Idet 32 år gamle Gabriele Kliem går inn på Rheinpavillon 7. juli 1977, aner hun ikke at hun om noen minutter skal møte sitt livs kjærlighet. Fra kafébordet i den vesttyske regjeringsbyen Bonn kan hun nyte utsikten over Rhinen mens hun venter på en mannlig bekjent.
Gabriele er tolk ved den amerikanske ambassaden, og etter en lang arbeidsdag ser hun frem til å nyte en kopp kaffe.
Men hennes bekjente dukker aldri opp. Etter en stund nærmer en ukjent mann seg bordet hennes. Gabriele blir umiddelbart fascinert av ham – mannen er høy og blond og ser ut som en fotomodell.
«Den som hadde hatt en sånn mann til kjæreste», rekker Gabriele å tenke før han til hennes store overraskelse spør om han kan sette seg. Mannen, som presenterer seg som Frank Dietzel, sier han har en beskjed til henne: Mannen hun venter på, har dessverre blitt syk.
Dietzel forteller så at han har lovet å holde henne med selskap, og bestiller en flaske vin.
Ut på kvelden bryter de to opp. Gabriele svever nesten gjennom Bonn sammen med Dietzel. Hun er vilt forelsket, men det er ikke han.
Gabriele Kliem møtte en høy og flott østtysk agent på Rheinpavillon i Bonn. Kafeen er fortsatt et populært møtested ved Rhinen.
Når det dreier seg om Frank Dietzel, er ingenting slik det gir seg ut for å være: Navnet hans er falskt, og møtet på kafeen er omhyggelig organisert av den østtyske etterretningstjenesten Stasi.
Frank Dietzel er en av de såkalte Romeo-agentene, som DDR plasserte i Vest-Tyskland for at de med sex og søte ord skulle lokke statshemmeligheter ut av kvinner som alle satt i betrodde stillinger.
Romeo-agentene var en av den kalde krigens mest hjerteløse ideer – og det kyniske bedraget deres kom til å koste kvinner dyrt.
Tyskerne ble erkefiender
Etter nederlaget i annen verdenskrig ble Tyskland delt mellom seierherrene. De tre vestlige okkupasjonssonene ble samlet i Vest-Tyskland og ble i 1949 en del av den kapitalistiske verden. I 1955 ble landet medlem av forsvarsalliansen Nato.
Øst-Tyskland, DDR, var underlagt det kommunistiske Sovjetunionen, og fra første stund sendte etterretningstjenesten Stasi agenter til Vest-Tyskland for at de skulle få fingrene i den ideologiske erkefiendens hemmeligheter.
Særlig i hovedstaden Bonn utplasserte Stasi spioner, men alle maktsentre ble overvåket. I tillegg kunne østtyskerne innhente informasjon fra vesttyske kommunister og andre sympatisører, slik at Stasi fikk innsikt i alle hjørner av samfunnet – fra de siste nyvinningene hos store industrikonsern til interne meningsutvekslinger i de politiske partiene.
I de første årene av den kalde krigen hadde imidlertid DDR-spionene vondt for å komme innpå vesttyske ministre. Men det endret seg – takket være en snarrådig Stasi-agent som bare er kjent under dekknavnet «Felix».
«Felix» hadde blitt sendt til Vest-Tyskland i 1952 for å spionere, under dekke av å være parfymehandler. I Bonn innledet han et forhold til en kvinnelig sekretær som jobbet på forkontoret til kansleren.
Agenten overtalte kvinnen til å ta med seg hemmelige papirer til ham fra kontoret. Samarbeidet deres var en stor suksess helt til den vesttyske etterretningstjenesten kom på sporet av «Felix». Han måtte flykte til Øst-Berlin i all hast, og her betrodde han sjefen sin, Markus Wolf, at kjæresten langt fra var den eneste ensomme sekretæren i Bonn.
I 1950 hadde Tyskland betydelig flere kvinnelige innbyggere enn mannlige. En folketelling viste at på 100 kvinner gikk det bare 86 menn.
Annen verdenskrig hadde kostet 5,3 millioner tyske menn livet, og både i Øst- og Vest-Tyskland var det nå et stort underskudd på potensielle mannlige kjærester. I de vesttyske regjeringskontorene satt et stort antall enslige kvinner og lengtet etter kjærlighet, forklarte «Felix» for sjefen.
Markus Wolf bestemte seg uten større betenkeligheter for å opprette et korps av profesjonelle forførere – Romeo-agentene.
