Dag l: «Festen er i gang»
Den nesten to meter høye og muskuløse 32–åringen trekker på seg de tynne, svarte hanskene. Han puster dypt inn, og går ut av det vesle toalettet i aviskiosken på torget, der han har brukt tiden på å maskere seg.
Det er torsdag 23. august 1973, og klokken er litt over ti om formiddagen. Om knappe tre uker skal svenskene gå til valgurnene, og kong Gustav 6. Adolf ligger for døden. Men de neste minuttenes begivenheter får Sverige til å glemme alt om både kongens dødsleie og valget.
Jan Erik Olsson alias «Janne» er smurt inn med brunkrem. Iført svart parykk, løsbart og svarte solbriller går han i retning Sveriges Kreditbank på hjørnet av Norrmalmstorg og Hamngatan i Stockholm sentrum.
Under jakken har han en skarpladd maskinpistol. Magasinet med 36 skudd er ikke synlig, men pistolmunningen stikker frem fra åpningen i jakken.
Han har nylig vært på kino og sett filmen The Getaway med Steve McQueen, og har handlingen friskt i minnet da han stiller seg i køen foran hovedskranken, bak tre-fire andre kunder. I The Getaway er ranerne heltene.
Ingen vet hvem Olsson er, og ingen kjenner planen hans. Det er meningen. Forbrytelsen er både planlagt og såre lite gjennomtenkt på én gang. Planen er å ta en rekke gisler og forlange en stor løsesum.
Og så spille jokeren. Det siste kravet. Han er spent, men ikke nervøs da han river maskinpistolen frem fra jakken. Janne Olsson fyrer av en serie på fem-seks skudd mot taket, og roper på engelsk:
«Festen er begynt. Ned på gulvet».
Vislende kuler
Støyen fra maskinpistolen og de vislende kulene under takhvelvingen får de fleste til instinktivt å løpe for livet.
Olsson går raskt rundt skranken og beordrer fire bankansatte, som skjelvende har lagt seg ned på gulvet, opp igjen – tre unge kvinner og en mannlig bankfunksjonær. Tilfeldighetene råder.
Tilfeldigheter som vil forandre tre av disse menneskenes liv for alltid og i årevis gi dem mareritt om skudd, død og den skjærende lyden av trykkluftbor.
En politibetjent på patrulje dukker opp bak glassdøren ut mot Hamngatan, og Olsson sender resolutt et par skudd mot glasset.
Politimannen skynder seg i dekning. Det mannlige gisselet får beskjed om å binde kvinnene sammen med et tau fra Olssons veske.
I midten av den store, gamle bankbygningen med de marmorerte søylene skygger en stor trapp for de fjerneste delene av banken.
Trappen fører opp til direksjonskontorene. Til venstre for hovedskranken ser Olsson det store hvelvet, et 40 m2 stort rom med hundrevis av små bankbokser som bankkundene kan leie.
Rommet ligger i et hjørne av bygningen. Det har ingen vinduer, og adgangen til lokalet skjer gjennom to massive dører.
Gislene
Elisabeth Oldgren
Birgitta Lundblad
Sven Säfström
Kristin Ehnmark
Janne bruker kvinnene som skjold mens han orienterer seg. Noen av de bankansatte gjemmer seg ennå under bordene i arealet bak hovedskranken. Hvis politiet stormer banken, risikerer de å drepe uskyldige.
Det første elementet som skal gjøre gisler og gisseltakere til en enhet, er skapt. Janne Olssons trekk med å bruke kvinnene som skjold er kynisk, men logisk.
En av dem, Elisabeth Oldgren, skriker plutselig høyt ved synet av kriminalinspektør Ingemar Warpefelt, som ut av ingenting plutselig sikter på Olsson med en 7,65-mm Walther-pistol. Gisseltakeren kan ikke holde øye med alt.
Det er to innganger til banken. Og i direksjonskontorene i etasjen over er en større politienhet allerede i full gang med å opprette en kommandosentral. Warpefelt har kommet listende ned den store trappen. Olsson snur seg mot ham.
