Israelsk spion infiltrerte syrisk erkefiende
Offisielt er han araber og heter Kamal. I virkeligheten er han jøde og spion for Mossad. Eli Cohen infiltrerer i 1960-årene maktens innerste sirkler hos erkefienden Syria. Ingen mistenker den ensomme israelske ulven – heller ikke den syriske presidenten, som kaller Eli sin venn.
Siden staten Israel ble opprettet i 1948, har Syria nektet å anerkjenne nabolandet. Blodige slag ved Golanhøydene og Genesaretsjøen har allerede funnet sted. Israel satser stort på bruken av spionasje og sender Eli Cohen til Syria for å samle informasjon om fienden. Eli Cohen skaffer strategisk viktige opplysninger som gir det israelske forsvaret en fordel.
Synet av den syriske grensekontrollen i horisonten i det golde landskapet får Eli Cohens hjerte til å pumpe. I over en time denne onsdagen 10. januar 1962 har den beige Peugeoten humpet av sted fra Beirut i Libanon, men den israelske spionen vet at den virkelige utfordringen ennå er i vente.
Veskene i bagasjerommet er fylt med mistenkelig utstyr – en radiosender som er gjemt i en blender, en antenne skjult i en barbermaskin og hefter med hemmelige kodenumre – og Eli vet at de syriske grensevaktene pleier å være særdeles grundige.
«Vi skal møte min venn Abu Haldon. Flaks at han er litt ute å kjøre økonomisk», beroliger Majid al-Ard. Han sitter bak rattet i Peugeoten, og er ikke i tvil om at han kan bestikke vakten slik at bilen ikke blir kontrollert.
Eli møtte al-Ard bare noen dager før, på et skip fra Italia til Egypt, som ledd i den israelske etterretningstjenesten Mossads plan om å få spionen brakt trygt inn i Syria.
Her skal han forsøke å infiltrere makteliten i fiendelandet og viderebringe viktig informasjon til Israel.
Møtet mellom de to er arrangert av Mossad-agenter. De har innbilt al-Ard at den fremmede er medlem av en undergrunnsbevegelse som ønsker å velte regimet i Syria – et prosjekt syreren støtter.
Derfor kjenner al-Ard også bare Eli som araberen Kamal Amin Taabet – dekknavnet som står i spionens falske pass.
I nesten et år har Eli levd som Taabet, en libaneser av syrisk herkomst som på papiret har bodd i Argentina det meste av sitt liv.
I virkeligheten har agenten bare vært i Sør-Amerika de siste elleve månedene, men der har han skaffet seg gode bekjentskaper blant den store gruppen arabiske emigranter i Buenos Aires. Han har en stor bart og snakker flytende arabisk.
Dermed har ingen fattet mistanke til israeleren, og de nye syriske vennene hans i Argentina har hjulpet med å skaffe ham innreisetillatelse til Syria.
Eli vet imidlertid at dersom kommunikasjonsutstyret hans blir avslørt ved grensen, kan det spolere hele det hemmelige oppdraget før det har begynt, og derfor trenger han al-Ard.
Den 37 år gamle spionen blir litt roligere da Peugeoten har stanset foran grensebommen og han ser al-Ard omfavne en løytnant og kysse ham på begge kinn.
«En god gammel venn vender hjem», kommer det overbevisende fra al-Ard da han presenterer Taabet for løytnanten under passkontrollen.
Forsiktig trekker al-Ard offiseren litt unna og lar 700 syriske pund gli ned i lommen på ham. Uten noe om eller men gir løytnanten signal til vaktene sine om at de ikke behøver å sjekke bagasjen.
Al-Ard hopper fornøyd inn i førersetet og starter motoren mens bommen heves. Bilen glir rolig inn i ørkenen, og Eli ser de bevæpnede syriske vaktene bli mindre og mindre i sidespeilet. Han er inne – med alt utstyret.
Spioneventyret kan begynne for alvor.
##
Eli flytter inn i løvens hule
VINTEREN 1962: Med al-Ards hjelp kommer Eli i kontakt med utleiere i det eksklusive Abu Rummaneh-kvarteret i hjertet av Damaskus.
Eli er ikke i tvil da han går ut på balkongen i fjerde etasje. Formiddagssolens stråler skinner på bygningen overfor, som er intet mindre enn det syriske Deuxième Bureau, der etterretningstjenesten arbeider.
