Donald Nichols poserer med hunder

Spionenes konge avgjorde Koreakrigen

Han er Koreakrigens viktigste spion. Uten skrupler bygger Donald Nichols opp et imperium av agenter og blir en av landets mektigste menn – til spionkongen blir ført bort i tvangstrøye.

Han er Koreakrigens viktigste spion. Uten skrupler bygger Donald Nichols opp et imperium av agenter og blir en av landets mektigste menn – til spionkongen blir ført bort i tvangstrøye.

Pfc. Francis Mullin, U.S. Army Science Source/Imageselect & CPA Media Pte Ltd/Imageselect & U.S. Air Force & Shutterstock

Sørkoreanske tropper våknet brått kl. fire om morgenen søndag den 25. juni 1950. Granatene haglet ned over dem mens de søvndrukne soldatene prøvde å finne ut hva som foregikk.

De forvirrede troppene var alene og uten ledelse ettersom praktisk talt alle sørkoreanske offiserer og amerikanske militærrådgivere var reist hjem fra posisjoner nær grensen for helgen. I løpet av få timer ble de overkjørt av enheter fra den nordkoreanske folkearmeen, som stormet frem over den 320 km lange 38. breddegraden som utgjorde grensen mellom Nord- og Sør-Korea.

Angrepet var kulminasjonen av mange års konflikt mellom det sovjetstøttede Nord-Korea og det amerikanskstøttede Sør-Korea. Men til tross for den betente situasjonen på Koreahalvøya hadde ikke USAs ledende folk i Det fjerne østen, ledet av general Douglas MacArthur, forventet et angrep allerede i juni 1950.

"Jeg kan ikke se hvordan det var menneskelig mulig å forutsi et angrep som dette – på samme måte som man heller ikke kunne forutsi angrepet på Pearl Harbor", forklarte MacArthur til en komité i Kongressen.

“Det blir krig i løpet av en uke.” Donald Nichols, tre dager før Nord-Koreas invasjon av Sør-Korea.

Én amerikaner i Korea hadde Imidlertid gjettet at et stort angrep var rett rundt hjørnet. Donald Nichols, en bare 27 år gammel etterretningsagent i det amerikanske flyvåpenet, hadde hatt blikket fast rettet mot grenselandet sommeren 1950.

Hans spionnettverk nord for grensen hadde rapportert om store troppebevegelser, og fra en hemmelig utkikkspost ved grensen hadde amerikaneren selv sett nordkoreanerne samle sine enheter. Allerede tre dager før invasjonen sendte Nichols en melding til MacArthurs hovedkvarter i Tokyo om at 30 lastebiler med nordkoreanske tropper beveget seg sørover "med sikte på å forberede en invasjon av Sør-Korea".

“Det blir krig i løpet av en uke”, lød meldingen.

Nichols nøt imidlertid ikke respekt blant MacArthurs stabsmedlemmer, så agentens advarsler ble ignorert. Det skulle vise seg å være en kostbar feiltakelse. Og snart måtte generalene i Det fjerne østen innrømme at Nichols var en uvurderlig mann i Korea. Hans uortodokse metoder ville på sikt gjøre USA i stand til å snu krisen i Korea.

Soldater ved den 38. breddegrad
  1. breddegrad ble grensen som Sør- og Nord-Korea kjempet om det meste av krigen.
© Bettmann/Getty Images

To offiserer delte Korea tvers over

Etter Japans kapitulasjon i 1945 skyndte amerikanerne seg å utarbeide en plan for hvordan de seirende allierte skulle håndtere Korea.

President Trumans rådgivere foreslo at den koreanske halvøya ble delt inn i to soner – en sovjetisk og en amerikansk – og allerede den 11. august 1945 trakk to unge amerikanske offiserer en grenselinje på et lite kart revet ut av magasinet National Geographic. Linjen fulgte den 38. breddegraden - og ingen koreanere var blitt tatt med på råd.