«Er du svensk politimann?» spør Olsson på engelsk, uten å vente på svar. Sekunder senere fyrer av han to skudd.
Det første er en advarsel. Det andre treffer Warpefelt i hånden. Kulen river muskler og sener fra hverandre. Smerten får ham til å flykte opp trappen igjen.
Hvis noen har vært i tvil om at Janne Olsson mener det han sier, så er ingen det nå lenger.
Mannlig gissel stikker av
«Slapp av», sier Olsson til gislene. «Det kommer ikke til å skje noe». Blikket hans glir raskt rundt i hvelvet der han har forskanset seg med kvinnene. 23 år gamle Kristin Ehnmark med det mørke håret, Birgitta Lundblad på 31 år og Elisabeth Oldgren, som nettopp har fylt 21 år.
Det avlange hvelvet er delt i tre seksjoner. Det er enkelt møblert med stoler og skrivebord. Olsson spør kvinnene hva arbeidet deres i banken består av, hvor inn- og utgangene er, og hvor politiet vil kunne storme hvelvet fra.
Deretter gir han den mannlige bankfunksjonæren beskjed om å hente en ubevæpnet politimann fra direksjonskontorene ovenpå.
Rundt klokken 11.30 viser Morgan Rylander seg i trappen. Han er 32 år og kriminalinspektør fra narkotikaavdelingen.
Men Rylander har ikke fullmakt til å forhandle, og gisseltakeren vil derfor ikke sette frem kravene sine. Samtidig innser han at det mannlige gisselet ikke kommer tilbake. Han har nå bare kvinnene igjen.
«Stockholmssyndromet» som begrep
Patty Hearst hjalp kidnapperne sine å rane en bank.
Svensk psykiater beskrev Stockholm-syndromet
Etter gisseldramaet introduserte politilegen Nils Bejerot begrepet som forklaring på gislers sympati for forbrytere.
Betegnelsen «Stockholm-syndromet» tilskrives den svenske politilegen og psykiateren Nils Bejerot. Han var i løpende kontakt med gislene og gisseltakeren både under og etter dramaet i Kreditbanken.
Stockholm-syndromet beskriver den tilsynelatende absurde situasjonen der gisler som en psykologisk forsvarsmekanisme knytter seg følelsesmessig til gisseltakerne. I ukene etter dramaet i Stockholm fortsatte gislene å uttrykke stor sympati for forbryterne, og 30 år senere hadde Kristin Ehnmark stadig kontakt med Clark Olofsson.
Et halvt år etter gisseldramaet i Sverige ble rikmannsarvingen Patty Hearst kidnappet av terrorgruppen Symbionese Liberation Army, SLA.
Da fikk betegnelsen avgjørende internasjonal gjennomslagskraft. Patty Hearst var barnebarn av den amerikanske aviskongen William Randolph Hearst, og hun nøyde seg ikke med å sympatisere med gisseltakerne sine.
Hun endte med å kjempe deres sak da hun, bevæpnet med
maskinpistol, var med på et bankran i San Francisco.
Oldgren og Lundblad får lov til å gå på toalettet på skift. Ingen av dem stikker av, selv om de har muligheten.
De vil ikke la de andre i stikken. Kvinnene noterer seg at politifolk bevæpnet med maskinpistoler nærmest står i kø for å få gisseltakeren i siktekornet.
Janne Olsson legger nå frem kravet om en løsesum på 1,5 millioner kroner. Senere øker han det til tre millioner, og forlanger at Morgan Rylander får tak i en overordnet med mandat til å forhandle.
Til slutt kommer Olsson med sitt siste krav, som skal sende sjokkbølger gjennom hele Sverige og endre situasjonen drastisk: Den beryktede forbryteren Clark Olofsson skal løslates fra fengselet i Norrköping og eskorteres til Kreditbanken.
Storskurk sendes til banken
Utenfor er alt kaos. I forveien har svensk tv forberedt sendeflaten til ekstrasendinger på grunn av kongens kritiske tilstand.
Nå er det kommet medier fra hele verden til plassen foran Kreditbanken. Det vrimler av politi, pressefolk og nysgjerrige.
