Løytnant Powers blir­ skutt ned 2000 km inne over sovjetisk territorium, og den kalde krigen når for alvor frysepunktet.

Spionen som falt ned fra himmelen

Piloten Gary Powers styrter med det amerikanske U-2-spionflyet han fører tusenvis av kilometer inne i et mørklagt Sovjetunionen.

20. november 2015 av Jens Munch

USA - Januar 1956

Januar 1956. Ettermiddagssolen står lavt over Turner Air Force Base i Georgia, USA. Løytnant Francis Gary Powers er på vei mot basens hovedbygning – mot pilotenes omkledningsrom.

Han har nettopp gjennomført en rutinemessig øvelse i F-84F-jagerbomberen sin, og ser frem til å få av seg den grønne trykkdrakten, dusje svetten av kroppen og innta et solid måltid i kantinen. Som alltid skjeler han til listen med navn på oppslagstavlen i gangen idet han passerer den. 

Og som alltid håper Powers at navnet hans ikke står på listen. Det kan nemlig bare bety en av to ting: disiplinær påtale eller forflytning til spesielt utsatte poster. I dag stanser Powers brått opp foran tavlen. Navnet hans står på listen – med ordre om å stille på majorens kontor neste morgen kl. 08.00. Neste morgen blir Powers og flere andre piloter hentet inn på majorens kontor.

Han går rett på sak: “Noen er interessert i å tilby dere en jobb. Dere får tilbudet fordi dere har helt spesielle kvalifikasjoner. Dere er høyt klassifiserte piloter, kontraktene deres har ingen tidsbegrensning, og dere har alle usedvanlig mange flytimer bak dere.”

Mer kan ikke majoren si. Alle som er interessert må melde seg på et bestemt motell som ligger langt unna basen. Alle undrer seg over den knappe informasjonen. Luftvåpenet har ikke for vane å arrangere jobbintervjuer på vegne av andre.

To dager senere befinner Powers seg på et lite, innestengt motellrom. Mannen foran ham har presentert seg som William Collins og forteller at arbeidsgiveren er etterretningstjenesten CIA, at de betaler 1500 dollar i måneden, og at oppdraget skal gjennomføres i en helt ny flytype, som flyr høyere og lenger enn noe annet fly. For øvrig går oppdraget ut på å overfly Sovjetunionen. Collins spør hva Powers­ tenker nå.

“Jeg er klar. Dette vil jeg ikke under noen omstendighet gå glipp av,” svarer han uten ytterligere betenkningstid. Powers' første kontrakt er på 18 måneder. Senere forlenger han den flere ganger.

1. mai 1960, kl. 05.20 – Pakistan


De hemmelige oppdragene starter fra en flybase i Pakistan. Etter fire år er Powers fremdeles stolt av å være i fedrelandets tjeneste.

Hans kone Barbara har flyttet til Tyrkia, og paret er sammen mellom flygningene. Nok et oppdrag skal snart iverksettes. Klokken er 05.20, og solen har allerede vært oppe i en time. Powers har sittet i sin Lockheed U-2 i en halv time og ventet på starttillatelse.

Powers har ordre om å ta av fra basen i Pakistan og fortsette inn over Afghanistan, passere Hindukush-fjellene – den østlige utløperen av Himalaya – krysse grensen til Sovjetunionen og fotografere militære mål, for til slutt å lande på en amerikansk flybase ved Bodø. Turen tar omtrent ni timer og er på i alt 6000 kilometer – 4600 av dem innenfor Sovjetunionens grenser.

Solen steiker på den vesle cockpiten, og varmen får den tettsittende gummidrakten til å klistre seg til kroppen. Trykkdrakten kan imidlertid redde pilotens liv dersom uhellet er ute og trykket faller i cockpiten 20 000 meter over bakken.

Svetten­ driver av Powers, og det går enda en time før han får beskjed om å sette­ full gass på jetmotoren. Endelig ruller han bortover startbanen. Etter 300 meter letter det spinkle flyet og stiger bratt. Uten vått eller tørt om bord gleder den erfarne piloten seg til at det ni timer lange oppdraget er overstått.