Grensen var upraktisk - bl.a. fordi den mange steder skar over veier og jernbaner. Likevel ble dette den offisielle skillelinjen, da Stalin til amerikanernes overraskelse aksepterte delingen og holdt styrkene sine nord for linjen. Dermed var landet delt, og til og med etter Koreakrigen har grensen stort sett forblitt uendret.

Spion er bestevenn med presidenten

Donald Nichols var alt annet enn prototypen på en spion. Med en høyde på 188 cm og en vekt på godt over 100 kg var amerikaneren en kjempe blant de fleste koreanere.

"Ingen koreanere matchet hans høyde og fedme", sa en av hans senere koreanske medarbeidere.

Nichols' utdannelse var også veldig langt fra den typiske spionen. Han forlot skolen etter 7. klasse og levde i noen år av å stjele ting som han solgte videre, før han vervet seg til hæren som 17-åring. Under andre verdenskrig ble han sendt til forskjellige områder i Sør-Asia, hvor han jobbet som mekaniker.

Da Japan overga seg i 1945 og amerikanerne konsoliderte seg i Det fjerne østen, bestemte Nichols seg for å bli i stillehavsregionen. Her sikret han seg tre ukers agenttrening i Tokyo, hvor han imponerte som den beste i klassen.

Donald Nichols og soerkoreanske medarbeidere

Spionsjef Donald Nichols raget høyt over sine sørkoreanske medarbeidere.

© U.S. Air Force

Til tross for den korte opplæringen ble den 23 år gamle agenten sendt direkte i felten i 1946. Turen gikk til det – på papiret – kjedelige Korea, som amerikanerne på det tidspunktet ikke prioriterte veldig høyt. Men Nichols gikk iherdig inn for oppgaven og lærte seg raskt koreansk.

Snart hadde han rekruttert et effektivt team av koreanske agenter som skulle infiltrere landets kommunistiske og antiamerikanske grupper. Med teamet sitt fant Nichols raskt frem til samfunnsfiendtlige personer, og amerikaneren var ikke redd for å få blod på hendene.

Nichols kom til å jobbe tett sammen med den sørkoreanske presidentens politi, som gikk brutalt til verks når mistenkte kommunister skulle avhøres. Tortur var vanlig.

"I de fleste tilfeller likte jeg ikke metodene deres, men jeg må si at man kunne få akkurat den informasjonen de satt inne med på kort tid", skrev Nichols mange år senere i sin selvbiografi.

Tegning av tortur

I den nordkoreanske propagandaen ble sørkoreanske og amerikanske soldater anklaget for å torturere kommunistene.

© CPA Media Pte Ltd/Imageselect

Han betraktet skuet når mistenkte om vinteren ble ført utendørs i isende kulde og plassert i kaldt vann til hoftene, mens andre fanger fikk "brent testiklene gang på gang med en sigarett". Noen ganger sto amerikaneren personlig for avhørene.

Nichols selv understreket at han i samarbeid med det koreanske politiet ble "ekspert på avhør og fikk god intuisjon for å stille de riktige spørsmålene på det riktige tidspunktet".

Han utviklet også et nært personlig forhold til Sør-Koreas president Syngman Rhee. I 1949 hadde USA trukket nesten alt sitt militære fra Sør-Korea fordi russerne gjorde det samme i nord. Men Rhee kunne ikke unnvære den amerikanske støtten mot Nord-Koreas kommunistiske leder Kim Il Sung. Støtten mente han at Nichols kunne levere.

Forholdet mellom dem var så nært at Rhee kalte Nichols "sønn", mens amerikaneren kalte presidenten "far":

“På grunn av vårt vennskap og vår tillit hadde jeg ubegrenset tilgang til den koreanske regjeringen fra høyeste til laveste rang. Døren hans var åpen for meg 24 timer i døgnet, 7 dager i uken", skrev Nichols senere.