På hustakene inntar de første skarpskytterne sine posisjoner. Inne i det store banklokalet kryr det av politifolk bevæpnet med maskinpistoler og iført skuddsikre vester.
Politiets aggressivitet kommer overraskende på Olsson. Han var sikker på at han kom til å være ute av banken alt samme kveld – med løsesum, gisler og sitt idol, Clark Olofsson.
En tilsvarende gisselsituasjon året før endte med at tre kroatiske terrorister fikk kravene innfridd. De kapret et fly, og fikk frigitt seks fengslede landsmenn i bytte med flypassasjerene. Men Janne Olsson tar feil.
En slik løsning er uaktuell bare tre uker før det svenske valget.
Clarks storhet og fall
Storkriminelle Clark Olofsson ble hyppig gjest i svenske fengsler.
Sveriges mest beryktede forbryter
Clark Olofsson havnet bak lås og slå for første gang som 16-åring, og ble av mange oppfattet som et idol og en frihetshelt.
Statusen hans steg fra beryktet til berømt og fetert etter gisseldramaet i Kreditbanken på Norrmalmstorg.
Intellektuelle kretser i Sverige fattet sympati for rebellen
både før og etter gisseldramaet. Men tiden løp fra ham.
Da han ble involvert i narkotikakriminalitet, forsvant mye av glamouren han før var omgitt av.
Han sank dypere og dypere ned i kriminalitet, og fikk i 2009 en narkodom på ni år.
Den nå 64 år gamle bankraneren og narkotikabakmannen kaller seg i dag Daniel Demuynck, og har tilbrakt størstedelen av livet i fengsel.
Statsminister Olof Palme ligger dårlig an på meningsmålingene. 20 land sender direkte fra torget, selv USA kobler seg på via satellitt.
Palme må for alt i verden ikke miste kontrollen nå. For å avverge en katastrofe velger han og regjeringen en hard linje.
Clark Olofsson skal eskorteres til banken, men må under ingen omstendigheter sendes inn. Samtidig er politiledelsen nå overbevist om at de vet hvem gisseltakeren er: Kaj Robert Hansson, en nær venn av Clark Olofsson, som tidligere samme år ranet en bank sammen med ham.
Sent på ettermiddagen blir Olofsson kjørt til Kreditbanken. Underveis har han fått seg forespeilet en mulig straffereduksjon, kanskje til og med benådning, hvis han kan bidra til å løse situasjonen og få Kaj Robert Hansson til å overgi seg. Stikk i strid med avtalene blir Clark Olofsson utlevert til gisseltakeren, uten at noen vet nøyaktig hvordan eller hvorfor.
En særdeles ubehagelig situasjon er med ett blitt enda verre. Nå er det ikke bare én, men to skruppelløse forbrytere inne i banken med gislene.
Alt klart til å storme hvelvet
Med skrekkblandet beundring stirrer de unge kvinnene på Clark Olofsson. Den 26 år gamle storforbryteren er kjent i hele Sverige.
Han er rolig og fremstår som omtenksom, sjarmerende og veltalende. Han er umaskert, ubevæpnet, og han beroliger gislene med at han ikke er farlig, så lenge de er forsiktige.
Olofsson gjenkjenner Janne Olsson, en tidligere medfange, som få uker tidligere prøvde å befri ham fra Kalmarfengselet ved å smugle inn sprengstoff.
Han omtaler aldri «Janne» ved navn, verken overfor politiet eller gislene. Olofsson har sin egen agenda. Men i likhet med politiet og Palme er han i en håpløs situasjon. Det er bare et spørsmål om tid før politiet oppdager at de ikke kan stole på ham.
Overfor pressen og politiet forsøker han derfor å gi inntrykk av at Olsson er en desperat og gal forbryter som er i stand til å gjøre hva som helst.
Derfor må de bare vekk. Fort. Med pengene. De setter frem krav til politiet, blant annet om at de vil ha en fluktbil. Meningen er at de skal ta med seg de to yngste kvinnene.
Imens forskanser Olsson og Olofsson seg i hvelvet. Ved døren står en telefon. To tunge dokumentskap blir slept bort foran den innerste døren til hvelvet.