Da Powers når flyhøyden på rundt 20 000 meter, setter han autopiloten på. Mot øst ligger Kina i det gylne daggryet, og mot vest er Afghanistan, Iran og Midtøsten på vei ut av natten. Under ham ligger de sølvglitrende­ tindene­ i Hindu­kush.

Etter en time kommer den flygende spionen inn i sovjetisk luftrom. Han har prøvd det mange ganger før, men han er likevel nervøs hver gang. All radiokommunikasjon er nå utelukket. Powers er overlatt til seg selv, og uten kontakt med omverdenen observerer han spor fra jagerfly langt under seg. Spionflyet er oppdaget­ av russiske radarstasjoner. Men all erfaring tilsier at de fiendtlige flyene ikke kan nå ham. Ingen grunn til bekymring.

1. mai 1960 – Moskva


Arbeidernes internasjonale kampdag er en årlig nasjonal festdag i Sovjetunionen. Nest etter oktoberrevolusjonens jubileumsdager, er 1. mai den viktigste dagen i partikalenderen.

Hovedstadens borgere har brukt dagene frem mot 1. mai til å male husene sine slik at de fremstår presentable på denne festdagen. De forseglede dobbeltvinduene blir åpnet etter den lange og kalde vinteren, og nå blir de sammenkrøllede avisene som har isolert hulrommet i vinduene kastet ut. Frisk luft fyller stuene­, og værmeldingen lover sol.

Høydepunktet på 1. mai-programmet er som hvert år en gigantisk militærparade på Den røde plass. Fordi det skal arrangeres en internasjonal fredskonferanse i Paris om bare 15 dager, har generalsekretær Nikita Khrusjtsjov, Sovjets øverste leder, gitt ordre om at mye av den militære prakten skal fjernes. Kjøretøy, plakater og uniformer blir dekorert med fredsduer, og paraden har ikke med så mange våpen som den pleier.

Avisen Pravda har dagen før offentliggjort de offisielle slagordene for årets 1. mai: “Alle verdens proletarer:­ Foren dere! Mer mineral­gjødsel til landbruket, streb etter en fullstendig avslutning på den kalde krigen, og krev ytterligere­ internasjonal avspenning.”

I dagens avis skriver forfatteren og journalisten Ilja Ehrenburg: “1. mai 1960 blir en storslått 1. mai. Khrusjtsjov, USAs Eisenhower, Frankrikes de Gaulle og Storbritannias Macmillan reiser snart til Paris. Fire mektige menn med stort ansvar møtes, og beslutningene deres vil avgjøre skjebnen­ for hele folkeslag.”

1. mai – luftrommet over Tsjeljabinsk


Powers er nesten halvveis­ ­gjennom oppdraget over Sovjetunionen.

Etter et par timers udramatisk spiontokt går det plutselig galt. Autopiloten svikter, nesen hever seg, og flyet stiger bratt. Powers kobler fra automatikken, flyr maskinen manuelt og etter noen minutter slår han på autopiloten igjen. Nå virker den igjen – i 10-15 minutter, før autopiloten svikter på ny. Nå er Powers nødt til å ta en rask beslutning.

Flyet er ekstremt vanskelig å manøvrere manuelt. Vingene er spinkle, og hvis ikke flyet holder en konstant høyde, risikerer de å bli overbelastet og ganske enkelt knekke. Dessuten er det så godt som umulig å foreta brukbare observasjoner når han samtidig må styre flyet.

Dersom uhellet hadde skjedd en time tidligere, hadde han uten betenkeligheter snudd, men nå befinner han seg 2000 kilometer inne i fiendtlig luftrom. Det er langt tilbake til basen i Pakistan. I tillegg er det klar himmel forut og uvær bak ham, så Powers velger å fortsette.

1. mai 1960 – Khrusjtsjovs soveværelse­­


Sovjetunionens antiluftskytsraketter rettes mot inntrengerflyet.

Generalsekretær Khrusjtsjov sover tungt da telefonen på nattbordet hans ringer tidlig om morgenen. I røret hører han en opphisset forsvarsminister Malinovskij opplyse at et uidentifisert fly har krysset grensen i stor høyde.

I fire år har både den militære og politiske ledelsen vært klar over at USA gjennomfører regelmessige spiontokt over Sovjetunionen, så ministeren trenger ikke si mer. Begge vet godt hvor flyet kommer fra.