Spionen har også utsikt til Generalstabens hovedkvarter og regjeringens gjestehus, der fremmede staters VIP-er blir innkvartert under besøk i Damaskus.
Inne i luksusleiligheten er det persiske tepper på gulvene, mens veggene er pyntet med lokalt vevde gobelenger.
De i alt fem værelsene danner den perfekte rammen for eksklusive fester der spionen vil kunne invitere hovedstadens prominente personligheter.
«3900 i året», svarer utleieren da herr Taabet spør om prisen i syriske pund.
Den høye leien blir betalt av den israelske etterretningstjenesten, så Eli er ikke i tvil: Det er her han skal bo. Han skriver under, og noen dager senere er han installert i leiligheten midt i maktelitens sentrum.
Fra leiligheten kan han følge med på alt. Det eneste han mangler i boligen er et bilde av sin kone, Nadia, men han vet det er for farlig å ha stående.
Ingenting må kunne kobles til livet hans hjemme i Israel, på samme måte som han overfor familien hjemme heller ikke kan røpe et ord om sitt farlige dobbeltliv. De tror bare han er ute på en av sine lange forretningsreiser.
«Bedriften trenger noen til å reise til Europa og kjøpe utstyr og materialer. Men jeg kommer ofte hjem – på lange ferier», har Eli med sitt sedvanlige pokerfjes fortalt Nadia og brødrene sine, som tror at han arbeider for en leverandør til et israelsk våpenfirma.
I Damaskus må Eli også ha en jobb som rettferdiggjør Kamal Taabets verdensvante livsstil. Agenten får raskt opprettet et import- og eksportfirma som skal eksportere eksklusive varer som syriske tepper og forseggjorte brettspill til Europa.
På snedig vis kan firmaet også brukes til å sende hemmelig materiale ut av landet.
Etter noen uker er alt på plass, og Eli henter frem den hemmelige bagasjen. Han åpner blenderen, tar ut radiosenderen og gjemmer den i en antikk kobberlampe i taket på soverommet.
Antennen vikler han ut av barbermaskinen sin og monterer fra vinduet opp til taket – en kort antennelengde som sikrer at han ikke vil vekke altfor stor mistanke hos naboene.
Samtidig vet han at leilighetens geniale plassering midt i et kommunikasjonssentrum betyr at den syriske etterretningstjenesten vil ha problemer med å skille hans signaler fra annen radiotrafikk.
Klokken sju om morgenen 12. februar sender spionen sin første beskjed hjem til Mossad:
«Har funnet leilighet. Begynner arbeidet».
Eli Cohen passerte den syriske grensekontrollen uten problemer ved hjelp av en bunke syriske pund.
##
Nazist kommer i spionens søkelys
VÅREN 1962: En av Elis oppgaver i Syria er å finne frem til rømte naziforbrytere. Gjennom al-Ard sporer Eli opp en person ved navn Rosello, som egentlig er den unnslupne nazi-diplomaten Franz Rademacher.
«T. Rosello» står det på dørtelefonen Majid al-Ard trykker på en sen fredag ettermiddag. En brummende tone høres, og den vesle mannen traver opp trappene sammen med sin ledsager, Kamal Taabet.
Da de andpustne når tredje etasje, står en tynn, halvskallet, velkledd mann i døren.
«Marhaban, t’fadalu» – god dag og velkommen, sier mannen, med tysk aksent, og presenterer seg som «Rosello».
«Du trenger ikke være redd for å fortelle ham ditt riktige navn», humrer al-Ard. Han legger armen kameratslig rundt skulderen på Eli og forteller Rosello at Kamal Taabet er en god venn man kan stole på.
«Rademacher. Franz Rademacher», sier den tynne mannen på umiskjennelig tysk, og bukker.
Over en kopp søt tyrkisk kaffe begynner tyskeren raskt å snakke om fortiden sin, der han har spilt en rolle i deportasjonen av sentral- og østeuropeiske jøder.
Under krigen var han rådgiver for en av hovedmennene bak holocaust, Adolf Eichmann, men etter krigen stakk Rademacher av til Syria da en rettssak truet.
«Jødene leter etter meg overalt. De beskylder meg for å ha drept jøder under krigen. Men her i Damaskus er jeg forholdsvis trygg», sier Rademacher til gjestene sine, før de tar avskjed med løfte om et nytt besøk.
Elis første tanke er at han vil sende nazisten en helt annen hilsen neste gang. Da han samme kveld aktiverer senderen, lyder beskjeden til Israel:
«R. var en av Eichmanns hjelpere». Og en senere melding blir langt mer handlingsorientert:
«Tilbyr selv å likvidere R.».