Fra en lenestol ved den ytterste hvelvdøren, som står på klem, holder Olsson gislene i sjakk inne i hvelvet. Olofsson patruljerer området ved skrankene i banklokalet.
Norrmalmstorg ble forvandlet fra hyggelig café-strøk til beleiret sone daså godt som hele politistyrken rykket ut.
På en av rundene oppdager han en livredd bankansatt som har holdt seg i skjul i timevis.
25 år gamle Sven Säfström finner snart sin plass i hierarkiet etter en styrkeprøve der Janne Olsson kaldblodig rekker ham maskinpistolen og setter munningen mot sitt eget bryst. Nølende setter Säfström fingeren på avtrekkeren, men han trekker ikke av.
Olofsson sørger for at gislene får ringe hjem og berolige familiene sine. Han står også for kontakten med politiet.
Rundt 18.30 legger han merke til noen politifolk som har krøpet ut i banklokalet fra trappen. Han advarer Janne Olsson, som fyrer av tre skudd. En av kulene rikosjetterer, og en sky av murstøv står ut fra trappen. Olofsson innser at her er alle i livsfare.
Både gisler, politifolk – og han selv.
Klokken 19.40 parkerer politiet en blå Ford Mustang foran inngangen til banken i Hamngatan. Det later til at Olsson og Olofsson kan slippe unna. Men fluktbilen er spekket med sporingsutstyr.
Skarpskyttere ligger parat overalt, og helikoptre er gjort klar. Politiet har ingen intensjoner om å la forbryterne unnslippe.
De kan få fritt leide, men de får ingen gisler med seg. Olsson og Olofsson vet hva det betyr – politiet vil drepe dem når de prøver å flykte.
Palme og regjeringen har gått fra å være en krisestab til et ubøyelig krigskabinett. Olsson innser at han ikke kommer seg ut av banken så raskt som han har regnet med. The Getaway er og blir en film.
Inne i banken føler alle at politiet har lurt dem. Selv gislene. Politiet gikk først med på Olssons krav, men nekter nå kvinnene å reise med gisseltakerne. Tillitsbruddet knytter etter hvert gisler og gisseltakere tett sammen.
Dag 2: Gislene frykter politiet
«Hvorfor kan dere ikke få oss ut?» spør Kristin Ehnmark politiet og regjeringens representanter i telefonen. Hun blir møtt med taushet. Er ikke livet hennes verdt noe som helst?
Elisabeth Oldgren gråter hysterisk over en krepsefest hun går glipp av. Birgitta Lundblad gråter også.
Hun har to barn hjemme å tenke på. Øyeblikk med gråt og desperasjon svinger til oppstemte glimt med latter, samtaler og nærhet. En enhet er i ferd med å oppstå.
«Vi vil bli med begge to», sier Kristin Ehnmark på telefonen til Sveriges Radio. «Jeg er ikke det minste redd for Clark og den andre fyren. Jeg er redd for politiet». Til tv-programmet «Aktuellt» ramser Elisabeth Oldgren opp ranernes krav om å få ta med seg to revolvere og to gisler.
«Deretter vil vi bli satt fri, uskadd på et ukjent sted, og det tror jeg faktisk på, så lenge politiet ikke foretar seg noe som helst», forklarer hun.
Fredag formiddag bekrefter Janne Olsson politiets og offentlighetens inntrykk av at han er ustabil.
Politilege og -psykiater Nils Bejerot sender nemlig den antatte bankraneren Kaj Robert Hanssons 17-årige bror inn i banken for å snakke raneren til fornuft.
Bejerot forsikrer at ingenting kommer til å skje, men da gutten går inn i banken, sender Olsson to skudd etter ham og roper: «Stopp det forbannede vrøvlet om mammi eller mutti. Her er ingen Kaj! Dra hjem!»
Bejerot er rystet. Gisseltakeren har nær sendt en uskyldig tenåring i døden. Men Bejerot ser også en svakhet som muligens kan utnyttes. Janne Olsson har nå flere ganger skutt etter folk – men ikke for å drepe.
