Jane Horney – uskyldig eller tysk spion?

Ingen kan med sikkerhet si om Jane Horney er tysk spion med blod på hendene eller bare en ung kvinne med appetitt på livet. Likevel likviderer danske motstandsfolk svensken ute på Øresund i 1945.

Ingen kan med sikkerhet si om Jane Horney er tysk spion med blod på hendene eller bare en ung kvinne med appetitt på livet. Likevel likviderer danske motstandsfolk svensken ute på Øresund i 1945.

Polfoto/Ritzau Scanpix

En kraftig vind rusker i fiskeskøyta Tärnan der den vesle farkosten kjemper mot bølgene på Øresund 20. januar 1945.

Alle om bord dirrer av spenning. De fire danskene er urolige fordi de vet at den femte passasjeren om bord, svenske Jane Horney, snart skal
likvideres.

Hun på sin side er spent fordi hun håper at et møte i København skal renvaske navnet hennes for spionanklager.

Den 26 år gamle Horney bodde i Berlin da krigen brøt ut, og i Stockholm og København omgås hun nå både tyske offiserer og danske motstandsfolk.

De mange forbindelsene hennes gjør at den alltid flørtende skjønnheten blir gjenstand for mistanke.

Motstandsbevegelsen er sikre på at svensken er spion. Derfor skal hun likvideres.

Om bord på Tärnan aner ikke Horney at skjebnen hennes allerede er beseglet. Like etter midnatt blir den antatte spionen kalt opp på dekk av matrosen, og hun forlater den vesle lugaren.

”Der ute”, sier han og peker mot vest da Horney kommer fram i baugen iført den brune pelskåpen sin. Men i den beksvarte vinternatten ser hun ikke noe til den danske fiskebåten som hun er blitt fortalt skal frakte selskapet det siste stykket til Sjælland.

Det er ingen båt der ute, og det har det heller aldri vært. Det hele er et påfunn som skal lokke Horney opp på dekk. Snart lyder to skudd som treffer henne i nakken. Horney faller død om.

“Hun var nesten ufattelig, overjordisk vakker, og hun hadde en erotisk aura som dro en hale av måpende menn etter seg som en magnet.” Henrik Ringsted, korrespondent for Politiken i Berlin.

Motstandsfolkene vikler kjetting rundt den slappe underkroppen for å tynge ned liket og surrer kjettingen fast med tjæret tau. Like etter høres et plask da Horney blir lempet over rekka.

Liket dukker aldri opp igjen. Det siste sporet av den spionmistenkte kvinnen forsvinner i de øresundske vannmassene.

Horneys skjebne har vært diskutert helt siden den gang.

Var hun i virkeligheten et uskyldig offer, eller fortjente ”Nordens Mata Hari” å dø på det vinterkalde havstykket? HISTORIE har gått gjennom dokumentene om likvideringen for å skille myter fra fakta.

Jane Horney flyttet til spionhovedstad

Jane Horney var en kvinne som folk la merke til – glad, livlig og med et smittende humør.

Den slående skjønnheten behersket rommet med en gang hun slentret inn. Særlig mennene var ivrige etter å få kontakt.

”Hun var nesten ufattelig, overjordisk vakker, og hun hadde en erotisk aura som dro en hale av måpende menn etter seg som en magnet”, mintes en journalist fra Politiken som hadde møtt Horney flere ganger i løpet av okkupasjonen.

Den festglade skjønnheten hadde allerede hatt mange mannlige bekjentskaper da hun i en alder av 21 år møtte den svenske redaktøren Herje Granberg.

I desember 1939 ble hun fru Granberg da paret giftet seg i Stockholm, og to år senere reiste de sammen til Berlin, der Herje skulle være korrespondent for Aftonbladet.

På dette tidspunkt hadde Hitler allerede invadert Polen, og som selve maktsenteret på kontinentet bød den tyske hovedstaden på et rikt diplomat- og korrespondentmiljø, men også mange spioner. De første krigsårene var Aftonbladet tyskvennlig og la stor vekt på utenriksstoffet fra Berlin.

Herje Granberg ble betraktet som nøytral til tross for at det ofte var tyskere på besøk hos Granberg-paret i Bayerische Strasse, nær Brandenburger Tor.

”I Berlin kom det høytstående nazister hjem til oss, noen dager var huset fullt av drikkegilder. Maten måtte kjøpes på svartebørsen – det var dyrt”, skriver Jane i 1944 i det som var ment å bli en bok om livet hennes.