Khrusjtsjov er rasende. Nå får det være nok. I dag er det nasjonal festdag, og om bare 15 dager skal han møte president Eisenhower for å drøfte fred og nedrustning. Saken er klar. Flyet skal skytes ned, men det er enklere sagt enn gjort. I fire år har militæret forsøkt å få has på U-2-flyene, men verken antiluftskytsrakettenes eller jagerflyenes rekkevidde er tilstrekkelig.

1. mai, kl. 10.15 – over Sverdlovsk


Powers forsøker å holde flyet på rett kurs. Han fotograferer en stridsvognbase og en hittil ukjent flybase.

Mens Powers kontrollerer flyet med den ene hånden og noterer det han ser på bakken med den andre, hører han plutselig et dumpt brak. Samtidig blir flyet kastet frem, og cockpiten blir­ opplyst av et blendende glimt. Powers blir presset tilbake i setet.

“Gode gud! Nå har det skjedd. Det er slutt på hellet mitt,” utbryter han. Det står straks klart for ham at eksplosjonen har skjedd utenfor flyet – sannsynligvis bak ham, ettersom maskinen ble presset fremover. 

Powers konstaterer lettet at instrumentene ikke viser noe alarmerende og motoren går fint. Den høyre vingen peker litt nedover, men en liten justering med stikka løser problemet. Så begynner nesen å peke samme vei. Powers trekker til seg stikka, men ingenting skjer. I samme sekund innser han at han har mistet kontrollen.

Nesen dras lenger og lenger ned. Et voldsomt rykk kaster hodet til Powers rundt i den trange cockpiten, og han antar at vingene er brukket av. Restene av flyet spinner rundt, raskere og raskere. Nå peker nesen mot himmelen og halen mot avgrunnen. Alt Powers kan se er blå himmel, og det er like før han mister bevisstheten.

Likevel klarer han å åpne nødforsyningen med oksygen og innser samtidig at trykkdrakten hans blåser seg opp som en ballong. Det kan bare bety at trykket i cockpit har sunket. G-kreftene presser Powers fremover i setet – opp mot flynesen.

Panikken kommer snikende da han innser at det er livsfarlig å bruke katapultsetet. Dersom han skyter seg ut kommer kanten av cockpiten til å kutte av beina hans, fordi han presses frem i setet. Han samler seg og tenker ut en alternativ fluktmulighet. Det er faktisk mulig å “krype” ut, hvis han greier å få løs kuppelen.

Powers kjemper med hengslene, og ser til sin store lettelse kuppelen forsvinne. På vei opp fra setet kjenner han at det er noe som holder ham tilbake. Oksygenslangene! Han har glemt å løsne dem og må rive seg løs.

Endelig er Powers løs fra flyet. Kroppen faller fritt og han blir fylt av en lett berusende følelse – som om han fløt avslappet i et svømmebasseng. Rundt ham faller vrakdeler lydløst gjennom luften.

1. mai – Den røde plass i Moskva


Partitoppene står på podiet og betrakter den store paraden som passerer.

Rekke etter rekke av soldater, studenter, bønder, atleter og dansere paraderer forbi samlingen av landets øverste ledere. Makteliten troner på toppen av bygningen som i 1960 fremdeles er kjent som “Stalin-Lenin-mausoleet”. I midten står Khrusjtsjov og nyter det spektakulære synet og folkets jubel under den skyfrie himmelen.

Mens gigantiske orkestre spiller marsjer, ruller rakettbatterier og kanoner med kjernefysiske stridshoder forbi mausoleet. De blir fulgt av fem meter høye fredsduer av pappmasjé, mens Khrusjtsjov klapper barn på hodet. Barna er invitert­ til å stå ved hans side.

1. mai – En åker ved Sverdlovsk


U-2-flyet er truffet av trykkbølgen fra en eksploderende sovjetisk­ rakett.

Powers styrter mot bakken i fritt fall, men han beholder sinnsroen. Han vet at fallskjermen er stilt inn for å åpne seg i 15 000 fots høyde. ­Den folder seg ut med et hardt rykk i den mørbankede kroppen hans. Alt blir stille, og den isnende kulden trenger gjennom gummidrakten. Likevel makter han å nyte utsikten over det småkuperte landskapet med skog, spredte sjøer, hus og landeveier.