General Douglas MacArthur og president Syngmann Rhee

Femstjernersgeneralen Douglas MacArthur og president Syngmann Rhee hadde et nært forhold i begynnelsen av Koreakrigen.

© Bettmann/Getty Images

“Enmannshær” går bak fiendens linjer

Sommeren 1950 var Nichols i høy grad i forkant av situasjonen sammenlignet med andre amerikanske etterretningsagenter i Det fjerne østen. Han hadde advart om den forestående invasjonen, og da Kim Il Sungs soldater rullet over 38. breddegrad, prøvde han straks å advare MacArthur om alvoret i angrepet. Femstjernersgeneralen lyttet ikke.

"Det er sannsynligvis bare en rekognoseringsstyrke. Hvis Washington ikke griper inn, kan jeg håndtere det med én arm bundet på ryggen", lød det kjepphøyt fra MacArthur på invasjonsdagen 25. juni 1950.

Men Nichols visste bedre. Med bare 55 km fra grensen til agentens kontor i Seoul fikk amerikaneren det travelt med å ødelegge dokumenter med navn og adresser på alle agentene han hadde på lønningslisten i både Nord- og Sør-Korea.

Bare to dager etter invasjonen var Seoul dødsdømt. Soldater, innbyggere og vestlige flyktet sørover, og MacArthur innså omsider at "en fullstendig kollaps var nært forestående".

Tanks i Seoul

Seoul skiftet hender fire ganger i løpet av krigen og ble redusert til en rykende ruin.

© Naval Historical Center

Ingen hadde lyttet til Nichols – men nå begynte generalene å forstå at den uortodokse spionen kunne bli deres viktigste kort i kampen mot de koreanske kommunistene. Mens amerikanske styrker ble sendt til halvøya, raste general Earle E. Partridge – øverstkommanderende for det amerikanske flyvåpenet i Korea – over at sjefene i Tokyo ikke hadde reagert på Nichols' etterretning.

"Hvis jeg hadde hørt hva Nichols sa, ville jeg umiddelbart forstått at vi var i vanskeligheter", sa Partridge, som snart brukte begrepet "enmannshær" om Nichols fordi spionen igjen og igjen briljerte i felten.

Partridge sørget for at Nichols fikk flere ressurser – og frie tøyler – til å utvide spionenheten sin. To uker etter invasjonen fløy Nichols i et ubevæpnet rekognoseringsfly over den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang og oppdaget 18 sovjetiske jagerfly. Fotografiene førte til at flyene ble bombet, og Nichols ble hedret med et Distinguished Flying Cross samt rang av kaptein.

Portrett av Earle E. Partridge

Firestjernersgeneral Earle E. Partridge var en av de største talsmennene for å gi Nichols frie tøyler i Korea.

© U.S. Air Force

Spionens etterretninger avslørte også at to kampudyktige sovjetiske T-34-stridsvogner befant seg inne på nordkoreansk territorium. På dette tidspunktet hadde amerikanerne bare svært begrenset kunnskap om denne typen våpen, så Nichols satte kurs mot målet sammen med fire av sine sørkoreanske agenter.

“Da de nådde de kampudyktige stridsvognene, oppdaget kaptein Nichols at fiendens stridsvognbesetninger og andre tropper bare var litt over en kilometer unna. Til tross for den overhengende faren fjernet kaptein Nichols de viktigste operative delene, tekniske manualer, hele radioen og flere 85 mm-granater", het det i en offisiell rapport, som også uttalte at oppdraget varte "ni timer i stadig økende fare".

Napalm anvendes og rammer hus

Napalm ble brukt massivt under Vietnamkrigen, men våpenets dødelighet ble demonstrert allerede i Korea.

© National Archives at College Park

Koreakrigen ble napalmens ilddåp

Napalm-bomber var amerikanernes nye flammende verktøy, som de brukte hyppig i Korea. Brannbombens grufulle ødeleggelser førte til at nordkoreanernes hat mot USA blusset opp.