Jane Horney elsket fart og spenning.

© Polfoto/Ritzau Scanpix

Jane Horney hadde eventyr i blodet

Ebba Charlotta Horney vokste opp med svensk far og dansk mor blant det bedre borgerskapet i Stockholm. Hun fant seg aldri helt til rette på den strenge pikeskolen hun gikk på, og som 14-åring grep hun derfor sjansen til å bo et år i England.

I 16-årsalderen begynte Ebba å kalle seg Jane – det lød mer romantisk, mente hun – og hjemme i Sverige kjøpte hun en motorsykkel som hun raste Sør-Sverige og Sjælland rundt på. Hun reparerte den selv.

To år senere drev eventyrlysten henne til København, der hun arbeidet som bartender og servitrise før hun 19 år gammel reiste til Grønland. Her lærte hun blant annet å kjøre hundeslede.

”På isviddene følte jeg meg virkelig fri”, skrev hun i en av reiseskildringene som hun solgte ved hjemkomsten i 1939. På det tidspunktet hadde 21-åringen opplevd mer enn mange av kvinnene i samtiden gjorde i løpet av et helt liv.

Sjarmen hennes gjorde at hun raskt fikk en rolle i å skaffe nyheter til ektemannen og avisen hans. Det skjedde ikke bare under private middager.

Fru Granberg ble også sett på byen, der hun var svært populær og der hun alltid spurte interessert om alle slags emner for å snuse opp nyheter.

Hor­neys omgangskrets i Berlin vokste, og i selskapslivet omgikkes hun både utenlandske journalister og tyske nazister. Men den svenske ”sexbomben” – som en korrespondent formulerte det – holdt seg ikke bare til snakk. Det var en kjent sak at hun hadde en rekke sidesprang.

”Hun passet ikke inn i tidens moralmønster”, forklarte Herje Granberg senere.

Julen 1942 viste de nazistiske bekjentskapene hennes seg å være nyttige da Horney prøvde å få visum til Danmark, noe som under okkupasjonen krevde et virkelig viktig ærend.

Horney skulle bare besøke noen venner i landet som moren hennes stammet fra.

Ved ankomsten i København slentret svensken ubekymret inn på Dagmarhus, det flotte kontorbygget der tyskernes hemmelige politi Gestapo holdt til.

Her viste hun fram et brev der en av de mange kontaktene hennes i Berlin gikk god for henne. Det var nok til at tyskernes øverste mann i Danmark, riksfullmektig Werner Best, langet over en oppholdstillatelse.

Da Horney var tilbake i Berlin, begynte både festene og ekteskapet å ebbe ut, og i 1943 ble Granbergene skilt.

Likevel vendte Horney stadig tilbake til den tyske hovedstaden, og både allierte etterretningstjenester og dans­ke motstandsfolk mente at disse besøkene kunne tyde på at Horney var spion.

“Jane Horney er spion om dagen og ludder om natten”, skal den tyske obersten Gilbert visstnok ha sagt.

Jane Horney ble overvåket

Etter at ekteskapet hadde havarert, satte Jane Horney kursen tilbake mot det nøytrale Sverige.

Hun ville likevel avlegge København et besøk først, men da den nå 25 år gamle svens­ken la veien innom Danmark i september 1943, hadde det skjedd store forandringer siden sist:

Nazistene hadde nettopp tatt makten i landet etter at den samarbeidsvillige danske regjeringen hadde avslått de kompromissløse tyske kravene og til slutt gått av. Danske motstandsfolk utførte et stigende antall sabotasjeaksjoner mot tyske mål, og okkupasjonsmakten visste å ta igjen:

Sabotører ble henrettet, og den minste mistanke om at man deltok i motstandskampen, var nok til at man ble kastet i fengsel. Alle var på vakt – ikke minst overfor fiendtlige spioner.

Denne gangen skaffet Horney seg oppholdstillatelse ved å oppsøke tyskeren Horst Gilbert, som var gift med en danske. I det sivile var han redaktør for Skandinavisk Telegrambu­reau, som var finansiert av det tyske propagandaministeriet.

I hemmelighet var Gilbert også SS-Standartenführer, oberst i den paramilitære fløyen av nazistpartiet.

I Danmark tok den tyske okkupasjonsmakten i bruk harde metoder for å stoppe motstandskampen.

© Frihedsmuseets fotoarkiv

Horney ble elskerinnen til 53 år gamle Gilbert, og den kraftige obersten kom på faste nattebesøk på Hotel Nordland, der hun bodde.

