Velma Orlikow trodde at hun skulle behandles for fødselsdepresjonen sin i 1956. I stedet ble husmoren fra Winnipeg i Canada forsøkskanin i et grusomt eksperiment.
Den amerikanske etterretningstjenesten CIA fylte henne med LSD slik at hun fikk redselsfulle hallusinasjoner:
«Jeg trodde beinene i kroppen holdt på å smelte. Rommet så forvridd ut. Jeg ville bare skrike at jeg ville ut derfra. Jeg så ekorn utenfor, og jeg tenkte: De er ikke ekorn, jeg er ekornet – jeg er i dette buret og kommer meg ikke ut.»
Men Velma får ikke lov til å slippe. Hun har blitt henvist til den anerkjente amerikanske psykiateren Donald Cameron, som driver et sykehus for sinnslidende i Canada.
Det hun ikke vet, er at Cameron har inngått en topphemmelig avtale med CIA for å undersøke mulighetene for å hjernevaske intetanende pasienter.
Under Nürnbergprosessen ble Donald Cameron (1901–1967) innkalt for å mentalundersøke nazisten Rudolf Hess. På 1950-tallet var han formann for den kanadiske psykiaterforeningen.
Ved bruk av medisiner, elektrosjokk og manipulasjon skal legen finne ut hvordan man kan omprogrammere folks hjerner slik at de vil adlyde enhver ordre blindt.
For Velma og hundrevis av andre ufrivillige forsøkskaniner får det såkalte MK-Ultra-prosjektet skjebnesvangre konsekvenser.
Kommunistene kunne hjernevaske
I 1949 var CIA i høyeste alarmberedskap. Nyheten om en av de verste skueprosessene i den kalde krigen rystet den amerikanske etterretningstjenesten.
I Ungarn ble kirkelederen kardinal József Mindszenty anklaget for å ha konspirert mot Ungarns kommunistiske styre og spionert for fremmede makter.
Begge deler var oppspinn, men Mindszenty, som ellers var kjent for å være ekstremt viljesterk, trådte frem foran kameraene og innrømmet de mest utrolige forbrytelser med et zombie-aktig uttrykk i øynene:
Kardinalen erkjente seg skyldig i å ha stjålet Ungarns kronjuveler og at han planla å ta makten i landet for å starte 3. verdenskrig.
József Mindszenty (1892–1975) ble dømt til livsvarig fengsel under skueprosessen i Ungarn. I 1971 fikk han lov til å utvandre til Vesten.
Sett med CIAs øyne tydet kardinalens oppførsel på at Sovjetunionen hadde utviklet en teknikk eller medisin som kunne brukes til å få makt over et menneske. Tanken var skremmende.
Noen år senere, da amerikanske krigsfanger kom hjem fra Koreakrigen i begynnelsen av 1950-årene og spredte kommunistisk propaganda, følte CIA seg sikker i sin sak.
Den 13. april 1953 ga sjefen for etterretningstjenesten, Allen Dulles, sine ansatte ordre om å intensivere jakten på et sannhetsserum. Argumentet hans var at USA i fremtiden ville få bruk for å benytte krigsfanger på samme måte som Sovjetunionen tilsynelatende gjorde.
Prosjektet ble kalt MK-Ultra, og Dulles håpet også at sannhetsserumet kunne brukes til å manipulere utenlandske ledere som Cubas Fidel Castro.
Dulles satte Sidney Gottlieb i spissen for prosjektet. I et av de få CIA-memoene som senere unngikk å bli destruert, heter det at målet med MK-Ultra var å bli i stand til å «kontrollere et individ til et stadium hvor han vil gjøre det vi befaler, selv om det strider mot hans eller hennes egen vilje.»
Sidney Gottlieb (1918–1999) ledet CIAs hjernevaskprogram MK-Ultra.
MK-Ultra var så hemmelig at bare to personer i CIA kjente prosjektets fulle omfang, Sidney Gottlieb og hans nestkommanderende, Robert Lashbrook. Selv ikke sjefen for etterretningstjenesten var fullt ut orientert om prosjektet.
Først skulle pasienten brytes ned
CIA sto ikke på bar bakke da MK-Ultra ble satt i gang. Etterretningstjenesten hadde allerede eksperimentert med stoffer som skulle få fiendens spioner til å avsløre alle hemmeligheter.
Forsøkene hadde imidlertid vist at stoffene egnet seg best til helt å slette personers hukommelse slik at de lettere kunne manipuleres. LSD var et av de stoffene CIA hadde størst forhåpninger til.