Svakheter skulle utnyttes
Korpset begynte i det små, men på begynnelsen av 1960-tallet var Romeo-programmet fullt utviklet. Mulige Romeoer ble utpekt av Stasis ansatte ved universiteter og i ungdomsorganisasjoner. Deretter gransket Wolfs folk kandidatene og kalte inn de best egnede til intervju. Bare en av hundre slapp gjennom nåløyet.
Gode manerer og universitetsutdanning var en forutsetning, men det avgjørende var sinnelaget.
«Først og fremst måtte de være til å stole på politisk sett. Hva hjelper det at en mann er dyktig, hvis du ikke kan stole på ham?» sa en oberst i Stasi etter murens fall.
De utvalgte kom til Stasis agentskole utenfor Berlin. Her ble de grundig indoktrinert slik at de fullt og fast trodde på kommunismens velsignelser og ikke risikerte å falle for kapitalismens fristelser.
Agentutdanningen omfattet også fotografering, teknikker for å oppdage en forfølger og mye mer. Viktigst av alt var imidlertid faget psykologi, der de lærte å manipulere de fremtidige «målene» sine.
Før en Romeo-agent ble sendt ut i felten, fikk han et dekknavn, en falsk livshistorie og opplysninger om kvinnen han skulle forføre. Disse var møysommelig samlet inn av andre agenter, og særlig viktig var lengslene og svakhetene hennes.
Frank Dietzel fikk for eksempel vite at Gabriele aldri hadde kjent faren sin, som hadde dødd i sovjetisk krigsfangenskap. Da de møttes på kafeen i Bonn, kjente Dietzel henne nesten bedre enn hun gjorde selv.
«Det var ikke bare det at han var pen og intelligent. Frank Dietzel minnet meg om den faren jeg aldri hadde hatt. Mange trodde det handlet om seksuell tiltrekning. Det gjorde det også, men det var særlig en evig indre lengsel i meg som jeg ikke visste at jeg hadde – før jeg så ham», forklarte Gabriele mange år senere.
Romansene fulgte Stasis dreiebok
1 Offeret velges ut
Stasi-agenter svermet rundt steder som språkskoler og populære reisemål. Her lette etterretningstjenesten målrettet etter enslige vesttyske kvinner. Hvis en kvinne viste seg å jobbe i et vesttysk departement – eller hadde gode muligheter til å få jobb der – ble det rapportert til Stasi-hovedkvarteret i Øst-Berlin.
2 Svakheter avdekkes
DDRs etterretningstjeneste undersøkte kvinnens bakgrunn nøye. De var særlig interessert i eventuelle svake punkter som kunne brukes til manipulasjon. Ensomhet, lengsel etter en farsfigur og sorg over et avsluttet forhold var noen av svakhetene som en Romeo-agent senere kunne utnytte.
3 Tilliten bygges opp
Deretter ble en Romeo-agent smuglet inn i Vest-Tyskland med falsk identitet. Stasi arrangerte et møte og lot agenten forføre målet sitt. I løpet av flere måneder bygde han opp et tillitsforhold til kvinnen. Først når hun følte seg nær knyttet til ham, ba han henne om å spionere. Hvert trinn var nøye planlagt av psykologene i etterretningstjenesten.
4 Kvinnen blir forlatt
Etter noen år brøt agenten forholdet til kvinnen. På dette tidspunktet var hun allerede en dreven spion. Agenten var nå klar til å nedlegge neste offer. Hvis kvinnen tok bruddet tungt og nektet å levere flere statshemmeligheter, ble en ny kjærlighetsagent sendt over for å blidgjøre henne.
Da de hadde blitt kjærester, ba Frank Dietzel Gabriele om å ta med seg noen viktige papirer hjem fra jobben ved den amerikanske ambassaden.
«Han forklarte at han jobbet for en slags tenketank som samlet inn ulike opplysninger, blant annet økonomiske. Opplysningene skulle brukes til å skape fred i verden», forklarte hun senere.
Og forelskelsen fikk henne til å tro på ham.
Sekretærer var en investering
Frank Dietzel var heldig med Gabriele. Andre Romeo-agenter hadde større vanskeligheter med å lokke kjærestene sine til å ta med seg kopier av fortrolige dokumenter hjem. For Stasi var det derfor viktig å komme i kontakt med et så stort antall vesttyske kvinner som mulig.
Stasi brukte mye både tid og penger på å få tak i de rette kvinnene – også lenge før kvinnene fikk en jobb med tilgang til statshemmeligheter.
Stasi sendte jevnlig Romeo-agenter til språkskolen Alliance Francaise i Paris. Instituttet ble symptomatisk nok kalt «sekretærenes sandkasse» fordi unge offentlig ansatte fra Vest-Tyskland fikk franskundervisning her.