Snart ble Horney også Gilberts kurer for den hemmelige og uautoriserte kontakten han hadde med folk i den sovjetiske ambassaden i Stockholm.

Ifølge en dansk politifullmektig med forbindelse til motstandsbevegelsen skal Gilbert en gang ha sagt:

”Horney er spion om dagen og ludder om natten.”

Om det var skryt eller fakta, vet ingen i dag, for Gilbert ble skutt av danske motstandsfolk i oktober 1944.

Horneys møter med Gilbert – og besøkene hennes på Dagmarhus – fikk også den danske motstandsbevegelsen og engelske spioner til å fatte interesse for svensken. De begynte å følge henne tett og holde øye med de mange suspekte herrebesøkene hun mottok på Hotel Nordland.

De registrerte også at Horney førte telefonsamtaler på svensk, engelsk og tysk.

Da hun i oktober 1943 reiste til Stockholm, holdt den danske militære etterretningstjenesten – som hadde flyktet til Sverige – et våkent øye med den livsglade jenta.

Blant lederne for tjenesten var kaptein Niels Bjarke Schou, som hadde til oppgave å overvåke såkalte upålitelige personer. Horneys atferd var oppsiktsvekkende, siden hun ved ankomsten til Sverige ble sett i selskap med en rekke dans­ke motstandsfolk som hadde flyktet over Øresund.

Åtte av motstandsfolkene som Grethe Bartram anga, døde i tyskernes varetekt.

© Frihedsmuseets fotoarkiv

Samtidig som hun pleide kontakten med nazistene, var Horney også mye sammen med folk i den danske motstandsbevegelsen, og det var her hun møtte sitt livs kjærlighet, motstandsmannen Jørgen Winkel.

Paret traff hverandre i begynnelsen av november 1943, da Horney nok en gang var i København. Men kjærligheten til Winkel skulle føre svensken inn i nye livsfarlige forbindelser.

Jane Horney gikk til sengs med Gestapo-mann

Forholdet til Winkel var lidenskapelig, og de to tilbrakte mye tid sammen, helt til han ble arrestert av Gestapo i slutten av november 1943 mens han var på vei over Øresund med illegale aviser.

Winkel ble kastet i fangeleiren i Horserød, og Horney var tilsynelatende villig til å gjøre hva som helst for å få kjæresten løslatt.

Først prøvde hun å få sin tyske venn Horst Gilbert til å hjelpe, men da det ikke bar frukt, spaserte hun i desember 1943 nok en gang inn på Dagmarhus.

Her kom den flørtende svensken i kontakt med overkriminalsekretær Georg Feldmann – en mellomleder på Gestapo-kontoret. Han lovet at han skulle se på saken, og mens han undersøkte mulighetene, besøkte han flere ganger Horney på Hotel Nordland.

”Jeg måtte betale med ubehag”, forklarte Horney senere under et forhør. I slutten av mars 1944 ble Winkel løslatt, men vennene hans i motstandsbevegelsen rådet ham fra å oppsøke den svenske flammen sin.

”Hun betegnes som ytterst farlig”, heter det i en rapport som motstandsfolkene skrev etter å ha skygget Horney. Rapporten ble også sendt til de britiske spesialstyrkene, Special Operations Executive (SOE), i London.

I 1943 drepte danske nazister redaktør Carl Henrik Clemmensen i Berlingske Tidende.

© Scanpix Danmark/Ritzau Scanpix

Også det svenske sikkerhetspolitiet Säpo hadde Horney i kikkerten på grunn av de mange mistenkelige forbindelsene hennes. Derfor var Säpo på vakt da hun plutselig dukket opp hos dem den 4. mai 1944 og tilbød seg å bli agent.

Hor­ney forklarte seg villig om sine utallige forbindelser til tyskere og om hvordan hun brukte dem til å spionere for Sverige.

Etterpå bemerket Såpo-agenten som skrev rapporten fra samtalen: ”Jeg har stoff til flere romaner.” Han noterte også at rødtoppen ikke hadde ”noen moralske betenkeligheter når det gjelder å inngå forbindelser med forskjellige agenter og i den forbindelse spille forelsket”.

“Det hersker ingen tvil om at fru Granberg er tysk spion. Hun arbeider for Gilbert.” Den danske motstandsbevegelsen

Säpo kom til at Horney kunne være ”til stor nytte” og gjorde henne til agent. Men svenskene visste at de måtte passe på, for det var godt mulig at hun var dobbeltagent. Derfor satte de folk til å skygge henne.

