London, 1955: Kim Philby holder pressekonferanse i morens leilighet. Anledningen er at utenriksministeren har renvasket ham for mistanken om spionasje.

© Topfoto/Polfoto

Kim Philby: Mesterspion i dobbelttjeneste

I 1930-årene innleder Kim Philby en spionkarriere som fører ham til topps i den britiske etterretningstjenesten. Men samtidig er overklassegutten kommunist og bistår i all hemmelighet Sovjetunionen. Snart er han en livsfarlig dobbeltagent.

7. april 2016 av Stine Overbye

Da 21-åringen Kim Philby i juni 1933 har gjennomført siste eksamen i økonomi ved universitetet i Cambridge, kjøper han Karl Marx’ samlede verker og en motorsykkel.

Få uker senere triller han inn i den østerrikske hovedstaden Wien på sitt nyervervede kjøretøy.

Her finner han et billig losji hos ekteparet Kohlmann i Latschkagasse 9. Som glødende marxist er planen hans å studere praktisk kommunisme, og til det formålet er Wien et uhyre passende valg.

Den ellers så romantiske storbyen ved Donau ulmer av uro, og Philby vet at et blodig sammenstøt mellom ideologiene kan bryte ut når som helst.

Sosialdemokratene sitter med makten i byen, men posisjonen deres er truet. Den antisosialistiske koalisjonen under ledelse av forbundskansler Engelbert Dollfuss truer med å knuse de røde og drive dem ut av landet.

Kim Philby har ikke vært lenge i Wien før han blir trukket inn i den politiske undergrunnsbevegelsen.

Det er 23 år gamle Litzi, husvertenes mørkhårede datter, som tar ham med overalt. Som utrettelig militant kommunist har hun de rette forbindelsene.

Møtene med de aktive idealistene gjør sterkt inntrykk på den keitete britiske overklassegutten, som hittil utelukkende har hatt teoretisk tilgang til kommunismen. Men først og fremst er det den livlige og inntagende Litzi som fyller bevisstheten hans.

Sammen med henne gjør han sine første seksuelle erfaringer, og i henne finner han sitt livs første store kjærlighet.

Fram til begynnelsen av 1934 er Philby fullt opptatt med å hjelpe kommunister som har flyktet til Wien fra Tyskland, hvor partiet har blitt forbudt etter brannen i riksdagen. Og så bryter det ut, oppgjøret som alle har ventet på:

Den 12. februar 1934 stormer den fascistiske militsen Heimwehr et av Wiens store arbeiderkvarterer for å lete etter skjulte våpen.

De bevæpnede soldatene blir møtt med hard og innbitt motstand, og de neste fire døgnene visler rifleskuddene gjennom luften, mens det flyter med blod i gatene.

Forbundskansler Dollfuss erklærer militær unntakstilstand og forbyr kommunistpartiet.

De sosialistiske lederne blir kastet i fengsel, og da en gruppe bevæpnede arbeidere trekker seg tilbake til boligblokkene sine etter en konfrontasjon med regjeringsstyrkene, blir det tunge artilleriet kjørt fram.

To av byens største arbeiderkomplekser, Karl Marx Hof og Goethe Hof, blir lagt i ruiner.

Kim Philby opplever det knusende angrepet, der nærmere 1000 menn, kvinner og barn blir drept. I kampens hete hjelper han en gruppe arbeidere med å skjule seg i en kloakk.

Wien, 1933: Philby prøvde å hjelpe kommunistvennene sine i den opphetede stemningen da det ble slått hardt ned på blant annet 1. mai-demonstrasjoner.

© Ullstein Bild

Etter oppstanden brenner jorden under sosialistene og kommunistene i Wien. Byens venstrefløy flykter skremt til alle kanter, men Litzi, Kim Philbys kjæreste, nøyer seg i første omgang med å gå under jorden.

Philby prøver forgjeves å finne et skjulested til henne i Wien, men ettersom politiet er på sporet av den unge kvinnen, velger han en annen utvei:

Den 24. februar 1934 gifter han og Litzi seg på rådhuset i Wien. Kort tid etter får hun britisk pass, og så forlater herr og fru Philby Østerrike. De setter kursen for Storbritannia, på motorsykkel.

Farvel til venstrefløyen

Da de nygifte kommer til London, er det som om Kim Philby begynner å skifte ham.