Myter om gisseldramaet
I årene etter bankranet gikk det rykter om at Janne Olsson og Clark Olofsson utnyttet dagene i banken på ymse vis.
SANT: Sikret Olofsson seg et utbytte?
Da myndighetene sendte Clark Olofsson inn i banken, var det som å sette bukken til å passe havre-sekken. Hardnakkede rykter påstår at Olofsson ikke kunne dy seg.
Ettersom verken han eller Olsson ble kroppsundersøkt etter dramaet, fikk han smuglet ut 40 000 svenske kroner som han hadde stappet opp i endetarmen. At han ikke, som lovet, delte utbyttet med Janne Olsson, førte senere til uvennskap mellom de to.
Allerede mens dramaet pågikk lurte folk på hvor planlagt det hele var. Spekulasjonene gikk på om ranerne på forhånd hadde leid bokser der de gjemte penger, slik at disse senere kunne hentes av medsammensvorne.
I dag mer enn antyder både Olofsson og gisselet Kristin Ehnmark at Olofsson snedig pakket masse penger ned i konvolutter og la dem i bankens utgående post. Påstanden har aldri blitt undersøkt til bunns.
UVISST: Sa Olof Palme til Kristin at «Det må være skjønt å få lov til å dø på sin post»?
Kristin Ehnmark og Janne Olsson fremhever stadig at Palme uttalte dette i en telefonsamtale, som en reaksjon på at Kristin var redd for å bli skutt av politiet.
Etterretningstjenesten SÄPO tok opp samtalen, og har angivelig slettet halvparten av den. Palme nektet for å ha uttrykt seg slik.
UVISST: Hadde Olsson sex med et gissel i bankboksen?
Ifølge Janne Olssons egen forklaring tillot en av kvinnene at han la seg bak henne fredag natt og holdt rundt henne.
Han beskriver et regulært samleie i svært fargerike vendinger, og fremstiller det som om hun skulle ha blitt seksuelt opphisset.
Kvinnens egen forklaring er at hun ga Janne Olsson beskjed om «at det fikk han klare selv», da han ville mer enn å bare holde rundt henne.
På bisart vis er det storforbryteren Clark Olofsson som virker mest rasjonell og normal i forhold til gisseltakeren Olsson på den ene siden og politiet på den andre.
Scenevant tilkjemper Olofsson seg hovedrollen, og bruker talegavene sine i samtaler med journalistene. De kan ikke få nok når han uttrykker sin harme over at politiet gambler med uskyldige kvinners liv.
Janne Olsson døser i døråpningen til hvelvet, bare holdt oppe av koffeintabletter, mens Olofsson sysler med sitt.
Han fjerner og brenner film fra overvåkningskameraene, og snakker med politiet. I radioen avspilles en telefonsamtale mellom Kristin Ehnmark og statsminister Palme, der hun retter en inntrengende bønn til ham. Det har ingen effekt. Palme er ubøyelig.
Om kvelden gir et hult drønn gjenlyd på Norrmalmstorg. Det kommer fra Kreditbanken. For å sette seg i respekt har Olsson detonert en bombe han hadde med seg i vesken.
Men politimester Kurt Lindroth, som er den fra etaten som har fått det overordnede ansvaret, er ikke til å forhandle med. Han er under massivt press, og viker ikke en tomme fra den harde kursen til regjeringen.
Om kvelden demaskerer Olsson seg, og nå ser gislene ham som han er. En veltrent mann med høye viker, bart og kinnskjegg.
Han virker brutal og utilregnelig, men også tiltalende, sårbar og omsorgsfull. Det beroliger gislene at han tross alt ikke er en rabiat arabisk terrorist.
Etter fadesen med Kaj Robert Hanssons bror vet politiet at raneren i hvert fall ikke er den de trodde. Og de er også klar over at megleren deres, Clark Olofsson, har visst det lenge uten å si noe.
Dag 3: Hvelvdøren smekker igjen
Tidlig lørdag formiddag skriker gislene «Stopp, stopp, stopp». De skrapende lydene fra den tunge døren inn til hvelvet vekker også Janne Olsson, som har sittet og slumret.