De svenske myndighetene fikk ytterligere grunn til å mistro Horney sommeren 1944, da anklager mot henne landet på bordet hos Säpo.

Avsenderen var den danske etterretningstjenesten, som i samarbeid med motstandsbevegelsen listet opp de suspekte gjøremålene til den enda ikke fraskilte fru Granberg:

Et stort antall møter med den tyske etterretningsoffiseren Gilbert, gestapomannen Feldmann og senest den tyske diplomaten Heinz Thorner, som danskene til og med hadde fotografert i Stockholm – i selskap med Horney.

”Det hersker ingen tvil om at fru Granberg er tysk spion. Hun arbeider for Gilbert”, slo danskene fast.

I oktober 1944 avhørte to erfarne Säpo-folk Horney om beskyldningene, men uten å komme til samme skråsikre konklusjon som danskene.

Men motstandsbevegelsen hadde ikke til hensikt å ta flere sjanser når det gjaldt Horney, som ikke minst gjennom Winkel hadde fått vite altfor mye om illegal trafikk, hemmelige trykkerier og skjulte våpenlagre.

”Man snakker om å ta drastiske forholdsregler overfor henne, det vil si behandle henne som en angiver, selv om hun er svensk statsborger”, lød det i et internt brev mellom to motstandsfolk.

Med andre ord: Horney måtte dø.

To danske nazister ble likvidert på Nørre Allé i den københavnske forstaden Glostrup.

© Scanpix Danmark/Ritzau Scanpix

Angivere fikk ingen rettergang

Fra 1944 steg antall likvideringer voldsomt idet de danske frihetskjemperne intensiverte jakten på antatte angivere.

Under tvang hadde den dans­ke regjeringen samarbeidet med tyskerne de første tre årene av okkupasjonen. Men da Tyskland 29. august 1943 krevde innføring av dødsstraff for sabotasje, gikk regjeringen av.

Tyskerne innledet da en klappjakt på motstandsbevegelsen, og som motsvar ble det såkalte frihetsrådet opprettet høsten 1943. Rådet skulle samordne innsatsen til de danske motstandsgruppene.

En av oppgavene ble å håndtere likvidering av angivere, og snart steg antallet dramatisk.

Tolv angivere ble drept i 1943, året etter steg tallet til 140, og i løpet av våren 1945 ble ikke mindre enn 238 ryddet av veien. I alt likviderte motstandsfolk 370 menn og 40 kvinner i løpet av krigen.

De fleste likvideringer skjedde likevel uten frihetsrådet, skrev motstandsmannen Gunner Dyrberg i en bok fra 2009:

”Vi er ikke profesjonelle bødler som på ordre ovenfra skal iverksette en straff for en kriminell handling. Vår oppgave er å foregripe begivenhetenes gang – å forhindre angiveren i å sette vårt og kameraters liv i fare. Likvideringene våre er forebygging og ikke straff for et gjennomført angiveri.”

Danskene la en felle for Jane Horney

Sommeren 1944 begynte Jane Horney å bekymre seg over omdømmet sitt, og hun ville ha navnet sitt renvasket for de danske anklagene. Hun visste at det ville være farlig å reise til Danmark, men da muligheten bød seg i januar 1945, slo hun likevel til.

I Stockholm hadde hun i løpet av julen møtt to danske motstandsfolk som ble kalt ”Store-Bjørn” og ”Lille-Bjørn” og som hadde likvidert en rekke angivere i Danmark og etterpå flyktet til Sverige.

Horney takket ja til tilbudet deres om å hjelpe henne til Danmark så hun kunne forklare seg for motstandsbevegelsen der.

”Jeg må snart dra. Nå får det bære eller briste”, sa Horney til sin nye svenske forlovede noen dager før hun tok natteks­pressen fra Stockholm til Malmø sammen med de to ”bjørnene”.

Selskapet innlosjerte seg på Grand Hotel om morgenen 18. januar 1945. Horney virket tillitsfull da hun møtte noen andre dansker på hotellet.

Den ene av dem var en rødhåret kvinne som skulle ta nattoget tilbake til Stockholm samme kveld, utkledd og sminket som Horney og reisende i svens­kens navn – på den måten ville motstandsfolkene riste av seg overvåkningsagentene fra Säpo.

