Like før han døde, med­virket Mossad-agenten i en dokumentarfilm. Her kalte han seg "Anton Künzle".

Mossad på jakt etter nazibøddel

Nazibøddelen Herberts Cukurs hadde tusenvis av jødiske liv på samvittigheten. Han levde et stille liv i Brasil i 1964 da han ble innhentet av fortiden. Israels etterretningstjeneste hadde sendt en agent til Sør-Amerika for å lokke ham i en felle.

16. oktober 2018 av Esben Sylvest

Hevner i forkledning ute på jakt

De to mennene var helt alene i den endeløse bananplantasjen, flere timers kjøring fra millionbyen São Paulo sør i Brasil. Herberts Cukurs, en gang kjent som «Bøddelen fra Riga», åpnet vesken og tok frem en halvautomatisk rifle.

«Du husker nok fortsatt ett og annet fra tiden på østfronten. Hva sier du til en skytekonkurranse?» spurte han.

«Ja, hvorfor ikke?», kom det fra den andre mannen, som kalte seg Anton Künzle. Han fortrakk ikke en mine, for han visste at Herberts Cukurs fulgte nøye med på reaksjonen hans – og hvis han reagerte feil, ville han neppe forlate den avsides brasilianske bananplantasjen i live.

Fire år tidligere, i 1960, hadde israelske agenter kidnappet nazitoppen Adolf Eichmann i Argentina og henrettet ham i Jerusalem. Siden den gang hadde Herberts Cukurs levd i frykt for at også han ville bli innhentet av fortiden, og han var derfor uhyre skeptisk til fremmede.

Herberts Cukurs skjøt først mot en liten tinnplate rundt 50 meter unna. Han var en dreven skytter med erfaring fra å skyte jøder i Latvia under andre verdenskrig. Hans raske serie på ti skudd plasserte seg innenfor en fem centimeters radius på tinnplaten.

«Din tur», sa Herberts Cukurs og rakte gjesten riflen. Han studerte nøye hvordan Künzle håndterte våpenet.

Anton Künzle hadde aldri kjempet for tyskerne på østfronten, slik han påsto. Han var heller ikke den velstående østerrikske forretningsmannen han ga seg ut for å være. I virkeligheten var han agent utsendt av den israelske etterretningstjenesten Mossad. Over lang tid hadde han bygd opp en falsk identitet under dekknavnet Anton Künzle for å komme Herberts Cukurs inn på livet. Og i dette øyeblikket, tirsdag ettermiddag 29. september 1964, hadde han en enestående anledning til å skyte den forhenværende nazibøddelen og gjøre opp regnskapet fra krigen.

Men tiden var ikke moden. I stedet demonstrerte agenten sine uovertrufne skyteferdigheter, som han hadde tilegnet seg i britisk tjeneste under andre verdenskrig og senere i den israelske hæren. Han plasserte en byge av kuler innenfor en radius på tre centimeter i tinnplaten.

«Ikke verst, Künzle», utbrøt Cukurs og ga ham et anerkjennende klapp på skulderen. Den 64 år gamle nazisten var nå enda mer overbevist om at Anton Künzle faktisk var en krigsveteran og mulig investor i hans bananplantasje – og ikke en forkledd hevner fra «gruppen av menn som aldri glemmer».

Opplagt offer for Mossad

Operasjonen hadde begynt en snau måned tidligere, under et fortrolig Mossad-møte i en beskjeden leilighet i Paris. «Fra dette øyeblikket heter du Anton Künzle. Det er bare å venne seg til det», forklarte en overordnet til agenten Yaakov Meidad.

Han var født i den schlesiske byen Breslau i det daværende Tyskland i 1919. Mens han rakk å flykte i tide, ble moren hans drept i Auschwitz og faren i Theresienstadt. I 1964 nærmet 20-årsdagen for krigens avslutning seg raskt, og dermed også den gjeldende foreldelsesfristen for krigsforbrytelser i Vest-Tyskland.

En del av de tyske politikerne i forbundsdagen ville gjerne sette punktum for rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Med innbitt lidenskap diskuterte de den 20 år gamle foreldelsesfristen.

Israelerne fryktet nå at tusenvis av nazister aldri ville kunne straffes for sine forbrytelser. Derfor ønsket israelerne å skape oppmerksomhet rundt de mange krigsforbryterne som ennå var på frifot – og samtidig sende dem en utvetydig beskjed: «Vi glemmer aldri hva dere har gjort! Og uansett hvor dere gjemmer dere, skal dere aldri føle dere trygge!»

Yaakov Meidad var den opplagte mannen til operasjonen. Han var kaldblodig og tillitsvekkende. Han snakket tysk og hadde spilt en rolle i kidnappingen av Adolf Eichmann i Argentina. Han så heller ikke ut som noen typisk israelsk agent, og anla en robust bart og bar hornbriller for å maskere seg ytterligere.