“Det er vakkert og kunne like gjerne vært i USA. Det likner Virginia,” tenker Powers og stusser over at han har fløyet over flere tusen kilometer med ødemark og likevel styrter i et bebodd område. Få hundre meter over bakken ser han en bil som later til å følge ham.

Jetmotoren treffer bakken nær stedet der Powers lander. Den blir senere stilt ut i Moskva.

Like under ham står to menn ved siden av en traktor. Powers unngår med nød og neppe å kollidere med et par elektriske ledninger og treffer åkeren hardt – bare ti meter fra traktoren.

Mer enn 50 mennesker stimler sammen rundt Powers. En av dem ser pistolen han har i beltet og skynder seg å ta den. Fortumlet blir Powers ført inn i en bil og kjørt bort.

1. mai – Den røde plass i Moskva


Meldingen om at Powers er tatt til fange når Moskva. I USA er det enda ingen som vet at flyet har styrtet.

Kommandøren over Sovjetunionens antiluftskytsstyrker, S.S. Birjusov, brøyter seg gjennom rekkene av prominente partikadre på podiet. Da han når frem til Khrusjtsjov hvisker han en kort beskjed til generalsekretæren­:

“Inntrengerflyet er skutt ned. Piloten lever, er tatt til fange og på vei til avhør.­”

Khrusjtsjov betrakter Birjusovs medbrakte kart og smiler bredt. Han gratulerer Birjusov med “de vidunderlige nyhetene”.

1. mai – Sverdlovsk


Powers er tatt til fange. På basen i Bodø er det enda ingen som aner uråd. Det er lenge til U-2-flyet­ burde ankomme.

Powers sitter i bilens passasjersete ved siden av føreren. Bak ham sitter fire mann klemt sammen.

Den ene har en pistol klar. I bagasjerommet ligger Powers' fallskjerm og hjelm. Han aner ikke hvor han vil havne. Han er tørr i munnen, den raske nedstigningen gjør at han har en høy pipetone i ørene, og pulsen ligger på minst 90.

Den tilfangetatte piloten sitter nå og spekulerer på hva han skal svare når han etter hvert kommer til å bli avhørt av en engelskkyndig. CIA har aldri utstyrt ham med noen dekkhistorie. På en brifing sa agentene:

“Du kan like gjerne fortelle alt. De får det ut av deg uansett.”

2. mai – Det hvite hus, Washington


Eksperter i CIA regner med at Powers er død. De vet ikke at han er på vei til en fengselscelle i Moskva.

Brigadesjef Goodpaster virker alltid besluttsom og hjemmevant i Det ovale kontoret. Denne morgenen ser han imidlertid tydelig nedbrutt ut da han nærmer seg president Eisenhowers skrivebord. Presidenten ser opp og aner straks uråd.

“President; U-2-flyet som De hørte om i går, er fremdeles savnet. Det er ingen sjanse for at det fremdeles er i luften. Piloten er død,” meddeler Goodpaster uten antydning til tvil i stemmen. Allerede dagen før hadde brigadesjefen bedt CIA om et forslag til en dekkhistorie.

Det sovjetiske forsvaret er uten tvil klar over havariet. For å unngå en avsløring av USAs brudd på Sovjetunionens suverenitet og risikoen for en internasjonal skandale bare to uker før nedrustningsforhandlingene i Paris, må amerikanerne ha en plausibel løgn­historie­ klar.

CIA foreslår at NASA, USAs romfartsorganisasjon, skal sende ut en pressemelding: “Et U-2-fly fra NASA lettet 1. mai fra Tyrkia. Piloten skulle foreta værobservasjoner. Mens han befant seg i luftrommet over det østlige Tyrkia, meddelte han over radioen at han hadde problemer med oksygentilførselen.

Flyet er forsvunnet, og det er satt i gang en leteaksjon. Piloten er ansatt av flyprodusenten Lockheed Aircraft, som har kontrakt med NASA.” Presidenten godkjenner dekkhistorien.

2. mai – KGBs hovedkvarter, Moskva


Powers har blitt fløyet til Moskva. Han er klar over at KGB har hentet filmruller fra vraket – beviset på spionasje.

