Et sted i Helsingør skraper en penn raskt over et ark. Det er januar 1625, og det hemmelige brevet med siste nytt fra Danmark må sendes så snart som mulig til den svenske kansleren Axel Oxenstierna:
«Her ved hoffet hersker det for tiden uvilje mot Sverige fordi ryktene sier at dere forbereder dere på å invadere Tyskland. Jeg snakket med den engelske ambassadøren, som svarte at hvis dette var sant, ville han rette opp i det, for en konflikt mellom Danmarks og Sveriges to protestantiske monarker ville ikke være bra.»
Pennen dyppes i blekkhuset og fortsetter:
«Hans Majestet var i København og i et fantastisk humør. Flere ganger inviterte han meg inn på soverommet sitt, selv om jeg følte meg ukomfortabel med det, for å spørre meg om den svenske utsendingen hadde kommet over Sundet.»
«Tjenestefolkene er dårlige til å lytte ved dørene for tiden.» Pieter Isaacsz til Axel Oxenstierna.
Dypp. Hånden nøler og fortsetter så:
«Min herre, ta det ikke ille opp at jeg ikke kan forklare alt ordentlig. Jeg kan lytte, men tør ikke spørre videre om det jeg hører. Tjenerne er dårlige til å lytte ved dørene for tiden.»
Brevet avsluttes med «Deres nådes lydigste tjener, Pieter Isaac».
I dypeste hemmelighet arbeider nederlenderen Pieter Isaacsz (som fordansket navnet sitt til Pieter Isaac) for erkefienden Sverige.
Offisielt er han Kristian 4.s meget anerkjente hoffmaler og kunstinnkjøper, men ca. hver tredje uke sender Isaacsz en detaljert rapport om alt som foregår ved det danske hoffet. Og hans svenske arbeidsgiver leser begjærlig hver eneste linje.
Hoffmaleren spiller et høyt spill når han samler informasjon i slottskorridorene og lytter ved dørene. Hvis han blir avslørt som spion, mister han hodet, men Pieter Isaacsz er villig til å risikere alt fordi han bare har én sann venn: penger.
Axel Oxenstierna var svensk rikskansler i 42 år. Han hadde en enorm makt og var bl.a. med på å reformere den svenske hæren, industri og lokaladministrasjon.
Mestrene ble studert i Italia
Pieter Isaacsz ble født i Helsingør i 1568, hvor hans nederlandske far, Isaac Pietersz, var utstasjonert for sitt lands regjering. Som tollmester hadde faren i oppgave å overvåke den nederlandske handelsseilingen gjennom det trafikkerte Øresund. Pieter vokste opp i det internasjonale miljøet i Helsingør, hvor han også lærte å snakke dansk.
I 1580 vendte familien tilbake til Amsterdam, og tolv år gamle Pieter, som hadde gode anlegg for å tegne, kom i lære hos en av byens mange dyktige kunstnere, portrettmaleren Cornelis Ketel. Etter halvannet år i Ketels studio reiste han til Italia for å studere renessansens store mestere.
Isaacsz utviklet seg til å bli en dyktig maler innen en lang rekke forskjellige disipliner, og da han endelig kom hjem til Amsterdam i 1593, ble han en svært ettertraktet kunstner.
Forbindelsen til Danmark ble gjenopprettet da faren i 1596 vendte tilbake til sin gamle jobb som tollmester i Helsingør. Her hadde en ung, dynamisk konge besteget tronen, og han skulle snart endre skjebnen til den nederlandske maleren.
Mer enn 1000 nederlandske skip seilte hvert år gjennom Øresund og måtte betale toll til den danske kongen.
Headhuntet til kongens tjeneste
Da den 19 år gamle Kristian 4. ble kronet på sensommeren 1596, lot han seg feire i ukevis i København. Syv serveringssteder skjenket gratis øl og vin til byens ca. 20 000 innbyggere, og på et sted i nærheten av Vor Frue kirke, hvor kroningen fant sted, kunne folk meske seg med okse stekt på spidd og drikke seg sanseløse på vin fra en fontene.
Kristian var en moderne monark som helt fra begynnelsen av arbeidet selvbevisst med imaget sitt. Han brukte ivrig arkitektur, musikk og skuespill for å signalisere sin makt og betydning – og til det formålet ønsket han også en internasjonal kunstner i toppklasse til å male sitt portrett.