Herberts Cukurs var et ideelt mål for israelernes ønske om å statuere et eksempel. Med de brasilianske myndighetenes velsignelse levde han under eget navn i São Paulo, så han var lett å spore opp. Cukurs benektet offentlig enhver medvirkning til krigsforbrytelser, men han var blitt gjenkjent av flere øyenvitner – ikke minst fordi han før krigen hadde vært en kjent personlighet i hjemlandet Latvia. Som pilot fløy han i 1934 til Gambia i Afrika under stor medieoppmerksomhet. «Den baltiske Lindbergh», kalte journalistene ham.

Herberts Cukurs bygde sin første maskin av et flyvrak og en gammel bilmotor han fant på et loppemarked. Foto: The Apricity

Da tyskerne invaderte landet i juli 1941, meldte Herberts Cukurs seg inn i den fascistiske organisasjonen Arajs-kommandoen og tok del i nazistenes holocaust. I hovedstaden Riga bodde det rundt 30 000 jøder, og Cukurs var ifølge Mossads opplysninger en av lederne i Arajs, som drev jødene ut av byen i lange kolonner og henrettet dem i Bikernieki-skogen.

Øyenvitner hadde fortalt hvordan Herberts Cukurs egenhendig hadde skutt, banket opp og brent flere hundre jøder – også kvinner og spedbarn. Som en allmektig gud bestemte han over liv og død, ikledd svart skinnfrakk og med en revolver i hånden.

Mossad-agenten Yaakov Meidad hadde derfor ingen moralske skrupler da han i september 1964 begynte å planlegge henrettelsen av Cukurs. Yaakov Meidad ville ikke ta livet av nazibøddelen i Brasil, da risikerte han bare å utsette landets store jødiske befolkning for nazistiske hevnaksjoner.

Målet var å vinne Cukurs' tillit og lokke ham med til Uruguay, der en liten gruppe Mossad-agenter skulle stille ham for en improvisert krigsrett, lese opp tiltalen mot ham, dømme ham til døden og henrette ham. Når det var gjort, ville det ikke finnes noen østerriksk forretningsmann ved navn Anton Künzle mer.

Etablerte falsk identitet

Yaakov Meidad fikk falskt pass og etablerte seg i Rotterdam under sitt nye navn. Som «Anton Künzle» la han seg inn på et dyrt hotell, åpnet postboks og bankkonto, fikk trykt opp visittkort og sydd seg en dress som understreket hans identitet som vellykket forretningsmann.

11. september 1964 fløy han til Rio de Janeiro og oppsøkte turistmyndighetene. Her presenterte han seg som potensiell investor innenfor turisme for å gi dekkhistorien mer tyngde. Først i midten av september begynte Künzle å nærme seg målet i São Paulo – fortsatt uten hastverk.

Herberts Cukurs drev et lite firma som seilte med turister fra en lystbåthavn og tilbød sightseeingturer med sjøfly. I flere dager oppsøkte Künzle havnen for å spise lunsj på den lokale restauranten, før han endelig henvendte seg til Herberts Cukurs for å booke en tur over São Paulo.

I 20 minutter sirklet de over byen, Mossad-agenten og hans offer. Vel nede på jorden igjen kom de i snakk på tysk. Künzle skamroste flyturen og stilte spørsmål om turismen i området og muligheten til å foreta investeringer.

Cukurs levde en beskjeden tilværelse med familien sin i Brasil – langt fra den rikdommen, makten og anseelsen skjebnen hadde begunstiget ham med i Latvia. Og selv om fremmede mennesker gjorde ham skeptisk, øynet han muligheter i Künzle. Denne vennlige og velstående østerrikske forretningsmannen kunne kanskje være hans adgangsbillett til et nytt liv på solsiden.

De to mennene tok seg et glass brandy i en havnebar, og midt i samtalen stirret Cukurs plutselig intenst på Künzle.

«Jeg blir beskyldt for å være krigsforbryter», sa han og så avventende på Künzle. Anton Künzle svarte ikke.

«Meg, en krigsforbryter!?» fortsatte Herberts Cukurs etter en lengre pause, som for å fremprovosere en reaksjon og peile seg inn på motpartens politiske ståsted. Men Anton Künzle bet ikke på.

Han forholdt seg passiv, og i stedet spurte Herberts Cukurs ham ut om hans meritter under krigen. Uten å gå i detalj forklarte Anton Künzle at han hadde vært løytnant på østfronten. Han knappet ned skjorten og viste frem et dypt arr på brystet som angivelig skulle skyldes skader under kampen mot Sovjet. I virkeligheten stammet arret fra en rutineoperasjon noen år tidligere der han fikk fjernet en utvekst.