Jane Horney ble lokket i en felle om bord på en fiskeskøyte.

© Bohusläns Museum

Neste morgen ble ”Store-Bjørn” og ”Lille-Bjørn” sendt vekk, siden det ikke var plass til dem i den lille fiskeskøyta som skulle frakte selskapet halvveis over Øresund. Her ute skulle en dansk båt plukke opp Horney, ble hun fortalt.

Derfor var det bare tre personer i drosjen som i titiden om kvelden kjørte fra Malmø til havnebyen Höganäs, to og en halv mil nord for Helsingborg: Horney, den danske motstandskvinnen Bodil Frederiksen og motstandsmannen Hjalmar Ravnbo, som hadde fått i oppgave å likvidere Horney.

På torget i Höganäs møtte trioen den danske skipperen Edvard Lyse, som eide fiskeskøyta Tärnan og brukte den til illegal trafikk over Øresund.

Sammen gikk de ned til havna og fant fram til båten, der matros Erik Petersen ventet.

"Jane Horney var i godt humør, de andre var visst litt sjøsyke.” Båtsmannen om bord på kutteren

Det hylte i riggen, og vinden rev i Tärnan da hun forlot havna litt før midnatt. Skipper og matros var oppe i styrhuset, mens resten av selskapet satt nede i lugaren, der de prøvde å få opp varmen ved hjelp av en liten vedovn.

”Jane var i godt humør, tullet og tøyset. Hun var ikke nervøs for verken det ene eller det andre. Vi dampet av sted, og kom oss fint ut til Kullen (litt nordvest for havna, red.). Vi kikket ned til dem i lugaren. Jane Horney var i godt humør, de andre var visst litt sjøsyke”, minnes Erik Petersen, som ikke lenge etter gikk ned igjen for å hente Horney opp på dekk.

Mens hun speidet etter den danske båten, nærmet Hjalmar Ravnbo seg lydløst bakfra.

”Jeg skal innrømme at jeg ikke var særlig høy i hatten. Jeg hadde aldri før fått ordre om noe sånt – og det var jo ubehagelig å være sammen med henne under hele turen. Men det var jo noe som måtte gjennomføres”, fortalte Ravnbo flere tiår senere.

Mens vinden ulte, stakk Ravnbo en 9 mm Parabellum-pistol i nakken på Hor­ney og trykket inn den kalde avtrekkeren to ganger.

Armbåndsuret, halskjedet og et smykke ble tatt av henne før liket av svensken ble kastet på havet.

Slik lyder Ravnbos og Petersens beretning om hva som skjedde på Øresund natt til 20. januar 1945.

Ingen av dem var i tvil om at det de hadde gjort var riktig.

De hadde fått vite at Jane Horney var en angiver som måtte dø. Men det er mye som tyder på at det ikke er hele sannheten.

© Shutterstock

Målet pekes ut

Motstandsbevegelsen fikk jevnlig tips om dansker som var i kontakt med okkupanten. Dessuten ble nazistenes hovedkvarter, Dagmarhus i København, overvåket i et forsøk på å avsløre hvem som slad­ret om sabotasjeaksjoner og smuglerruter.

© Shutterstock

Skyggingen begynner

Når en antatt angiver var utpekt, begynte motstandsfolk å skygge vedkommende. Denne fasen var som regel den farligste, siden motstandsfolkene risikerte å bli tatt på fersk gjerning mens de overvåket den mistenkte.

© Shutterstock

Attentatet planlegges

Under overvåkningen ble vanene til målet nøye iakttatt så motstandsfolkene fikk en idé om hvor og når de best kunne slå til. De store motstandsgruppene hadde egne folk til å gjennomføre likvideringene.

© Shutterstock

Hjemme var best

Som oftest snek attentatmannen seg inn på angiveren om natten, så han ikke risikerte å bli sett. Mange likvideringer fant sted i offerets eget hjem, men andre ganger måtte attentatet utføres i fullt dagslys.

© Shutterstock

Likvideringen finner sted

Så langt som mulig prøvde attentatmannen å stille seg bak målet, så han kunne bruke den foretrukne likvideringsmetoden: nakkeskudd. I flere tilfeller satte attentatmannen også et skudd inn bak øret – det såkalte sikringsskuddet.

Anklager mot Jane Horney var fulle av feil

Først da de siste bombene i annen verdenskrig hadde falt, kom saken om Jane Horney opp til overflaten igjen – ikke minst takket være familien hennes, som krevde å få klar beskjed: Var ryktene om likvideringen av Jane sanne?