Det skjer imidlertid først etter at han har holdt et foredrag om den østerrikske krisen i sosialistklubben i Cambridge, hvor en gammel studiekamerat – den fargerike fjerdeårsstudenten Guy Burgess – lover å samle inn penger til ofrene for fascistenes forfølgelser i Wien.

Etter Cambridge-besøket går Kim Philby stille og rolig i gang med å kutte båndene til venstrefløyen og begynner å se seg om etter en jobb.

Han kunne tenke seg å arbeide som journalist, men det er dårlig med ledige stillinger, så da han i september 1934 blir tilbudt en jobb som redaksjonssekretær i det liberale tidsskriftet “Review of the Reviews” i London, slår han straks til.

Bladet er riktignok for nedadgående, og med fire pund i uken er det ikke snakk om noen fyrstelig lønn, men Philby slipper i alle fall å overanstrenge seg.

Utover å redigere andres artikler, skriver han litt selv i ny og ne. “Japans stillehavsøyer”, “Lawrence of Arabia – arbeidet bak legenden” og “Balkantragedien” er overskriftene på noen av artiklene han får på trykk.

Philbys politiske innstilling er nå klart borgerlig, faktisk fascistisk, og folk i omgangskretsen hans begynner å lure på hva som har skjedd med den tidligere så glødende marxisten.

Hvorfor har han plutselig beveget seg langt mot høyre, og hvorfor kaster han bort tiden på en jobb han er grundig overkvalifisert for? Selv gir han intet svar, men passer bare arbeidet sitt.

Det ingen andre vet er at han parallelt med jobben som journalist, fungerer som sovjetisk etterretningsagent på prøve.

Hver uke møter han en kontakt fra den sovjetiske etterretningstjenesten på avsidesliggende steder i London – i begynnelsen riktignok uten særlig suksess.

Igjen og igjen må Philby nedslått meddele at han ikke har vært i stand til å snappe opp informasjon av betydning.

Kontaktpersonen beroliger ham med at han bare skal ta det helt med ro og fortsette med å fjerne seg fra venstrefløyen.

“Vent, ikke gjør noe som helst. Vi skal nok gi beskjed når De skal foreta Dem noe,” formaner den nye samarbeidspartneren.

I 1936 sier Kim Philby opp jobben i “Review of Reviews” til fordel for en stilling som lønnet funksjonær i den anglo-germanske forening, hvor også Philbys studiekamerat Guy Burgess er medlem.

I foreningsbladet lufter Philby både titt og ofte sin nesegruse beundring for Hitler og Goebbels, og han deltar i middager i foreningen, hvor aristokrater og andre innflytelsesrike personer samles rundt bord prydet med hakekors, mens de lytter til hitlervennlige taler og skåler for Det tredje riket.

Et par ganger reiser Philby på ferie til Spania sammen med sin kone, og da den spanske
borgerkrigen bryter ut i juli 1936, melder spionlærlingens sovjetiske kontakt at Philby vil kunne gjøre større nytte for seg bak fascistenes linjer i Spania enn på et kontor i London.

Komintern, som er en internasjonal sammenslutning av kommunistpartier, mangler informanter som kan skaffe livsviktige opplysninger om fiendens disposisjoner og våpen.

I februar 1937 drar Philby til Spania, etter å ha sikret seg en frilansavtale med The Times.

Avtalen er at Philby får betaling for det stoffet avisen velger å trykke, og samtidig blir han utstyrt med akkrediteringer, slik at han kan få adgang til høytstående kilder i det høyreorienterte partiet Den nasjonale bevegelse i Spania.

Hyllest fra Franco

Samme måned som Philby ankommer Spania, innleder nasjonalistenes militære og politiske leder, general Franco, en offensiv ved elva Jarama sør for Madrid.

375 mann fra 15. internasjonale brigades britiske bataljon blir drept i løpet av én dag. Blant de drepte er flere av Philbys sosialistvenner fra studietiden i Cambridge.

Men Philby står tilsynelatende på den andre siden nå, på Francos side, og han slår seg ned i Salamanca, der Franco har hovedkvarteret.

Blant de spanske offiserene som har med utenlandske pressefolk å gjøre, får Philby snart ry for å være en ekte gentleman, med et hjerte som banker varmt og lojalt for nasjonalistsaken.