«Jeg tror jeg fikk LSD omtrent 14 ganger», forklarte Velma Orlikow, som trodde at dr. Cameron behandlet fødselsdepresjonen hennes.
«Jeg vet ikke hvor lenge det sto på. Det var et eneste langt mareritt. Hver gang jeg skulle ned på kontoret hans, skalv jeg av angst», forklarte hun mange år senere.
CIAs 230 000 m² store hovedkvarter ligger i Langley i Virginia.
CIA skal beskytte amerikanerne
Mens FBI etterforsker forbrytelser begått på amerikansk jord, holder etterretningstjenesten CIA et våkent øye med USAs fiender.
Under 2. verdenskrig opprettet USA det såkalte OSS – en etterretningstjeneste som skulle spionere på USAs fiender. Etter verdenskrigen ble OSS stengt ned, men det ble fort klart at stormakten hadde bruk for en organisasjon som kunne operere i største hemmelighet i utlandet.
Derfor ble Central Intelligence Agency (CIA) opprettet i 1947 – spesielt for å overvåke USAs ideologiske erkefiende: Sovjetunionens kommunistiske diktatur.
CIA sendte f.eks. spionflyet U-2 inn over Sovjetunionens hemmelige militærbaser. USA fryktet også at kommunismen ville spre seg, og at demokratiske land ville falle som dominobrikker.
Derfor måtte kommunismens fremmarsj stoppes – og dette gikk f.eks. ut over Brasils venstreorienterte president, João Goulart. I 1964 fikk CIA ham avsatt og senere forgiftet.
Da Sovjetunionen invaderte Afghanistan i 1979, sendte CIA våpen til de fundamentalistiske muslimene som kjempet mot russerne.
Velma Orlikows fastlege hadde anbefalt dr. Cameron, som på 1950-tallet ble betraktet som en av verdens fremste eksperter på depresjoner. I likhet med Velma ante ikke legen at Cameron hadde et hemmelig samarbeid med CIA.
På samme måte ble hundrevis av andre pasienter henvist til psykiatere som var ansatt for å sette MK-Ultra ut i livet.
Det kan høres utrolig ut, men Velma var blant de heldige, for MK-Ultra ga psykiaterne grønt lys til å eksperimentere med nesten alle metoder og stoffer.
Noen gjorde forsøk med elektrosjokk for å se om støt kunne svekke pasientenes motstandskraft slik at det ville bli mulig å få kontroll over dem. På 1950-tallet fikk depresjonspasienter vanligvis behandling to–tre ganger i uken, men MK-Ultra utsatte sine ofre for elektrosjokk to–tre ganger om dagen.
Mange av ofrene ble apatiske av de mange elektriske støtene. De ble kalt «grønnsaker» og satt hele dagen og stirret inn i veggen.
Hensikten med sjokkterapien var å nullstille pasientens hjerne slik at den gikk tilbake til et infantilt stadium. Etter dette skulle psykiateren langsomt bygge opp forsøkskaninen etter CIAs instruksjoner.
«De ga meg støt ... hele tiden mens jeg sov.» Robert Logie, MK-Ultra-offer.
En av dr. Camerons andre pasienter het Robert Logie. Han lå bedøvet i 23 dager.
«De ga meg støt og spilte lydbånd hele tiden mens jeg sov», forklarte han.
Båndene skulle hhv. bryte ned og bygge opp pasientens mentale tilstand. Noen pasienter ble i timevis nødt til å høre en stemme si: «Moren din kan ikke fordra deg.»
Andre lyttet til bånd med ordrer. Formålet var å se om denne formen for såkalt søvnterapi kunne få dem til å utføre en bestemt ordre når de våknet.
Pasientene bukket under
Både Logie og Velma unnslapp CIAs klør før de gikk fra forstanden, men andre bukket under. Velma husket spesielt én pasient som også var innlagt på dr. Camerons sykehus:
«Hun var veldig livlig og tynn. Hun gikk ut og danset, men en dag var hun bare ikke der lenger.»
Da Velma spurte etter pasienten, fikk hun vite at kvinnen var overført til et annet sykehus. Senere ble også Velma flyttet og fikk se igjen pasienten, men hun var helt forandret:
«Det satt en feit dame der som så ut som om hun var laget av deig. Hun kjente meg ikke igjen. Hun visste ikke engang hvem hun selv var.»
På Allan Memorial Institute i Montreal ble Velma Orlikow og over 300 andre kanadiske pasienter forsøkskaniner for CIA.
