppgave i hans majestets hemmelige tjeneste var å infiltrere Abwehr og levere innsideinformasjon om tyske militære hemmeligheter til de allierte.

Fra Lisboa sendte Abwehr Dusko til London. Han ga seg ut for å være jugoslavisk advokat som arbeidet med godstransport i krigssoner.

Allerede før avreisen til Storbritannia var Popovs dobbelte lojalitet nær ved å bli avslørt. Sjåføren hans, Bozidar, som hadde vært i familiens tjeneste i flere tiår, forrådte ham og planla å levere bevis på hans hemmelighet. Men Duskos venn Johnny hadde hørt om planene og kom ham til unnsetning. “Bozidar dolker deg i ryggen. Din trofaste lakei har solgt skinnet ditt for 2000 dinarer!”.

Duskos reaksjon lot ikke vente på seg. Et par håndlangere fikk resolutt ordre om å eliminere trusselen. Neste morgen dukket sjåførens gjennomhullede lik opp, men politiet fant ingen spor etter gjerningsmennene. Duskos dobbeltspill forble hemmelig.

Bomberegn og jetset i London

Spionen kom til London midt under blitsen i slutten av oktober 1940. Tyskernes bomber regnet over byen hver natt og jevnet hele kvartaler med jorden, men det satte ikke noen stopper for elitens selskapsliv.

Popov ble introdusert for en rekke mektige menn og fikk raskt en omgangskrets med høy sosial status. Som den verdensmannen han var, konverserte han like lett på morsmålet serbisk som på tysk og engelsk. Hans regelmessige besøk i Frankrike, Italia og Portugal gjorde ham til en spennende og kultivert samtalepartner, og vant raskt innpass i Londons toneangivende kretser.

Han fortsatte sin dobbelte agentrolle og playboylivet, og det bekymret ham ikke at han hver dag var i fare for å bli avslørt av tyske agenter, torturert og likvidert for forræderiet.

Han rekrutterte sin elskerinne Gerda og informanten Dick Metcalfe til sitt eget lille trepersoners spionnettverk i England. Det fikk britene til å endre kodenavnet hans fra Scout til Tricycle – selv om hardnakkede rykter forteller at tilnavnet Tricycle i virkeligheten oppsto som følge av Duskos seksuelle preferanser – å ha mer enn en enkelt partner i sengen om gangen.

Dusko var damenes venn, og en god porsjon av opplysningene han ga videre til sine arbeidsgivere på begge sider, kom frem under hete omfavnelser mellom fine silkelakener på dyre hoteller og i luksusvillaer rundt om i verden. “Fra baren til mitt soverom er et spørsmål om naturlig progresjon”, forklarte Dusko om sine mange erobringer.

Dusko Popov ga tysk teknikk til USA

Etter et halvt år i London bestemte tyskerne seg for å sende Popov på oppdrag til USA. Formålet var å bygge opp en spionring i New York slik han tilsynelatende hadde gjort i London. Men før han dro til New York, tok spionen en tur til Lisboa for å treffe Abwehr-sjefen von Karsthoff.

Det var midt på sommeren i 1941. USA hadde enda ikke blitt med i krigen. Den ellers så kjølige etterretningsoffiseren var i sprudlende humør da han vinket sin protesjé over til et bord der det lå et hefte med etterretningsspørsmål som skulle besvares i USA.

“Utenatlæring!”, sukket Popov.

Men von Karsthoff stanset ham: “Nei, ikke mer memorering. Denne oppfinnelsen vil revolusjonere måten spionasjen foregår på!”.

Han forklarte at tyskerne hadde utviklet en metode for å kopiere ned vanlige papirer til et såkalt mikropunkt. Med de rette instrumentene ble flere siders informasjon komprimert til et punkt på størrelse med et punktum. Det kunne transporteres risikofritt og var så godt som umulig å spore.

I Lisboa møtte Dusko også sin gamle venn Johnny. Året før hadde Johnny blitt overtalt til å arbeide som dobbeltagent for britene. De to utvekslet nyheter over en flaske god whisky, og Johnny fortalte om en mystisk oppgave som Abwehr utførte for den japanske etterretningstjenesten.

Japanerne hadde betalt godt for informasjon om slaget ved den søritalienske byen Taranto i november 1940. Her led den italienske marinen et knusende nederlag da britene angrep fra luften. “Men hvorfor var japanerne interessert i Taranto?”, spurte Dusko.

“Fordi de selvfølgelig vil vite hvordan et enkelt vellykket angrep fra luften kan tilintetgjøre en stor del av en fiendtlig flåte”, forklarte Johnny.

De to mennene ble enige om at årsaken til japanernes interesse trolig var kampen med USA om kontrollen over Stillehavet. Etter all sannsynlighet innebar det også et luftangrep på amerikanerne i Stillehavet.

Hor og umoral

Da dobbeltagenten Popov ankom USA i august 1941, fortalte han straks FBI om både mikropunktet og japanernes angrepsplaner. Siden hørte han ikke mer fra FBI.

Til gjengjeld ble livsstilen raskt et problem. Duskos hang til luksus og kvinner var for mye for de puritanske amerikanske etterretningsfolkene, og da særlig for sjefen for FBI, J. Edgar Hoover.

Popov fortsatte nemlig sine ville nattlige utskeielser i New York, og det var hans intime forhold til flere kvinnelige skuespillere som falt den strikse FBI-direktøren tungt for brystet. Da Dusko seks uker etter ankomsten til USA inviterte sin vakre elskerinne Terry Brown til Florida, spolerte FBIs agenter den hete ferien ved å anklage ham for å bryte den føderale utuktsloven “The Mann Act”.