Da de tok farvel, var Herberts Cukurs ivrig etter å avtale et nytt møte. Men Künzle spilte kostbar og forklarte at han hadde forretningsavtaler andre steder i Brasil de neste dagene.

«Jeg kommet tilbake til São Paulo en gang i neste uke. Hvis jeg har tid, tar jeg kontakt», sa han.

Grepet om nazibøddelen strammes

Mossad-agenten Yaakov Meidad var svært fornøyd da han kom tilbake til hotellet etter det første møtet med Cukurs. Med usynlig blekk skrev han sin rapport til Mossad-folkene i Paris. Her omtalte han konsekvent Herberts Cukurs som «den avdøde»:

«Kom i kontakt med den avdøde. Den avdøde slukte lokkematen. Det later til at jeg har greid å vinne hans tillit. Jeg fortsetter».

Etter en kort rundreise i Brasil returnerte Yaakov Meidad til São Paulo for å stramme grepet rundt Herberts Cukurs enda noen hakk. Han ble invitert hjem til Cukurs' beskjedne, hvitmalte hus. Her bodde nazibøddelen med sin kone og deres tre sønner. En mur med piggtråd omkranset huset, og i den forsømte hagen lå en schæferhund på vakt.

Tross sine 64 år var Herberts Cukurs fortsatt en sterk kar, bredskuldret og tettbygd. Stolt viste han frem en mindre samling håndvåpen for Künzle og understreket at han forsto å passe på seg selv. Kanskje var det for å imponere en gammel krigsveteran fra østfronten, kanskje var det en dårlig skjult advarsel. Herberts Cukurs skrøt av sine to eiendommer inne i landet og inviterte Künzle med på en tur. Det kunne jo hende han ble interessert i å investere i jorden.

Noen dager senere kjørte de av gårde, og Künzles hemmelige oppdrag nådde sitt foreløpige høydepunkt med skytekonkurransen i Cukurs' avsides bananplantasje.Snart dro de på andre turer, der de blant annet så på feriehus. Künzle betalte regningen hver gang og sparte ikke på hoteller, flybilletter og middager. Han lot Herberts Cukurs få rollen som den verdifulle rådgiveren som kunne bli en viktig del av Anton Künzles kommende forretnings­eventyr i Brasil.

«Du aner ikke hvor glad jeg er for å ha møtt deg. Det må være skjebnen som har ført oss sammen. Du er hjemme her, du kjenner den søramerikanske mentaliteten, mestrer språket og vet hvordan man gjør forretning her», smisket Anton Künzle.

Til Mossad-folkene i Paris forklarte han at han gradvis vennet «den avdøde» til å dra på stadig lengre turer. Til slutt ville han forhåpentlig kunne lokke ham utenfor landets grenser.

Til sammen har elleve menn ledet Mossad siden etterretningstjenesten ble opprettet i 1949, men særlig to av dem har gått over i historien for sin kompromissløshet og resultater: Isser Harel (t.v.) og Meir Amit (t.h.). 

Mistroisk og alltid på vakt

De to mennene fikk et nært forhold. Hjemme hos Cukurs drakk de kaffe og spiste tysk apfelstrudel, og så dro de på sin første tur til Uruguays hovedstad Montevideo for å se på investeringsmulig­hetene. Künzle betalte naturligvis for Herberts Cukurs' pass og visum.

Nazibøddelen greide imidlertid ikke å gi slipp på sin inngrodde mistenksomhet. Fra sin tid i Latvia snakket han sine jødiske ofres språk, jiddish. På en restaurant i Montevideo slo han plutselig om til jiddish da han henvendte seg til kelneren for å se hvordan Künzle reagerte, og i barene nippet han til drinken som om han fryktet å bli forgiftet.

Etter turen til Uruguay tok mennene hjertelig avskjed med hverandre, og Künzle dro hjem til Europa «for å passe forretningene», som han sa. I virkeligheten skulle han forberede operasjonens siste fase, bortføringen.

Yaakov Meidad diskuterte forskjellige muligheter med Mossad-folkene i Paris. Til slutt landet de på at Cukurs skulle lokkes med til et hus der en liten gruppe Mossad-agenter skulle kaste seg over ham, gjennomføre den planlagte rettssaken og til slutt likvidere ham.

«Jeg er sikker på at jeg får ham med meg inn i huset. Han stoler på meg», mente Yaakov Meidad. Overfallskommandoen skulle bestå av fire agenter foruten Yaakov Meidad, og mennene gjennomgikk et konsentrert treningsforløp i nærkamp før de dro til Sør-Amerika i begynnelsen av 1965.

Yaakov Meidad hadde på forhånd invitert Cukurs til Montevideo, men han sørget for å ankomme byen i god tid før gjesten, leie et hus og sammen med de øvrige Mossad-agentene studere de mulige fluktrutene.