De aller fleste artiklene han skriver blir antatt av The Times, og etter bare tre måneder blir Philby utnevnt til avisens korrespondent med ansvar for stoff om Franco.

Allerede den første varme sommeren i Spania finner Philby en elskerinne som erstatning for Litzi hjemme i London, men selv om han har det travelt med å pleie sidespranget sitt, finner han også tid til å fôre sin sovjetiske arbeidsgiver med informasjon.

Under pressekonferansene er Kim Philby alltid den journalisten som graver mest i detaljene, og når alle kollegene hans er på vei ut døren, stiller han fremdeles spørsmål til – eller nærmest forhører – de spanske offiserene.

Om dagen på nyttårsaften 1937 kjører Kim Philby i en kortesje av pressebiler til byen Teruel på høysletten for å dekke et slag. Plutselig hører Philby et øredøvende brak og får et voldsomt slag i pannen.

Bilen hans er truffet av en granat, og to av de tre kollegene som er med som passasjerer, blir drept. Selv slipper Philby mirakuløst med en flenge i pannen og en skadet hånd.

To måneder senere, den 2. mars 1938, blir Philby dekorert for militært vågemot av general Franco, som under en høytidelig seremoni fester fascistordenen på brystet til Philby.

Spania i 1938: Mens Philby skrev om den spanske borgerkrigen for avisen The Times, ble han såret i hodet av en granat. Franco overrakte ham senere personlig en medalje for lojalitet og tapperhet.

© Scanpix/Corbis

Etter nesten to og et halvt år i Spania – og vel tre måneder etter at Franco seierssikkert har proklamert borgerkrigen for avsluttet – tar Kim Philby sommeren 1939 avskjed med elskerinnen sin og vender tilbake til Storbritannia, som få uker senere erklærer Tyskland krig.

Andre verdenskrig bryter ut i Europa, og som garvet krigskorrespondent blir Philby nå sendt til Frankrike for å referere kampene til de britiske utenlandsstyrkene for The Times.

Før den tid når han imidlertid å bli skilt fra Litzi i all fordragelighet. Ekteskapet med en kommunist er ikke lenger passende for en mann som Philby.

I Frankrike fortsetter Philby å dyrke forbindelsene sine på høyrefløyen, men da Paris faller blir han evakuert og sendt til London. Hjemme er nazister nå like foraktet som kommunister, så Philby holder en lav profil og møter studiekameraten Guy Burgess i all hemmelighet.

I likhet med Philby skjuler Burgess sympatien med kommunismen – med så stort hell at han i januar 1939 har blitt vervet som agent for den britiske etterretningstjenesten. En ikke uvant jobb for Burgess, som allerede er undergrunnsagent for Sovjetunionen.

I august 1940 introduserer Burgess Philby for en agent, Marjorie Maxse. Etter å ha spurt ut og studert den unge journalisten grundig, innlemmer hun Philby i den hemmelige britiske etterretningstjenesten.

Kort etter sier Philby opp jobben i The Times for å vie seg til sitt nye virke.

Som nyvervet agent må Kim Philby i første omgang nøye seg med å være instruktør på agentskolen, der han – alltid piperøykende og alltid iført flanellsbukser, slips og tweedjakke – underviser nyrekrutterte spioner i hvordan utarbeide og trykke propagandaflygeblader.

Sender elever i døden

Jobben kjeder ham, men etter et års tid har han en så høy stjerne at han blir tilbudt en nøkkelposisjon i den britiske militære etterretningstjenesten i utlandet.

Her skal Philby stå i spissen for den iberiske underavdelingen av MI6 sin seksjon 5, som tar seg av kontraspionasje i Spania og Portugal.

Dermed har han tatt skrittet inn i en avgjørende fase av karrieren og er godt på vei til å bli en av historiens mest effektive dobbeltagenter.

Philby får lynraskt rykte på seg for å være eksepsjonelt dyktig i jobben sin, og i 1944 gjør han – og Moskva – det store skupet.

Philby får tilbud om den mest gunstige stillingen som det overhodet er mulig å tenke seg for en sovjetisk agent: Han blir utpekt til sjef for den antikommunistiske kontraspionasjen.

Alle britiske forsøk på å utspionere Sovjetunionen er dermed dømt til å mislykkes:

I samme øyeblikk som en agent blir sendt av gårde, underretter Philby lydig den sovjetiske statssikkerhetstjenesten NKVD, som er forløperen for KGB, som så eliminerer den vestlige spionen.