Loven forbød all transport av kvinner over delstatsgrensene i USA med det formål å utføre umoralske handlinger. Loven var vedtatt i kampen mot prostitusjon.

“Washington driver ikke med tull, mr. Popov”, sa FBI-agentene og truet toppagenten Tricycle med fengsel og deportasjon hvis han ikke straks avbrøt reisen og dro tilbake til New York. Tilbake i storbyen ble han møtt av selveste J. Edgar Hoover.

FBI-sjefen var rasende og skjelte ut Dusko som om han var en skolegutt: “De kommer hit, og i løpet av seks uker har De installert Dem i en penthouseleilighet på Park Avenue, lagt Dem etter filmstjerner, begått en alvorlig lovovertredelse og forsøkt å korrumpere mine agenter! Det finner jeg meg rett og slett ikke i!”.

Dusko forsøkte å roe gemyttet og sa: “Jeg prøver bare å gjøre jobben min, men hvis jeg har laget oppstyr må De virkelig ha meg unnskyldt”.

Hoover for i flint. “Han kan gå!”, brølte han til sin underordnede.

Spådom ble virkelighet

Bortvisningen fra FBIs hovedkvarter gjorde at amerikanerne la Popov på is. De ville overhodet ikke samarbeide med ham – i stedet ble han avlyttet og skygget overalt hvor han gikk.

For å slippe unna presset dro Popov på cruise til Brasil. Den 7. desember 1941 samlet skipets kaptein passasjerene i salongen. Han ba alle om å være stille før han skrudde opp lyden på den knitrende skipsradioen:

“…luftangrep på flåtebasen i Pearl Harbor. Vi setter igjen over til New York. Dette er IKKE en øvelse!”.

Popov ble svært forundret. Han hadde jo selv advart amerikanerne om at Japan sannsynligvis planla et angrep på stillehavsflåten fra luften for fire måneder siden – så hvordan kunne de være så uforberedt da angrepet kom?

Da cruiseskipet anløp New York ble Popov møtt av FBI-agenter på kaien. De eskorterte ham hjem til penthouseleiligheten. Ingen ville gi noen forklaring på at angrepet på Pearl Harbor hadde kommet så bardus på amerikanerne. Sjefen for FBIs Special Intelligence Service, Percy E. Foxworth, sa tvert imot at Popov skulle slutte å stille spørsmål.

Men Popov svarte: “Jeg har aldri trodd på soldatens blinde lydighet. Det har jeg sett for mye av i Tyskland!”.

Neste gang Dusko møtte J. Edgar Hoover, var FBI-sjefen iskald. Han gjorde det klart at den serbiske spionen ikke skulle blande seg i interne amerikanske anliggender, og møtet sluttet dramatisk da Dusko beskyldte Hoover for å ta æren for å ha avslørt mikropunktenes eksistens.

Det var ingen vei tilbake; forholdet mellom dobbelt-agenten og FBI lå i ruiner, og Dusko fikk ikke lenger operere på amerikansk jord. Han fikk i stedet tiden til å gå med å leve sitt jetsetliv i New York, stå på ski i Aspen og sole seg på Hawaii. Han forførte den ene kvinnen etter den andre. Etter hvert kjedet han seg så mye at han ga opp og vendte nesen hjemover, etter bare ett år.

Fryktet tysk sannhetsserum

Tilbake i Europa havnet spionen i et alvorlig dilemma. Hans tid i USA var mildt sagt en fiasko, og de få etterretningene han sendte tilbake til Abwehr under oppholdet, var sparsomme og ofte ren dikting. Amerikanerne hadde aldri forsynt ham med informasjon som med sikkerhet ville overbevise tyskerne om hans lojalitet over for Det tredje rike.

Til gjengjeld hadde han enorme utgifter på grunn av livsstilen sin. Stolte tyskerne overhodet på ham mer, tro? Til slutt ble uvissheten for mye. Han bestemte seg for å ta tyren ved hornene og møte von Karsthoff i Lisboa.

Her spurte spesialtrente avhørsledere ham grundig ut, ofte i flere timer i strekk, om selv de minste ting for å avsløre eventuelle usammenhengende deler av historien hans. USA-oppholdet varte 18 måneder, men han hadde stort sett ingen nyttige resultater å komme med til tyskerne.

Det var mistenkelig – særlig fordi han ble regnet som en av tyskernes toppagenter som vanligvis lett fikk opplysninger ut av folk.

Under hele avhøret fryktet han at tyskerne skulle bruke sannhetsserum. Gjorde de det ville han være ferdig.

Men Dusko var en dreven spion og en overbevisende løgner. Etter to døgns avhør lot tyskerne ham endelig gå, tydeligvis overbevist og helt uten bruk av sannhetsserum – og de gikk endatil med på å betale underskuddet hans. Dobbeltagentens dekke var intakt.

2. verdenskrig tok slutt, og det samme gjorde Duskos spionkarriere. Men i motsetning til filmenes James Bond var ikke Dusko Popov upåvirket av alt som hadde skjedd; han mistet sin beste venn Johnny og ifølge eget utsagn også meningen med livet. Han var utbrent.

Opplysningene om mikropunktene ga de allierte et avgjørende redskap for transport av viktige opplysninger. Informasjonen om bombingen av Pearl Harbor kunne ha endret krigen – hvis bare FBI hadde samarbeidet.

Kanskje du er interessert i