Saken var delikat, for ifølge ryktene hadde danske motstandsfolk, som hadde nytt godt av svensk gjestfrihet under krigen, likvidert en svensk statsborger.

Politimesteren i Stockholm dro til København for å få klarhet i saken, men han måtte ta til takke med en bekreftelse av at dans­ke motstandsfolk hadde skutt Horney. Etter dette fikk motstandsbevegelsen det travelt med å forklare at de hadde handlet korrekt.

De henviste til rapporten som den danske militære etterretningstjenesten og motstandsbevegelsen hadde avlevert til Säpo sommeren 1944.

Rapporten viste seg imidlertid å være full av feil. For eksempel nevnte den en lang rekke tyskere som Horney skulle ha hatt kontakt med. Blant navnene var Reichsführer-SS Himmler, utenriksminister von Ribbentrop og propa­gandaminister Goebbels.

Men det er ingenting som tyder på at Horney noen gang møtte disse toppnazistene.

Det eneste som kunne bevises i den forbindelse, var at hun prøvde å få til et møte med Himmler i juli 1944 for å få løslatt danske konsentrasjonsleirfanger. Men møtet ble aldri noe av.

I 1943 vurderte Danmarks undergrunnsregjering, Frihetsrådet, å opprette en domstol som skulle dømme angivere, men ideen ble skrinlagt fordi rådet mente likvideringer var nødvendige under krigen.

© Tage Christensen/Ritzau Scanpix

Danskenes anklageskrift inneholdt også beskyldninger om at Horney skulle ha angitt en lang rekke danske motstandsfolk – blant annet en motstandsmann med dekknavnet Tom som opererte et illegalt postkontor som Gestapo stormet i juli 1944.

Beskyldningene gikk ut på at Horney hadde snappet opp opplysninger om postkontoret gjennom Jørgen Winkel, men sannheten var at det var en angiver blant Toms egne hjelpere som sto bak lekkasjen.

Dette innrømmet den sentralt plasserte motstandskvinnen Edith Bonnesen flere tiår senere. Bonnesen hadde forresten vært en av dem som formulerte anklagene mot Horney. Opplysningene om det fordekte spillet lå gjemt i det dans­ke riksarkivet helt fram til 2006.

”Vi begynte å undersøke beskyldningene. Punkt for punkt viste påstandene seg å mangle grunnlag” Det svenske sikkerhetspolitiet, oktober 1944

Men Säpo tok de danske rapportene alvorlig – ikke minst fordi svenskene selv var mistenksomme overfor den kvinnelige agenten sin. I oktober 1944 avhørte derfor to erfarne Säpo-folk Horney på bakgrunn av anklagene:

”Vi begynte å undersøke beskyldningene. Punkt for punkt viste påstandene seg å mangle grunnlag. Hun fortalte uten usikkerhet om de forskjellige kontaktene sine, både tyske, danske og svenske. Vi var aldri i stand til å avsløre at hun skjulte noe for oss”, fortalte en av avhørerne til Svenska Dagbladet i 1985.

Säpo gjennomførte også en ransaking av leiligheten til Horney høsten 1944, men de fant ingen ting som kunne betegnes som mistenkelig. Det var ingen tegn på at hun mottok store agenthonorarer fra tyskerne – tvert imot fant politifolkene gjeldsbrev, låneavtaler og kvitteringer som viste at hun hadde pantsatt flere av verdisakene sine.

“Hun er svært eventyrlysten, nysgjerrig og snakkesalig." Rapport utarbeidet av det svenske sikkerhetspolitiet

Undersøkelsen ga ikke det svenske sikkerhetspolitiet noen grunn til å konkludere med at Horney fungerte som tysk spion. Men de var likevel oppmerksomme på at hun kunne utgjøre en potensiell fare – også for Sverige:

”Hun er svært eventyrlysten, nysgjerrig og snakkesalig. Dersom man betrakter dette på bakgrunn av forbindelsene hun har med framstående tyskere og illegalt arbeidende utlendinger, kan man ikke se bort fra at hun lett kan komme til å skade landet vårt ved å uttale seg til uvedkommende om det hun vet om ulike saksforhold”, skrev de to svenske agentene. Derfor fortsatte Säpo å overvåke Horney.

Denne overvåkningen kunne ha frambrakt beviser for at Horney virkelig var spion. Men dette fellende beviset hadde den danske motstandsbevegelsen ikke tålmodighet til å vente på.