Sultne og søvndrukne kommer de tre kvinnene seg på beina. Olsson har spredt plastisk sprengstoff som små klumper av pepperkakedeig på gulvet.
De må for alt i verden ikke tråkke på dem. Mellom klumpene har han strukket svarte lunter. Noe utenfor presser mot hvelvdøren. Janne Olsson er sikker på at de blir stormet.
«Hvis dere fortsetter, sprenger jeg», brøler han. Men inntrengerne viser tilsynelatende ingen nåde.
Det mannlige gisselet, Sven Säfström, er overbevist om at det også er lagt ut sprengladninger i mellomrommet mellom de to tunge dørene, og er sikker på at alle i umiddelbar nærhet av døren vil bli sprengt i filler når politiet braser inn.
Det er full panikk. Gislene skyver av alle krefter mot den innerste hvelvdøren for å holde politiet ute. Med ett blir alt stille. Ingen forsøker lenger å trenge inn.
Og det går opp for Janne Olsson hvorfor: Politiet ville ikke inn, de ville bare smekke igjen ytterste hvelvdør, som bare kan åpnes utenfra. De er innelåst.
Janne vet det. Clark vet det. Spillet er tapt.
Sjansen deres var fluktbilen. Den er tapt. Olsson forutser politiets neste trekk: gass. Han er livredd for at politiet skal sende inn gass. Han forteller gislene at han først vil skyte dem, deretter Olofsson og seg selv.
Politiet snek seg rundt på fortauet utenfor banken for å unngå Janne Olssons kuler.
«Jeg vil ikke se dere lide», sier han. En uutholdelig venting begynner. Olofsson er handlingslammet. Telefonen kan ikke lenger ringe ut av banken. Ingen intervjuer. Ingen muligheter for å legge press på myndighetene.
Kvinnene begynner å tro at politiet definitivt har tenkt å ofre dem, og at de nå bare leter etter en passende unnskyldning for den uunngåelige massakren.
De forsøker å få til en slags normalitet ved å skape orden i hvelvet. Midtseksjonen blir spisesal. Papirkurver i de tilstøtende seksjonene fungerer som toaletter. Ventilasjonen i lokalet fungerer, men likevel sprer stanken seg raskt.
Utenfor hvelvet aner ikke politiet hva de skal gjøre. De har ikke tilgang til noen type gass som både er risikofri og hurtigvirkende.
Bejerots analyser av gjerningsmannens motiver og reaksjonsmønstre tyder på at Janne Olsson er en vaneforbryter, og at han ikke vil skade gislene.
Trolig vil han i det hele tatt ikke gjøre noe som ikke er til hans fordel. Bejerot regner med at jo lengre tid det går, jo vanskeligere vil det bli for raneren å drepe gislene.
Den ukjente faktoren er hvordan Janne Olsson vil reagere hvis han blir desperat. Etter å ha diskutert frem og tilbake avgjør myndighetene lørdag formiddag at den eneste muligheten er å gasse Olsson ut.
Imens dikterer Olofsson en rekke krav om mat og drikke via bankens interne telefonlinje til kommandosentralen.
Politiet skal åpne døren, og en av kvinnene ta imot med en løkke rundt halsen. Men det er forgjeves. De får ingenting.
Kvinnene vil snakke med sine overordnede. Olofsson vet at de ikke får lov. Nå kan ingen andre enn politiet høre dem. Og politiet trekker bare ut tiden. De har valgt en utmattelsestaktikk.
Janne Olsson har spart noen pærer. Sent på kvelden skjærer han dem i like store biter, slik at alle får litt å spise. Han ønsket å bli en stor gangster – en mann alle snakket om. Det siste har i alle fall gått i oppfyllelse.
Dag 4: Boret bryter gjennom taket
Søndag kveld klokken 22.08 begynner politiets trykkluftbor å spise seg ned gjennom taket i hvelvet.
Boret tjener to formål. Dels skal det lage et hull som gassen kan sendes gjennom, dels skal den infernalske støyen bryte ned gisseltakeren psykisk.