Mange av de folkene Philby sender i døden, er agenter som han selv har utdannet.
Hemmelige førstehåndsopplysninger flyter nå i en jevn strøm fra London til Kreml, idet Philby orienterer fortløpende om alt han og kollegene hans foretar seg.

Som takk mottar Philby bruddstykker av korrekte, men foreldete opplysninger om sovjetiske agenter og sovjetiske planer, slik at han har noe å legge fram for sine overordnede i London.

Alt går bra fram til august 1945, da Philbys dobbeltspill er faretruende nær ved å bli avslørt:

Konstantin Volkov, som er sovjetisk konsul i Istanbul og dessuten sjef for den sovjetiske etterretningstjenesten i området, henvender seg til den britiske konsulen i Istanbul med et tilbud:

I bytte mot 27 500 pund og asyl i Storbritannia er Volkov villig til å røpe navnene på sovjetiske kontraspioner i Storbritannia.

Rapporten om Volkovs tilbud kommer ikke lenger enn til Kim Philbys skrivebord. Da det går opp for dobbeltagenten at han og hans medsammensvorne står i fare for å bli avslørt, tar han straks affære.

Han kontakter den russiske etterretningstjenesten, som kidnapper Volkov i Tyrkia og sender ham med fly til Moskva, der han blir likvidert.

Operasjon ender i blodbad

Etter krigen reiser Philby sammen med sin nye kone Aileen og parets fire små barn til Istanbul, der Philby offisielt skal være førstesekretær ved den britiske ambassaden. I virkeligheten er han fortsatt spion for MI6.

Oppholdet i Tyrkia forløper uten skjellsettende begivenheter, men når Guy Burgess iblant kommer på besøk fra London, er det fest og glade dager.

Burgess stuper i Bosporosstredet fra øverste etasje i Philbys hus, og de to ungdomsvennene drikker jevnt dagen lang. Men straks Burgess reiser hjem, er Philby tørrlagt igjen.

I 1949 blir Philby sendt til Washington, der han skal være kontaktoffiser for USAs sentrale etterretningstjeneste, CIA, som er opprettet to år tidligere.

Nok en gang befinner dobbeltagenten seg i en ønskeposisjon, og i Kreml gnir de seg i hendene.

Den kalde krigen mellom de kapitalistiske og de kommunistiske landene har brutt ut, og Philby har de aller beste kort på hånden når han skal orientere kretsen sin om fiendens trekk:

Han kan samle inn viktig kunnskap om CIA uten å vekke mistanke, og han er alltid à jour med både britenes og amerikanernes antisovjetiske operasjoner.

Den mest betydningsfulle er et britisk-amerikansk forsøk på å styrte Albanias kommunistiske styre.

Den britiske etterretningstjenesten begynte å sende agenter til landet på Balkanhalvøya allerede i 1946 for å stable på beina en antikommunistisk oppstand.

Infiltrasjonen har imidlertid vært nytteløs, så i 1949 går USA og Storbritannia sammen om å fjerne kommunistene fra makten under en geriljaaksjon som ledes av amerikaneren Christopher Felix – og briten Kim Philby.

Kong Zog 1., som siden 1939 har levd i eksil i Kairo i Egypt, tilbyr seg å stille den kongelige garden til disposisjon for britene og amerikanerne, men selv om CIA og MI6 stabler på beina en hel geriljahær, blir operasjonen en gigantisk fiasko allerede fra dag én:

Den albanske hæren er på pletten hver eneste gang en gerilja-styrke lander med fallskjerm i fjellene eller forsøker å trenge over grensen til fots. Og straffen blir fullbyrdet omgående: Geriljasoldatene blir skutt på stedet.

Det forekommer jevnlige blodbad i Albania i disse årene. I januar 1952 meddeler for eksempel den albanske regjeringen at 43 albanske emigranter som har vendt tilbake til hjemlandet i ubåt og med fallskjerm, er beseiret av politiet etter en langvarig skuddveksling.

I alt 29 geriljakrigere er drept, og 14 tatt til fange. Noen uker før påske i 1952 finner den siste operasjonen i Albania sted, men også denne gangen ender det med en katastrofe:

12 spesial-agenter lander med fallskjerm midt i en gruppe albanske militssoldater, som øyeblikkelig skyter de uvelkomne, men ventede gjestene.