Selv om amerikanerne hadde sluppet napalm over Japan under andre verdenskrig, var det under Koreakrigen at napalm for første gang ble en sentral del av strategien.

"I ren desperasjon prøvde vi med napalm å brenne hver by og landsby som potensielt kunne skjule fiendens styrker og utstyr", skrev den amerikanske krigskorrespondenten Homer Bigart, som så flammehavet over Nord-Korea da det tok av på slutten på 1950-tallet.

Donald Nichols var en av hovedpersonene når han med sin etterretning identifiserte bombemål i Nord-Korea. Målene inkluderte alt fra fabrikker til landsbyer der fienden gjemte seg. Napalm var spesielt effektivt mot tropper og tanks, ettersom bombene genererte så mye varme at drivstoffet inne i en T-34-stridsvogn ble antent selv om det ikke var snakk om en fulltreffer.

Det amerikanske flyvåpenet i Det fjerne østen betraktet napalm som "det foretrukne våpenet mot tropper", fordi ingen kunne gjemme seg i det altetende ildteppet som napalm forvandlet jungelen til. Både soldater og sivile fryktet bomben, som består av bensingelé som kleber seg til målet, brenner ved veldig høy temperatur og er nesten umulig å slukke.

Napalmens ødeleggelser var forferdelige, og etter hvert som amerikanerne slapp mer og mer, økte nordkoreanernes hat mot USA. Nichols konstaterte at "napalmbomber har en enorm psykologisk effekt på det nordkoreanske folket".

Nichols knekker koden

De neste månedene raste krigen frem og tilbake. Men mot slutten av 1950 hadde Nord-Korea, med kinesisk støtte, gjenvunnet territorium helt tilbake til den 38. breddegraden, så i slutten av 1950 var grenselinjen stort sett den samme som før krigen.

Den amerikanske strategien ble da å intensivere bombingen av Nord-Korea og de fiendtlige styrkene. I det spillet var Nichols avgjørende og jobbet tett sammen med flyvåpenet under Partridges kommando.

Hans spionimperium vokste uke for uke, og til slutt besto det av 58 amerikanere, 200 sørkoreanske etterretningsoffiserer og mer enn 700 menige agenter – de fleste avhoppere og flyktninger fra Nord-Korea som kunne gi verdifull kunnskap om fienden.

En av Nichols viktigste nordkoreanske agenter var radiooperatøren og kryptografen Cho Yong Il, som hadde flyktet sørover med folkehærens kodebøker rett før krigsutbruddet. Nichols innlemmet umiddelbart Cho i folden sin.

"Nick var alltid et skritt foran nordkoreanerne og ga Cho beskjed om å trene et team av kryptografer", fortalte Nichols' assistent Serbando Torres.

“De visste nøyaktig hvor hver eneste nordkoreanske enhet var på vei. Det var fantastisk.” Amerikansk befalhaver om etterretningen fra Nichols’ spionteam.

Med sine kodeknekkere var Nichols i stand til å fange opp informasjon om fiendens troppebevegelser, forsyningslinjer og artilleristillinger. Så snart kodene var knekt, suste Torres av sted i jeepen sin til nærmeste flybase med informasjonen, slik at general Partridge kunne sende pilotene sine mot målene.

“De visste nøyaktig hvor hver eneste nordkoreanske enhet var på vei. Det var fantastisk", sa en amerikansk sjef.

Nichols' innflytelse økte fordi hans etterretninger var gull verdt for hæren og flyvåpenet. Samtidig med at Seoul ble gjenerobret av nordkoreanerne tidlig i 1951, bemerket Partridge i sin dagbok at Nichols "trengte en form for uavhengig status der han kunne bruke sitt talent for organisering".

Resultatet var at agenten fra da av kunne operere uten å måtte innhente tillatelse fra høyere myndigheter. Nichols fikk frie tøyler til å utføre sabotasje og gjennomføre geriljaoperasjoner bak fiendens linjer.