Da USA, Frankrike og Storbritannia ikke ble enig med Sovjetunionen om Tysklands fremtid, ble landet i 1949 delt i to: Vest-Tyskland og Øst-Tyskland.
Romeo-agentene forførte de unge sekretærene og oppmuntret dem til å strebe etter ansvarsfulle stillinger i for eksempel det vesttyske utenriksdepartementet eller Nato.
Et av ofrene var en alenemor ved navn Dagmar Kahlig-Scheffler. På 1970-tallet ble hun forført av Romeo-agenten «Herbert Schröter».
Dagmar jobbet da som sekretær ved universitetet i Bonn, men hun viste så stor hengivenhet overfor Schröter at Stasi betalte for et kurs i fransk og stenografi for henne og sørget for at den lille datteren hennes havnet på internatskole i Sveits.
Stasi ble rikt belønnet, for høsten 1975 tiltrådte Dagmar stillingen som sekretær ved forkontoret til Vest-Tysklands rikskansler Helmut Schmidt. Herfra ga hun velvillig fra seg opplysninger.
Mange Romeo-agenter var flotte å se på, men noen var mindre pene, ifølge den tyske forfatteren Marianne Quoirin, som har møtt mange av dem.
«Sjarmen deres lå i blomster, vin og gode manerer – men fremfor alt i at de tok seg tid til å lytte. Menn gjør sjelden det, så det gjorde dem ekstremt attraktive», forklarer Quoirin.
Dagmar Kahlig-Scheffler på vei ut av fengselsbussen. Hun var offer for en Romeo-agent og ble dømt for spionasje i 1978.
Kvinner med knust hjerte ble dømt
Sorgen over å bli forrådt av drømmeprinsen var tung for Romeo-agentenes ofre. Det samme gjaldt den ydmykende rettssaken som mange av dem måtte gjennom.
Når den vesttyske etterretningstjenesten avslørte en av Romeo-agentenes kjærester, var straffen i stor grad avhengig av når spionasjen ble oppdaget.
Da den kalde krigen raste og trusselen fra det kommunistiske DDR og Sovjetunionen var overhengende, ble det avsagt harde dommer. Dagmar Kahlig-Scheffler hadde spionert på Vest-Tysklands daværende kansler Helmuth Schmidt. Hun ble arrestert i 1977 og dømt til fire år og tre måneder i fengsel.
Gabriele Kliem spionerte på den amerikanske ambassaden i Bonn, men ble avslørt først etter Berlinmurens fall i 1989. I 1996 ble hun dømt til betinget fengselsstraff og en bot.
Romeo-agenter slapp generelt billigere enn både ofrene sine og andre avslørte DDR-spioner. Under den kalde krigen ble østtyske spioner ofte dømt til ti års fengsel eller til og med livstid. Romeoene slapp unna med et par år bak lås og slå.
Etter murens fall ble de ikke rettsforfulgt i det hele tatt, siden påtalemyndigheten vurderte det slik at de bare hadde fulgt ordre.
Sjarm gjorde det mulig å manipulere Gabriele, Dagmar og andre Romeo-kjærester til å smugle dokumenter hjem i håndvesken eller fotografere offisielle papirer i hemmelighet med et lommekamera.
Andre fikk utlevert mer avansert spionutstyr av kjæresten: dobbeltbunnede dropsesker til å skjule kassettbånd fra sjefens diktafon i. Stasi prøvde seg også med håndvesker forsynt med skjulte rom, men østtyske designere var så dårlige til å etterligne vestlig mote at de kvalitetsbevisste sekretærene nektet å bli sett med veskene.
Hemmeligheter i behåen
En sekretær i forsvarsdepartementet pønsket selv ut en utspekulert måte å smugle dokumenter hjem til Romeoen sin på: Hun gjemte dem i den rosa behåen sin med skuminnlegg. Når hun en sjelden gang ble valgt ut til en stikkprøvekontroll, fikk det erotiske plagget vakten til å rødme og gi opp foretaket umiddelbart.
Mange av sekretærene fikk utlevert et Minox-kamera som lett kunne skjules i en håndveske.
Kjæresteforholdene forløp imidlertid sjelden helt friksjonsfritt. De fleste Romeo-agenter hadde fire eller fem forhold på samme tid, og noen ble til og med gift hjemme i Øst-Tyskland. Derfor hadde de bare tid til å besøke ofrene sine en eller to ganger i måneden – et opplegg som ofte førte til konflikter om mangel på nærhet og sex.
Agenten måtte prøve å holde kvinnen fornøyd med gaver, søte ord og mer eller mindre sammenhengende forklaringer.