Philbys forræderi i sammenheng med den albanske operasjonen koster cirka 300 mennesker livet, men selv om både MI6 og CIA nå har god grunn til å regne med at de har en muldvarp i rekkene, er det ingen som mistenker Kim Philby.

Han befinner seg i Washington, langt fra myrderiene på Balkan, og mens blodbadet er på sitt verste, har han det ikke bare travelt med å orientere den sovjetiske sikkerhetstjenesten om planene til CIA og MI6, han har også fått en høyst ubehagelig oppgave:

Han skal bistå i etterforskningen av en spion som er mistenkt for å ha lekket verdifulle opplysninger om USAs atomvåpenprogram til Sovjetunionen.

Spionens kodenavn er “Homer”, men Philby er ikke et øyeblikk i tvil om mannens egentlige identitet: Det er Donald Maclean, hans gamle venn og studiekamerat fra Cambridge.

Donald Maclean har vært ansatt i Washington i en årrekke, som sjef for den amerikanske seksjonen i utenriksdepartementet. Her har han hatt rik anledning til å skaffe og viderebringe opplysninger om amerikanske atomeksperimenter til Sovjet.

Etter å ha drevet storstilt spionasje i USA i vel fire år, har Maclean i september 1948 blitt forflyttet til Kairo til en stilling som ambassaderåd.

Drukkenskap og utilslørte antiamerikanske holdninger har gjort ham til persona non grata i diplomatkretser, og nå er fortiden i ferd med å innhente ham.

Amerikanerne har knekt en sovjetisk kode og dermed fått kjennskap til “Homers” gjøren og laden. Nå blir alle krefter satt inn for å fange den høyt plasserte spionen.

Kim Philby forstår at nettet strammer seg rundt Maclean, og han innvier deres felles venn, spionen Guy Burgess, i bekymringene sine.

De to vennene går øyeblikkelig i gang med å tenke ut en fluktplan, og kl. 11.47 fredag den 25. mai 1951 – tre dager før Maclean skal møte til avhør hos MI6 i London – styrter Burgess og Maclean om bord på en ferje som få minutter senere stikker til havs fra Southampton i England.

“Er tilbake på mandag,” roper Burgess til en sjømann som ser rart på dem. Men Burgess er ikke tilbake verken mandagen eller noen annen dag. Han og Maclean har kurs for Moskva, og der har de tenkt å bli.

Etter forsvinningen til de to toppdiplomatene, blir søkelyset rettet mot Philby.

Som den eneste som kan koples til både Maclean og Burgess – som først etter flukten er kommet under mistanke for å være dobbelt-agent – blir Philby lynraskt utpekt som forræderen som har gitt de to et tips om at det var på tide å hoppe av.

I etterforskningen og i pressen får han snart tildelt rollen som “den tredje mann”.

Tross gjentatte avhør og langvarige undersøkelser, klarer ikke den britiske etterretningstjenesten å finne håndfaste bevis for Philbys dobbeltspill, eller rollen hans i Burgess og Mac­leans forsvinningsnummer.

Men mistanken mot ham består, og i juni 1951 blir han fratatt stillingen som kontaktoffiser til CIA. Han beholder imidlertid jobben som agent i MI6 og blir sendt på flere mindre oppdrag.

Sluttspill i Beirut

I 1955, etter fire år, kommer endelig den britiske regjeringens rapport om Maclean-Burgess-
saken.

Philby har fryktet å bli avslørt, men oppdager til sin store glede at rapporten renvasker ham for enhver mistanke. Det eneste man har på ham er den nære forbindelsen til Guy Burgess og fortiden som kommunist i Cambridge.

I Underhuset 7. november 1955 uttaler daværende utenriksminister Harold Macmillan:

“Jeg har ingen grunn til å konkludere at herr Philby på noe tidspunkt har forrådt sitt lands interesser, eller til å identifisere ham som “den tredje mann”, dersom det overhodet fantes
en slik en.”

Fremdeles som agent, men under dekke av å være utsendt som korrespondent for The Observer og The Economist, reiser Philby til Beirut i Libanon i september 1956.

Aileen og barna blir igjen i London, og da Philby bare en måned etter ankomsten faller for konen til en journalistkollega, Eleanor, lar han forelskelsen få fritt utløp.

