James Bond og spiondingser

Virkelighetens villeste spiondingser

Leppestiftpistoler, drapsparaplyer og hundebæsj – etter 2. verdenskrig ble spionutstyret så avansert at de vanvittige dingsene vil kunne gjøre selveste James Bond grønn av misunnelse.

Leppestiftpistoler, drapsparaplyer og hundebæsj – etter 2. verdenskrig ble spionutstyret så avansert at de vanvittige dingsene vil kunne gjøre selveste James Bond grønn av misunnelse.

Maksym Kozlenko, The Miniature Engineering Craftsmanship Museum, Ho/AFP/Ritzau Scanpix, German Spy Museum & Shutterstock

Det har eksistert spioner siden antikken, men først under 2. verdenskrig skjøt utviklingen av rent spionutstyr for alvor fart. Overalt arbeidet etterretningstjenestene på høytrykk for å få en fordel fremfor fienden.

Spionasjen ble enda viktigere under den kalde krigen, hvor åpen konflikt mellom stormaktene for alt i verden skulle unngås, og informasjon var mer verdt enn noensinne.

1. Monopol hjalp krigsfanger med å flykte

Under 2. verdenskrig var det umulig for den britiske etterretningstjenesten å sende hjelp til landets krigsfanger i tyske fangeleirer, for alle pakker ble nøye gjennomsøkt av vaktene.

Men så fikk en agent en fantastisk idé: Alt det fangene hadde bruk for, kunne lagres i et spill Monopol. I samarbeid med firmaet bak det populære brettspillet laget MI9 en utgave hvor brettet var uthult og fylt med kart, fil og kompass. Blant Monopol-pengene skjulte det seg lokal valuta som kunne brukes under flukten.

Powell og Yule ved Monopol-spill

Britene John Powell Davies og James Yule satt i krigsfangeleiren Colditz. Ved hjelp av et Monopol-spill klarte de å flykte.

© John Redman/AP/Ritzau Scanpix

Nazistene håpet at spillene ville få krigsfangene til å tenke på noe annet enn flukt, og tillot at de ble levert da britene kontaktet dem gjennom en falsk humanitær organisasjon som ble opprettet for anledningen.

Det er ikke kjent nøyaktig hvor mange britiske krigsfanger som kunne stikke av takket være de falske Monopol-spillene, men tanken var så god at amerikanerne senere lånte den.

2. Drapsparaply skaffet systemkritiker av veien

Spionparaply

Den opprinnelige paraplyen har trolig blitt destruert, men eksperter har konstruert replikaer, som bl.a. kan ses på Deutsches Spionagemuseum i Berlin.

© Deutsches Spionagemuseum & Shutterstock

Ingen kunne begripe hvorfor den bulgarske systemkritikeren Georgi Markov døde. Han levde i eksil i London etter at han hadde lagt seg ut med kommuniststyret, men i september 1978 falt han om på Waterloo Bridge. Tre dager senere var han død.

En obduksjon viste at han hadde blitt forgiftet med stoffet ricin via et lite prosjektil av metall. Da vitner fortalte om en mann som hadde støtt til Markov med paraplyen sin like før han falt om, begynte brikkene å falle på plass.

Den bulgarske etterretningstjenesten var i besittelse av KGB-utviklede giftampuller som kunne skjules i hverdagslige ting. Ved å trykke på en knapp i paraplyens håndtak ble giftampullen skutt ut av spissen på paraplyen og inn i Markovs lår da de to mennene passerte hverandre på broen.

Den hovedmistenkte for drapet er dansk-italienske Francesco Gullino, som etter sigende arbeidet for den bulgarske etterretningstjenesten, men han er aldri blitt dømt.

3. Spionbilder skulle leses med mikroskop

Dusan Popov og myntkamera

Dusan Popov blir ofte kalt virkelighetens James Bond.

© National Archives and Records Administration & Central Intelligence Agency

Den 10. august 1941 går den serbiske dobbeltagenten Dusan Popov om bord på et fly til New York for å overlevere en mappe til FBI. Popov arbeider for både den britiske etterretningstjenesten MI6 og dens nazistiske motpart, Abwehr, og blir senere kjent som den primære inspirasjonskilden til den fiktive personen James Bond.

Ytre sett tyder ingenting på at mappen inneholder stort annet enn en bok av Virginia Woolf. Men litteraturen skjuler viktig informasjon om et forestående angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor. Der er det bl.a. et fotografi av et tysk dokument som nevner Pearl Harbor elleve ganger og spør om oppbygningen.