Mossad-hovedkvarteret i Tel Aviv ønsker ikke at deres nyplantede spion skal risikere for mye ved personlig å oppsøke målet, derfor blir løsningen en brevbombe.
Mens kveldsbønnen fra minaretene runger ut over Damaskus, sitter Eli ved spisebordet sitt og fortetter kjemikalier til et fint pulver ved hjelp av forsiktig oppvarming.
Omhyggelig smører han substansen på innsiden av en konvolutt og monterer en liten detonator, før han forsegler brevet.
Da natteroen har senket seg, rusler israeleren ned på gaten og dumper brevbomben i en postkasse. Neste dag blir Eli vekket fra middagsluren av at telefonen ringer.
«Jødene har fått has på Rademacher», sier en opphisset al-Ard i den andre enden. Han kan fortelle Kamal at en brevbombe har eksplodert i tyskerens ansikt, og at han er innlagt på akuttavdelingen.
Kamal spiller sjokkert for ikke å avsløre noe overfor sin nye venn, som dessverre ikke vet noe om Rademachers tilstand.
I stedet ringer Eli noen minutter senere til sykehuset for å få vite mer, men herr Rosello er bare «lettere skadet og utenfor livsfare», lyder beskjeden.
Til gjengjeld gjør attentatet syriske myndigheter oppmerksom på Rademacher, og han blir snart anklaget for spionasje.
Noen år senere havner han i Tyskland, der han blir dømt til fengsel for forbrytelsene.re for meget ved personligt at opsøge målet, så i stedet bliver løsningen en brevbombe.
Mens aftenbønnen fra minareterne gjalder ud over Damaskus, sidder Eli ved sit spisebord og fortætter kemikalier til et fint pulver ved hjælp af en forsigtig opvarmning.
Omhyggeligt smører han substansen på indersiden af en kuvert og monterer en lille detonator, inden han forsegler brevet.
##
Eli får adgang til topphemmelig område
VÅREN 1963: Etter mer enn et år i Syria er Kamal Amin Taabet et kjent ansikt i Damaskus’ elite. Spionen har til og med blitt medlem av Baathpartiet, som nettopp har tatt makten ved et kupp.
Eli venter spent mens militærbilen humper av sted gjennom støvskyene mot de kneisende Golanhøydene i grenselandet til Israel.
Han kan knapt tro hvor heldig han har vært. Ved sin side har han Salim Hatum, en høytstående major, som i løpet av det siste halve året har blitt en nær venn.
Hatum er en hyppig gjest i leiligheten i fjerde etasje, og det er også gjennom vennskapet med den unge majoren at Kamal Taabet har blitt medlem av Baath-partiet.
Derfor kan spionen nå komme på besøk i departementene – ingen nærer den minste mistanke mot Taabet, som med sine nasjonalistiske bemerkninger betraktes som den hjemvendte sønn som brenner for et sterkere Syria.
Elis skuespill har også gjort at han nå kan sitte i et militært kjøretøy på vei gjennom et område hvor vanlige syrere ikke har adgang.
Selv den høytstående Hatum må vise frem papirene sine ved de mange sjekkpunktene for å passere inn til Golanhøydene, der Syria har sitt beste våpen rettet mot Israel – kilometervis av kanoner plassert i 5-600 meters høyde.
Eli blir imidlertid skuffet da de to vennene ankommer hovedkvarteret i den sørlige delen av fjellene og en general inviterer dem inn på kontoret sitt, som er prydet av et tykt persisk teppe og et elegant skrivebord.
Generalen er nemlig hemmelighetsfull og avslører ingen viktige detaljer om området. Spionen øyner imidlertid en ny sjanse da områdets offiserer samles om kvelden. Taabet er som alltid i det gavmilde hjørnet.
Han heller godt med sprit i offiserene og kommer raskt på fornavn med dem. Og gildet, som i virkeligheten er betalt av Israel, er verdt hvert eneste syriske pund.
Solen lyser opp høydedraget neste morgen, og Taabet mottas som en gammel venn da han og Hatum møter offiserene på deres planlagte tur ute ved forsvarsverkene.
Den strenge kontrollen har druknet i alkohol og tømmermenn, og uhindret slentrer den israelske spionen rundt og suger opplysninger ut av soldatene.