Derfor var kongens agenter på utkikk etter dyktige kunstnere til å styrke den kongelige kunstsamlingen – og det var nesten uunngåelig at kongen skulle komme over den respekterte Isaacsz, som ofte var i Danmark.
I 1607 ble Isaacsz ansatt som lærer for en ung kunstner i Malmö, som kongen hadde tatt under sine vinger. Samme år fikk Kristian også Isaacsz til å bestille en billedvev til seg i Nederland.
Samarbeidet gikk bra, og snart begynte Isaacsz å pendle til Danmark for å løse oppgaver for kongen.
Pieter Isaacsz’ mest kjente verk er dette portrettet av Kristian 4. malt i 1612.
Kunst og kuriosa til kongen
I 1613 var Kristian 4. klar til å gjøre alvor av sin drøm om en storslått kunstsamling. Danmark hadde nettopp seiret over Sverige i Kalmarkrigen og ikke bare understreket sin posisjon som Nordens mektigste makt, men også mottatt en klekkelig krigserstatning, slik at statskassen var fylt til randen.
Isaacsz fikk fast ansettelse og flyttet permanent til Danmark, hvor han umiddelbart ble beskjeftiget med både å male et viktig portrett av kongen med Kalmar slott i bakgrunnen og å kjøpe inn verk til kongens slott.
De mange bevarte brevene om kunstinnkjøpene vitner riktignok ikke om noen særlig kunstforståelse hos kongen. Men en flott samling ga prestisje, og det var et poeng Kristian forsto.
Maleren var rask til å utnytte sin posisjon som kongelig kunstinnkjøper og smykket ut slottene med mange av sine egne gamle malerier, som ble kjøpt inn i dyre dommer.
«Nei, bort med ham før han får satt barn til verden!» Kristian 4., da Pieter Isaacsz forteller ham, at han har en svart gutt som kongen kan kjøpe.
Men Isaacsz hadde utvilsomt fingeren på kunstens puls og utviklet etter hvert et nært forhold til Kristian 4. Snart var det ikke bare malerier han kjøpte inn, men også antikviteter og forskjellige kuriositeter.
I 1620, under en spasertur i Rosenborg slottshage midt i København, fortalte maleren til og med kongen at han hadde kontakt med en selger av en helt spesiell levende kuriositet: en svart slavegutt. Kongen var i første omgang ikke begeistret.
«Nei, bort med ham før han får satt barn til verden!» ropte han til Isaacsz ifølge malerens egne brev.
Men Kristian ble likevel fristet og skrev senere til maleren for å spørre hvor mye gutten kunne koste. Ingen kilder tyder på at Kristian kjøpte gutten, men noen år senere ble det høyeste mote blant Europas monarker å ha et svart barn ved hoffet.
Innbringende bijobb for Nederland
Isaacsz hadde mange jern i ilden, og da hans far døde i 1615, søkte han umiddelbart om å overta jobben som øresundstoller for Nederland. Han hadde praktisk talt ingen erfaring og fikk avslag, men han lot seg ikke stoppe og fortsatte å søke jobben inntil maset hans i 1617 ga ham jobben og en fyrstelig årslønn på 800 nederlandske gylden.
I tillegg til å overvåke de nederlandske handelskonvoiene skulle han gi jevnlige rapporter om alle skipsbevegelser gjennom det danske stredet. Allerede i 1619 ble han imidlertid kritisert av det nederlandske parlamentet fordi han ikke hadde sendt noen rapporter på to år. Det fikk Isaacsz til å brette opp ermene, flytte fra København til Helsingør og begynne å sende rapporter til Amsterdam. Da ba han også om lønnsøkning, noe som imidlertid ble avslått.
Kalmarkrigen var en suksess for Danmark, men Nederland og England presset danskene til en fredsforhandling før den endelige seieren over Sverige kunne sikres.
I mellomtiden pønsket hans danske arbeidsgiver, kongen, på nye krigseventyr, for i 1618 hadde trettiårskrigen brutt ut i Tyskland, hvor den katolske keiseren, Ferdinand 2., ønsket å oppheve reformasjonen og omvende protestantene i Böhmen og Ungarn.
Umiddelbart gikk den danske kongen i gang med å legge invasjonsplaner mot Tyskland og begynte å bygge Christianshavn – en befestet bydel for Københavns havnefront. På den andre siden av sundet ble svenskene urolige – for hvem forberedte danskekongen seg til krig mot?
Startskuddet til trettiårskrigen kom i 1618, da utilfredse protestanter kastet to høytstående katolikker ut fra slottsvinduene i Prahas borg.