Bomber slippes fra tre fly

USA slapp i alt 635 000 tonn bomber over Korea i løpet av krigen – nesten fire ganger så mye som de slapp over Japan under andre verdenskrig.

© National Archives at College Park

Bomberegn pulveriserte byer i Nord-Korea

De amerikanske bombene drepte nesten 1,5 millioner nordkoreanere – tilsvarende ca. 15 prosent av befolkningen. Bomberegnet med spesielt napalm ødela hele byer.

De mest ødelagte byene i Nord-Korea:

1. Kunu-dong: 100 %
2. Sinanju: 100 %
3. Hwangju: 97 %
4. Sariwon: 95 %
5. Sunan: 90 %

Hovedstaden Pyongyang: 75 %

MiG-oppdrag ble Nichols’ største kupp

Nichols hadde etter hvert blitt for verdifull til å risikere livet sitt under oppdrag bak fiendens linjer – men hvis det var utsikter til en spesielt spektakulær oppgave, var han fortsatt klar til å delta og høste æren.

Et slikt oppdrag ventet 17. april 1951, da et havarert MiG-15 jagerfly ble oppdaget på bakken langt inne bak fiendens linjer. Nicols sto i spissen for oppdraget og ledet åtte spesialtrente sørkoreanske agenter som fløy i et helikopter mot målet under kraftig beskytning.

Da teamet fant MiG-en i god stand, gikk Nichols i gang med å "kjølig og effektivt fotografere" jetflyet, som det fremgår av flyvåpenets rapport. Mennene hans delte opp flyet ved hjelp av håndgranater og slepte de viktigste delene over til helikopteret.

Etter ca. 35 minutter nærmet fiendtlige soldater seg fra en bakketopp, og agentene fikk det travelt med å komme seg opp i luften. Sikorsky-helikopteret lettet med vanskeligheter på grunn av de tunge flydelene, men slapp unna akkurat i tide selv om et rotorblad ble truffet under beskytningen.

MiG-oppdraget var Nichols’ mesterverk, og Partridge var full av begeistring da han så flydelene og bildene dagen etter.

"Han gjorde en fantastisk jobb, og jeg vil sørge for at han blir hedret for det", skrev generalen i sin dagbok. Nichols mottok senere et Distinguished Service Cross, som gis for "ekstraordinær tapperhet".

Flydeler skulle stjeles langt inne i fiendens territorium

MiG-oppdraget i april 1951 var ekstremt verdifullt for det amerikanske flyvåpenet, som fikk innsikt i konstruksjonen av det sovjetiske jagerflyet.

I begynnelsen av Koreakrigen forventet amerikanerne å ha overtaket i luften med sin nyutviklede jetjager F-86 Sabre, men de måtte innrømme at den sovjetiske MiG-15 var minst like imponerende. Hundrevis av amerikanske bombefly ble skutt ned av russiske jagere som vanligvis var bemannet av kinesiske piloter.

Det amerikanske flyvåpenet var derfor sulten på kunnskap om den mystiske sovjetiske maskinen. En mulighet dukket opp 16. april, da amerikanske piloter fikk øye på en nedskutt MiG nær en elv ca. 100 km nord for Nord-Koreas hovedstad Pyongyang.

Nichols ble satt til den livsfarlige oppgaven. Han skulle fly inn bak fiendens linjer i et helikopter og bringe tilbake så mye av det russiske flyet som mulig, slik at delene kunne analyseres av flyvåpenets eksperter.

Agenter sendes i døden

Spionkongen Nichols høstet medaljer og ble hyllet for sine prestasjoner, men han oppnådde dette bare gjennom sin kyniske utnyttelse av både venner og fiender. De koreanske agentene var ikke bare hans øyne og ører, men også enkle å erstatte når de ble sendt på rene selvmordsoppdrag til Nord-Korea.