Han studerer hver eneste kanon og hvert maskingevær grundig og får til og med sjarmert seg til en guidet tur opp på en radarstasjon for å få seg en brifing foran et militærkart.
##
Mesterspionen blir far igjen
SENSOMMEREN 1963: Mossad har kalt Eli hjem til Tel Aviv, slik at han kan se familien sin.
Det er bare andre gang på halvannet år at Eli kan åpne døren til hjemmet sitt i Bat Yam sør for Tel Aviv.
Foran ham står en overrasket Nadia med kjempestor mage. Hun venter parets andre barn. Kona har de siste månedene mottatt brev fra forskjellige steder i Europa – sendt av Mossad – der Eli med sorg har fortalt at han nok ikke vil rekke hjem til fødselen.
Derfor er hun lykkelig over å kunne kaste seg rundt halsen på sin elskede. Også Elis datter, Sofie, klemmer faren som hun ikke har sett på snart ni måneder.
For Eli er det en befrielse å snakke hebraisk og se familien sin igjen, men spionen kan ikke slippe dobbeltlivet sitt.
Han slår jevnlig på radioen for å få med seg nyhetene fra Damaskus, og flere ganger glemmer han seg og begynner å snakke arabisk.
Familien legger merke til de små endringene og stusser på at Eli ikke alltid kan gjøre rede for hvor i Europa han har vært.
Hans bror Maurice biter seg en dag merke i at dukken Eli har hatt med hjem til Sofie, stammer fra det berømte parisiske stormagasinet Galeries Lafayette, og han vil vite om broren har vært i Frankrike.
«Nei», kommer det spontant fra Eli. Da Maurice etterpå viser ham dukkeesken, farer han opp.
«Hva er alt dette her? Tester du meg?» roper Eli og forsvinner ut av rommet.
Eli Cohen skaffet seg så gode kontakter i det syriske militæret at han fikk en omvisning i stillingene på Golanhøydene, som ellers var hermetisk lukket for sivile.
##
Cohen på oppdrag med minikamera
VÅREN 1964: Eli Cohens venn fra tiden i Argentina, general Amin al-Hafez, har tatt makten i Syria. Spionen får derfor plass i Baath-partiets forsvarskomité.
Eli er overveldet av synet. Kalasjnikov-rifler, morterer og bazookaer ligger stablet opp overalt i det store militæranlegget i al-Hama, og han er glad for at han har insistert på å besøke basen der alle de sist ankomne våpnene fra Sovjet blir oppbevart.
I lommen ligger et miniatyrkamera han har fått utlevert av Mossad, og spionen skulle ønske han kunne ta noen bilder av mengdene med våpen, men det er for farlig så lenge han slentrer rundt sammen med sin venn Hatum og basens kommandør, oberst Muhammad Tawil.
Et sted i leiren ser Eli også en rekke konteinere med russiske bokstaver, og noen av dem står åpne.
Et raskt blikk avslører at det er deler til jetfly, og han spør interessert Tawil hvorfor MiG-flyene ennå ikke er montert. Obersten unngår å svare på akkurat når Syria har de nye flyene klar, men til slutt forstår Cohen hvorfor det ikke haster voldsomt.
«30 flygere er fremdeles i Moskva for å fullføre treningsprogrammet», forklarer den trinne obersten, som flere ganger på rundturen nøler med å gi detaljerte svar på Kamal Taabets meget tekniske spørsmål.
«Kamals posisjon i partiet gjør at han trenger grundig kunnskap om våpensystemer», forsikrer Hatum.
Før Eli og Hatum forlater den hemmelige basen, får de også en kopp kaffe og en lang prat på Tawils kontor om trusselen fra jødene, men Eli er mest opptatt av de store oppslagene som henger på veggene: lister med alle nyervervede våpen, store som små – inkludert detaljer om opprinnelsesland og datoer for bestilling og levering.
Til spionens hell blir det plutselig sendt bud etter obersten, og da også Hatum forlater rommet, farer Eli opp fra stolen, får frem minikameraet og trykker ivrig på utløseren.
Noen minutter senere går døren plutselig opp, og Hatum og Tawil kommer inn.
Men da er Kamal godt plassert i en av kontorets skinnstoler, der han sitter og stirrer ut av vinduet som en mann som sitter og småkjeder seg.
Litt etter sier gjestene farvel, og Kamal takker oberst Tawil for gjestfriheten og lover at han vil avlegge rapport om situasjonen på basen til «vår ærverdige al-Hafez».