Velma Orlikow husket en annen av sine medpasienter som endte opp med å begå selvmord:
«En herre hoppet fra taket på Allan Memorial Institute (dr. Camerons sykehus, red.). Han hadde nettopp kommet ut av søvnterapi og så seg rundt med et stort smil om munnen. Så sa han farvel til alle, gikk opp på taket og hoppet utfor.»
Grusomhetene fikk mange pasienter i MK-Ultra-prosjektet til å forsøke å slippe ut. Men psykiaterne truet dem. Dersom pasienter ikke kom tilbake etter f.eks. et helgeopphold hjemme hos familien, fikk de beskjed om at politiet ville hente dem.
De aller fleste var allerede så mentalt ødelagte at de ikke våget annet enn å følge ordre og underkaste seg.
Kritiker ble ryddet av veien
Det var langt fra alle hos CIA som likte de kyniske overgrepene på intetanende sivile.
«Jeg tror hver eneste en av oss var lei seg for å skulle forsøke noe slikt. Vi visste at vi krysset en grense», forklarte en anonym CIA-ansatt flere år senere.
CIAs største fiaskoer
Spionkatt ble påkjørt og drept på sitt første oppdrag
På 1960-tallet implanterte CIA mikrofoner i en katt og slapp den løs like ved den sovjetiske ambassaden i Washington. Kort tid etter kjørte en drosje over katten, og det dyre prosjektet, som kostet 1,9 milliarder kroner, ble skrinlagt.
CIA beskyttet kokainsmuglere
Hele tre kongresskomiteer har undersøkt CIAs bistand til nicaraguanske kontrarevolusjonære (contras) som smuglet kokain inn i USA. Overskuddet ble brukt i kampen mot Nicaraguas marxistiske styre.
Sovjetisk dobbeltagent avslørte 100 agenter
På slutten av 1980-tallet ble over hundre av CIAs informanter i Sovjetunionen avslørt. Ti av dem ble henrettet. Det viste seg at CIA-agenten Aldrich Ames hadde solgt navnene deres til russerne.
Fidel Castro-kupp mislyktes totalt
I 1961 landsatte CIA 1500 pro-amerikanske cubanere i Grisebukta. Herfra skulle de marsjere mot Havanna og styrte Fidel Castro. Cubanske styrker nedkjempet dem allerede på stranden.
En av agentene som var involvert i MK-Ultra-eksperimentet i Canada, skrev i en kommentar på en rapport:
«Har prosjektlederen godkjent disse amoralske og umenneskelige testene? Jeg foreslår at alle som støtter ovenstående operasjon, tilbyr sitt hode til bruk i doktor XXXXXXs (navnet er strøket ut, red.) edle prosjekt.»
Minst én kritisk CIA-ansatt – bakteriologen Frank Olson – ble ryddet av veien da andre agenter mente at han ville avsløre MK-Ultras hemmeligheter.
Under et møte i Maryland helte en agent LSD i bakteriologens drink. Få dager senere forsøkte Olson å trekke seg, men ble i stedet lokket til New York, der han ifølge den offisielle rapporten «hoppet ut av vinduet» på rommet sitt i det 68 etasjer høye Statler Hotel på Manhattan.
Samfunnets svake skulle verves
I det lange løp var ikke CIA fornøyd med antallet pasienter i MK-Ultra. Flere måtte verves. Derfor opprettet etterretningstjenesten en rekke safe houses i New York og San Francisco.
CIA ga husrom til prostituerte mot at de deltok i forsøk med hjernevask. Kundene deres ble også ufrivillig innlemmet i MK-Ultra-prosjektet.
De «trygge tilholdsstedene» skulle lokke intetanende ofre med gratis mat og overnatting mot at de deltok i MK-Ultra. Rusmisbrukere og prostituerte utgjorde derfor storparten av den neste bølgen av forsøkskaniner.
CIA mente at de nye ofrene ville være billigere og mer villige til å delta, og fremfor alt ville ingen tro dem hvis de en dag skulle finne på å sladre om MK-Ultra.
Prostituerte var av spesiell interesse fordi CIA ønsket å finne ut hvordan man kunne «ta en kvinne som var villig til å bruke kroppen til å få penger ut av en fyr, og i stedet få henne til å snakke med fyren om ting som var mye viktigere, så som statshemmeligheter», fortalte en tidligere CIA-agent til TV-stasjonen ABC i 1979.
De prostituerte ble også brukt til å verve flere mannlige forsøkskaniner til MK-Ultra. Kvinnene tok med kundene hjem til sine safe houses, der CIA helte LSD i mennenes drinker uten at de oppdaget det.
Kundene ble deretter observert av CIA-agenter som fulgte med vha. spionspeil og overvåkingskameraer.