I Sveriges hemmelige tjeneste
I januar 1620 ble Isaacsz kontaktet av Sveriges ambassadør i Nederland, Jan Rutgers. Ambassadøren var sendt til København for å innhente etterretninger om Danmark – og for å hyre en kompetent informant ved det danske hoffet for den svenske kansleren, Axel Oxenstierna.
Oppgaven hadde vist seg vanskelig, for mange innflytelsesrike dansker hadde flyktet ut på landet for å unnslippe pesten som herjet i København. Men til slutt klarte Rutgers å rekruttere den rette personen til jobben som svensk spion: Pieter Isaacsz, maleren som sto på god fot med kongen.
Oxenstierna gikk med på å betale 400 svenske riksdaler i året til gjengjeld for regelmessige rapporter fra København. Sammen med Rutgers organiserte Isaacsz og Oxenstierna postgangen ut av Danmark slik at hoffmaleren ikke vekket mistanke.
Når den svenske postmesteren i Hamburg sendte bunter med brev til Sverige, ville de passere Helsingør, hvor Isaacsz kunne gjemme sine hemmelige rapporter mellom de andre forsendelsene før de ble sendt over sundet.
Kunstnere var perfekte spioner
Danser spilte på to hester
Mata Hari var en eksotisk danserinne av nederlandsk opprinnelse. Under 1. verdenskrig hyret franskmennene henne til å forføre den tyske kronprinsen og skaffe informasjon. Men danserinnen solgte i stedet fransk informasjon til tyskerne og endte med å bli henrettet som forræder i Frankrike.
Malerier skjulte dokumenter
Peter Paul Rubens hadde som 1600-tallets mest feterte maler adgang til alle Europas hoff. Imidlertid var han også spion for Spanias Filip 4., som lot Rubens smugle dokumenter i maleriene sine og spionere mot Englands Karl 1., som beundret mesteren og slo ham til ridder i 1630.
Komponist var dobbeltagent
Pierre Alamire var en tysk-nederlandsk komponist og spion for Englands Henrik 8. Under påskudd av å handle med notehefter reiste han i 1515 til Frankrike for å spionere mot rivalen til den engelske tronen, Richard de la Pole. Men Alamire skiftet side, noe som Henrik oppdaget. Komponisten overlevde bare fordi han aldri vendte tilbake til England.
Operasanger narret Hitler
Margery Booth var en britisk operasanger bosatt i Tyskland. Under 2. verdenskrig ble hun spion for MI6 mens hun fortsatt opptrådte i Berlins statsopera for bl.a. Hitler, som bergtatt sendte sangerinnen roser viklet inn i hakekorsflagg. Hun ble i 1944 arrestert som mistenkt spion og torturert av Gestapo, men aldri avslørt.
Felt av pesten
På fem år skrev Isaacsz til sammen 58 rapporter om alt fra militære anleggsplaner, besøk av utenlandske diplomater, øresundstollen og mye hoffsladder.
Han tok tydeligvis arbeidet svært seriøst og sendte detaljerte utredninger som ikke bare stammet fra ham selv, men fra tjenere han hadde betalt for å lytte ved dørene. På denne måten fikk svenskene rede på at Kristian pønsket på en krig mot den tyske keiseren – noe han gjorde alvor av i 1625.
I mellomtiden foreslo Oxenstierna at Isaacsz av og til skulle sende ham et maleri, slik at ekstrainntekten hans kunne forklares som betaling for bestilte kunstverk. Ifølge kilder var Oxenstierna svært fornøyd med spionen sin, som tok en høy risiko.
Isaacsz visste at livet hans ville stå på spill hvis Kristian gjennomskuet ham – noe kongen sannsynligvis aldri gjorde.
Pieter Isaascz var en fast del av Kristian 4.s hoff og hadde ofte møter med kongen.
Derfor sørget både kongen og den svenske rikskansleren da Isaacsz i 1625 ble innhentet av pesten og døde i huset sitt i Helsingør.
Isaacsz var blitt særdeles velstående på sitt arbeid for hhv. Danmark, Nederland og Sverige og hadde skaffet seg en av de største kunstsamlingene i Danmark. Som bevis på Kristian 4.s hengivenhet tillot han Isaacsz’ to døtre å bringe alle farens eiendeler og etterlatte verk hjem til Amsterdam uten å kreve skatt av dem. Kongen ante ikke at spionasjen mot ham hadde betalt store deler av samlingen.