Strømmen går da boret kapper noen ledninger. Lysstoffrørene i taket slukner. Alt blir svart. Det svenske sikkerhetspolitiet, Säpo, snapper opp lyder og stemmer fra mikrofoner de har fått plassert ut i ventilasjonssystemet.
Lydene er illevarslende: Kvinnene skriker, noe som kan tolkes som at de blir voldtatt. Likevel borer politiet videre.
Like etter får gisselet Säfström øye på en liten plastslange. Det er et gastroskop, som egentlig er beregnet til observasjon i forbindelse med kirurgi. Janne Olsson er rasende. Han er sikker på at slangen skal brukes til å lede gass ned i hvelvet.
Intense forhandlinger over telefonen med kriminalinspektør Bengt-Olof Lövenlo fører ingen vei.
Forbryter fikk fanpost
Seks år etter gisseldramaet medvirket tre av hovedpersonene i tv-programmet «Kvällsöppet».
Til tross for forbrytelsen møtte Janne Olsson stor sympati i befolkningen. Et fanbrev førte til og med til ekteskap.
Jan Erik «Janne» Olsson ble idømt ti års sikring for gisselaksjonen. I teorien ville det si at han skulle sone hele straffen uten sjanse for benådning.
Likevel var Janne Olsson i 1980 atter en fri mann, da han fikk ettergitt de siste tre årene av dommen på grunn av god oppførsel.
I fengselet mottok han bunkevis av fanbrev. Et av dem førte til ekteskap og to barn. Olsson bor nå i Thailand og tar sterk avstand fra sine ugjerninger.
Ingen av de impliserte gikk upåvirket gjennom gisseldramaet. Elisabeth Oldgren ville ikke identifiseres som et gissel resten av sitt liv, og sa opp jobben i banken.
Det samme gjorde Kristin Ehnmark. Birgitta Lundblad led av kronisk tretthetssyndrom, til hun i 1974 besøkte Clark Olofsson i fengselet og fikk snakket ut om begivenhetene.
Hun fortsatte sammen med Sven Säfström i Kreditbanken, som senere skiftet navn til Nordea.
Olsson truer med å sprenge boret når det trenger ned i boksen. Kvinnene ber for sine liv.
«Hvorfor piner du kvinnene slik?» spør Bengt-Olof Lövenlo.
«Det er du som piner oss», svarer en av kvinnene i hvelvet. En annen hulker. «Hold opp, hold opp nå».
Da boret bryter gjennom betongtaket, gjør Olsson alvor av trusselen. Han detonerer sprengstoffet.
Et kjempestykke betong river seg løs fra taket og treffer gulvet med et hult drønn. På forhånd har han plassert gislene i sikkerhet under et teppe, og gitt dem instruksjon om å holde munnen åpen når braket kommer, slik at ikke trommehinnene sprenges.
Eksplosjonen skader boret. Men det går ikke lang tid før politiet har et nytt i gang. De borer flere hull, slik at gassen kan spres raskere.
Dag 5: Gislene skal henges
Det er natt til mandag. Klokken er 03.00, og journalistene tråkker rundt i en sky av sigarettrøyk på torget foran Kreditbanken. De samler seg rundt politimester Kurt Lindroth, som grå i ansiktet og dødstrett forteller at politiet har utsatt boringen til klokken 14.00.
Det skyldes at Olsson som et mottrekk har stilt gislene på rad og rekke inne i hvelvet med tau rundt halsen.
«De unge menneskene vil bli hengt hvis vi slipper inn gass», forklarer politimesteren.
I timevis er banken stille. Janne Olsson har kjøpt seg tid. Han insisterer på at minst ett av gislene konstant skal stå med en løkke om halsen.
Til å begynne med er tauene bundet løst, men knutene strammer til etter hvert som de av frykt for at politiet stormer boksen, må rykke lenger inn i hvelvet. Det er mørkt. Bare Olsson har en lommelykt som virker.
Gulvet er klissvått av kjølevann fra boret. Puss og betongstøv daler ned fra taket. Alle er trette og sultne. Endelig får de mat og noe å drikke, sanitetsbind, bomull, toalett-papir og sigaretter firet ned gjennom et av hullene i taket.