I slutten av 1957 dør Aileen av blodpropp, og like etter gifter Philby seg med Eleanor, som i mellomtiden har blitt skilt.

Årene i Beirut sleper seg av sted med en blanding av journalistikk og mindre oppgaver for etterretningstjenesten, både den britiske og den sovjetiske. Men – kanskje fordi han har følelsen av at skjebnen er nær ved å innhente ham – slår Philby seg på flasken og drikker seg sanseløst beruset på whisky stort sett hver dag.

Beirut, 1963: Philby er plutselig forsvunnet i Beirut, og en britisk journalist hjelper hans kone Eleanor med å lete etter ham.

© Polfoto/Topfoto

I begynnelsen av 1962 får MI6 gjennom en høyt plassert sovjetisk avhopper, KGB-major Anatolij Golitsyn, bevis for at Philby er “den tredje mann”, og avhopperen har konkrete detaljer fra Philbys synderegister som spion for Sovjet.

Den 10. januar 1963 får Philby uanmeldt besøk i Beirut av en gammel agentkollega fra MI6, Nicholas Elliot.

“Du skylder meg en drink for gammelt vennskaps skyld,” sier den intetanende Kim Philby da han møter Elliot på en bar. Men Elliot går rett på sak:

“Du har holdt meg for narr i årevis. Nå vil jeg ha sannheten, om jeg så skal hale den ut av deg,” snerrer han.

Lamslått og uten å si et ord lytter Philby til agentkollegaen sin, som legger fram beskyldningene sine rolig og punkt for punkt.

Etterpå begynner han å forhøre Philby, som føler seg trengt opp i et hjørne. Hardt presset innrømmer han at han var med på å planlegge Burgess og Macleans flukt, og dessuten erkjenner han at han – “i begrenset omfang” – har arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten.

Han nekter imidlertid å gå i detalj om oppgavenes art eller navnene på kontaktene sine.

Elliot forsøker å få Philby til å avlegge en skriftlig tilståelse. Han lover at man i London vil se med mildere blikk på forbrytelsene hans dersom han samarbeider.

Philby ber om noen dagers betenkningstid. Knapt to uker senere, onsdag 23. januar, er Philby på vei til et selskap i drosje, da han ber sjåføren stanse.

Han “skal sende et telegram til London fra posthuset”. Men Philby vender ikke tilbake til drosjen og dukker heller ikke opp til middag hos vennene sine.

Han flykter ned til havna til et sovjetisk fraktskip, “Dolmatova”, som stikker til sjøs samme kveld. Etter å ha tjent kommunismen i over 30 år, først som politisk aktiv, siden som trofast spion, seiler Philby “hjem” til Moskva og det landet han har kjempet for.

Ensom i Moskva

Hvis mesterspionen har forventet at KGB skal ta imot ham som en helt, blir han grovt skuffet.

Den sovjetiske etterretningstjenesten stoler av prinsipp ikke på utenlandske agenter, og Philby har vært en så perfekt spion at flere KGB-sjefer nå mistenker ham for å være plantet av britene.

Mot slutten av 1960-årene går det for alvor utforbakke med Philby. Han har ingenting å ta seg til, bortsett fra å se BBC om morgenen og lese cricket­resultater i The Times. Han blir tungt alkoholisert og depressiv, og i 1969 forsøker han å begå selvmord ved å skjære over pulsåren.

Men allerede året etter møter han kontorassistenten Rufina en lystig kveld på byen, og i 1970 blir hun den fjerde mrs. Philby.

I 1975 tar livet hans en ny vending da KGB hyrer ham til å undervise kommende agenter.

Philby får alkoholforbruket sitt under kontroll, blir dekorert for sin innsats for Sovjet og oppnår dessuten den ære å bli invitert til å holde foredrag for rundt 100 KGB-offiserer om sitt liv
som overløper.

Resten av livet fastholder Philby at kommunismen er den minst dårlige ideologien, selv om han skuffet må erkjenne at Sovjetunionen – med sine klasseskiller, sin fattigdom, korrupsjon og varemangel – langt ifra var det paradiset han hadde forestilt seg.

Med seg i graven tar Philby et vell av hemmeligheter, og få måneder før han dør 76 år gammel i 1988, uttaler han i et intervju med sin gamle avis The Times: “Jeg angrer ingenting”.

Kanskje du er interessert i