For det blotte øye er bildet helt usynlig, for Popov har krympet det ned til mikropunktfilm som er én mm i diameter og derfor kan skjules ved å klebe det oppå et punktum i boken.

Men Popovs anstrengelser viser seg å være forgjeves, for FBI tok ikke advarselen alvorlig.

4. Diskré kameraer fanget bevisene

Mikropunktfilmer ble brukt av alle fra MI6 til KGB. Men for at bildene skulle kunne tas i smug, måtte man ha spesielle kamuflerte kameraer.

Spionslips med kamera
© Iain Masterton/Imageselect & Shutterstock

Slips skjulte kamera

Det såkalte Tochka-58-kameraet var et av de mest populære spionkameraene i Øst-Europa, brukt av bl.a. KGB og Stasi. Det var så lite at det kunne skjules i et slips der linsen var gjemt i en slipsnål. Bildene ble tatt ved å trykke på en liten utløser som vanligvis gikk fra slipset og ned i buksen.

Spionur med kamera
© Maksym Kozlenko & Shutterstock

Detektivenes yndlingsur

Et Steineck ABC-kamera fra 1949 lignet et armbåndsur. Men skiven viste ikke klokken. Den skjulte i stedet en linse som tok bilder når den ble utløst med et trykk på siden. Kameraklokken var også populær blant privatdetektiver i 1950-årene.

Spionlighter med kamera
© The Miniature Engineering Craftsmanship Museum & Shutterstock

Lighter tok bilder

I 1951 så det japanske Echo 8 dagens lys. Det var verdens minste kamera og lignet en lighter på en prikk. Derfor kunne spionen diskré trekke frem kameraet under dekke av å tenne en sigarett, rette linsen mot motivet og utløse det ved å åpne lighteren.

5. Veggdekorasjon spionerte i syv år

Great Seal i FN

I 1960 ble seglet vist frem i FNs sikkerhetsråd som bevis på at Sovjetunionen spionerte på USA.

© John Rooney/AP/Ritzau Scanpix

Den amerikanske ambassadøren i Moskva, W. Averell Harriman, ble riktig glad da 15 barn fra en sovjetisk ungdomsorganisasjon i august 1945 overrakte ham en utskåret modell av USAs segl som et symbol på vennskap. Men det var ikke vennskap som var tanken bak sløydarbeidet.

Inne i treplaten satt det nemlig en 23 cm lang antenne koblet til en veldig tynn membran, som skjulte seg bak treplaten og kunne fange opp lydbølger som fikk den til å vibrere og fungere som en mikrofon. Installasjonen var nesten umulig å spore da den ikke hadde noen sender. Mikrofonen ble aktivert av radiosignaler utenfra.

I flere år kunne russerne følge med i hver eneste samtale som fant sted på ambassadørens kontor. De fortrolige samtalene ble overført til en adresse like ved ambassaden.

Installasjonen ble først oppdaget i 1951, da en britisk radiooperatør undret seg over at han kunne oppfange amerikanske samtaler på en frekvens som var tilknyttet det sovjetiske luftvåpenet.

6. Leppestift ga ofrene dødskyss

Spionleppestift

Med et kaliber på bare 4,5 mm måtte leppestiften treffe et veldig utsatt område for å drepe.

© Ho/AFP/Ritzau Scanpix & Shutterstock

Under den kalde krigen utnyttet KGB flittig det faktum at vakre kvinner er mange menns svakhet. Russerne hyret derfor mange kvinnelige agenter og var eksperter på å sette opp “honningfeller”.

Alle – fra ambassadører til toppolitikere – har gjennom årene falt for den sovjetiske sexspionasjen, som enten fikk ofrene til å snakke over seg eller gjorde dem lette å utpresse. Før en seksuell kontakt satte KGB opp kameraer bak speil og satte opp mikrofoner som oppfanget alle kompromitterende utsagn.

Kvinnene hadde også spionutstyr med seg, f.eks. en veske med et innebygd skjult kamera.

Mest kjent er leppestiften som ble funnet hos en kvinnelig KGB-agent ved den vesttyske grensen i 1965. I virkeligheten var den en liten pistol med et kaliber på 4,5 mm. Leppestiften kunne avfyre ett enkelt skudd og skulle gi agenten mulighet til å flykte hvis hun ble oppdaget. I Vesten fikk leppestiften tilnavnet “Dødskysset”.

7. Døde rotter bar på hemmelige beskjeder

Død rotte brukes til spionasje

A. En frysetørket rotte, overhelt med tabaskosaus.
B. Innvollene ble fjernet slik at en liten metallsylinder kunne lagres i rotten.