CIA organiserte også fester hvor gjestene fikk LSD. Dette bildet er imidlertid fra en privat fest.
Forsøkene omfattet også løsslupne LSD-fester der CIA-agentene, også nå skjult bak speil, studerte virkningen av LSD og andre stoffer på store grupper.
Dessuten ble tusenvis av amerikanske soldater brukt i LSD-eksperimentene uten at de visste det, og et stort antall universitetsstudenter meldte seg frivillig til medisinske forsøk som angivelig skulle føre til utvikling av nye medisiner. I virkeligheten deltok de i MK-Ultra-eksperimentene.
Noen historikere mener CIAs eksperimenter ble en av hovedårsakene til at misbruket av LSD spredte seg til så mange unge amerikanere i slutten av 1960-årene.
Jakten på et effektivt sannhetsserum fortsatte, og MK-Ultra vokste år for år.
MK-Ultra-agentene forsøkte med alle midler å oppnå de samme resultatene som de kommunistiske forhørslederne i østblokken. Først mange år senere fant CIA ut at de hjernevaskede krigsfangene fra Koreakrigen hadde vært utsatt for noe så gammeldags som tortur og alminnelig indoktrinering.
Sannhetsserum og andre avanserte metoder for hjernevask hadde ikke blitt brukt mens de amerikanske soldatene satt fanget hos nordkoreanerne.
Først i løpet av 1960-årene begynte tvilen å melde seg hos CIA. Etter over et tiår med eksperimenter var MK-Ultra fortsatt ikke i nærheten av å finne brukbare metoder, så forsøkene ble trappet ned. Men flere steder i USA og Canada fortsatte de helt frem til 1973.
Hemmeligheten ble avslørt
I løpet av eksperimentets 20 år lange forløp ble tusenvis av amerikanere brukt som forsøkskaniner uten at de visste det. Og med tiden gjorde antallet ofre det umulig å holde MK-Ultra hemmelig.
Sidney Gottlieb (til venstre) fikk lov til å vitne anonymt under kongressgranskningen i 1975.
Alle de ansvarlige slapp tiltale
The New York Times’ avsløring av MK-Ultra tvang kongressen i USA til å undersøke prosjektet, men ingen i CIA ble noen gang straffet.
I 1975 begynte en undersøkelseskommisjon ledet av senator Frank Church å granske CIA. Senatoren konkluderte med at MK-Ultra hadde eksperimentert på sivile som ikke hadde gitt CIA tillatelse til å bruke dem i forsøk.
I en tale avslørte senator Ted Kennedy flere detaljer:
«Over 30 universiteter og institusjoner deltok i de omfattende eksperimentene, som inkluderte bruk av narkotika på intetanende borgere.»
Til tross for kritikken ble ingen stilt til ansvar. Både CIA-sjefen Allen Dulles og dr. Cameron var døde i slutten av 1960-årene, bare MK-Ultra-lederen dr. Gottlieb var fortsatt i live.
CIA hadde imidlertid ødelagt praktisk talt alle bevis og inngikk i all hast forlik dersom ofrenes etterlatte kunne dokumentere at deres kjære hadde deltatt i MK-Ultra. Resultatet ble at ingen saker kom for retten i1970-årene.
Søndag 22. desember 1974 fikk mange amerikanere morgenkaffen i halsen da journalisten Seymour Hersh skrev om det topphemmelige prosjektet i avisen The New York Times.
Avsløringen utløste et ramaskrik, og en kongresskomité begynte å jakte på bevis for MK-Ultras enorme omfang.
Hadde Hersh fått ferten av saken litt tidligere, ville vi kanskje ha kjent det fulle omfanget av overgrepene i dag, men i kjølvannet av Watergate-skandalen hadde CIA-direktør Richard Helms beordret tusenvis av dokumenter om MK-Ultra ødelagt i 1972 – av frykt for en dag å måtte redegjøre for prosjektets uhyggelige detaljer.
I årene som fulgte sto noen av ofrene frem, men bare 127 av dem har siden fått erstatning for at CIA ødela deres liv. I 1984 gikk den nå pensjonerte MK-Ultra-sjefen Sidney Gottlieb med på å møte familien til Frank Olson, som hadde mistet livet på grunn av sin kritikk av hjernevaskingsprosjektet.
Gottlieb hørtes imidlertid ikke spesielt angrende ut da han fortalte Olsons sønn:
«Faren din og jeg var veldig like. Vi ble begge med på dette pga. våre patriotiske følelser for USA. Og vi gikk begge litt for langt og gjorde ting som vi sannsynligvis aldri burde ha gjort.»