##
Israel bomber mål i Syria
NOVEMBER 1964: På kort tid har Eli samlet uvurderlig informasjon om Syrias våpenkraft og plasseringer av forsvarsverker og artilleri.
Om ettermiddagen onsdag 13. november brøler israelske Mirage-jetjagere og Vautour-bombefly i luftrommet over Syria og Israel.
Få timer før har en syrisk militærpost avfyrt skudd og granater mot israelske traktorer i den demilitariserte sonen mellom de to landene, og hendelsen er nøyaktig det Israel har ventet på – en perfekt anledning til et massivt angrep.
Kampflyene deres suser inn over grenselandet og slipper først napalm ned over fienden, før neste sverm med fly drysser bomber ned over de syriske artilleriposisjonene med en helt uvirkelig presisjon.
Etter en time og et kvarter stopper bombardementet, og tilbake ligger røyken over landskapet der sårede syrere vakler rundt, lamslått av fiendens effektivitet. Ikke bare er viktige militærstillinger ved Golanhøydene lagt i ruiner,
i tillegg er demningen som araberne var i gang med å bygge for å stenge Israels naturlige vannforsyninger fra Jordan-elva, destruert. Bulldosere, traktorer og mekanisk utstyr er splintret til atomer.
Eli sitter hjemme i Bat Yam i Israel og hører det hele på radioen og føler en viss stolthet. Noen måneder før har han lokket et kart over demningsprosjektet ut av en løsmunnet sjefingeniør, og koordinatene til de bombede syriske stillingene ved grensen stammer fra hans spionasje.
Dessuten er det også arbeidet hans som har avslørt at Syria neppe ville vært i stand til å forsvare seg mot et angrep fra luften.
Men dobbeltlivet har sin pris, og selv om Nadia nettopp har født en sønn, er han mer innesluttet enn noen gang.
Det er slutt på de vanlige kvikke kommentarene, og den nå 39 år gamle småbarnsfaren ønsker ikke lenger å møte venner og bekjente.
Alle i familien går rundt med en mistanke om at Elis arbeid ikke bare handler om å reise rundt i verden.
Innerst inne vet Eli at han snart må avslutte spionlivet, det er i ferd med å ødelegge tilværelsen hjemme i Israel.
«Jeg kan snart bygge en villa og slutte å reise – da vil jeg kunne være sammen med deg og barna hele tiden, akkurat som andre menn i nabolaget», forsikrer han Nadia.
«Jeg slutter i jobben. Neste år kommer jeg tilbake til Israel», lover han da han i slutten av november kysser dem alle farvel. Det blir siste gang de ser hverandre.
##
Syrerne sirkler inn spionen
JANUAR 1965: Israelernes presisjonsbombing har gjort Syrias etterretningsvesen, Deuxième Bureau, mistenksomt.
I begynnelsen av det nye året legger et sovjetisk lasteskip til i den syriske havnebyen Latakia. Store trekasser fra lasten blir løftet over på en lastebil og kjørt direkte til militærbasen ved al-Hama.
Oberst Tawil registrerer som alltid innholdet – et helt nytt russisk sporingsutstyr som er langt bedre til å fange opp og skjelne radiosignaler fra hverandre enn det utstyret syrerne hittil har brukt.
Når det nye utstyret er installert i en peilebil, blir bilen kjørt til Damaskus på oberst Ahmad Suidanis ordre.
Etter den israelske presisjonsbombingen er lederen av Deuxième Bureau sikker på at det befinner seg en spion i byen, og den handlekraftige obersten håper nå at utstyret kan avsløre fiendens mann i Damaskus.
Fredag morgen 22. januar får Suidani oppringingen han har ventet på. En sporingsenhet har fanget opp et signal fra Abu Rummaneh-kvarteret som ikke stammer fra statens egne bygninger.
Men offiseren i den andre enden av røret tviler på at peilingen kan være riktig. Signalet kommer nemlig fra en leilighet i fjerde etasje like overfor generalstabens hovedkvarter.
Men hvem bor der? vil en utålmodig Suidani vite.
«Kamal Amin Taabet», er svaret.
Like etter et brutalt forhør ble Eli Cohen stilt opp foran et kamera. Han må ha visst hvordan det kom til å ende. I sitt siste brev til kona skrev han at hun måtte gifte seg igjen.