Powers sitter i baksetet på en stor, svart bil. Vinduene er dekket av gardiner, og de har nettopp forlatt flyplassen i Moskva. Da bilen stanser blir gardinene trukket til side, og en vakt kikker inn i bilen. Med en håndbevegelse gir han sjåføren tillatelse til å fortsette gjennom en bred jernport. Powers er sikker på at han går en grusom skjebne i møte – at han om kort tid kommer til å bli henrettet som spion.

Powers blir undersøkt av en lege og låst inne på en liten celle. Han setter seg på den harde brisken og drikker den varme teen som er satt frem.

3. mai – KGBs hovedkvarter, Moskva


Powers er anbrakt i det beryktede Lubjankafengselet – KGBs hovedkvarter.

Avhørene begynner tidlig om morgenen, fortsetter hele ettermiddagen og til langt utpå kvelden. Powers har allerede bestemt seg for bare å si sannheten om tiden etter at han tok av fra Pakistan 1. mai.

Han vet at KGB-agentene sitter inne med gjenstander fra vraket som beviser at han ikke fløy inn over Sovjetunionen ved en feil. Filmruller fra kameraet i flyet beviser at han er spion. Powers tilstår hva oppdraget hans gikk ut på, men står fast ved at det var hans første overflygning, og at han ikke kjenner til andre tokt av samme karakter­.

Avhørene fortsetter dag ut og dag inn – 19 døgn i strekk. Så kommer en enkelt hviledag uten spørsmål, før prøvelsene begynner­ forfra.

4. mai – Det øverste sovjet, Moskva

I to dager har den amerikanske regjeringen holdt fast ved dekkhistorien om NASA-flyet. Det er 11 dager til konferansen i Paris.

Khrusjtsjov går på talerstolen i Det øverste sovjet – nasjonens øverste lovgivende forsamling. Etter en to timer lang tale om valutapolitikk­ og inntektsskatt, kommer han helt uventet inn på internasjonale forhold.

Den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov holder en tordentale for pressen. Han krever en unnskyldning fra USA.

“Imperialistiske kretser i Pentagon har i årevis sendt fly inn over våre grenser. Og de gjorde det igjen 1. mai. Jeg ga ordre om at flyet skulle skytes ned, og ordren ble utført.”

Reaksjonen fra salen er voldsom applaus og taktfaste tilrop – “skam over aggressoren, skam over aggressoren”. Khrusjtsjov legger imidlertid ikke frem et eneste bevis på dette tidspunktet. Planen hans er å la Eisenhower holde fast på løgnen.

7. mai – Det øverste sovjet, Moskva


USAs ambassade i Moskva har bedt det sovjetiske­ utenriksdepartementet om opplysninger om “den forsvunne piloten fra det ubevæpnede­ værobservasjonsflyet”.

I en uke har Khrusjtsjov holdt opplysningene om den overlevende piloten og de håndfaste bevisene på spionasje tett til brystet. USA har levd i troen på at piloten er død, og at U-2-vraket er pulverisert. Nå går Khrusjtsjov igjen på talerstolen i Det øverste sovjet.

Han tar langsomt på seg lesebrillene, åpner mappen sin og begynner i en rolig tone å gjenfortelle USAs dekkhistorie. Og så hever han stemmen og lar bomben falle:

“For tre dager siden unnlot jeg med vilje å nevne at vi er i besittelse av vrakdeler fra spionflyet. OG VI HAR OGSÅ PILOTEN – HAN LEVER OG HAR DET BRA. Han heter Francis Gary Powers og har tilstått hva oppdraget hans var.”

Salen bryter ut i øredøvende bifall og latter.

16. mai – Élyséepalasset, Paris


Mens Powers blir avhørt i Moskva, begynner­ fredskonferansen i Paris­­­­­.

Den franske presidenten er vert for konferansen mellom Sovjetunionen, USA, England og Frankrike. Egentlig skulle de fire statslederne Khrusjtsjov, Eisenhower, Macmillan og de Gaulle diskutere avspenning mellom øst og vest. I stedet blir møtet til en krangel om de amerikanske­ U-2-overflygningene.