Agentene ble bl.a. sluppet ned i fallskjerm eller satt av på kysten, hvorpå de måtte kjempe seg frem uten noen form for støtte. Noen skulle finne militære bombemål, andre sprenge en bro – men det var alltid en overhengende fare for at de ville bli fanget, torturert og drept.

Nichols selv skrev at sjefene hans “ønsket svar og ville ikke vite hvordan jeg hadde skaffet dem. De visste at det betydde liv, noen ganger mange”.

Tegnet propaganda

Nordkoreansk og kinesisk propaganda utnyttet flittig de amerikanske bombetoktene.

© Pictures from History/Bridgeman Images

Fra sommeren 1951 ble krigen til en utpreget bombekrig, mens kampene på bakken ebbet ut. Dette gjorde Nichols' evner til å finne egnede bombemål enda viktigere. Men prisen var høy: 8 av 10 av agentene Nichols sendte ned i fallskjerm over Nord-Korea kom aldri tilbake.

Ifølge flere av hans koreanske agenter var spionkongen ikke redd for å utnytte sin posisjon og makt.

"Han brydde seg ikke om menneskerettigheter. Hvis han ikke likte ansiktet til noen, satte han en fallskjerm på vedkommende og fløy ham til Nord-Korea", sa den avhoppede nordkoreaneren Lee Kun Soon.

Nichols truet ofte avhoppere med at de bare ville unnslippe fengsel hvis de reiste tilbake til Nord-Korea og kom hjem med nyttig informasjon. Avhopperen Kim Ji-eok unngikk bare ved en tilfeldighet en slik tur hjem:

"Folk kaller Nichols en helt, men jeg er ikke så sikker på det. Hadde han sendt meg tilbake til Nord-Korea, ville det ha vært slutten på livet mitt.”

Under seg hadde Nichols nesten 1000 som jobbet stort sett uten kontroll av verken det amerikanske militæret eller de sørkoreanske myndighetene. De løse tøylene ga ham enorm makt, som han også utnyttet for sin egen fornøyelses skyld.

Nichols hadde aldri vært interessert i kvinner, til gjengjeld var han fascinert av de unge sørkoreanske mennene på flybasene. Og ingen våget å si nei til "Mr. Nichols” – presidentens venn og sikkerhetspolitiets forbundsfelle – så de unge mennene gjorde oftest som han ville.

"Unge, flotte menn fra flyvåpenet ble invitert til Mr. Nichols' kontor, og noen ganger var to av dem der samtidig", mintes den pensjonerte flyvåpenobersten Chung Bong-sun.

Donald Nichols smiler

Donald Nichols fikk oppføre seg som en konge fordi han leverte resultater i bøtter og spann.

© CBC Canada

Spionkongen sendes hjem i tvangstrøye

Det amerikanske flyvåpenet kjente sannsynligvis ikke til mange av Nichols mer lyssky affærer. Sjefene her visste bare at han kunne skaffe resultater. I 1952 leverte Nichols' spionbase - som nå hadde 15 avdelinger på sørkoreansk territorium - 1000 månedlige etterretningsrapporter.

Det amerikanske flyvåpenets offisielle historie beskrev Nichols som den "mest betydningsfulle enkeltinnsamleren" av etterretning for den taktiske bombingen av Nord-Korea. Hans enhet utpekte alt fra våpenfabrikker og ammunisjonslagre til troppekonsentrasjoner og nylig gravde tunneler.

Luftangrepene bidro til at Nord-Koreas leder Kim Il Sung i 1953 følte seg så maktesløs at han undertegnet en våpenhvileavtale.

“Han la grunnlaget for spionasje i Sør-Korea. Uten ham hadde vi tapt krigen.” Nichols’ medarbeider Kim In-ho om sin sjef.