Mossad-agenter i underbukser

Om morgenen 23. februar 1965 landet Herberts Cukurs i Montevideo med Air France, rute 083. Anton Künzle ventet på sin venn på flyplassen, rolig og avslappet, ikke bare som følge av sin operasjonelle erfaring, men også fordi han hadde tatt beroligende medisin. Mossad-agenten hadde en tendens til å svette en del – ikke minst fra issen – og han var redd Cukurs skulle tolke svetten som uttrykk for nervøsitet og trekke seg.

Herberts Cukurs var faktisk på vakt helt til det siste. Før reisen til Montevideo hadde han advart sin kone om at hvis noe skulle hende ham i nærmeste fremtid, var Künzle ansvarlig – og som så ofte før var han bevæpnet med en pistol.

Likevel hilste de to mennene varmt på hverandre på flyplassen. Künzle fortalte at han hadde leid et hus i byen og opprettet et midlertidig kontor. Om formiddagen kikket de sammen på eiendommer, og etter lunsj kjørte de omsider ut til det leide huset i Cartagena-gaten. Künzle stanset bilen og gikk opp til hoved­døren. Cukurs fulgte etter.

Inne i huset trykket opp mot veggene sto Mossad-agentene klar, kun iført undertøy slik at de ikke fikk blod på klærne. I samme øyeblikk som Cukurs satte foten innenfor i det halvmørke rommet, smekket Anton Künzle døren i, og mennene hoppet på ham. Men nazibøddelen sloss med en villskap de aldri hadde forestilt seg.

«La meg snakke!» ropte han i kampens hete, ikke på latvisk eller portugisisk, men på tysk. Resten av tiden kjempet de i taushet. Selv om fire menn holdt Herberts Cukurs nede, greide han nesten å trekke pistol før en av agentene kjørte en hammer i hodet på ham. En annen av dem skjøt ham to ganger med en lyddempet pistol.

Bøddelen fra Riga var død

Etter drapet la Mossad-agentene Cukurs i en trekasse og klistret en lapp på brystet hans. På engelsk forkynte lappen at han var dømt til døden for sitt personlige ansvar for drapet på 30 000 menn, kvinner og barn og henrettet av «de som aldri vil glemme».

Deretter forlot agentene i all hast Montevideo, og Anton Künzle forvandlet seg igjen til israeleren Yaakov Meidad, den avbalanserte familiefaren. Nyheten om drapet på Herberts Cukurs i Montevideo vakte oppsikt over hele verden, og Anton Künzle kom snart i politiets søkelys. Men ingen så ut til å vite hvem han var.

Avisene offentliggjorde bilder av den mystiske østerrikske forretningsmannen med den kraftige barten og de markante brillene, men Uruguays kriminalpoliti sto på bar bakke. Yaakov Meidads nærmeste venner gjenkjente ham, men røpet ingenting. I offentligheten uttrykte de fleste kommentatorer forståelse for aksjonen i Montevideo.

Fire dager etter funnet av Herberts Cukurs' lik i Montevideo tok vesttyske politikere fatt på den avsluttende debatten om foreldelsesfristen på 20 år for krigsforbrytelser. I første omgang ble fristen forlenget til 25 år, men senere ble foreldelsesfristen helt opphevet.

I stedet for å legge lokk på nazitiden snudde stemningen i Vest-Tyskland. I tiden som fulgte kom flere relaterte saker opp for retten. Samtidig forsvant de nazisympatiserende småpartiene som fortsatt eksisterte i Vest-Tyskland.

Artikkelen om drapet på «Bøddelen fra Riga» bygger på boken som Mossad-agenten skrev sammen med den israelske journalisten Gad Shimron. Yaakov Meidad er ikke agentens virkelige navn.

Den uruguayanske kriminalkommissæren Alejandro Otero som etterforsket drapet, mener at boken er utgitt for å dekke over en bortføring som gikk galt. 

Han hefter seg ved at trekassen Cukurs ble funnet i, hadde et lokk og var forsynt med hull til ventilasjon. Men det lyktes aldri kriminalkommissær Otero å finne ut hvorfor Herberts Cukurs skulle bortføres.

Nazismen satte store spor

Nazistaten fikk stor betydning for Europa - også etter krigens avslutning. Derfor behandler vi alltid temaer om nazisme og andre verdenskrig i HISTORIE.

Akkurat nå har vi et svært godt tilbud på 9 nummer - og så får du en valgfri gave med på kjøpet. Se tilbudet her.

Les mer

Anton Kuenzle & Gad Shimron: The Execution of the Hangman of Riga, Vallentine Mitchell, 2004. Michael Bar-Zohar & Nissim Mishal: Mossad – The Greatest Missions of the Israeli Secret Service, Ecco, 2012.

Kanskje du er interessert i