© Steve Sanford

Under den kalde krigen brukte CIA døde rotter til å sende meldinger til agentene sine i Moskva. Rottene fungerte som “døde postkasser” og ble lagt på avtalte steder slik at agentene ikke behøvde å møtes personlig og tiltrekke seg unødig oppmerksomhet.

Ifølge Toni Hiley, kurator ved CIA-museet i Washington, var rottene opplagte som “døde postkasser”:

“Hvem vil røre en død rotte? De er så ekle at ingen vil nærme seg dem.”

Rottenes innvoller hadde blitt fjernet og erstattet med en liten metallsylinder til hemmelige beskjeder før dyrene ble lukket igjen med borrelås.

For sikkerhets skyld ble det helt sterk saus over rottene, ofte tabasko, for å holde sultne katter unna når de ble slengt i en gate i den russiske hovedstaden til avtalt sted og tid. I tillegg til rotter var duer og trafikkdrepte dyr som ble funnet i veikanten, også nyttige som “døde postkasser”.

8. Offiser oppfant dødbringende hanske

Spionhanske med pistol

Hanskepistolen opptrer bl.a. i Quentin Tarantinos 2. verdenskrig-film “Inglourious Basterds”.

© Reddit.com & Shutterstock

Under 2. verdenskrig fikk amerikanske marinesoldater i oppgave å bygge militære flybaser på de japansk-okkuperte Kiribati-øyene i Stillehavet. Det fysisk harde arbeidet krevde begge hender, men samtidig var muligheten for japanske snikangrep hele tiden til stede.

Soldatene trengte et våpen de kunne ha på seg mens de arbeidet. Løsningen kom fra den amerikanske offiseren Stanley Martyn Haight, som laget en 0,38 kaliber enkeltskuddspistol som var festet til baksiden av en arbeidshanske. For å fyre av pistolen behøvde soldaten bare å slå til fienden med knyttneven.

Når hånden ble knyttet sammen, ble våpenet avsikret, og kulen ble skutt av sted straks avtrekkeren traff angriperens kropp.

Det ble produsert omtrent 200 hansker i årene 1943-1944. Minst en av dem drepte en person da soldaten John Blocker fra USAs 31. marineregiment brukte den mot en japaner som hadde klatret opp på gravemaskinen hans.

9. Skjulesteder gjorde bevisene usynlige

Spionmynt med mikrofilm

En mynt kunne skjule atskillige mikropunktfilmer.

© Maksym Kozlenko & Shutterstock

Oppfinnsomheten kjente ingen grenser når spioner skulle holde verdifull informasjon skjult for fienden. Det var viktig at de kamuflerte opplysningene ikke vakte mistanke, og derfor tok utstyret ofte utgangspunkt i gjenstander som stemte overens med spionens fremtoning; f.eks. skjulte en vesttysk husmor som i virkeligheten arbeidet for det østtyske Stasi, en kryptert melding i strykejernet sitt.

Hos KGB var hule mynter, batterier og spiker populære skjulesteder for f.eks. mikropunktfilmer, mens agenter i den britiske etterretningstjenesten gjemte kart i piper med et hemmelig rom under pipehodet. Her kunne ikke glørne skade kartene. Hvis agenten ble oppdaget, skulle han ganske enkelt vri på røret slik at glørne likevel fikk fatt i og brente bevisene.

Det hemmelige politiet i Tsjekkoslovakia oppfant en hul såpe som skjulte ufremkalt film viklet om en liten lyspære. Hvis såpen ble åpnet feil, begynte pæren å blinke og ødela dermed bildene.

10. Hundebæsj lurte fienden

Hundebæsj

Hundebæsj-senderen hjalp det amerikanske flyvåpenet under Vietnamkrigen.

© NATIONAL MUSEUM OF THE UNITED STATES AIR FORCE & Shutterstock

Under Vietnamkrigen bisto radiosenderen T-1151, bedre kjent som Bæsj-senderen, den amerikanske hæren forut for bombingen av militære mål. Kallenavnet oppsto fordi de mange T-1151-senderne ble kamuflert som ekskrementer fra dyr før de ble spredt langs Vietcongs avanserte forsyningslinje, Ho Chi Minh-stien, som ga amerikanerne store utfordringer.

Senderne registrerte straks at det var menneskelig aktivitet på bakken, og sendte melding til de amerikanske pilotene slik at de visste hvor de skulle slippe bombene sine. De fleste radiosenderne lignet hundebæsj, men noen ble også kamuflert som en haug med små apeekskrementer, som var en mer naturlig del av den vietnamesiske jungelen og dermed unngikk Vietcongs oppmerksomhet.