Khrusjtsjov truer med å avbryte konferansen hvis han ikke får en uforbeholden unnskyldning fra USAs president, som før møtet har lovet å innstille flygningene. Både Eisenhower, de Gaulle og Macmillan holder fast ved at spionasje har eksistert til alle tider, og at alle nasjoner benytter det som et middel til å oppnå sikkerhet for egne borgere – også Sovjetunionen.

De Gaulle nevner dessuten den nye sovjetiske satellitten som passerer over Frankrike 18 ganger i døgnet. Han har ingen garanti for at den ikke tar fotografier – men det bryr han seg ikke om, og han krever ingen unnskyldning av Sovjetunionen.

Konferansen ender i kaos. Khrusjtsjov forlater møtet og fornærmer Eisenhower ved å kalle ham en “annenrangs mann; en sjakkbrikke i hendene på sine egne tjenestemenn”. Den kalde krigen har aldri vært kaldere.

16. august – Moskva


Powers har nå sittet i fangenskap i 3 1/2 måned. Foreldrene og konen hans har kommet til Moskva for å overvære rettssaken.

2200 tilhørere sitter benket i Handelsunionens store sal, som tidligere har huset både Stalins skueprosesser og Tsjajkovskijs symfonier. Anklagen lyder på “kriminell og aggressiv aktivitet mot det sovjetiske folk”. Powers erklærer seg skyldig. Deretter bruker dommerne tre dager på å lytte til forsvareren Grinijevs argumenter.

Under rettssakens siste dag henvender han seg direkte til Powers: “Hvis du vil unngå dødsstraff må du fortelle retten at du ber så mye om unnskyldning og at du angrer dypt.”

Det gjør Powers. Han blir dømt til tre års fengsel og sju års straffarbeid.

10. februar 1962 – Elva Havel, Berlin


Powers har sittet i fengsel i 21 måneder. Om åtte år har han sonet straffen.

Den sovjetiske spionen Rudolf Abel sitter i amerikansk fangenskap. Han ble arrestert av FBI i 1957. Tiltalen var at han som leder av et nettverk av spioner og informanter hadde spionert­ mot USAs atombombeprogram i Los Alamos. Abel ble dømt til 30 års fengsel.

Powers' far kommer på at han skal skrive et brev til Abel i fengselet. Han spør om det ville være i orden hvis han oppfordret president Kennedy til å arbeide for en utveksling mellom Abel og sønnen hans, Gary Powers. Abel – og snart etter Kennedy – går med på planen, og etter lengre tids forhandlinger gjør Sovjetunionen det samme.

Utvekslingen foregår tidlig om morgenen 10. februar 1962 på Glienicke-broen over elva Havel, som skiller Øst- og Vest-Berlin. De to spionene er begge ledsaget av et følge på hver sin side av elva og blir frigitt samtidig. Uten å stoppe veksler Powers og Abel korte blikk midt på broen. Powers er nå i friheten, og Abel tilbake bak jernteppet.

18. februar 1962 – Washington


CIA har fløyet Powers­ tilbake til Washington D.C via Asorene i Atlanterhavet.

Fra flyplassen blir Powers kjørt til godset Ashford Farms utenfor Washington. Her nyter han varmt vann i kranene, toalettseter og rene speil – alt det han en gang tok for gitt. Powers leser de amerikanske avisene som er lagt frem. En av overskriftene treffer ham som en hammer i hodet:

“Er han en helt eller en fiasko?” spør Herald Tribune på førstesiden. Powers aner at hjemkomsten nok ikke blir så gledelig som ventet – selv om han ser frem til å bli gjenforent med sin kone Barbara og foreldrene.

I månedene som kommer forklarer han seg i utallige intervjuer og stiller opp til høringer foran en kongresskomité. Mistenkeliggjøringen tærer på kreftene, og selv om komiteen til slutt frikjenner ham for de alvorlige anklagene om at han har latt viktige instrumenter falle på fiendens hender, må han forlate jobben.

Powers gikk arbeidsløs i flere år før han fikk jobb som pilot for et fjernsynsselskap. Han døde i et helikopterstyrt i august 1977. Først i år 2000 fikk han omsider oppreisning, og familien hans fikk overrakt flere æresmedaljer. 

Kanskje du er interessert i