Forbryterne la løkker rundt halsen på gislene slik at de ville bli hengt dersom politiet gasset hvelvet. Bildet er tatt gjennom et av hullene politiet boret i taket på hvelvet.
Den karismatiske Olofsson underholder gislene. Han forteller den ene anekdoten og røverhistorien etter den andre.
Det veksler mellom latter og alvor. De vet alle at løpet er kjørt, men avviser kategorisk politiets forsøk på å få dem til å overgi seg. Boringen gjenopptas.
P3-musikken og nyhetene strømmer fra Olssons transistorradio. Likevel mister de fornemmelsen av tid. De vet ikke om det er morgen eller kveld. Alle snakker om dem, men ingen snakker med dem.
De hvisker, venter, forsøker å sove, mens kjølevannet plasker ned gjennom hullene i taket. Janne Olsson sier at han trolig blir nødt til å skyte Sven Säfström i beinet, slik at politiet kan se at han mener truslene alvorlig. Kvinnene synes det er en god idé. Kristin Ehnmark sier:
«Det er jo ikke så farlig, det er bare i beinet».
Dag 6: Gassen stikker i kroppen
De vet at det snart er over. Janne Olsson også. Men han gir seg ikke uten kamp. Han får kvinnene til å legge seg på gulvet under borehodene og skrike om nåde. Men det virker ikke.
Olsson inspiserer et av hullene i taket, sikter mot det og fyrer av tre skudd. Like etter hører de på radioen at en politimann er truffet.
Janne Olsson ligger og hviler seg over et bord da gassen kommer. Gisselet Sven Säfström synes han får den rett i ansiktet, og dukker. Birgitta Lundblad kaster seg ned i vannet på gulvet og slenger et teppe over hodet.
Hun føler det som om hele ansiktet trekker seg sammen. Øynene svir, og nesen renner. Hun må kaste opp. Olsson reiser seg og forsøker å få kvinnene til å legge tau om halsen, men ingen lytter lenger. Alle blir liggende på det klissvåte gulvet.
«Vi overgir oss», roper de i kor.
Da politiet åpner hvelvdøren, er Olsson sikker på at de kommer til å drepe ham. Derfor sier han at kvinnene vil at han og Olofsson skal ut først. Lundblad bekrefter det i døråpningen.
Flaks var en avgjørende årsak til at politiaksjonen ikke endte med katastrofe. Den spesielle CS-tåregassen som politiet sendte ned i bankboksen, spredte seg dårlig og var feildosert. Dramaet fikk en lykkelig slutt utelukkende fordi Olsson overga seg raskt. Her blir han eskortert ut av banken.
«Ja, de kan gjerne gå først, for han har vært veldig snill mot oss», forklarer hun.
Bjeffende politihunder, blendende blitslamper og ydmykende buing fra et gedigent pressekorps møter Olsson da han blir ført ut klokken 21.40 tirsdag kveld, i dyvåt skjorte og lenket i håndjern.
Avisene har kommet ut med overskrifter som «NÅ SKAL HAN DØ» i krigstyper, og Palme har forsikret politimester Lindroth om at ingen vil bli rettsforfulgt dersom Olsson eller Olofsson dør under pågripelsen.
Det er lynsjestemning på torget foran banken. Olofsson har allerede fått et slag i magen inne i banken, og utenfor blir han lagt håndfast i bakken.
«Ikke slå ham, ikke slå ham», roper Kristin.
Hun er den første av gislene som kommer ut av banken. Hun blir lagt på en båre, i likhet med de tre andre.
Imens paraderes Janne Olsson frem og tilbake på plassen foran kameralinsene. Han føler seg langt fra som Steve McQueen i The Getaway. Gassen stikker i kroppen. Det kjennes som om han skal brenne opp.
«Skyt den jævelen», roper en tilskuer.
Olsson ser at politibetjentene har lyst. Og han forstår dem. I seks døgn har han holdt Sverige på pinebenken og såret to politifolk. Nå er han bare glad for at han ennå er i live.