Selv om mange av danskenes anklager mot Horney umiddelbart var basert på feil og overdrivelser, hadde det store antallet tyske og danske bekjentskaper som den svenske kvinnen hadde virket mistenkelig.

Først og fremst var det mistenkelig at Horney kunne bevege seg så fritt over landegrensene.

Enhver reise til Danmark og Tyskland krevde visum, noe som var vanskelig å få, men den eventyrlystne svensken hadde aldri hatt noen problemer med å reise fra land til land. Denne reiseaktiviteten var bare mulig takket være oberst Gilbert og Gestapo.

Motstandsmannen Hjalmar Ravnbo fyrte av de drepende skuddene.

© Public domain

Det var ikke annet å vente enn at det ble spekulasjoner om tyskernes motiv for å hjelpe Horney. Umiddelbart var det naturlig å tenke at den unge svensken var tysk agent og måtte ha mulighet til å bevege seg fritt for å kunne spionere.

Det var slik den danske motstandsbevegelsen tenkte, og i den forbindelse var særlig Horneys forhold til redaktør og SS-oberst Gilbert påfallende, framholdt de:

”Han har som hovedoppgave å utdanne agenter til utlandet, og det blir opplyst at Jane er en av de mest fremragende og dyktige agentene hans av internasjonalt format”, heter det i et internt brev mellom danske motstandsfolk fra juli 1944.

”Hun var ganske enkelt ikke brukelig som spion” Troels Hoff, dansk statsadvokat

Andre mente at tyskernes hjelpsomhet overfor den vakre kvinnen var av mer personlig karakter. Det uttrykte blant annet tidligere statsadvokat Troels Hoff, som fungerte som bindeledd i det danske samarbeidet med okkupasjonsmakten.

”Jeg vet hva det dreide seg om for de tyske herrene! De moret seg med Jane i København. Hun var ganske enkelt ikke brukelig som spion, selv ikke til de minste saker”, hadde statsadvokaten uttalt i 1944, da Säpo undersøkte anklagene mot Horney. Men så entydig uskyldig ser kontakten med Gilbert likevel ikke ut til å ha vært.

Overfor Säpo hadde Horney selv innrømmet at Gilbert fra slutten av 1943 hadde oppfordret henne til å ta kontakt med den russiske presseattacheen i Stockholm, Aleksander Pavlov, noe hun også hadde gjort.

Gilberts hensikt med forbindelsen hadde vært å få en russisk kontakt.

Tyskerne var svært hardt presset på østfronten, og Gilbert ville gjerne drøfte muligheten for en separatfred med Sovjetunionen. En slik løsning ville gjøre det mulig for Tyskland å konsentrere kreftene sine mot britene og amerikanerne. På denne måten kom Horney til å fungere som kurér, men ikke som spion.

“Hun hadde aldri noen betydning”. Hermann Seibold, tysk spionsjef i Danmark.

Ifølge sjefen for den tyske utenlandsspionasjen i Danmark, Hermann Seibold, var dette den eneste agentlignende tjenesten Jane Horney noen gang utførte.

”Hun hadde aldri noen betydning. Hun var bare interessert i mannfolk. Den eneste viktige rollen hennes var kontakten med Pavlov. I all hovedsak benyttet Gilbert seg av fru Granberg for å pleie sine egne interesser”, avslørte Seibold under et avhør i 1957.

Likevel hadde denne kontakten blitt til et avgjørende punkt i Horneys saksmappe hos den danske militære etterretningstjenesten. Og til slutt våget ikke den danske motstandsbevegelsen å ta flere sjanser når det gjaldt svensken.

Kontroversielt foto av Jane Horney beviste ingenting

Horneys dødsdom ble i realiteten avsagt da hun ble fotografert sammen med den tyske diplomaten Heinz Thorner i Stockholm 22. august 1944. Motstandsbevegelsen hevdet senere at de fikk grønt lys fra London til å likvidere Horney fordi britiske etterretningsfolk hadde sett bildene.

Thorner var nemlig mistenkt for å infiltrere motstandsfolkenes forsyningsruter. Senere, etter krigen, henviste danske motstandsfolk til bildene som et bevis – men de unnlot å nevne at det var motstandsbevegelsen selv og den danske etterretningstjenesten som hadde ført Horney og Thorner sammen.

Da Jane Horney sommeren 1944 ønsket å få navnet sitt renvasket i Danmark, hadde den danske motstandsmannen Arne Sejr oppfordret henne til å bevise sin lojalitet ved å kontakte Thorner.