##
«Taabet, De er arrestert»
24. JANUAR 1965: Da syrerne fanger opp flere signaler fra Taabets leilighet de neste døgnene, er de ikke lenger i tvil. Selv om Taabet er en favoritt til å bli landets nye viseforsvarsminister, må han være spion.
Klokken har passert 06.30 da en kortesje ruller inn i Abu Rummaneh-kvarteret. Forsiktig åpnes dørene, og Suidani og et team væpnede menn lister seg i posisjon.
Imens er Eli i ferd med å sette opp senderutstyret sitt, slik han har gjort stort sett hver morgen i tre år. Da klokken er 07.00, får han kontakt med Tel Aviv, og han begynner tappingen på morsenøkkelen.
Men etter bare to minutter høres et brak fra hoveddøren da en rambukk slår inn i treverket.
Eli gjør ikke noe forsøk på å gripe pistolen ved skrivebordet, men napper i stedet en flaske med syre og heller raskt den etsende væsken utover kodene sine.
«Kamal Amin Taabet, De er arrestert», sier Suidani, mens en betjent tar politigrep på den mistenkte og presser et pistolløp inn i nakken på spionen.
Styrken har stormet leiligheten på best mulig tidspunkt, for på soveværelset ligger fremdeles papirer med opplysninger om de kommende politiske forandringene i Syria som Eli skulle til å sende.
Under kjøkkengulvet finner syrerne også en reservesender og to såpestykker med skjult plastisk sprengstoff i, og mange ruller med mikrofilm.
Midt i ransakelsen forsøker Eli å svelge en cyanidpille, men i det øyeblikket israeleren prøver å få pillen inn i munnen, er en betjent oppmerksom og kaster seg over ham.
Spionen blir lagt i håndjern og ført ned til en bil som kjører ham til en militærbase der de tar belte, slips og skolisser fra ham før han blir kastet inn i en celle.
Et par timer senere kommer selveste presidenten og assisterer Suidani i avhøret. Amin al-Hafez er sjokkert over at Taabet – hans gamle venn fra tiden i Argentina – er en forræder.
Og først nå, da han i det grå lyset i cellen ser vennen dypt inn i øynene, går det opp for ham:
«Jeg tror han er jøde. En israelsk agent!» sier han.
De har begge trodd at spionen var en araber rekruttert av Israel, men etter at Hafez ber fangen om å resitere Koranens første sura, al-Fatiha, og spionen roter med ordene, er Hafez sikker i sin sak.
Presidenten gir signal til at etterretningsfolkene kan bruke tortur for å få fangens tunge på gli, da Eli plutselig avbryter:
«Det behøves ikke. Jeg er israeler, plantet av Mossad. Mitt navn er Eliahu ben Shaoul Cohen, og jeg bor med min kone og tre barn i Bat Yam nær Tel Aviv. Alt jeg vil legge til er at jeg har handlet i mitt lands interesse».
##
Cohen havner i galgen
18. MAI 1965: Rettssaken blir vist på fjernsyn, og selv Elis familie kan følge med hjemme i Israel da Cohen blir dømt til døden.
Det er midt på natten da den tunge tredøren til cellen blir skjøvet opp. Eli har hørt bødlenes slepende skritt nærme seg og har allerede reist seg fra køyen da de kommer inn.
«Jeg er klar», sier han besluttsomt, etter at en oberst nok en gang har lest opp kjennelsen fra retten.
I håndjern føres spionen ut til en militærlastebil, der fire soldater med maskinpistol tar plass rundt ham. Et følge av biler og motorsykler kjører etter lastebilen mens de beveger seg gjennom det stille nattlandskapet og inn mot Damaskus’ moskeer og minareter.
Da kortesjen dreier inn på Martyrplassen i sentrum av hovedstaden, er det til gjengjeld alt annet enn rolig.
Hengingen er annonsert i nyhetene, og mer enn 10 000 syrere har ofret nattesøvnen og valfartet til galgen som er reist på et lite trepodium midt på gressflekken på plassen.
Den konstante summingen i mengden blir innimellom avbrutt av høye tilrop og forbannelser som den rasende flokken slenger mot israeleren da han blir ført til galgen.
Eli er iført en lang, hvit kjortel, og skikkelsen hans nærmest lyser opp i mørket. Alle øyne hviler på ham da bøddelen legger løkken om halsen på spionen, som takker nei til å få en svart hette trukket over hodet.
Klokken 03.54 strammes tauet om Eli Cohens hals, og 90 sekunder senere blir Israels mann i Damaskus erklært død.