«Han fortalte meg at hvis vi lå sammen seks eller sju ganger i løpet av en helg, tilsvarte det matematisk sett mengden sex i et normalt forhold», husket Gabriele.
Hvis ikke gaver og bortforklaringer var nok, kunne Romeo-agenten ta med kjæresten til en «parterapeut», som også sto på Stasis lønningsliste. Terapeuten skulle prøve å «stabilisere» kvinnen, som det het på Stasi-sjargong, for å redde forholdet – og strømmen av hemmelige dokumenter.
«Noen menn har vanskelig for å binde seg», var en av Stasi-terapeutenes banaliteter. «Tålmodighet lønner seg», var en annen.
Romeo-agentenes ofre måtte for alt i verden ikke møtes. Derfor sørget Stasi for at hver agent forførte kvinner på fire–fem steder som lå langt fra hverandre.
Ofte begynte forholdet å skrante fordi kvinnen mistet troen på at kjæresten mente alvor. Men i noen tilfeller var en sekretær så verdifull som kilde at Stasi rett og slett ikke hadde råd til å gi slipp på henne.
En svært religiøs sekretær nektet å gå til sengs med Romeoen sin før de ble gift. Derfor arrangerte Stasi et falskt bryllup i København. En etterretningsoffiser spilte rollen som katolsk prest som tok imot brudens skriftemål og deretter forrettet vielsen. Under den påfølgende bryllupsmottagelsen spilte en kvinnelig agent brudgommens mor.
En annen Romeo-agent fikk problemer da kjæresten hans insisterte på å møte sine fremtidige svigerforeldre. Som en nødløgn forklarte han at begge to hadde omkommet i en ulykke. Men kjæresten ga seg ikke så lett. Nå ville hun besøke graven.
I all hast måtte Stasi skaffe plass på en gravlund og få lagd en overbevisende gravstein til minne om Romeoens fiktive foreldre.
Tusenvis av papirer havnet i DDR
Til tross for alle forviklingene klarte Romeo-agentene å få kvinnene til å samle inn betydelige mengder uvurderlige opplysninger.
VIDEO: Romeo fikk kondomer
I perioden 1977–1989 skaffet Gabriele hele 1500 fortrolige dokumenter – en bragd som gjorde henne til en av Stasis mest verdifulle informanter.
Sett fra Stasi-hovedkvarteret i Øst-Berlin var Romeo-programmet en dundrende suksess.
«Når det gjelder politisk etterretningsarbeid, var rekruttering av sekretærer gjennom kjærlighetsforhold en av de viktigste metodene i arbeidet til Stasi», skrev en høytstående ansatt i den østtyske etterretningstjenesten.
Kvinnene betalte derimot en høy pris for Stasis hjerteløse lek med følelsene deres. Trettifire av dem ble avslørt og dømt for spionasje. For mange var ikke fengselsstraffen det verste. Først måtte de gjennom en ydmykende rettssak der påtalemyndigheter og aviser stemplet dem som løsaktige. I tillegg måtte kvinnene innse at de hadde levd på en løgn.
Gabriele slapp med en betinget dom i 1996, men flyttet til Nederland – langt unna alt som kunne minne henne om den vonde fortiden med Romeo-agenten Frank Dietzel.
VIDEO, Gabriele Kliem: De ødela livet mitt
Da Gabriele ble intervjuet til en TV-dokumentar i 2004, bodde hun alene, med de tretten hundene sine som eneste selskap. Stasi hadde knust drømmene hennes og ødelagt livet hennes.
«For dem var jeg bare en laboratorierotte og for ham et verktøy», sa hun med forakt i stemmen.
For de ansatte i Stasi var det lettere å legge metodene fra den kalde krigen bak seg. I memoarene har mannen bak Romeo-programmet, spionsjef Markus Wolf, ingen beklagelser å komme med:
«Jeg drev tross alt en etterretningstjeneste, ikke en forening for enslige.»
Stasis spionsjef Markus Wolf (1923–2006) ble kalt «mannen uten ansikt». I 25 år var det ingen vestlig etterretningstjeneste som visste hvordan han så ut. Først i 1978 klarte svenske Säpo å ta et bilde av ham.
Heller ikke Romeo-agentene lot til å være tynget av skyld.
«Jeg holdt meg til partilinjen og gjorde som jeg ble bedt om. Og så var det gøy», sa Gerhard Beier, en av DDRs mest vellykkede Romeo-agenter.
Etter Berlinmurens fall giftet Beier seg med et av ofrene sine, og hun har tilgitt ham fullt ut. Iallfall ifølge ham.