Sejr forklarte at den tyske diplomaten kanskje kunne hjelpe til med å få løslatt noen fengslede danske frihetskjempere, og dermed ville Horney ha bevist at hun hele tiden hadde hatt hjertet på riktig sted.

Den danske spillefilmen "Spion 503" fra 1958 er basert på datidens viten om Jane Horney-saken. I filmen lyder hovedpersonen navnet June Harvey. Spionen ble spilt av svenske Margit Carlqvist.

© Public domain

Horney syntes det var en god idé, og hun fikk i stand et møte med Thorner, som hun kjente fra før. Bare noen måneder tidligere hadde hun gjort ham en tjeneste ved å oppsøke en reporter fra det amerikanske bladet Life i Sverige.

Hun hadde hatt med seg bilder av istykkerbombede tyske byer som hun hadde solgt til bladet for 400 kroner. Bildene viste seg å stamme fra det tyske propagandaministeriet, og de kom aldri på trykk.

Forslaget fra Sejr var imidlertid ikke et uttrykk for hjelpsomhet i tjeneste for en god sak – det var en felle: Da Hor­ney møtte Thorner i august 1944, lå en fotograf klar i skjul.

Danskene skygget Jane og Thorner da de møttes på en gate i Stockholm, og de ordnet det sånn at en fotograf tok bilder av paret.

Bildene brukte man så som ”bevis på de tyske kontaktene hennes”, slo Säpo fast allerede i oktober 1944, da både Horney og Sejr ga likelydende vitneutsagn i Säpos undersøkelse av anklagene.

Ifølge den danske journalisten og forfatteren Erik Nørgaard er det grunn til å tro at det var kaptein Niels Bjarke Schou fra den danske militære etterretningstjenesten som fikk i stand fotograferingen, og som etterpå sørget for at britisk etterretning fikk se det såkalte beviset.

Bevisene for at Horney var tysk spion er spinkle.

© Scanpix Danmark/Ritzau Scanpix, Shutterstock

Jobbet Horney for nazistene?

Etter krigen var den svenske sikkerhetstjenesten Säpo og de danske motstands­gruppene rykende uenige om Jane Horneys skyld.

Begge parter mente at de hadde rett når de henholdsvis frikjente Horney og støttet likvideringen av henne.

Sannheten om Jane Horney jaktes ennå

I flere tiår etter krigen sto motstandsbevegelsen fast på at lik­videringen skjedde på ”alliert oppfordring”, slik blant annet Frode Jakobsen forklarte for svenske myndigheter. Han satt i det såkalte frihetsrådet, den politiske ledelsen i den danske motstandsbevegelsen.

Men ”oppfordringen” er ikke å finne i britiske arkiver, og danskene har aldri navngitt de britiske etterretningsfolkene som skulle ha kommet med den. Verken kaptein Schou fra etterretningstjenesten eller andre dansker har etter krigen villet stå ved at de ga ordre om å likvidere Jane Horney.

I stedet har de impliserte fra motstandsbevegelsen og etterretningstjenesten gitt motstridende vitneutsagn som bare har skapt mer forvirring.

Få har ytret tvil om at Horney var skyldig i spionasje, trolig fordi de ikke har villet stille motstandsbevegelsen i et dårlig lys. Inntil nylig hemmeligstemplede dokumenter har heller ikke bidratt med vesentlig nytt.

”Jeg har oppført meg dumt” Jane Horney, 19. januar 1945

I 2015 åpnet det danske riksarkivet sine arkiver og ga tilgang til en såkalt felleserklæring fra Schou, Sejr og Ravnbo. Mange hadde håpet at den skulle gi nye beviser, men erklæringen gjorde bare omstendighetene rundt likvideringen enda mer uklare.

På 76 år har derfor ingen kunnet finne den endegyldige sannheten om ”Nordens Mata Hari”. Jakten vil utvilsomt fortsette til det en dag kan slås fast hvorvidt Horney var tysk spion eller en naiv og eventyrlysten kvinne som var på feil sted til feil tid.

Før den skjebnesvangre turen på Øresund med fiskeskøyta Tärnan hadde Jane Horney selv antydet at hun etter hvert hadde tatt seg vann over hodet:

”Jeg har oppført meg dumt. Jeg visste ikke hva jeg gjorde”, skal Horney ha sagt kort tid før hun gikk om bord.