Dermed fikk krigen ingen reell vinner, og Nord- og Sør-Korea beholdt grenselinjen på 38. breddegrad. Men uten Nichols kunne krigen ha endt mye verre for sørkoreanerne og amerikanerne, vurderte hans medarbeider Kim In-ho:

“Han oppførte seg som en konge under krigen, men han var også en utrolig spion. Han la grunnlaget for spionasje i Sør-Korea. Uten ham hadde vi tapt krigen.”

Etter krigen beholdt Nichols sin posisjon i Sør-Korea, men hans sololøp som spionkonge – og den manglende viljen til å utføre ordrer – ble etter hvert for mye for det amerikanske flyvåpenet. I krigstid kunne slik oppførsel tolereres fordi etterretning var viktig, men i fredstid var det uakseptabelt.

Nichols nære bånd til den diktatoriske presidenten Rhee hjalp ham heller ikke, da han i økende grad hadde blitt en torn i øyet for USA. Amerikanerne følte ikke lenger at de kunne stole på Nichols. Ifølge en oberst i flyvåpenet var han "en tikkende bombe", og en høstnatt i 1957 ble agentkongen sparket og tvangsflyttet.

“Under frokosten hørte vi at Mr. Nichols var blitt slept vekk fra basen iført tvangstrøye. Vi ble overrasket, for han hadde ikke vist det minste tegn på psykisk sykdom. Vi fikk ingen forklaring. Ingenting mer ble sagt", uttalte en av Nichols' amerikanske ansatte.

Donald Nichols besøker Soer-Korea igjen

Selv om Nichols hadde mistet nesten alt i USA, ble han møtt med hyllest da han besøkte Sør-Korea i 1987.

© United Press International

Spionkongen døde på et sinnssykehus

Nichols' liv etter den tvungne hjemsendelsen til USA ble en lang nedtur. Hvis han ikke allerede var psykisk ustabil i Korea, ble han det etterpå. Fire år etter at han i 1958 ble sendt på "midlertidig uførepensjon", ble han presset helt ut av det militære.

Nichols' nedtur skjøt fart i 1967. En tolv år gammel gutt kunne fortelle at Nichols hadde betalt ham to dollar for oralsex. Guttens far rapporterte saken til politiet, hvoretter Nichols flyktet til Mexico. Først etter flere måneder ble eksagenten sendt tilbake og stilt for retten, der han imidlertid ble frikjent.

I 1981 sjokkerte Nichols igjen da han skrev en selvbiografi – noe som ellers er nesten utenkelig blant spioner. Her skrøt han ivrig av sine prestasjoner i Korea. Biografien var imidlertid ingen stor suksess, og etter nye påstander om seksuelle overgrep i 1987 sto Nichols igjen for retten. Dommeren sendte ham til soning på et psykiatrisk sykehus hvor han døde i 1992, 69 år gammel..

Spionkongen ble fløyet hjem og plassert på et psykiatrisk sykehus i Florida. Først ble han bedøvd med store mengder antipsykotisk medisin, deretter fikk han elektrosjokk i to uker. Da Nichols igjen ble utskrevet fra sykehuset i 1958, kom han på en "midlertidig uførepensjon" og ble diagnostisert som schizofren og paranoid.

Rapporter om Nichols' avskjedigelse og drastiske tvangsbehandling eksisterer verken i CIA, USAs utenriksdepartement eller Nichols' offisielle militære papirer. Det nærmeste man kommer en forklaring finnes i sykehusets journaler, der årsaken til Nichols' sykehusinnleggelse er notert som "usedvanlig oppførsel under tjeneste i Korea".

Selv var Nichols ikke det minste i tvil om hva toppsjefene hadde i tankene. "De prøver å slette hukommelsen min", sa Nichols til familien sin etter tvangsinnleggelsen i 1957. Nichols' tese er kanskje ikke helt feil. Herb Mason, som tjente som det amerikanske flyvåpenets historiker i mer enn 50 år, kommenterte Nichols:

“I krigstid var han mannen du ønsket deg på laget. I fredstid burer du ham inne.”